What Are You Doing New Year's Eve

Så ble det både jul og romjul og snart nyttårsaften i år igjen. Ja, er'ekke rart dere. Aaaanyway. Jeg kunne skrevet om høytiden og hvordan jeg har tilbragt den, men jeg nøyer meg med å si at den har vært fin. Lite mat grunnet influensa, ergo tynnere enn før feiringen begynte, men materielt sett rikere med både ny boblejakke og digital opptaker til å spille inn min og sanglærers liflige røster med. Til egenøving, altså, jeg er ikke en sånn psyko. Hoi, for en setning. Nå er jeg i hvert fall i Sandefjord, og her spiser jeg julekake med brunost og drikker te til langt på natt med diverse typer. I går ble jeg til og med lurt ut på julejam, samt opp på scenen. Note to self: hvis du tror at du kanskje kan en sang, da kan du den ikke. The Nearness of You, derimot: den kan du.

Nok julepreik. Jeg skal heller fylle ut ei litta liste, nærmere bestemt ei liste jeg har fylt ut ved hvert års slutt siden jeg begynte med denne bloggebissnissen. Sånt er gøy, gjøre opp status og lage kavalkade. Dessuten er det tradisjon, og hvilken tid på året egner seg vel bedre for tradisjoner enn jula? Jeg bare spør. Altså:

2008

Gjorde du noe i år som du aldri har gjort før?
Hadde helt egen konsert med bare meg, reiste til Wales, møtte Elaine Paige type to ganger (stalkertendenser), søkte på Bårdar, kom inn på Bårdar, lærte meg å gå i spagaten, flyttet ut fra mor og far, lærte meg å lage middag.

Holdt du noen av nyttårsforsettene dine?
I følge den gamle bloggen min var de eneste forsettene å slutte å bruke engelske ord og uttrykk i norsk skriftspråk, samt begynne å levere bibliotekmateriell i tide. I dette innlegget alene teller jeg to engelskinnslag og jeg har i skrivende stund en liten inkassosak gående med Deichmanske bibliotek. Svaret er altså nei.

Ble noen av vennene dine foreldre i år?
En tidligere klassekamerat har i hvert fall fått barn, uten at jeg vet noe om hvordan det har gått. Dessuten ble stesøsteren min mamma. Kall meg bare stetante.

Hvilke land besøkte du?
Sverige, Hellas, England.

Er det noe du savnet i 2008 som du ønsker deg i 2009?
Etter det siste halvåret er det faktisk ganske lite. Jeg kunne tenkt meg kjæreste, men den gamle tralten gidder jeg ikke dra igjen. Jeg skal hale meg sjøl ut på kjøttmarkedet. Ellers vil jeg gjerne ha perfekte doble piruetter, litt mer veggpryd i leiligheten og større variasjon i egne kulinariske ferdigheter. Pluss evnen til å gi mer faen, men det kommer uansett nå.

Hvilken dato i 2008 kommer du alltid til å huske?
6. mai, 10. mai, 31. juli og 25. august. Notér: jeg kommer ikke til å huske datoene. Det er de såkalte eventsa som sitter i minnet.

Hva var din største framgang i 2008?
Uten noen som helst fuckings tvil: at jeg ble frisk av stemmeproblemene og at jeg klarte det helt selv.

Den største feilen?
Jeg har levd så asketisk i år at det har ikke blitt mange feil. Kanskje feilen egentlig er at jeg har tatt for få sjanser? Jeg tror jeg svarer det.

Har du vært syk eller skadet deg?
Jeg fikk en strekk i låret en gang i oktober. Pinlig at det er det eneste jeg kommer på.

Det beste kjøpet?
Turen til Wales og senga mi. Muligens den dyreste og mest voksne investeringen jeg har gjort. Seng, altså.

Hva brukte du mest penger på?
Ett ord: Kaffebrenneriet. Jeg liker å tenke at jeg ikke bare kjøper kaffe med venner; jeg investerer penger i en slags minnenes bank. Ehja.

Gjorde noe deg ordentlig glad?
Den følelsen jeg hadde da jeg gikk fra Torshov og hjem i sommervarmen mens jeg spiste jordbær og akkurat hadde fått vite at stemmebåndene mine var helt friske igjen: den tror jeg kan beskrives som skikkelig, ordentlig glad. Ellers venner, leiligheten, å le av Ada, hele sommeren og nesten hver dag på skolen. Ah, the good life.

Hvilke sanger kommer alltid til å minne deg om 2008?
Keep Breathing - Ingrid Michaelsson
Someone To Watch Over Me - George Gershwin
Only He - Starlight Express
Hymne à l'Amour - Edith Piaf

Var du gladere eller tristere i år, om du sammenligner med tidligere år?
Første halvdelen av året var jeg vel egentlig bare mer alene enn før. Fra mai og ut har jeg vært stort sett veldig fornøyd med livet, uten at det innebærer at man er glad hele tida. Nå er jeg ganske glad.

Tynnere eller tjukkere?
Litt tjukkere første halvdel, tror jeg. Nå er jeg tynnere og i bedre form og sånn skal det forbli til jeg er så gammal at dem henger meg i et horn på veggen.

Rikere eller fattigere?
Helt likt, bare med litt mer økonomisk ansvar type husleie og strømregning.

Hva skulle du ønske at du hadde gjort mer av?
Tatt sjanser.

Hva skulle du ønske at du hadde gjort mindre av?
Tenkt. Nå virker jeg jo veldig dyp. Det er litt uheldig.

Hvordan tilbragte du julen i år?
Delt ulikt mellom fars residens, Norli Bogstadveien, Nesodden hos stemor og Sandefjord hos mor. Første juledag var høytidens desiderte høydepunkt. Høy banjoføring, tykk sigarrøyk og mye sild i Ullevål hageby.

Ble du forelsket i år?
Ikke ordentlig forelsket, nei.

Favorittprogram på TV?
2008 er DVD-boksens år. Prime Suspect og Twin Peaks <3>

Hater du noen nå som du ikke hatet i begynnelsen av året?
Jeg hater ikke folk. Punktum. Misliker jeg noen jeg ikke mislikte i begynnelsen av året? Ja, men bare fordi jeg aldri hadde møtt vedkommende da. Hirr hirr.

Den beste boka du leste i år?
Mig äger ingen av Åsa Linderborg, Popsongar av Frode Grytten, Farmor har kabel-TV av Tore Renberg.

Den største musikalske oppdagelsen?
Antony and the Johnsons. Oioioioi altså.

Noe du ønsket deg og fikk?
Skoleplass der jeg får bli bedre på det jeg liker best hver eneste dag.

Noe du ønsket deg og ikke fikk?
Nå står det stille, gitt.

Årets beste film?
In The Valley of Elah.

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste på fransk konditori med Anders og Martin, frøys ræva av meg, spiste indisk med mammapappaAnnebestefarogTove, hadde rødvin- og popcornkalas med mammapappaAnne, fikk opplæring i pilates av stemor. Var selv edru under disse festligheter. Foreldre + steforelder not so much.

Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre?
Kynisk nok vil jeg svare litt mer penger. Ellers tror jeg et år blir bra fordi det har både opp- og nedturer. Ja, jeg ser mye på dr. Phil.

Hvordan vil du beskrive klesstilen din i 2008?
Kleint spørsmål. I det siste har det vært mye tights og trikot. Trives med det.

Hva fikk deg til å ha det bra?
Vennene mine, skolen, leiligheten, Kaffebrenneriet, teater, sommer, sang, internhumor, selvstendigheten.

Hvilken kjendis var du mest keen på?
Som alltid: Colin Firth. Ellers en svak girl crush på Helen Mirren. Old lady crush er kanskje et mer riktig uttrykk.

Hvem savnet du?
Linn, Bjørn, Anders, Kathrine, Ingrid, og alle andre jeg ikke får sett ofte nok til tross for at vi kanskje bor i samme by.

Ipodens mest spilte?
Fistful of Love - Antony and the Johnsons

De beste nye menneskene du traff?
Dette synes jeg er et morsomt spørsmål fordi det gir meg muligheten til å svare følgende: Elaine og Bjørn. Og Simen og Henrik og en del andre som har med M1 på Bårdarakademiet å gjøre. ELAINE PAIGE. Jeg bare skreiv det en gang til, jeg.

Jeg utfordrer (hvis dere har orket å lese helt ned hit) Vetle, Kathrine og Marte til å ta denne lista. Alle andre også, i og for seg. Sikkert koselig tidsfordriv om man ikke har blogg også; hygge seg med penn og papir på pikerommet. Nok fjas. Nå skal jeg kjøpe vin. I går belta jeg forøvrig som en gud. Synd jeg ikke tok det opp, følte meg som en deltaker i amerikansk Idol. Tolk det som dere vil.

Det haindle om å leve

Tiden har flydd noe voldsomt, og plutselig er det juleferie. Jeg har ikke rukket å fikse de stygge fargene på denne sida, men jeg har derimot rukket å konsumere en imponerende mengde alkohol. Jeg tror ikke jeg har vært så mye på fest i løpet av en så kort periode noen gang, og det har egentlig vært ganske morsomt. Men, etter den søte kløe kommer den sure svie (aldri skjønt det ordtaket der), og nå har jeg, som straff for villskapen (eh) fått noe som kan minne litt om influensa. Det er godt mulig at det rett og slett er det det er. Jeg lider ingen nød, da - jeg har tvert i mot trukket meg tilbake, rettere sagt cirkus to kilometer nordover Kirkeveien, til fars residens i Ullevål hageby. Her er kjøleskapet fullt av Norvegia, vi har Fedonbrød i brødboksen og varmekabler på badet. Den rene idyll. Derfor skal jeg, fra min tilbakelente stilling i min barndoms noe smalere seng, komme med ei litta liste. Kall den variations on a theme, eller kall den bare noe så kleint som

Ting jeg gjør (i alkohol- og bakrus):

- observerer Ada forsyne seg så grovt av koldtbordet på juleballet at hun kunne foret en liten landsby i Sudan
- observerer skolens regnskapsfører bli ufrivillig inkludert i et usedvanlig horete hip-hop-show fra danselinjejentene i tredjeklasse
- lover egen danselærer at neste år skal jeg, Julie, underholde med et lignende show - men bare hvis hun heier på meg
- tar på meg rollen som hyperjovial og sosialt underutviklet i forsøk på å bryte opp et festpar
- flørter skamløst med den mannlige delen av nevnte festpar
- kaller meg selv jævlig fet, og omtaler min kvinnelige konkurrent som litt kjip, men hyggelig
- prøver å lokke med meg folk på nachspiel ved å lyve om at jeg har spillet Twister, samt flere ulike sorter Ludo
- avslører egen bløff
- ler sykt høyt og lenge av historien om det såkalte Valdresløftet, involverende en overforfrisket klassekamerat, en noe forfrisket danselærer og klassekameratens løft av nevnte lærer. Ler vel egentlig fortsatt.
- ser flesteparten av lærere og administrasjon ved skolen fascinerende fulle
- tenker at det ikke gjør så mye, ettersom jeg er fascinerende full selv
- blir fortalt av Simen at livet er en jævla ekstremsport
- har kontaktimprovisasjon med stor løfteangst klokken elleve dagen derpå. Høy indre spenning.
- har sushifest med Henrik, Ada og Simen
- introduserer Henrik for Edith Piaf, og får ham kjapt til å føle rytmen
- går sykt mye i spagaten. Sykt mye. Det finnes bildebevis på fjesbok.
- følger rektors oppfordring om å gjøre mageøvelser i ferien
- prøver å gjenskape noen av høstsemesterets koreografier
- mislykkes kraftig, men Henrik dimmet lysene taktfast opp og ned, så da ble det litt bra allikevel
- kjører partytaxi med indisk sjåfør, r&b på eksepsjonelt volum og tidenes omvei. 190 kr er en liten pris å betale for en slik opplevelse.
- møter Simen på julefest på Edderkoppen
- går på parykktokt backstage med Henrik
- blir introdusert for Bjørn Skagestad

