OK Computer

Dataen min har dødd. Tror jeg. Skal ta den med på reparasjon en vakker dag, for eksempel på lørdag. Det er så mye annet gøy som skjer nå, så jeg blir liksom ikke så dataorientert. Det eneste jeg virkelig savner å ha kontinuerlig tilgang til, bortsett fra facebook, er nettbanken. Deprimerende? Jeg tror det.

Jeg vet jeg var inne i en god steam med litt mer tekstlig utformede og snappy innlegg, men i dag er jeg liksom ikke i den skrivetekniske godformen. Jeg vil heller prioritere å drikke rar te kjøpt på innvandrerbutikken rundt hjørnet, spise banan og le høyt og hjertelig for meg selv av alt det rare jeg ser på teatret hver dag. Også skal jeg spise plommer. Det kjøpte jeg også under visitten på nevnte lokalsjappe. På søndag kjøpte jeg til og med en hel kilo blåbær der. Disse delte jeg opp i tre porsjoner, hvorav to ble lagt i fryseren og én ble til en provisorisk form for syltetøy. Jeg har pokkern meg blitt husmor, og jeg aner ikke hvor det kommer fra. Ikke fra mamma, i hvert fall. Her om dagen fikk jeg til og med banken min til å begynne å foreta en fast, månedlig overføring fra brukskontoen til sparekontoen min. Først sylter 'a, og nå sparer a' også! Gått a banen a gett. Dette minner meg forresten på hvorfor jeg lånte dataen til Marte i utgangspunktet: jeg skulle sjekke nettbanken.

Kommer sterkere tilbake når min egen maskin har fått seg en overhaling og fadderbarna i M1 har blitt glade og fulle. Altså på lørdag, etter quizkveld på fredag og før første åpne prøveforestilling på lørdag. Kan ikke bli annet enn bra.

Spørsmål:
1. Er du husmoderlig?
2. Hvordan er ditt forhold til sparing?
3. Hva er din favorittmusikalsang? Ja, man må svare selv om man ikke liker musikal.

I'm Fixing A Hole Where The Rain Gets In

Ok, så har jeg ikke drevet med taktekking. Det er heldigvis ikke mulig verken å oppleve eller reparere regnlekkasjer fra taket når man bor i tredje etasje i en sjuetasjers blokk. Jeg har derimot fikset alt mulig annet. Jeg har vasket og brettet alle klærne mine, koblet sammen og hengt opp den nye taklampa mi (RIP, elskede takvifte), kastet alt som ikke lenger hørte hjemme i kjøle- og kjøkkenskap, samt lagd budsjett og betalt regninger. Alt dette er jo i og for seg en bedrift i seg selv, men det ville ikke vært oppsiktsvekkende nok til å blogge om hvis det ikke var for denne, lille detaljen: jeg elsket å gjøre det. Ikke nok med det; jeg tok meg selv, mens jeg vandret på måfå rundt i gangene på Det Norske Teatret i dag, i å oppriktig glede meg til å komme hjem sånn at jeg kunne logge inn på nettbanken og sette i gang med betalingen. Relativt sykt, ettersom mitt normale adferdsmønster ville tilsi at det er på teatret jeg skulle gledet meg over å være, ikke hjemme foran pcen omgitt av KID-nummere og kodebrikker. Anywho.

Organisasjonsgenene har i hvert fall våknet noe kraftig. Jeg betaler husleie for noen måneder i slengen, flytter penger fra konto til konto som en sveitsisk bank og, ja, i det hele tatt. Det er ikke bare på den økonomiske fronten jeg briljerer med fikseferdighetene. Jeg har til og med blitt en kløpper på mat- og middagsplanlegging. I dag gikk jeg til og med inn igjen på Rimi etter avsluttet handel, bare fordi jeg oppdaget at de hadde kampanjepris på fiskekaker. 19,90 for en pakke med fire steinbitkaker med gressløk? Det er klart man kjøper to.

Det er selvfølgelig ålreit å få orden i sysakene. Problemene oppstår bare når det er hull i systemet, og man ikke har nål og tråd i skrinet til å fikse dem med (note to self: hopp av metafortoget NÅ, før det penser deg ut på ville veier). Som nå, da det manglet en regning i regningspermen. Jeg hadde tenkt å betale den nå. Jeg var totalt innstilt på å betale den nå. Jeg går på veggen og gnager i ringpermene. Føler meg som en røyker som blir nektet sigg. Eventuelt en gnager som blir nektet fôr. Sånn er det å være avhengig av sin daglige rus. Jaja, jeg får roe nerva med å legge klærne systematisk inn i skapet. Ingenting er som lukten av vaskemiddel for å stille suget. Adios.

