Keep The Status Quo Permanently So

Hei og hallo fra romjulskoma. Her har det ikke skjedd stort; jeg har spist mye midt på natta, blitt kvalmende lei av julemat og spilt mye spill med gode venner. Dessuten har jeg snudd døgnet og sett en hel sesong 30 Rock på tre dager. Det er godt jeg skal tilbake til Oslo i morgen - eller egentlig i dag, klokka har jo bikka tolv og vel så det. Uansett, jeg gjør som jeg pleier: et år er gått, og ergo skal det oppsummeres. Det er listetid.

2009

Gjorde du noe i år som du aldri har gjort før?

Klarte et par-tre triple piruetter, gikk på ordentlig musikalaudition, hadde betalt skuespillerjobb en hel sommer og tilbragte flere kvelder i uka iført bikini på hovedscenen på Det Norske Teatret. Sistnevnte uten betaling.

Holdt du noen av nyttårsforsettene dine?

Jeg kan ikke huske å ha hatt noen. Jeg tror ett var å ta mye situps, det har jeg i hvert fall gjort.

Ble noen av vennene dine foreldre i år?

Nei, men en gammel klassekameraet blir mamma etter jul.

Hvilke land besøkte du?

Oi. Jeg har faktisk vært i Norge i hele år. Jøss. Godt jeg skal spre vingene både på denne og den andre siden av atlanteren etter jul.

Er det noe du savnet i 2009 som du ønsker deg i 2010?

Evnen til å drite mer i hva andre synes om meg og et større talent for å koble ut hjernen og bare la kroppen jobbe.

Hvilken dato i 2009 kommer du alltid til å huske?

17. juni, tror jeg. Men, når jeg ser på datoene fra tidligere års lister må jeg tenke relativt hardt for å huske hva som skjedde da, så sjansene er egentlig ganske små for at akkurat datoen kommer til å sitte. Jeg husker fine ting og viktige ting som har skjedd. Punktum.

Hva var din største framgang i 2009?

Å komme inn i andreklasse, pluss alle de nye tingene jeg har lært om meg selv, både fysisk og mentalt.

Den største feilen?

Å avbestille London-turen, på et overfladisk plan, i hvert fall. På alle andre plan tror jeg ikke på feil, jeg tror bare på erfaringer.

Har du vært syk eller skadet deg?

Håhåhå, åja! Dette har vært treningsskadenes år. Infeksjon i et sår under foten, brusk i kneskålen, beinhinnebetennelse og forstuet håndledd. Dessuten fikk jeg svineinfluensa. Ja, dette har virkelig vært et fruktbart år på legefronten. Fastlegen min elsker meg.

Det beste kjøpet?

Sykkelen min og de nye, blomstrete Nike-skoa. Ellers kjøpte jeg en grå joggebukse som har vært svært flittig brukt.

Hva brukte du mest penger på?

I år som i fjor: Kaffebrenneriet. Jeg eier ikke selvdisiplin når det kommer til grove scones og kaffe. Skulle bodd i Sverige og hatt fika hele dagen.

Gjorde noe deg ordentlig glad?

Ja! Å komme inn i M2, å danse jazz med Chet, å le og le og le med gode venner, å synge, leiligheten, Oslo, livet, fest og gøy. Ja. Det er ikke dumt, dette her.

Hvilke sanger kommer alltid til å minne deg om 2009?

Jomfru Laura - Bør Børsson Jr (hahahahaha)

Oklahoma! - Oklahoma the musical (ha.ha.ha.ha.)
Maybe This Time - Cabaret

Dance me to the end of love - Madeleine Peyroux/Leonard Cohen

Var du gladere eller tristere i år, om du sammenligner med tidligere år?

Gladere, tror jeg. Jo, helt klart gladere.

Tynnere eller tjukkere?

Omtrent likt som i fjor. Kanskje litt tynnere på slutten av høstsemesteret, men nå har jeg spist på meg alt i jula igjen, så det jevner seg ut ved årets slutt.

Rikere eller fattigere?

Fattigere, men med mer ordnet økonomi etter at jeg tok meg i nakken opprettet sparekonto.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?

Gått på teater.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?

Overanalysert, samt sagt rare ting i fylla. Alternativt gått i spagaten i fylla. Ingen av delene er særlig sjarmerende.

Hvordan tilbragte du julen i år?