Det sistnevnte punkt er en höjdare i seg selv, særlig om man kjenner vår, ehh, historie. Jeg kunne sikkert skrevet et epos av et blogginnlegg om bare denne begivenheten, men jeg kan nøye meg med å si at vi fant tonen forbløffende bra. Det er jammen godt alkohol gir meg evnen til å leve i nuet og øse av min intellektuelle sjarm, ellers ville jeg kanskje ligget som et slakt av en eksosrype under bilen til Maria Arredondo. Ehja. Hysterisk morsomt var det uansett. Han kysset meg på hånden x antall ganger, vi vurderte å bytte skjerf som en symbolsk handling, jeg imiterte (ufrivillig) min hedmarkske skuespillermentor til stor anerkjennelse og alt var velstand. På slutten av alt fjaset klarte jeg til og med å presse inn noen intelligente uttalelser om teaterstykket Beckett. Om ikke dette gir meg innpass på Nationaltheatret veitapokkernikkejeg. Hett tips: drøm noen upassende drømmer om en anerkjent scenekunstner, lag et slagord, skaff en venn i miljøet og rot det til for deg slik at nevnte venn avslører både drømmer og slagord for vedkommende. Oppskrift på moro.

Nå skal jeg sove. I morgen skal jeg forhåpentligvis være frisk nok til å julevaske Harald Hårfagres, pakke inn julegaver, nyte følelsen av å endelig ha litt fri og samtidig glede meg litt til det er tilbake til hverdagen igjen. Once a geek, always a geek,

True Colours

Det er mye som irriterer meg. Kunder som roper ut bestillingene sine fra et tilfeldig sted midt i lokalet i den tro at kø- og kassesystemet vårt bare er symbolsk, for eksempel. At jeg aldri finner min riktige BH-størrelse. Eller bare fargene på denne bloggen. De irriterer meg kanskje mest av alt nå. Jeg ser at det var et feiltrinn å gå bort fra det gamle, men jeg har liksom ikke ork til å fikse. Eller jo, kanskje jeg skal gjøre det nå - får ikke sove uansett. Ok, dette er en digresjon.

Uansett: jeg skal ikke påstå at det intenst stygge fargeoppsettet på bloggen er den eneste grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund. Det har rett og slett vært voldsomme mengder arbeid på skolen, og generell overload av ganske mye. På en positiv måte, altså. Vi hadde musikkteaterworskshop med mr. auditionteknikk hele forrige uke, og det var ganske underholdende. Ikke bare lærte jeg at jeg har en tendens til Edith Piaf-armer, jeg fikk også utforsket, sammen med mine elskede klassekamerater, min indre, argumenterende utvandrer og min egen evne til å spille dritings deltager i shownummer fra tjuetallet. Alltid noe nytt å lære, her altså. Neida men sånn fra spøk til halvor, så var det faktisk veldig inspirerende. Omtrent som alt annet på skolen. Det sier sitt at jeg egentlig, innerst inne og i hemmelighet, synes det er litt kjipt at det er ferie om tre dager.

Hjemmefronten har lidd litt under all tiden jeg har tilbragt på skolen, så nå ser det ut som en slagmark her. Det har aldri sett verre ut. Stakkars Marte, som er den eneste i husstanden med godt utviklede husmorgener. Godt hun er i Namsos og lader batteriene. Jeg synes allikevel den siste tiden har vært godt brukt, om jeg ikke har fått investert så mye av den i husarbeid. Jeg har til og med rukket å kle meg ut som både Evita og Hannah Montana, og det skjer unektelig ikke hver dag. Dessuten har jeg sett Vi Menn på Centralteatret, og det bør virkelig alle andre gjøre også.

I morgen blir det skole med jazzdans/div. (har en snikende følelse av at "div." er et annet uttrykk for kontaktimprovisasjon), før det blir juleball og halloi på kvelden. Jeg har kjøpt en kjole jeg får kløft i. Det må jo love godt.

Lik meg når jeg er teit

Det er tydeligvis jul igjen. Jeg trekker ikke denne konklusjonen på bakgrunn av egen julegavehandling, antall luker åpnet i en ikke-eksisterende julekalender eller egen indre julestemning. Mitt inntrykk av at julehøytiden er nært forestående baserer seg utelukkende på to ting: 1) vi øver mye til den, for musikkteaterlinjen, ganske meningsløse juleforestillingen på skolen og 2) rektor har pyntet hele lobbyen med nisser. Nisser i mengder. Nissebonanza i Kristian Augusts gate 15. Dessuten fikk jeg akkurat en mail fra skolen om at det er juleverksted i kantina neste fredag, der administrasjonen stiller med "litt utstyr som papir, saks, lim, papp + + til å lage diverse julepynt" og det blir mulighet for å lage "enkel julebakst". Dette fascinerer stort. Vet ikke helt hvorfor, men det fascinerer i hvert fall.

Uka har allikevel vært veldig fin, og nå som det kommer snø får jeg sikkert også litt julestemning snart. Utover ukas generelle finhet, kan jeg jo nevne at jeg natt til mandag hadde tidenes sykeste drøm. Denne var ikke bare utrolig realistisk, den var også ekstremt pinlig; såpass pinlig at jeg mandag morgen hadde problemer med å se noen av lærerne mine i øynene hele mandag. For å si det med stikkord: drømmen involverte meg selv, en skolefest, ekstensiv fyll fra undertegnedes side, hvitvinsnippende lærere, et infomøte gone bad og holdpåhatten - offentlig nakenhet foran hele denne forsamlingen, igjen fra undertegnedes side. "Ja, det var veldig upassende, Julie!" Sto opp i angst og skrekk og stavret meg ut til Marte, Sjur og Kjersti som hadde nachspiel for å komme tilbake til virkeligheten. Marte skjenket meg med rødvin av merket Amigo, deretter ble alt bedre.

Forøvrig gikk skuespilltimen med diktet særdeles bra. Det var helt ekstremt gøy, rett og slett, nesten like gøy som at tsjekkisk teaterlærer (86) bruker etydeøvelsene våre til å komme med likestillingsmessige synspunkter. Jeg anbefaler at mor tar med maten. Dette er internt, jeg ser det. Men sånn er livet mitt om dagen: det er veldig internt og veldig snevert, men det er det som er gøy. Allikevel skal det bli deilig med litt ferie og litt tid utenfor bobla. Litt tid til å tenke på andre ting enn belting (en evig kamp), doble piruetter (en uendelig kamp), nærvær i eget kroppslig sentrum, kunsten å la seg overraske og spagaten. Sistnevnte er forøvrig oppnådd. Jeg synes dere burde være stolte. Avslutningsvis, et av verdens kanskje fineste og enkleste dikt. Hvis noen har lyst til å innfri disse rimelig enkle forventingene, hadde det vært en ålreit julegave.

LIK MEG NÅR JEG ER TEIT

av Henrik Mestad

Lik meg når jeg er teit

ikke bare

når jeg åpner verandadøra

og viser deg bilder av meg sjæl

i heldige øyeblikk

Lik meg når jeg er teit

så skal du få være med

opp på rommet, og så

skal vi bare sitte

å kjede oss.

Og hvis det kommer noen

og jeg tilfeldigvis

er litt johann

og kanskje bommer litt på humor`n

så skal du like meg for det!

Da skal jeg begynne å prate

om kjærlighet.

Belting It Out

Jeg har i dag kommet til en viktig erkjennelse:

Jeg kan ikke belte.

For de uinvidde kan jeg rett og slett si at å belte er å synge som (unnskyld sproget) skikkelige negerdamer gjør, med fullt trøkk og skrik og raitantaitan. Eller nesten, i hvert fall. Jeg får det uansett ikke til. Det føles sykt ut, og jeg har måttet innse at de fem årene med semiklassisk sangtrening har ødelagt meg. Litt. Jeg må rett og slett lære meg å skrike igjen. Festlig. I dag tilbragte jeg en time alene på et øvingsrom mens jeg forsøksvis schkreik og ropte fram Defying Gravity fra Wicked og, holdpåhatten, Listen fra Dreamgirls. Hadde noen trodd dette om meg? Jeg tror svaret er nei. Uansett, klippet øverst der er et gulleksempel på hvordan det liksom skal være. Ignorer de pinlige koristene og se for dere meg om ca fjorten år. JADA. Under serverer jeg lytteeksempel nummer to fra dagens skrikesession, så skjønner dere hvor jeg vil med dette. Frustrasjonen må bare ut. Forøvrig bør jeg ikke sitte her og skrive innlegg, ei heller øve dans med Ada, øve på korsanger jeg ikke trenger å kunne eller vaske opp - sånn som jeg har gjort de siste timene. Jeg burde lære meg et dikt utenat til skuespilltimen. Ja hoi. Skal gjøre det nå. Lover. Må bare skrike litt først.

Lullaby of Broadway

Adventstiden fikk meg til å ville fornye litt. I stedet for å rydde på rommet, valgte jeg å gi bloggen nye farger. Skal overhodet ikke påstå at dette var særlig vellykket, men det får være som dette til jeg kommer på bedre og mer estetiske tanker.

Det har vært en ekstremt etterlengtet langhelg, og jeg har brukt den jævlig godt om jeg skal si det selv. Mye søvn og dertil mange ekstreme drømmer. Hadde det ikke vært for at jeg innehar en viss grad av selvsensur (i hvert fall når jeg opererer på internetten) skulle jeg delt noen av dem her, men av frykt for at dere vil tro jeg er klin klistre kanakkas gæren lar jeg det være. Det var i hvert fall såpass underholdende at jeg seriøst vurderte å sove bort omtrent hele helga, for å finne ut hvordan det ville gå til slutt. I drømmene, altså.