I Could Try Rock and Roll

Nå hadde jeg tenkt å skrive et forrykende morsomt og velformulert innlegg, men etter en runde på blogg.nos toppliste ser jeg at det tydeligvis ikke er nødvendig. Det holder å rable ned noen nogenlunde sammenhengende setninger om hva man har gjort i løpet av dagen/hva man vil kjøpe seg når studielånet kommer/hva man har tenkt å spise til middag, og vips; et fullverdig blogginnlegg! Grunnleggende kjennskap til norsk grammatikk er heller ikke et must, og det hjelper visst også å være i nedre del av tenårene. Deprimerende, sier du? Befriende, sier jeg. Jeg er trøtt som ei strømpe og lat som en hold-in-truse, så derfor følger jeg opp den rådende bloggetrenden:

I dag har jeg vært på teateret og hatt kost-og-maskprøve. Etter det har jeg vært hos Simen og lagd salat. Det var godt og sunt. Når jeg får studielån har jeg tenkt å kjøpe chinos, et skjerf fra American Apparel og masse kaffefilter. Åå jeg elsker og sjåppe ass, må få tatt noen nye outfitbilder å ha spørsmåls runde snart, sorry for at jeg aldri rekker!!! Digger dere leserne mine! xoxoxox

Gud, jeg er god på dette med sjanger og form. Det lærte jeg på ungdomsskolen og ferdighetene har sittet i ryggmargen siden. Uansett. Jeg lever et sykt fint liv om dagen. Jeg har sett Antony and the Johnsons på Operataket, kjøpt meg nye klær, sunget høyt og mye, sikla over diverse avsindige teaterprestasjoner og fått konstatert beinhinnebetennelse. Hoisa. Men jeg har piller og gode joggesko, så da fikser det seg. Dessuten skal jeg bli skuespiller. Det er nok sånn det må bli, gitt. Vi snakkes ved neste korsvei. Eller på neste bloggmingling. Alt ettersom.

TTYL, luv Jules, ur new blogqueen.

I Got Erection

Litt over én uke har gått. Ferien er slutt, svineinfluensaskrekken har passert og begivenheten som gjorde meg så inderlig opptatt av å ikke rammes av nevnte epidemi har satt i gang: jeg har hatt mine to første dager som ensemble i Jesus Christ Superstar på Det Norske Teatret. Det er ganske fett. Den billige kantinematen alene ville i og for seg vært grunn god nok til å være fornøyd med tilværelsen, men tro det eller ei - det finnes en ting som gjør livet mitt enda bedre om dagen enn fri salatbar for femogtyve kroner. Greit, jeg tok heisen med Charlotte Frogner. Ok da, så er jeg på hils med Frank Kjosås. Ja, jeg satt ved siden av Hank von Helvete på korøvelsen. Fett nok. Det er ikke det jeg refererer til. Nei, mine damer og herrer, jeg snakker om denne dama. Hildegun Riise. Jeg sier dere det. Jeg sitter i samme rom som henne flere timer hver dag, og det er rein, skjær magi. I går hadde hun utelukkende én sang, en sang som forøvrig varte knapt halvannet minutt, og det var helt vanvittig. Nærværet og nerva hennes fikk stemningen i hele rommet til å forandre seg. Hun behøver ikke å synge en gang, heller. Hun kan bare sitte der og være i det hun gjør, så skjer det et eller annet sykt. Dere kan jo tenke dere hvordan det blir når hun da først slår seg løs i ekstremnummeret Dømt av Pilatus, der hun, ja, spiller Pilatus og blir tvunget av folkemassen (les: blant annet meg) til å få Jesus korsfestet. Hanky Panky kan smøre seg inn med så mye ansiktsmaling og stappe så mange raketter opp i baken han bare vil, det er den femti år gamle berta fra Hardanger som gjør det for meg. Gåttabanen og krossfest Jesus, for ei dame! Jeg blir mo i knærne som ei litta skolejente. Hildegun Riise. I got erection.

Utenom å leke prostituert/narkoman/tigger/bikinidame/folkemasse og skrike meg hes i nasalt kjerneregister, er jeg ganske mye hjemme og ser på Friends med Sofie. Det er gøy det, altså, det er bare ikke like godt bloggemateriale som min fjortisforelskelse for en høyt respektert norsk skuespillerinne. Derfor holder jeg meg til det for denne gang. Fniz altsååå ikke si det til henne daaa. Da blir det så pinlig når vi møtes i heisen.

Spørsmål:

1. Har du noensinne hatt en talentcrush på noen? Hvis ja, hvem?

2. Hvem er den mest kjente personen du har tatt heis med?

3. Hvem ville du helst sittet fast i heisen med?