Hjemme hos mamma i Sandefjord, med mye venner, dårlig døgnrytme og mye brødskive med gulost og tomat. Ikke så mye ribbe, fikk nok relativt tidlig.

Ble du forelsket i år?

Nei, kjedelig nok.

Favorittprogram på TV?

Er sterkt påvirket av 30 Rock nå på tampen av året, men i sommer var det helt klart Friends. Jeg ser ikke på serier på TV, egentlig. MADE og My Supersweet Sixteen er derimot store hits på søndagsmorgenene i Harald Hårfagres.

Hater du noen nå som du ikke hatet i begynnelsen av året?

Nei. Jeg hater ingen, og jeg kan egentlig ikke komme på noen jeg virkelig, virkelig misliker.

Den beste boka du leste i år?

Jeg husker aldri hvilke bøker jeg har lest i løpet av et år. Jeg likte veldig godt After Dark av Haruki Murakami, Norwegian Wood av samme forfatter og Charlotte Isabel Hansen av Tore Renberg. Skulle gjerne lest mer, egentlig.

Den største musikalske oppdagelsen?

Ingen vanvittig store, men jeg ble glad i Feist og Tingsek.

Noe du ønsket deg og fikk?

Plass i andreklasse.

Noe du ønsket deg og ikke fikk?

Jeg sier som Mikaela: en jævlig bra piruetteknikk. Men det hjælper sæ.

Årets beste film:

Upperdog, tror jeg.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Var på skolen, fikk et avisutklipp av Petter Northug jr der Ada hadde skrevet "GRATULERER JULIE" med glitterlim, spiste på Et Glass med Simen, hadde bursdagsbesøk av Sandra og Tonje og drakk vin og lagde nattmat.

Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre?

En utenlandstur, kanskje? Ellers synes jeg året har vært utmerket.

Hvordan vil du beskrive klesstilen din i 2009?

Praktisk. I sommer var jeg fin, da. Og i høstferien. I feriene kan man kle seg som en kvinne.

Hva fikk deg til å ha det bra?

Sang, dans, venner, vin, selvstendigheten, internhumor, teater og god mat.

Hvilken kjendis var du mest keen på?

Ross i Friends eller Colin Firth, som alltid. Det er også litt eye candy i kantina på teateret, uten at jeg skal gå nærmere inn på det på offentlig nett.

Hvem savnet du?

Linn, Bjørn, Kathrine, Ingrid, Henris, Tonje og Ada - etter utflyttingen.

iPodens mest spilte?

Keep Breathing - Ingrid Michaelsson

De beste nye menneskene du traff?

Nina inspisient var en god krykke i de svette sommerukene på Castberg og Kim var et friskt og artig tilskudd i klassen, selv om han ikke akkurat er ny. Ellers har jeg hatt mye moro både med og av alle vi har møtt på teateret. Kanskje mest av, egentlig, men på en utelukkende snill og beundrende måte.

I morgen drar jeg som sagt hjem til hovedstaden for å medvirke i et syngespill om Jesu siste dager. Gleder meg egentlig. Det har vært fint å spise alt man har lyst på og sove når de andre står opp, men nå vil jeg tilbake til det sunne fullkornslivet mitt igjen. Dessuten er det så mye spennende og bra som skal skje snart. Først er det hardkjør med elevvisning (forestilling 15. januar, ikke et eneste av våre fjorten nummer er innøvd), så er det Sweet Charity-workshop (med blant annet meg selv som sjølvaste Charity; ikke verst bare det!) og så blir det vinterferie og da skal jeg til Henris og Bjørn i Stockholm. Og så er det KHiO og så blir det plutselig påske, og da, mine venner; skal jeg til New York. Oh yes. Dette blir et fint halvår. Jeg skal rydde unna noen ubehagelige greier i januar, og så blir det så fint atte hjælp. Nå blir det derimot 30 Rock.