Ellers har jeg blitt sminket av en ekstremhomofil mann på Skin Tonic i Bogstadveien, en opplevelse som ga meg uvurderlig innsikt i egen ansiktsform, stil og ikke minst min skjulte wa-wa-wooom-faktor. Jeg har forresten et viktoriansk utseende med fantastiske kinnbein, hvis noen lurte. I tillegg har jeg gjort en sinnssykt god innsats på jobben, vært med i kreasjonen av tidenes adventsstake (ingredienser: julekake, fire lilla lys, en sliten remse balkanblomster og en frodig danselærerklon/julenissefigur), badet mitt legeme i hvitløkssmør, drukket vin med kollektivet minus Henris pluss Simen og Vetle og sett Grease i Oslo Spektrum. Forestillingen var en noe absurd opplevelse, men synge: det kan dem pokkern meg. Apropos sang, tre korte punkter på tampen: 1) ble fanget i en slags vokalteknikkens akse i dag, da både sangpedagog og logoped av en eller annen absurd grunn befant seg på Grease samtidig som meg, henholdsvis en og to rader direkte bak meg. Artig øyeblikk oppstod. You had to be there. 2) det er gløggkalas i stua, og nå sitter den harde kjernen igjen og synger Vinsjan på kaia. 3) jeg skal prøve å synge fint på interpretasjon i morgen, ergo skal jeg sove. Prøver å drukne ut lyden av Britney- og DDE-allsang fra stua ved hjelp av musikalballader av ypperste klasse, type Stephen Sondheim. Funker fett som vuggesang. Sov godt og god advent <3>

Spørsmål:

1. Hva gleder du deg til i jula i år?

2. Hva er din ideelle vuggesang?

I Can't Get No Satisfaction

Nå har det dratt seg til kraftig siden sist jeg skreiv. Jeg har vært i London, vært på skolen, gjennomført en heidundrandes lite god auditionteknikk, vært sliten og lei, dansa hip hop under ledelse av dansekjendis, vært på Wallmanns med skolen, vært småfull foran/med lærerne mine under nevnte show, sett klassekontakt kline, fantasert om kjekke andreklassinger med skjegg og ledd mye av M2s Tsjekhov-farse. Jeg har med andre ord gjort omtrent alt som gjøres kan, unntatt å anlegge bart. Derav et bartebilde. Dessuten bor jeg med en trønder.

Jeg har ikke så mye å komme med. Denne uka har jeg for første gang møtt på de "uinspirerte dagene" jeg ble fortalt ville komme, og energinivået har vært deretter. Rommet mitt ser ut som et helvete, leiligheten er et kaos (oppdatering på rørleggerfronten: det er nå hull i kjøkkengulvet; altså et hull direkte ned til naboen) og jeg måtte bladlese omtrent alle stemmene i kortimen i dag grunnet dårlig forberedelse. Dårlig korforberedelse er ikke noe jeg vanligvis farer med, ei heller så ekstremt kreativ stemmetolkning som jeg bedrev i dag. Det var på en måte humor, så vilt var det. Jeg er uansett litt mer inspirert nå, etter en brownies- og youtubeorgie av dimensjoner med Martin + litt nerding til cdene jeg kjøpte i London. London var supert, forresten, og den oppsetningen av Piaf fikk meg til å skrinlegge mine planer om noensinne å a) kunne synge Edith Piaf-sanger med noensomhelst form for troverdighet eller b) spille tittelrollen i Piaf med noensomhelst form for troverdighet. Ekstremt bra er liksom ikke ordentlig dekkende.

Nå er det uansett langhelg, og den skal inneholde både slækking, jobb, dåp m/påfølgende dåpstapas (min stesøster er tydeligvis blitt en trendy småbarnsmor) og gløgghygge i heimen. Neste uke er det interpretasjon igjen (ich liebe så jævlig, skal synge emosjonell ballade og prøve å ta litt sjanser), skuespill for første gang på halvannen måned, visningsklasse i jazz og julekonsertøvings og jeg veit ikke hva. Dessuten har jeg tenkt å fortsette å være serr spess med Ada, det er en undervurdert aktivitet. Dataparty i Harald Hårfagres gate 12A - interesserte kan melde seg på hos Eva i resepsjonen.

London Calling

Jeg er fullstendig klar over at dette er et sinnssykt tidspunkt å skrive et blogginnlegg på, men det får briste eller bære. Jeg får uansett ikke smurt matpakke, som planen egentlig var. Det er nemlig en rørlegger på kjøkkenet vårt. Han ankom klokka halv åtte, noe jeg finner helt ekstremt tidlig. Da jeg påpekte dette fikk jeg bare nøkternt beskjed om at de egentlig begynte sju, så han hadde faktisk vært grei som ventet såpass lenge. Jeez. I går morges kom det en polakk med pressluftbor og borra så store deler av den ene kjøkkenveggen vår smuldra sammen. Vi mangler nå vann på kjøkkenet, Ada mangler nøkler (disse måtte polakken ha i three weeks) og leiligheten er dekket av et så tykt støvlag at man må skifte sokker bare man går fra badet til kjøkkenet. Halleluja for å bo i et såkalt sameie, der ens skjebne blir avgjort på diffuse styremøter man ikke selv har blitt invitert til. Kåre Berg AS in my heart. (se her, ja: nå kom akkurat rørleggeren travende inn på kjøkkenet med et gigantisk rør under armen)

Den egentlige grunnen til at jeg skriver så tidlig, er at jeg reiser til London med mor i kveld og blir borte til søndag formiddag. Ikke det at jeg venter noen leserstorm hvis jeg ikke oppdaterer på fire dager, men som det friluftsmennesket jeg er synes jeg det er greit å følge fjellvettreglene og si fra hvor jeg går. Jeg går med andre ord til London. Der skal jeg se Piaf og Spamalot og ellers kose meg i vinkel som det anglofile mennesket jeg er. Før det blir det skole, kor med søt korlærer (må ikke forveksles med ensemblesanglærer, det er som himmel og helvete), ballett med søt danselærer og ikke minst pardans med sjefen sjøl. Nei, ikke Vårherre. Jeg gleder meg til alt, egentlig.

Spørsmål:

1. Hvis du skulle til London denne helga, hva ville du gjort?

Still My Body Aches

Der har du meg: jeg tøyer og tøyer, men jeg blir fortsatt like forbanna støl i beina. Jeg var inne på tanken om at jeg kunne være overstrukket, men etter dagens noe miserable forsøk på å gjenta torsdagens spagatsuksess tror jeg den ideen pent må kasseres. Smerten jeg føler er rett og slett stivhet. Så mye for tanken om at jeg liksom er en gammel sjel i en ung kropp.

Helgas utskeielser kan i og for seg også ha noe med stølheten å gjøre. Fredag var det Bårdarfest med schlagermusikk og vifting med hip hop-svansen. For Ada involverte festlighetene også et aldri så lite vesketap (he.he. ordspill he.he.), med påfølgende konspirasjonsteorier rundt hvem som kunne være veskens rette far, ehh, tyv. Jeg var uansett ganske full, og imponerte (?) Simen med min daværende ganske så imponerende spagat mens vi sto i dokø. Dagen etter sto jeg opp grytidlig, iførte meg ører og kattesminke og gikk på jobb. Nei, jeg har ikke fått jobb i en norsk nyoppsetning av musikalen Cats: jeg har bare en litt overdrevent fantasifull kollega som, i et forsøk på å dra opp handlegleden i disse finanskrisetider, arrangerte karneval på Norli Bogstadveien. Kombinasjonen fyllesyke, kaffegrut og påmalte værhår er ikke å anbefale.

Uansett, lørdag kveld var jeg tilbake i slag og satte ut med frisk mot for å feire homoseksualiteten sammen med en gruppe glade mennesker. Denne festen var adskillig mer vellykket enn fredagens, særlig ettersom den inneholdt musikalske perler som Wilderswood - Trond Teigen, Hero - Charlotte Perellli og ikke minst slageren Alle ønsker at de var en katt, innspilt av Guri Schanke. Det var okay å være gay på lørdag, for å seia det slik. Jeg valgte forøvrig, igjen, å benytte anledningen til å briefe med min nyfunne kroppskontroll. Har et noe uskarpt, men rimelig levende mentalt bilde av at jeg sto i bro midt på stuegulvet mens jeg avleverte den udødelige setningen: Se på meg, jeg går på Bårdar. Jada. No more Bacardi for me.

Man skulle kanskje tro at en sånn crazy helg (her håper jeg dere tar ironien både kraftig og godt) ville legge en kraftig demper på dagens sangtime, men neida. Det gikk forbausende bra, bedre enn på flere uker. Nå, derimot, er jeg ganske knekt i absolutt alle organer, så jeg tror jeg tar kvelden. Jeg er kjempeglad, da, nesten hele tiden. Det er ganske vanskelig å ikke være det når man gjør ting som er inspirerende og moro hver eneste dag, sammen med inspirerende og morsomme mennesker. I morgen blir det mer tøy og bøy, mer piruettsadisme (egenpåført sådan), mer Rogers & Hammerstein, mer til overs, mer sang og mer hygge. Life Is Just A Bowl Of Cherries. Piis ænd løv.

Suddenly I See Why The Hell It Means So Much To Me

For å si det med min mors umiskjennelige ord: tida går så altfor fort. Det føles litt som et hav av tid (ehhhja) har passert siden mandag, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Tirsdagen kan i og for seg være litt av grunnen til denne følelsen, ettersom den inneholdt nok emosjonelle svingninger for et helt år. Siden dette er offentlig nett skal jeg ikke gå helt i detalj, men jeg kan jo si det sånn at hørelæretimen til min gruppe utartet til en slags grinefest med vår umiskjennelige lærer som mer enn litt aktiv deltager. Det som startet som en uskyldig evaluering av huskonsertarbeidet endte opp i en tårevåt selvransakelse av oss som medmennesker og individer og hvor viktig det var å være tro mot seg selv og jeg vet pokkern ikke hva.

Uansett, det var ikke min lærer/medmenneskes svulstige ord som rørte meg (overhodet IKKE), men på en eller annen måte sendte den timen meg rett i dørken, nærmere bestemt dørken i gangen bak skolens bibliotek. Jeg trodde jeg hadde skjult meg rimelig godt, men neida: da jeg prøvde å snike meg ut sendte jeg meg selv rett i armene på vår danselærer/klassekontakt/mer-til-overs herself. Dette møtet utløste igjen, mot min vilje, at en konflikt mellom hørelærelærer og danselærelærer (som jeg inntil denne dagen var uvitende om) fikk ny glød og... ja. Jesus. Dere skjønner sikkert ingenting av dette uansett, men det var i hvert fall godt å få skrivi det ned for ettertida eller hvem nå enn. De som er litt innvidde får forøvrig ikke noen premie for å gjette hvilken side jeg ville stilt meg på den i nevnte konflikten. Hoi.

Poenget er: tirsdagen ble i hvert fall en slags forløselse, så de to siste dagene har vært en fest i flotte farger. Ellerno. Jeg har dansa som en helt, tøyd som en strikk, øvd som en gud og oversatt musikaltekster til nynorsk som jeg var Ivar Aasen sjøl. Jeg trives jævlig godt og jeg er jævlig motivert og det er bedre enn man kan forestille seg, egentlig. Det er rett og slett ganske fantastisk, og jeg føler meg heldig omtrent hvert eneste minutt for at jeg har de mulighetene jeg har. Dessuten føler jeg meg endelig litt sett; at jeg gjør noe som er på vei et eller annet sted. Det er ikke så dumt altså. Jeg liker mennesker som inspirerer. Nå skal jeg lage et diffust kjøttdeigmåltid med Ada, før det bærer på gratisteater med klassen igjen. Det er nesten for godt til å være sant: omtrent som at Frikk viste seg å være sykt god til å danse swing. Men det er han altså. I morgen skal jeg tøye enda mer på spagaten, som er pokkern så nærme. Pokkern så nærme! Fred ut <3>

Hope Is The Thing With Feathers

Jeg har fått klager på lengden på innleggene mine av en viss flåsete musikaldanser. Fra nå av skal jeg prøve å skjerpe meg, samt gjøre mitt ytterste for å produsere like snappy og ironigenerasjonsriktige blogginnlegg som herr Agledahl. Når jeg sier snappy, betyr ikke det på noen måte at Schnappy das kleine krokodil kommer til å være involvert. Eventuelle skuffede lesere kan med andre ord surfe videre med en gang.

Siden sist har jeg sett Sound of Music igjen, delvis for å heie på min gode klassekamerat Simen og delvis for å sikle på deiligheten over alle deilige, eldre menn; mr. Bjørn Skagestad. Prosjekt nummer én ble meget vellykket. Prosjekt nummer to gikk det litt dårligere med, da tidligere nevnte mister har pådratt seg en drabelig utposning bak venstre øyeeple og nå ser litt ut som et slags monster. Om man kombinerer dette monstrøse utseendet med det faktum at Maria Arredondo minner en smule om heksa i Hans og Grete, er det kanskje naturlig å tenke seg at dette ikke akkurat er en trygg og god familieforestilling, men joda: jeg synes det funker. På den andre siden er ikke jeg noen familie, så jeg skal ikke uttale meg. Underholdandes var det i hvert fall.

Jeg har også tilbragt sykelig mye tid på skolen, lekt ganske mye Pølse-i-brød (nei, dette er ikke et fancy uttrykk for å si at jeg har vært veldig aktiv i sengehalmen) og sunget at jeg er et lite lam som har gått seg vill unevnelig mange ganger. De tre ovennevnte aktivitetene skyldes arbeidet med huskonserten, en konsert som nå er overstått. Det gikk ganske bra. Jeg har fått diffus og ivrig regi av tidligere nevnte auditionteknikkregissør ("det er ikke det at han ikke treffer blinken, han bare skyter på helt feil blink, ikke saaant?"), slått vitser med sistnevnte, sittet på Simens imaginære snertne lille trille med plass til to, nesten slått ned vår 86-årgamle tsjekkiske teaterlærer grunnet ivrig gestikulering, konkurrert i norgesmesterskapet i engasjert bakspill, sunget jævlig mye flerstemt og sunget litt solo. Det gikk også ganske greit, selv om jeg ikke er helt på det stadiet der jeg kan synge så sjela revner og det regner rosa glitter fra himmelen enda. But I don't care, it will come. Edith Piaf og Judy Garland kan snart gå og dra noe gammalt over seg. Ehjada.

Nå ligger jeg rett og slett i senga, og gjør et fåfengt forsøk på å hvile ut/akseptere at det er greit å ikke gjøre noen ting etter tre uker med et usannsynlig høyt aktivitetsnivå. Det er fristende å hvile på sine huskonsertlaubær, men - for å sitere vår filosofiske ensemblesanglærer Nazi-Hanken: E veit dokke e glade for at mandagen e over no, men etter mandag så kjeme faktisk tirsdag. Ikke sant. Med de vise ordene stempler jeg rett og slett ut.

PS. Bildet der oppe er tatt av KarroCool, stjålet fra flickr-sida hennes.

PPS. Marte kom akkurat inn på rommet mitt og skremte meg med en Torbjørn Jagland-maske hun hadde laget selv.

Oh, How I Feel Like A Beautiful Child

Willkommen, bienvenue, welcome osv. Velkommen tilbake. Jeg vil med dette beklage emo-innlegget under der; jeg trengte bare å ventilere litt, men nå er det jeg ventilerte sannsynligvis gått over. Noen ganger må man føle at man går skikkelig på snørra for at alt skal ta seg opp. Og det har det nå gjort. Sånn.

Speaking of snørra: det er det jeg har tilbragt de siste dagene med. Ganske mye snørr. Har hatt en merkelig slags forkjølelse som aldri har satt seg andre steder enn i nesa og resterende slimhinner i øre-nese-hals-regionen. Rimelig fascinerende. Det mest fascinerende er vel at det aldri spredte seg til stemmen i noen større grad. Jeg har tvert imot sunget bedre enn på lenge de siste dagene, og det digger meg i ganske mange vinkler. Jeg er på vei tilbake på plass, og det er så fantastisk deilig. Det blir pinlig klisjéfylt om jeg legger ut om hvor mye jeg elsker å synge (igjen), men jeg elsker det altså. Det er som en evig oppdagelsesferd. Se der, ja; der ble det både pinlig og klisjéfylt allikevel.

Sånn ellers har det vært veldig mye huskonsert, veldig mye flerstemmighet (om jeg må synge Epilogue fra City of Angels en eneste gang til etter mandag er det mulig jeg tyr til vold) og veldig mye duettdans/sang for dummies. I begynnelsen var jeg rimelig skeptisk til hele affæren, men etter hvert oppdaget jeg underholdningsverdien i konseptet og ikke minst; i vår bamsehomofile koreograf. Med amerikansk aksent og talefeil. Han lesper. Og bruker bukseseler. Og har et vokabular som utelukkende består av floskler. I tillegg har han psoriasis, og det følte han for å informere oss om. Forestill deg at en person med tjukk aksent og talefeil uttaler ordet psoriasis. Det er ganske morsomt. Dessuten er det ganske morsomt at Petter og jeg sparka litt rumpe på visninga av nevnte klasse i dag. Digg følelse. I Get A Kick Out Of Putta and Jull. Word.

En annen ting som er sykt morsomt er Nationaltheatrets oppsetning av Dyrene i Hakkebakkeskogen. Jeg har kanskje ikke ledd så mye på flere år. Jeg lo høyere enn alle barna, og jeg lo av alle barna. Bra barneteater er fryktelig undervurdert. Voksne mennesker som kler seg ut i dyrekostymer og synger og leker på fullt alvor, på hovedscenen på Norges nasjonalteater: det er kjærleik på høyt nivå. Det, samt å se reaksjonene til både voksne og barn i salen, minte meg så innmari på hvorfor jeg elsker det jeg elsker så mye som jeg gjør. Og det trenger man faktisk å bli minnet på så ofte som mulig. Fytti feite så heldig jeg er som får lov til å drive med det hele tiden, absolutt hver dag.

Too much

Nå skal jeg legge inn årene i noen uker og holde kjeft. Enebarnspokker. Jesus krist. God natt.

Noen ganger er det ålreit

Ja, herregud, nå begynner det å bli en stund siden sist. Igjen. Når skal jeg lære? Uansett, ettersom verken jeg eller dere (kanskje aller minst dere) har tålmodighet til en lang harang av et blogginnlegg der jeg ramser opp alt som har skjedd siden forrige korsvei, skal jeg lage ei liste. Lista har jeg valgt å kalle Ting jeg gjør volum tre. Dette fordi, som den observante leser kanskje har snappet opp allerede, jeg har hatt en slik liste med en slik tittel to ganger tidligere. Versjon nummer tre der, altså. Jeg kjører på uten blygsel eller hemninger.

Ting jeg gjør:

- kommer på skolen og oppdager at det har oppstått en kjempelekkasje i taket over resepsjonen. Det regner fra fire forskjellige steder i taket, gulvet er forvandlet til en bekk og hele lokalet er mørklagt. Midt oppi dette sitter den den gamle resepsjonsdama rolig og tilsynelatende uaffisert bak disken og spiser ferdigmat fra Toro. I stummende mørke.

- er bestis med nevnte resepsjonsdame. Og det, mine venner, er en bragd.

- føler smerte i stadig nye muskler hver dansetime

- synger så mye kor at følelsen av å gå på et slags korakademi blir stadig mer påtrengende

- får en ekstrem dansemessig reality check når M1 blir tildelt en av danselinjelærerne som jazzvikar. Har du prøvd å fly som et hjul diagonalt over gulvet?

- kjenner på kjertlene til Ada

- kjenner på kjertlene til Ada når hun er full

- er tidenes mest ekstreme party pooper

- ligger for lite i skje med Bjørn

- blir overmannet av gjensynsglede over å se nevnte skjekamerat samt Linn igjen

- deltar på Balkanvorspiel i sammenkomstens mest gjennomførte sigøynerantrekk, for deretter å bli hjemme når vorspielet beveger seg til selve Balkanfesten
- ler jævlig mye av at Linn havnet på tatoveringsnachspiel, med fatale konsekvenser

- ler enda mer av at Torstein ved et uhell på samme nachspiel nå har permanent "skitt under neglen" samt en skjeiv smiley på venstre pekefinger.
- spiser syke mengder rosinboller med Linn og Bjørn

- skriver absurde kommentarer på bloggen til Kathrine i kjedsomhetsrus

- opplever å få leiligheten forvandlet til et festreir

- rømmer fra festreiret og øver auditionteknikk med Simen (en øvingssession som inkluderte konversasjon med fiktiv og usynlig pianist)
- tøyer til tonene av Sandy fra Grease, til danselærerens store fornøyelse

- har en tydeligvis jævlig vellykket auditionteknikk, til undertegnedes store overraskelse

- fascineres av at regissøren vi har i auditionteknikk har et adjektivforråd på kun fem ord: ålreit, fint, bra, ok og, i sjeldne tilfeller: greit. Ålreit var desidert hyppigst i bruk.

- er kjempetrøtt og dau i stemmen, men skriver blogg allikevel

Skitt altså, jeg som hadde tenkt ut så mange morsomme punkter. Når det virkelig gjelder (ehh?) kommer jeg bare på kjipe ting. Det gjør uansett ikke så mye. Akkurat nå er jeg mest glad og stolt over at jeg fikk fuckings B på min første auditionteknikk, og at jeg smugkikka på tallkarakterene. Der sto det 7,7 av 10 mulige. Det er ikke så dumt med dårlig akkompagnatør og rustne stemmebånd, eller når læreren påstår å kun ha gitt 9 til to førsteklassinger i løpet av sine tolv år på skolen. Jeg kan når jeg vil, og jeg kan det jeg vil. Akkurat nå vil jeg sove, så det skal jeg gjøre. For det kan jeg. Peace out, bitches.

De veldig søte menneskene på bildet der oppe er forøvrig to av mine beste venner i hele verden. Dette var stikkordet deres for å bli sjalu. Takk.

Jesus, I love you. Frank, I love you too.