Spørsmål:

1. Har du nyttårsforsetter? Hvis ja, hva er de?

2. Hva har du spist for mye av i jula?

3. Er det noe du har spist for lite av?

Tea For Two

Det er endelig juleferie, og i den forbindelse har jeg rett og slett tatt meg en liten bloggeplause. Jeg er hjemme hos a mor i Sandefjord, og her skjer det veldig lite og egentlig veldig mye. Jeg skriver kanskje igjen senere når julefreden har senket seg enda mer, men akkurat nå har jeg nok med å treffe diverse venner, spille rare kortspill til langt på natt, se på TV, spise godteri og drikke te med folk jeg er glad i. Høres ikke det ålreit ut? Jo, sa folk, det høres ålreit ut. Uansett, jeg håper ikke dette oppholdet fører til at jeg mister en av mine 4-5 lesere. Jeg skal komme tilbake på nyåret (hvis ikke før), sterkere og mer underholdende enn noensinne. God jul i stuggu til alle sammen.

Spørsmål:

1. Hvor er du akkurat nå? Er det der du skal feire jul?

Hold On, One More Time With Feeling

Akkurat sånn er det nå. Hold ut, én gang til, én øvelse til, én klasse til, én pause til, én greie til, én følelse til og så er det jul. Så skal jeg hjem til mamma og ligge på sofaen og bare være meg, uten å tenke noe større over hvem det er, hvordan jeg skal jobbe med det og hvordan det påvirker andre. Som vår svenske instruktør så fint sa det: att gå en sån här utbildning är ju i princip det värsta man kan göra mot sig själv, och den som går ut härifrån och fortfaranda kan stå på benen har vunnit. Det er litt sant. Men det er godtgodtgodt i femtende potens at de menneskene jeg synes og alltid har syntes har vært fine mennesker, virkelig viser seg å være det når alt kommer til alt. Sånt gjør godt, og det blir ekstra godt når det først har vært litt vondt. Er det ikke sånn det er med allting?

Og godt var det også å være på Rockefeller i kveld, og stå sammen med gode venner og høre Regina Spektor synge nydelige låter på løpende bånd. Det gjorde det peisvarmt og gyllent inne i hele brystet mitt, og jeg innså at jeg virkelig har et fantastisk liv, med så mye fantastisk å være takknemlig for. Jeg kan synge høyt når jeg er lei meg, jeg kan danse til jeg svetter blod, det er knekkebrød i skapet og jeg har en familie og en vennekrets som utelukkende er bygget opp av rare, gode mennesker. Det blir et fint liv av dette her, altså. Takk til Regina og alle andre involverte som minner meg på det. God adventsnatt.

Ingen Kommer Undan

Sånn som på dette bildet ville jeg helst hatt det hele tiden nå. I stedet spretter jeg rundt som en strukket strikk fra det ene til det andre, uten å egentlig ha tid til å gjøre noen av tingene ordentlig. Juleforestilling og huskonsert og skuespillervisning samtidig, og en timeplan der ingen av tingene sammenfaller på noensomhelst fornuftig måte og alt overlapper hverandre og man egentlig burde vært minst to steder på én gang, samtidig som man forberedte seg til det tredje stedet man skulle etterpå. Puh. Det der ble en lang og dårlig formulert setning men det gir jeg blanke faen i, for jeg er så massivt trøtt. Jeg er så trøtt at jeg nesten begynte å grine i dag da jeg så for meg å sitte på toget hjem til mamma i Sandefjord med påfølgende te- og brødskivekos i sofaen. Jeg er så trøtt at jeg ikke har lagd middag på flere dager. Jeg er så trøtt at jeg lot en våt klesvask ligge i vaskekjelleren fra mandag til torsdag, fordi jeg rett og slett ikke hadde ork/tid til å gå ned og gjøre noe med den. Og de som kjenner meg og mitt forhold til vaskekjelleren vil med en gang skjønne hvor alvorlig tilstanden er når jeg ikke orker å gå ned dit en gang.

Nei, jeg skal slutte å klage. Jeg har jo fått stipend! Ja, det er sant: Sandefjord kommunes kulturstipend på hele 7500 kroner. Ganske ålreit. Jeg har allerede store planer for hvordan jeg skal bruke dem. Skal utdype ved en senere anledning, når planene er litt mer fugl enn fisk (eh?). Og når vi snakker om ting som skal utdypes; jeg lovte jo fyldig juleballrapport. Vel, den mest fyldige rapporten jeg har lyst til å gi er at jeg blir veldig, veldig rar av å drikke mye og langsomt over lengre tid. Én lærer tror nå at jeg vil gifte meg med ham, én annen har fått et foredrag om at jeg, som ikke-røyker, nettopp har lært meg å såkalt cappe sigaretten og en tredje fikk gleden av å ha meg som personlig stalker hele aftenen. Hadde også en underholdende, om enn noe forstyrrende samtale med min lærers ektemann, som involverte nevnte lærers bryster samt ektemannens noe freudianske tolkning av baguettutvalget på personalets koldtbord. Jeg var, som tidligere i livet, altså mye sammen med de voksne, uten at jeg helt forstår hvorfor. Juleball på Bårdar er og blir juleball på Bårdar.