I går hadde jeg en perfekt lørdag. Jeg tok på meg fine klær, stor lue og syklet til Grønland (ok, t-banen var involvert, jeg innrømmer det) med iPoden i øra. På Grønland hørte jeg Martin synge veldig fint, deretter var dro vi på Evita Espressobar. Planen var å bare sitte der en liten stund, men så kom Simen og plutselig hadde vi alle tre funnet tonen. En liten stund ble til tre timer, og deretter gikk jeg og Martin på en slags tyrkisk restaurant med hinsides god service og spiste noe godt og tyrkisk. Gøtt. Grønland er undervurdert. Man får påtagelig mye mer storbyfølelse av å tilbringe tid der enn i det litt mer striglede Majorstua-området. Etterpå ble jeg litt dårlig av kvinnelige årsaker (der fikk dere den infoen), og i stedet for å dra i en veldig koselig middag hos Frikk ble jeg hjemme under dyna. Det var i og for seg ålreit, det. Jeg gravde gull på youtube og fant ganske mye; deriblant en lang og utfyllende dokumentar om Chess fra 1983. Det er noe eget med å se og høre unge utgaver av Tommy Körberg, Elaine Paige, Tim Rice og Björn Ulvaeus i arbeid, sammen, på ett fuckings brett. Jeg fikk tilfredsstilt beundrerinnen i meg sjøl, samtidig som jeg skal innrømme at det var en anelse deprimerende å se en trettiseksårgammel utgave av sitt største idol synge klin reint og klart og sterkt og sunt og nydelig, live og uredigert fra et øvingsrom. Ikke deprimerende fordi hun er flink, bevares; mer fordi jeg 1) ikke var født da dette utspilte seg, og derfor bare har fått oppleve den noe mer rustne sekstiårgamle versjonen, og 2) fordi det minner meg på hvor fryktelig langt jeg har igjen på den vokale fronten selv. Jeg skal ikke gå i detalj på det, men jeg er inne i en ny slags frustrasjonsfase. Jadaaa. Jeg sier til meg selv at jeg bare er en baby, og at jeg skal gi meg selv fem år.

Søndagen har heller ikke vært så dum, i hvert fall ikke etter at Ada kom hjem og lagde knekkebrød til meg. Jeg har spist franske kaker på Kristines franske fristelser (som ligger farlig nærme leiligheten og farlig idyllisk til) og jeg har vært på kino med Vibeke. Ikke dumt. Jeg oppdaget også at det er en minigolfbane cirka ti meter fra inngangsdøra vår, og at dette er et yndet utfartssted for trendy familier og kjærestepar på søndagene. Kanskje jeg også burde begynne med sånne søndagsutflukter? Jeg skal ta det opp til vurdering. Det ville i hvert fall gitt meg en anledning til å slutte å irritere meg over naziborettslaget mitt som har forbud mot klesvask på søndagene. Det er mulig jeg kommer fra et skikkelig hedninghjem, men hos mor og meg har søndag alltid vært ansett som den internasjonale vaskedagen. Her skal man tydeligvis holde hviledagen hellig. Men minigolf; det får man holde på med! Søndagsengler med skitt på vingene, ass.

Det hender jeg får masse inspirasjon til å skrive litt mer ordentlige tekster med litt mer form og farge (eh), men det blir aldri til at jeg legger dem ut her. Det blir vel egentlig aldri til at jeg skriver dem i det hele tatt, når jeg tenker etter. Det er i og for seg litt dumt. Jeg savner det, og jeg er litt redd for å miste evnen. Jeg skal ta tak i det en dag. Snart. Inntil videre skal jeg fortsette å nyte søndagskåseriene i Dagbladet, samt nyte de ekstremt gode og merkelige sangtekstene til Nellie McKay (jamfør innleggets tittel). Enhver som kan komme på fraser som

Oh, I'm so German
Have to have a plan
Please, Ethel Merman - help me out this jam

er en person jeg kan sette pris på. Dessuten er den absurde strofa der litt for passende for sånn jeg har det akkurat nå. Jeez. I morgen skal jeg uansett gjenta suksessen med å gå til skolen, også blir det jazz og sangtime og akupunktur og all things good.

Spørsmål:

1. Hvordan ser din ideelle lørdag ut?
2. Har du noensinne vært på lagersalg?
3. Hva er din favorittsangtekst, akkurat nå?

det fine bildet der oppe har jeg lånt fra den fine bloggen http://justtoreadmydiary.blogg.se. Jeg vet ikke hvor hun har fått det fra.

Chicken Soup For The Soul

Jeg har strukket en eller annen merkelig muskel inni kneet og jeg er fullstendig kanakkas utslitt i stemmen. Min noe paranoide hjerne sa dermed til meg at jeg egentlig burde sittet hjemme og stirra i veggen i kveld, men fornuften (les: Martin) tok overhånd, og jeg dro meg ut av angsten og bort til Grünerløkka. Der spiste jeg taco og lo meg halvt ihjel med gamle venner fra videregående, og plutselig kom jeg på hvor deilig det er å være sammen med folk man har kjent siden man var små og kvisete tenåringer. Det var sinnssykt koselig, og selv om det overhodet ikke var bra for røysta var det veldig bra for sjela. Og, det er tross alt sjela mi som er meg; ikke hvor pene og rene belttoner jeg har, hvor stor turnout jeg har i hoftene eller hvor langt jeg kommer ned i spagaten. For eksempel. Eller hvor godt ensemblesanglæreren liker meg. Noe hun ikke gjør. Nu vel. Jeg har et fint liv uansett. Dessuten er jeg bare tjue år, og om fem år kommer alt til å være annerledes. Om fem år er jeg ikke lenger bare en baby. Nå skal jeg sove, og i morgen skal jeg ta beina fatt og gå til skolen for å prøve å få det fordømte strekte beinet varmt før jazztimen. Deretter skal jeg ha maskekurs i halvannen time (noe jeg, kanskje litt overraskende, digger rått) og etter det er det ensemblesang igjen. Og det kan det kanskje hende at jeg skulker, for første gang i min Bårdar-historie. Rett og slett fordi man må passe på både sjela og stemmen en gang i blant. Nok klisjé for en dag. Sov godt.

I Could Go On Singing 'Till The Cows Come Home

Jeg har ikke lyst til å si så mye mer enn dette:

Judy Garland spiller full og utslitt sangstjerne, på den tiden hun var omtrent akkurat det samme selv. Jeg vil liksom bare grine.

Også slenger vi på denne, bare for å huske på hvor ubeskrivelig fantastisk Elaine var i sine glansdager. Om dere ikke orker hele (noe dere bør, noe annet er skammelig) skal dere i hvert fall spole fram og få med dere Touch me. Fordi.

Det var omtrent alt jeg klarte å få ut av meg i dag. Nå skal jeg slepe den mørbanka kroppen min ut på kjøkkenet og lage en slags improvisert chili con carne-rett. Etterpå skal jeg på fest og konsumere en bitteliten mengde alkohol, og det er seriøst ment. I morgen skal jeg øve, nemlig. Det er liksom ikke annet å gjøre når man blir konfrontert med prestasjoner som det der.

Hva skal dere i helga?

Fistful of Love

Nå har jeg vært dum og latt det gå så lenge siden forrige innlegg at jeg har altfor mye å skrive. Tittelen på innlegget er i hvert fall valgt både fordi det er navnet på en helt hinsides bra sang med Antony and the Johnsons, og fordi mange deler av livet mitt føles som en knyttneve full av kjærlighet om dagen. Ja, det er faktisk klisjéfullt og sant. Høstferien var super på så mange måter. På mandag sang jeg jazz- og musikalhighlights av mine lungers fulle kraft i to timer og på tirsdag dro jeg tilbake til Oslo og ble full på sykt dyr hvitvin med Simen og Ada på Ett glass (note to self: når du bestiller en flaske hvitvin og bartenderen drar fram en sølvbøtte fylt med is for å legge flaska i; snu i tide). Onsdag var lite begivenhetsrik, torsdag var jeg på jobb og deretter på tidenes mest absurde teateropplevelse med Henriette. For å si det sånn, vi havnet på feil stykke og oppdaget det ikke før det var i gang. Jeg klarer ikke å beskrive humoren i situasjonen, men det er rimelig upassende å ha latterkrampe når man sitter på tredje rad på Amfiscenen på Nationaltheatret. Det blir ekstra upassende hvis stykket man ser er et seriøst og noe overspilt kammerspill for to middelaldrende kvinner med store parykker. JESUS. På fredag jobba jeg mer og så Sound of Music på kvelden, samt hadde mye latterkrampe med Ada. Det høres kanskje ikke så flott ut, men det var det. Bare fordi jeg var her i Oslo i leiligheten og det fine livet mitt her. Good things.

Sånn ellers er det ikke bare sånn at jeg har knyttneven full av kjærlighet, jeg har også fått en verdenskjent knyttneve plassert fyrrig og lekent rett i mellomgulvet. Hvem sin knyttneve, spør du? Nei, det var Elaine Paige sin, det. Ja. Det er ganske fett. Jeg har liksom ikke ord for å skrive om hvor fett jeg hadde det lørdag kveld, men jeg kan jo si at jeg tilbragte et kvarters tid backstage i Konserthuset i nærværet til et av mine aller største forbilder, og at i sånn ca ti av dem var det meg hun snakka med. Det er så sykt fett at jeg får lyst til å smile og danse bare av å tenke på det. Jeg skal ikke fortelle hele historien, for det er ikke poenget, men vi fikk en god tone og det i seg selv er jo, herregud, helt rått når jeg tenker på det nå. Vi snakka om stemmebruk og musikal, og på et tidspunkt under denne samtalen fant hun det for godt å bokse meg i mellomgulvet for å påpeke at jeg pusta feil og at det var roten til alle mine problemer. Deretter sto hun foran meg og observerte meg mens jeg snakket, for å innimellom avbryte meg og komme med bemerkninger som "Too long sentence, start again." og annen stemmebrukskorreks. Jesus. Jeg har så lyst til å skrive alt som ble sagt her, men jeg har det inni hjertet mitt, og derfor ramser jeg bare opp noe litt tilfeldig i en rar sammensetning bare for moroas skyld. Som for eksempel

I know how you feel, just don't overuse your voice - I wish someone had told me that when I was twenty

og

(etter at manageren har uttrykt bekymring over hennes ivrige hamring på brystkassa mi) Well, I'll only meet her this one time, I've got to take this opportunity, haven't I?

eller

Oh, sweetheart, twenty years old: you're just a baby. Just a baby. I'll give you five years. Five years, and you'll be in a show. I'll come and see it.

og litt andre ting, sånn for eksempel. Eller bare at jeg tok henne i hånda og så henne i øynene og sa tusen takk for at hun har hjulpet meg på en måte hun ikke kan vite selv en gang. Eller bare det at hun er en levende legende. Eller bare det at vi har snakka sammen, og at det ikke betyr annet enn at det er et fett og inspirerende møte, og at nå er det opp til meg å få orden på dette livet. Eller bare hvor sykt fett det var.

Så i dag gikk jeg på skolen med et gigasmil inne i hele brystet, og jeg brydde meg ikke om at koreografien i jazzen gikk sykt fort og at jeg fortsatt ikke helt skjønner hva i all verden det var meningen vi skulle gjøre da danselæreren sa vi skulle bevege oss som en beskyttende ørnemor. I stedet hadde jeg tidenes sangtime, belta som en helt på brei amerikansk, kom opp til trestrøken C og ned til liten d og elska skolen min fordi den gir meg muligheten til å gjøre alle de tingene jeg aller helst vil. Dere skulle sett meg da jeg gikk ut av sangrom 1 i dag. Jeg har ikke smilt så mye på lenge. Eller siden lørdag natt, da Daniel og jeg drakk overprisa drinker i toppetasjen på Grand Hotel og så utover hele Oslo. Det skal ordne seg. Det skal jeg sørge for.

.

.. klarer dere å kommentere selv om jeg ikke skriver noen spørsmål?

So Much For The City

Så var det høst igjen, og tradisjonen tro har jeg 1) kjøpt et avsindig langt og tjukt skjerf og 2) gått amok og satt penger over styr på Platekompaniet. Jeg er med andre ord materielt sett ganske lykkelig, til tross for at skjerfet ble litt tilsølt av kebabdressing etter at mine klassekamerater tvang meg til å bli med på Bislett kebab en sen kveld. Det er også et kjent faktum at jeg egentlig ikke har noen penger å sette over styr på noen som helst form for butikk, men jeg har ikke tenkt å la det ødelegge noe av høstlykkefølelsen. I stedet bader jeg i alle den nye musikken min og horer rundt på last.fm. Sistnevnte aktivitet kan jeg forøvrig anbefale absolutt alle å begynne med, det er pokkers genialt. Har oppdaga sikkert tjue nye artister siden i forgårs, og bedre skal det bli. Høsten er liksom den eneste årstiden der jeg virkelig klarer å høre ordentlig på musikk. Det medfører at jeg plutselig blir ekstra oppmerksom på hvor musikalsk schizofren jeg er, noe jeg egentlig setter innmari stor pris på med meg selv. For å gi dere et lite innblikk i hvor stort spennet er, skal jeg her dele min innkjøpsliste fra Platekompaniet Bogstadveien i går.

Jeg kjøpte, i tillegg til nye hodetelefoner (notér: da jeg gikk inn i butikken var det det eneste jeg hadde planlagt å kjøpe):

• Frank Sinatra - Sinatra sings Cole Porter
• Antony and the Johnsons - I Am A Bird Now
• Joy Division - The Best of Joy Division
• Lars Winnerbäck - Daugava
• LoveMusik - The Broadway Musical Based on the lives of Kurt Weill and Lotte Lenya
• Les Misérables - Original London Cast Recording
• Jesus Christ Superstar - Original Motion Picture Cast Recording

Spranget fra Andrew Lloyd Webber til Joy Division er rimelig stort (Ronja Røverdatter go home, liksom), men det er nettopp det som er så bra. Ok, nå skal jeg gi meg med å skryte av min egen mangefasetterte musikksmak.

Høst innebærer også, noe overraskende, høstferie. Det har jeg altså nå. Ikke det at jeg helt ser poenget med ferie etter bare fem uker på skolen, men ok: jeg skal ikke klage. For å få litt ekstra feriefølelse, satte jeg meg i går på Timeekspressen og reiste på besøk til mor i Sandefjord. Det er, bortsett fra at det er veldig koselig å være sammen med mamma litt, egentlig ganske bortkasta. Jeg føler veldig lite tilknytning i forhold til denne byen nå som ingen av vennene mine er her, og det er egentlig litt trist. Da jeg gikk til sentrum i dag lurte jeg seriøst på om hele Sandefjords befolkning var blitt utslettet av et radioaktivt uhell eller lignende. For å si det sånn: Sandefjord på en søndag gir ny mening til ordene øde og forlatt.

Uansett, jeg skal i hvert fall være her til tirsdag kveld, og jeg skal finne en måte å nyte det på. Pakket med meg absolutt alle notene mine fra Oslo, så i morgen har jeg planlagt å benytte stillheten og det store huset til å overkomme min øvefrykt (ett år med sangforbud og daue stemmebånd setter sine spor). På onsdag er jeg tilbake på det fine rommet mitt i den fine høsthovedstaden vår, og samme kveld skal jeg på kino med Julia. På torsdag skal jeg kanskje på teater, på fredag skal jeg se Simen i Sound of Music og på lørdag skal jeg på Elaine Paige-konsert med Daniel. Det kan pokkern meg ikke bli annet enn bra. I mellomtiden skal jeg som sagt øve, prøve å tøye litt til (her om dagen følte jeg hvordan spagaten liksom nærmet seg), se på Prime Suspect: The Final Act med min nyfrelste mor og le enda litt til av hvordan jeg sannsynligvis har blitt en artig anekdote for en dritheit, eldre Sound of Music-skuespiller. Jeg sier bare Skarre værra, skarre værra Skagestad! HOI.

Spørsmål:

1. Hva liker du best med høsten?

2. Har du noensinne hatt en kinky drøm om en absurd/kjent person? I såfall, hvem?

The Quiz

Jeg så en morsom liste hos Mikaela, og som den skruppelløse kvinnen jeg er stjal jeg den likegodt. De som føler seg kallet kan for eksempel a) svare på de samme spørsmålene i kommentarfeltet (ja ja ja!!!) eller b) svare på de samme spørsmålene i en eventuell egen blogg. Jeg skal ikke presse noen, altså. Dere kan jo tenke på det mens jeg fortsetter å bade i min egen navle her. Okay:

For fem år siden...

var jeg femten år, gikk på ungdomsskolen og var sykelig aktiv i elevråd, arrangementskomiteer og skolemusikal. Jeg skulle snart på klassetur til Polen, var ulykkelig forelska (i en person jeg forøvrig ikke aner hva jeg så i nå) og ble full av to rusbrus.

For tre år siden...

var jeg 17 år, hadde akkurat begynt i andreklasse på musikklinja og oppdaga sakte, men sikkert hvor ekstremt lykkelig jeg blir av å synge. Ellers sleit jeg med kraftig separasjonsangst etter å ha havnet i en annen klasse en Martin, pluss begynte å øve på Den lille prinsen; der jeg spilte diverse ekstreme roller og ville dø hele tiden.

For ett år siden...

hadde jeg tidenes identitetskrise, stemmeproblemer og vokalomfang på omtrent en kvint. Jeg gikk på Romerike der jeg ble venn med Linn og deltok i et slags evigvarende stand up-show, og var en merkelig kombinasjon av veldig glad og veldig lei meg hele tiden. Til slutt ble det så ille at jeg ikke fikk sove om nettene, og måtte sitte oppe til to og spise pizza på rommet til Vetle for å ikke føle meg så aleine. Da slutta jeg, også begynte et ekstremt merkelig år.

For tre måneder siden...

hadde jeg akkurat vært på Kreta med mamma, var fregnete og fin og gleda meg helt ekstremt til skolestart.

I går...

var jeg på skolen, dansa jazz med feber (interessant opplevelse, kaldsvett er et godt stikkord), hadde en superduper sangtime og gjorde et noe mislykket forsøk på å lære meg et nytt parti i interpretasjonssangen min sånn i veldig siste liten. Deretter hadde jeg interpretasjon med nazi-Hanken og lette etter den overentusiastiske, oversexa og naive showtjueåringen i meg. På kvelden øvde jeg kor med Simen, oppdaget at alt og bass er to stemmer som skjelden klinger godt sammen, dansa vilt og hemningsløst til musikalhighlights og spiste pølse foran Nationaltheatret klokka halv elleve om kvelden.

I morgen...

skal jeg danse jazz, ha hørelære, tøye som en besatt, øve på Oklahoma-helvetet og jobbe i fire timer med å lage kaffe til utakknemlige vestkantfolk.

Om ett år...

er jeg mye bedre til å synge, mye bedre til å danse, mye mer allsidig som skuespiller og har forhåpentligvis funnet mitt beryktede sentrom. I tillegg går jeg forhåpentligvis i M2 på Bårdar, og er forhåpentligvis ikke lenger evig singel.

Ta lista dere også da, pliiis a. Dere kan jo for eksempel bare svare på ett spørsmål, hvis dere er veldig late. Forresten har jeg veldig lyst til å slenge på et "For to år siden"-punkt, siden jeg kom på noe fryktelig fint som skjedde for nøyaktig to år siden i går. Derfor gjør jeg det her:

For to år siden...

hadde jeg akkurat hatt min første lesetime noensinne, og løp ut av sceneinngangen på Nationaltheatret mens jeg ringte til Martin for at ingen skulle se hvor ekstremt glad og fnisete og uproff jeg var. Etterpå tok jeg t-banen hjem til pappa, hørte på KT Tunstall på sykt volum hele veien og var helt stappfull av lykke. Fordi jeg følte meg ett hundre prosent sett av noen, for aller første gang.

Det var ganske fint, ikke sant? Når var du sist helt stappfull av lykke, og hvorfor?

Red, Hot And Blue

Ting som fascinerer/gleder/underholder:

- at det ikke bare er Helen Mirren som har levd et liv med utagerende festing; min yndlingsmusikaltante har også tatt seg et par fester eller tre. Jeg sier bare Elaine Paige: Sex, drugs and musicals.
- at jeg skal se sistnevnte i levandes live (igjen) i Oslo Konserthus om to uker
- at Bjørn og jeg skal til London i juni for å se førstnevnte live in action, på the National Theatre, i fuckings Fedra. Fytti FEITE, ord blir fattige.
- at pappa har vært her i dag og skrudd opp bilder og lamper og knagger, sånn at rommet mitt endelig har fått en slags identitet
- at jeg er så forkjøla at jeg våkner med vondt i ørene om morgenen, fordi mandlene presser mot øregangene mine
- at jeg, med nevnte helsetilstand, skal synge Broadway Baby på interpretasjon i morgen
(de to siste punktene er vel mer skremmende enn underholdende, men skitt au)
- at darling Andreas Diesen på fredag hadde viet hele musikkteaterhistorietimen til Cole Porter, noe som resulterte i at undertegnede smilte så mye at hun fikk vondt i kinna
- at tidligere nevnte lærer prøvde å bestikke meg med Elaine Paige-opptak hvis jeg var snill og stille i alle timene hans resten av året
- at jeg var på tidenes konsert med tidenes jazzbesetning i går, og at den utspilte seg på Kolbotn (sykt, men sant)
- at Knut-Sigurd i klassen min har musikk, astrologi og kosttilskudd som sine hjertesaker
- at jeg går på en skole der absolutt alle timene er så interessante at jeg blir frustrert av tanken på å måtte være borte en dag
- at Annie Lennox er så vanvittig bra, og at min undervisning innebærer at vi ser klipp som det over der i timene.

Det er ikke så verst, dette livet, selv om man er sørpe forkjøla og ingen kommenterer blogginnleggene man skriver (kremt). Nå blir det søvn. I morgen skal jeg fortsette å leve, pimpin' it Elaine style. Sex, drugs and musical theatre - my way or the high way. Yesda.

No day but today

Tida går virkelig helt sykt fort. Jeg hadde tenkt jeg skulle komme ganske raskt tilbake med et nytt, mer positivt innlegg etter mandagens emo-blogg, men det ble liksom aldri tid. Plutselig er det i hvert fall torsdag kveld, og sinnsstemningen har, takk og pris, blitt litt lysere siden sist. Dels fordi øvelsene jeg fikk på sangtimen faktisk hjalp, dels fordi sanglæreren hadde rett i at det ville gjøre alt mye bedre å bare grine fra seg litt, dels fordi skuespilltimen jeg gikk til rett etter forrige innlegg gikk superbra og dels fordi det har vært så mye annet å tenke på. Som hvordan man skal lære seg å lytte etter og forme ulike overtoner når man synger, hvordan armene skal festes i andre posisjon, hvordan man formidler en historie ved kun å bruke kroppen, iført maske, eller hvordan man lærer seg en to minutter lang koreografi på ca fem minutter før timen begynner. For eksempel. Jeg sier for eksempel fordi jeg kunne holdt på i det uendelige. Det er helt sykt at jeg bare har gått på skolen i fire uker. Det føles som en evighet. Egentlig er det veldig merkelig; på en måte føler jeg at jeg har lært masse og utviklet meg allerede, samtidig som jeg hver dag blir mer og mer klar over hvor sinnssykt mye jeg ikke kan og hvor fryktelig mye jobb som gjenstår. Det er både motiverende og demotiverende på samme tid. Det er liksom så store kontraster hele tiden. Først kan jeg sveve en hel dag på at jeg fikk til piruettene i klassisken og at ballettlæreren min spurte om jeg hadde danset ballett på Jorun Kirkenær (for dere som ikke er helt inne i dansekretsen: major cred, min rimelig uerfarne bakgrunn tatt i betraktning), deretter går vi med skolen på jazzforestillinga til det profesjonelle kompaniet til Bårdar og plutselig er ikke ballettriumfen så jævlig imponerende lenger. Hjernen min klarer liksom aldri å ta pause, det er alltid et eller annet jeg vet jeg bør/vil/skulle ønske jeg kunne bedre; alltid et eller annet nytt å tenke eller øve på. Det er helt fantastisk, men det er fryktelig slitsomt. Den beste måten å beskrive det på, blir vel å sitere min rimelig strenge ensemblesanglærer: Det er nå dere har sjansen, det er nå alle disse mulighetene er her. Ta dem og bruk dem for det de er verdt. Sånn føles det, hele tiden. Og det er derfor at jeg, Julie - musikalsnobben, Lloyd Webber-hora, Weill- og Bernstein-skjøga - har sett meg nødt til å ta i bruk et sitat fra rockemusikalen Rent (som jeg egentlig liker ganske godt, jeg bare holder det for meg selv):

There's Only Us
There's Only This
Forget, Regret, Or Life Is Yours To Miss
No Other Road
No Other Way
No Day But Today

Sånn er det hver dag, bare på en litt mindre påtagelig klisjéfylt måte, åff kårs. Det føles sånn hele tiden. Det er noe nytt å lære alltid, og når man endelig har lært det oppdager man enda nye ting man ikke kan. Det er slitsomt og utmattende, men jeg elsker det jo, innerst inne. Det tar aldrig riktigt slut, hilsen Lars Winnerbäck. I dag trykte jeg uansett på pause litt, kjøpte en kjempepose smågodt sammen med Ada og så en dokumentar om seriemordere (!) for å skru av hjernen. I morra skal jeg skru den jævlig godt på igjen. Før den tid skal jeg le litt for meg selv av crazyballetten vi hadde i dag (har DU prøvd å stå i planken og synge Puttin' On The Ritz firstemt samtidig?) og sove steintungt. Jeg gjentar: steintungt. Pis løv ænd ønderstænding <3

Spørsmål:
1. Har du et motto? Hvis ja, hva er det? (notér: mitt motto er ikke No day but today, selv om det i og for seg er fint, altså)
2. Hva er ditt favorittsmågodt?

Because sometimes life sucks

Noen dager er livet litt dritt. Såpass dritt at man kjøper en stor latte selv om man 1) er laktoseallergisk og 2) ikke har penger til det, så dritt at man gjemmer seg i skjerfet og griner på t-banen, så dritt at man har mest lyst til å bli stående i dusjen og ikke gå til skuespillertimen, og så dritt at man må smågråte seg gjennom alle skalaøvelsene i sangtimen. Litt sånn er det nå. Jeg er kjempeglad og kjempepriviligert som får gå på en sånn skole, danse hver dag og ha verdens beste sanglærer (serr, no kidding), men det gjør vondt langt inni den innerste, sjelslige rotmosa mi av at jeg ikke er bra enda. Egentlig har jeg bestemt meg for å ikke skrive om sånne ting på bloggen, men for å sitere nevnte sanglærer på nevnte sangtime i dag: noen ganger er det kanskje bedre å slippe det ut, og ikke bare ha alt inni seg. Derfor slipper jeg det ut her, griner litt til og prøver å tenke at det er greit å ikke være så flink hele tida. Deretter spiser jeg opp knekkebrødet med kaviar, tar på meg klærne, setter meg på t-banen og hører på Savage Rose hele veien tilbake til skolen. Jeg vil og vet at det skal bli bra, det er den mest konstruktive tanken og den skal jeg holde på. Men som sagt, noen ganger er det kanskje mest konstruktivt å bare kjenne på hvor lei seg man egentlig er. Det kan jo dere også gjøre (hvis dere for eksempel også trenger å slippe ut noe) ved å se/høre på denne her:

Og sånn baidevei og apropos noe helt annet: uansett hva man kanskje skulle tro og hva andre måtte synes, så begynner jeg å tenke litt at det kanskje kunne vært noe. You might be surprisingly good for me.

Jah.

Jeg skulle skrive mitt ukentlige blogginnlegg nå (det har tydeligvis blitt en ukentlig affære, spør meg ikke hvorfor), men jeg er så ekstremt sliten at jeg orker rett og slett ikke. I stedet skrur jeg av hjernen og ser på Åndenes makt. I dag havna jeg forøvrig i vanvare på en klasse i latinjazz. En artig opplevelse. Mine hofter er nå løse og frigjorte in ways I never thought possible. Siden jeg er så kjip i dette innlegget, kan jeg by på noen morsomme fakta fra mitt liv:

1. I går så jeg det mest blodige teaterstykket noensinne. Og jeg likte det faktisk. Gå og se Løytnanten frå Inishmore på Det Norske Teatret!
2. Nevnte teaterforestilling var gratis, creds to tha Bårdar Academy.
3. Jeg har totalt sett tre teaterforestillinger den siste uka. Fikk alle gratis. Ahh, mitt liv.
4. På vei inn på skolen i dag trodde jeg seriøst at mannen som gikk foran meg var Fredrik Reinfeldt, Sveriges statsminister. Hva det sier mest om, meg eller utseendet til nevnte mann, er jeg heller usikker på.
5. Jeg kommer ikke på noe mer morsomt. Og de foregående punktene har vel heller ikke vært spesielt morsomme.

Nei, nå skal jeg ta kvelden tidlig og sove godt, mett på indisk mat og litt for mye piruettøvelser. So long.

Laughing up a storm

Dette skal ikke bli et langt innlegg, for jeg skal sove. Uansett: det jeg gjør mest av for tiden er å le. Jeg ler av Ada når vi er pensjonister i leiligheten, jeg ler av å observere danselæreren min sjonglere iført høyhælte karaktersko, jeg ler av hvor hinsides sliten jeg er i jazztimene, jeg ler av at Martin klemmer fysioterapeuten sin og jeg ler av alt og ingenting og hele tiden og på feil steder. Jeg aner ikke hva det kommer av. Det er mulig det er en slags merkelig kombinasjon av lykke, utmattelse og total selvforvirring. Jeg har i hvert fall ledd helt sykt mye i det siste, og formkurven toppet seg vel egentlig dagen etter bli-kjent-festen i forrige uke. For å si det slik, kjære lesere; jeg sitter på en anekdote som er så farlig god at den egentlig bør deles med hele verden, men av hensyn til de involverte skal jeg la det være. Og det er pokkern så synd, for aldri har latteren runget så lenge og så kraftig mellom veggene i Harald Hårfagres gate 12A. Hele nevnte fest kan i og for seg omsettes til en eneste stor latterkule, men kveldens natur er så vanskelig å beskrive at jeg tror vi også bør la det ligge.

Det er forsåvidt også en kjent sak at gråten er latterens, om ikke akkurat bror eller søster, så i hvert fall dens rimelig nære kusine. Sånn sett har uka vært et slags slektstreff. På mandag var jeg i en syk rus hele dagen etter en tretti minutters intensiv førstedate (eh) med min nye sanglærer, på tirsdag gikk det litt nedover etter at jeg demotiverte meg selv kraftig (ja, jeg tar på meg den fulle skylden) i ensemblesangtimen og på onsdag etter hørelæra traff jeg en slags vegg. Veggen kom mot meg som isoporveggen kommer mot Ylvis i et gameshow på TVNorge, og plutselig befant jeg meg alene og gråtende inne på et sangrom. Det hele var veldig Irene Cara i Fame, men jeg tok meg sammen (ikke ulikt Irene Caras rollefigur i Fame, forøvrig). Denne skolen her er en merkelig greie, men innerst inne liker jeg den veldig, veldig godt. Jeg finner også en absurd glede i å sitte på trikken hjem iført tights, shorts, trikot og støvletter og se ut som jeg, atter en gang, skal på audition til tidligere nevnte musikal. Piece of advice: gå på do før du tar på deg ballettrikoten. Trikot er flott, men ved toalettbesøk... not so much.

Nå skal jeg uansett sove, og jeg skal ikke grine meg i søvn. Jeg skal heller le, og tenke på hvor veldig fint jeg faktisk har det, og hvor veldig mye finere det også skal bli. Det er liksom ikke plass til så mye trist og vondt i verden etter en teaterkveld med to førtiåringer og en god venninne, samt oppdagelsen av at Ågot har Mamma Mia-soundtracket i bilen og synger villig med. Jeg har det jo faktisk fryktelig bra. Når man skulle ønske det ikke var helg fordi man heller vil gå på skolen, har jeg i hvert fall hørt at det er sånn man har det. Bra, altså.

Spørsmål:
1. Hva hører du på når du kjører bil?
2. Hva ler du av for tida?
3. Hvis du er jente: synes du du blir penere når du sminker deg om kvelden, enn når du sminker deg om morgenen?

Det siste spørsmålet stilles i forskningsøyemed. Takk for meg.

Jeg vet sannelig ikke helt hvor jeg skal begynne. Hodet mitt er helt kokt, noe som kan komme av at jeg 1) har opplevd så ekstremt mye nytt i løpet av bare fire dager, 2) har gått fra den ene ekstreme sinnstilstanden til den andre i løpet av bare fire dager, eller 3) har sittet helt stille, i et hinsides varmt og tett rom, og hørt på musikalsang i to og en halv time i dag. Jeg har, med andre ord, begynt på skolen. Det er er rimelig superbra. De første dagene var jeg redd og nervøs omtrent hele tiden, men etter gjennomsynginga i dag var det akkurat som jeg ble femten tusen kilo lettere. I can see clearly now the rain has gone ellernosånt. Uansett, jeg skjønte plutselig at jeg skal få gå på denne skolen i ett helt år (kanskje to hvis jeg er flink og heldig) sammen med 32 andre som er kjempeflinke på hver sin måte, og at jeg, som en konsekvens av dette, kommer til å bli bedre og bedre selv. Det, mine venner, er pokkern meg ikke verst. Jeg gleder meg HEMNINGSLØST :D

Det mest fascinerende jeg kan fortelle, er at hittil er det dansetimene som er desidert morsomst. Det er ganske sykt. Jeg er ingen utpreget god danser, men kjære jesus som jeg koser meg. Jeg skulle seriøst ønske det var dans hver dag. Ok, det er i og for seg dans hver dag unntatt fredag, men dog. Dans hver dag! Dans til folket! Dans og sangtimer og vokalinterpretasjon! Guruen Julie har talt.

Det er også ganske fascinerende hvor lite strukturert og gjennomarbeidet dette innlegget blir, tatt i betraktning hvor lang tid jeg egentlig har hatt til å tenke det ut. Oh well. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med tilværelsen akkurat nå. Jeg har en kjempefin leilighet, kjempefine samboere, hyggelige klassekamerater og en veldig fin, men veldig nedslitt skole. Det er ingen underdrivelse å si at Bårdarakademiets lokaler (ja, jeg nekter å skrive navnet på skolen min med orddelingsfeil, selv om administrasjonen insisterer på å gjøre det) minner kraftig om den rivningsklare skolen i Fame-filmen. Det er ikke bare det at det ligger dansere strødd i alle korridorene og at jeg selv vandrer rundt i trikot og tights hele dagen som får meg til å føle meg som en statist i nevnte musikal, for å seia det slik. Men, det er vel strengt tatt verre ting man kan føle seg som.

I tillegg til å gå på skole har jeg skrevet tidenes oppdiktede artikkel sammen med Torstein, samt oppdaget at en av sekretærene på kontoret i skolens nabobygg tar urovekkende mange røykepauser. Det er mye man legger merke til når man sitter innestengt i et rom med utsikt mot bakgården i to timer. Hvis jeg ser henne under morgendagens gjennomsynging skal jeg vurdere å by på et røykeplaster. Nå skal jeg sove, ellers forgår jeg av utslitthet.

Spørsmål:
1. Føler du deg noen gang som en statist i en film? I så fall, hvilken og hvorfor?

That's what friends are for

Jeg skriver dette innlegget for å

1. minne meg selv på at jeg er en god venn, i stunder der jeg kan komme til å tvile på det
2. minne Henriette på at hun har lovet meg en kjøttmiddag, i tilfelle hun blir kjempefull og har glemt det i morgen.

Hvis noen lurer på hva jeg har gjort, så kan jeg si at jeg for knappe ti minutter siden syklet, i pysjen, bort til Chateau Neuf for å gi Henriette lommeboka hun hadde glemt på kjøkkenet. Jeg vil også nevne at på det tidspunktet forespørselen kom var jeg halvnaken og halvveis oppi senga, samt at jeg er utslitt etter svært lite søvn og tidenes dårligste bryllupsopptreden (The Wedding Singer, thy name is not Julie, for å seia det slik). Men, det er sånt man gjør når man er et godt menneske med gode venner, eller når man blir utlovet en middag med kjøtt. Eller begge deler. I mitt tilfelle var det begge deler, selv om jeg ikke var ett hundre prosent med på notene før kjøttet ble brakt på bane. Hva kan jeg si, jeg er glad i et saftig kjøttstøkke.

Nå skal jeg virkelig sove. Hadde planlagt en særdeles rolig aften med film og oppryddings på rommet, men den planen skar seg kraftig da jeg kom hjem til leiligheten og det bare rant inn med trivelige folk jeg ville snakke med. Jeg har derimot vært standhaftig på ett punkt: jeg skulle ikke lures ut på Den store festen (ja, den heter faktisk bare det) på Chateau Neuf, og det klarte jeg å unngå. Jeg ligger altså nå alene i den store senga i den store leiligheten, og det digger meg verre. A house is not a home, but an apartment can be, tenker jeg. I morgen skal jeg øve Bårdar-komp med far og lære meg en korstemme på rekordtid. På mandag begynner skolelivet, og jeg er dritredd og dritglad samtidig. Hoi.

Spørsmål:

1. Hva skulle du hatt for å sykle til et utested og tilbake igjen i pysjen en lørdagsnatt?
2. Hvor mye sover du i gjennomsnitt hver natt?
3. Hvor mange timer tror du man bør sove hver natt?
4. Når legger du deg på hverdager?

This winter's been playing around with the ground that you stand on

Jeg er våken og det er veldig stille i leiligheten. Jeg tror Ada gjør et seriøst og oppriktig forsøk på å sove lenge, og etter stillheten å dømme har hun lyktes ganske bra. Egentlig har jeg begynt å skrive på et nytt innlegg helt sykt mange ganger, men hver gang jeg har satt meg ned har det skjedd et eller annet koselig i heimen som har revet meg løs fra dataen. Kollektivlivet går hittil over alle forventninger, ass. Vi har til og med oppdaget vaskeriet i kjelleren, og jeg skal si dere det, mine venner: dem funkisarkitektane på tredvetallet, dem kunne bygge tørkeskap! Jada. Så livet er bra, jeg sover godt om natta i en gigaseng og alle klærne mine er rene og lukter av Henriettes tøymykner. Det er ikke så verst fint, altså. Hvis ting blir bedre nå (noe de og for seg absolutt kan, det er ikke det) kommer jeg til å bli velduftende og tøymyknet på innsiden også.

Derfor er det litt kjipt at jeg skal sette meg på toget til Sandefjord i kveld og reise tilbake til et slags høsttomt skall av en by. Nå er det faktisk sånn at absolutt alle jeg kjenner har flyttet derfra. Jesus. Dere må gjerne spørre meg hva jeg skal der, for det skal jeg fortelle. Jeg skal øve til å synge i bryllup på lørdag, samt øve sang ganske mye, sånn generelt. Tror ikke jeg skal uttale meg så altfor mye om den bryllupssynginga (utover det jeg sier akkurat her, at Gabriellas sång har et helvetesomfang på to oktaver og fullt trøkk og jeg har ikke sunget den på over et år og er ganske pissredd), men jeg er i hvert fall så nervøs at jeg har valgt å sette av mine siste feriedager til å leve i et slags musikalsk isolat hjemme hos mor. I tillegg skal jeg øve inn en korsang til Bårdar, pluss øve på sangen jeg må synge på stemmefrigjøringa. Igjen, jeg skal ikke skrive så mye før angsten tar meg. Gleder meg voldsomt til å komme tilbake til tida da det å synge var noe jeg var trygg på, ikke noe jeg ble redd og kaldsvett av å tenke på.

Så ja, jeg vil helst være her og pakke meg inn i en kokong av søte samboere, dataparty om natta, kjempeseng og eget, halvvoksent liv, men det skal bli litt godt å komme hjem og være litt enspora nerd igjen. For når jeg kommer tilbake begynner det faktisk. Da begynner alt sånn på ordentlig, og jeg er fast bestemt på at jeg skal tillate meg å gjøre det ordentlig bra. Og selv om jeg er redd og nervøs og ikke helt klarer å forsone meg med at jeg faktisk har fått lov til å gjøre det som er viktigst for meg på heltid, gleder jeg meg helt vilt. Det blir bra. Ikke minst fordi jeg sannsynligvis har fått en killer av en sanglærer, og fordi jeg har fine roomies, en ekstremt god ærendvenn, en brunsvart venn å gå på museum på søndager med, knallrosa Chanel-neglelakk og fantastisk søte og inspirerende støttespillere på alle mulige kanter. På fredag var jeg så lykkelig at det var helt dust hele dagen, og sånn skal det fortsette å være. Fordi, som dem siærre så fint i reklamen, jeg fortjener det. Og det gjør dere også.

Nå skal jeg på date med logopeden min. Yeehaw.

Spørsmål:

1. Hva slags forhold har du til hjembyen din?

2. Har du noensinne vært inne på en ambassade?

3. Hvis du bare kunne spist én ting resten av livet, hva ville du valgt?

Everybody's saying that I'm not so cool, so I'm going back to charm school

Nå har det vært dårlig med oppdateringer her. Fy skam. Sorry kids, I will get my act together. Yeah yeah.

Jeg har nå bodd for meg selv/sammen med Marte og Henriette (Ada, where art thou?) i en uke, og det har gått overraskende bra. Eller, egentlig er det vel ingen overraskelse at det går bra, men bra går det nå i hvert fall. Jeez. Rommet mitt begynner å ta form, jeg har spist middag hver dag, det er rent på kjøkkenet og på søndag klora jeg hele badet. Vi er fascinerende voksne, og jeg kan ikke si annet enn at jeg liker det. Vi bedriver også litt uvoksne aktiviteter (drikke kopiøse mengder alkohol midt i uka, svi fiskebollesausen, ha besøk omtrent hver eneste dag/natt, være oppe til to omtrent hver eneste dag/natt, spise knekkebrød til alle døgnets tider), men sånn stort sett - om man skal skjære alle elementene i vår nye tilværelse over én kam, er vi ganske modne.

Det er bare to ulemper med livet mitt akkurat nå: 1) Kollektivlivet er koselig, men salig slitsomt. Ligger i skrivende stund i senga og kjemper for å holde øynene oppe, etter en lang natt med mye knekkebrød, mye hygge samt mye Linn. 2) Jeg er veldig, veldig lei av å ha ferie. Jeg vet det høres sykt ut, men det er dessverre sant. Jeg har formelt sett hatt ferie i tre måneder, men i praksis har jeg egentlig hatt ferie siden jeg pakket ned rommet mitt på Romerike i oktober 2007. Jeg har hørt det skal være digg med fri, men ærlig talt: det holder nå. Som eplet i grisekjeften (he.he) har begge mine nåværende bofeller begynt på universitetet og farter rundt på fadderting og forelesninger og alt mulig gøy, mens jeg sitter hjemme og klorer kjøkkenklutene (true story: har gjort det tre ganger siste uke). Det er fortsatt litt over en uke til jeg begynner. JADA. Jeg gleder meg veldig, da. Det gjør jeg virkelig. Inntil videre får jeg tøyle akademikeren i meg, og heller prøve å få meg selv til å skjønne at jeg skal bruke et helt år på å bli bedre til akkurat det jeg liker best i hele verden. Det er nesten for godt til å være sant, men det er det. Bra blir det, i hvert fall.

Dette innlegget er nok et av de dårligste i løpet av min tid som blogger, så jeg tror jeg skal prøve å wrap it up. Se der ja, der smalt jeg til og med inn litt engelsk. The americanisation of modern society. Tsk tsk. Det er flere ting jeg har lyst til å skrive, men jeg gir meg nå. Tror sjansene for å få til noe vettugt og velformulert er rimelig små.

Ting jeg vil ha, gjerne nå med det samme og i den nevnte rekkefølgen:

- penger til kjøtt
- Chanel-neglelakk
- kjæreste

Noen som tar på seg å fikse det? Jeg går og spiser litt knekkebrød imens. I morgen skal jeg henge litt med en veldig kul og inspirerende dame, forresten. Jeg gruer meg litt, så for å døyve angsten skal jeg lakke neglene. Ser for meg at det blir en killer. Adjøss <3

Spørsmål:

1. Hva vil du ha, akkurat NÅ?
2. Gleder du deg til skolestart?
3. Tar du deg selv i blant i å savne barneskolen? I så fall, hva savner du?