Nå skal jeg legge meg og gjøre det jeg gjør desidert best for tiden: sove. I morgen skal jeg ha pilates, og det gleder jeg meg gløgg ihjel til. Pilates gir meg hålligång-känsla og jul-i-mössan-stemning.

Spørsmål:
1. Hva er din favoritt-juleplate?
2. Vad har du lagt i mössan?

Mean Mr. Mustard

Hallo, godtfolk. Et stykke tid har passert, og jeg finner det på sin plass med et nytt blogginnlegg. Siden sist har jeg vært gjennom en del mer eller mindre speisa hendelser. Blant det mer trivielle kan jeg nevne at Lola fortsatt har, og krever, en viktig plass i hverdagen min. På søndag fikk hun meg for eksempel til å gå til innkjøp av et glass dijonsennep på innvandrerbutikken, fordi noe fortalte meg at den kunne være fin til marinering. Marinering, dere. Kjenn litt på den. Hvor ofte driver jeg med sånt? Du er syk, Lola. Tjue kroner rett ut av vinduet og enda mindre plass i den mikroskopiske hylla mi i kjøleskapet. Great. Det ser litt ut som jeg er en gourmet, da. Det er jo en mager trøst. Lurer forresten på om sennep er magert? Hva er det egentlig? Må googles.

Uansett: det har skjedd ting i livet mitt som har vært betraktelig mer fascinerende enn fristende, franske kolonialfristelser. Problemet er bare at det er ting som er litt touchy å drive og brette ut på offentlig nett. Jeg kan si så mye som at jeg har fått stiftet bekjentskap med internettets bakside, pluss fått et nytt forhold til lyden for innkommende sms på mobiltelefonen min. For mer (dog like diffus) informasjon, eller bare et skråblikk på meg som menneske; besøk bloggen til min kjære samboer Sofie.

Utover dette går livet sin vante gang. Jeg går på skole og spiller forestilling, og noen ganger treffer jeg en venn. På søndag, for eksempel, var jeg på kino med Kristine. Det var veldig hyggelig. Mer av sånt! Blir dessverre vanskelig å gjenta suksessen nå på søndag; da er det nemlig duket for juleball på Bårdar. Etter fjorårets suksess er forventningene skyhøye. Lover å komme med fyldig rapport. Lola skal vurdere koldtbordet.

Spørsmål:

1. Liker du sennep?

2.Hva er det første som kommer opp om du googler navnet ditt?

Better Pray For Your Sins, 'Cause The Gay Messiah's Coming

My life just got a little bit gayer. Kjære JESUS, man kan si mye rart om Liza Minnelli (og tro meg: man KAN si mye rart om Liza Minnelli), men å lage godt, gammaldags mussikalsjåvv; det kan 'a. Det skremmer meg å si det, men rundt 2:00 uti klippet fra der dansebreaket begynner og utover - der blir jeg nesten litt tent. Det er vel bare å innse det. På noen områder vil jeg alltid være en homofil mann fanget i en svett jentekropp. Som jeg sa til min gode klassekamerat Knut-Sigurd her om dagen: "Me Tarzan, you Jane. Me hag, you fag." Eller, det var det jeg hadde tenkt å si. Det som imidlertid kom ut var "me fag, you gay." Oh well. Det er fredagskveld, og det er ikke tiden for flisespikkeri.

Tiden er derimot inne for mandariner, mørk sjokolade og vask av både rom og klær. Dette sjonglerer jeg på nærmest virtuost vis med stuesamvær med Marte og gullrekka. Nei, uff, det var nok en løgn. Jeg kom hjem fra byen halv sju, og det eneste jeg har gjort hittil er å sette på en klesvask, spise en halv plate av nevnte sjokolade, danse som en idiot til Supermassive Black Hole i stua og se X-Factor med Marte. Jeg skal vaske nå. Det er herved bestemt. Etter det skal jeg ha en veldig fin helg, det er også bestemt. Jeg er i godt humør, for jeg er den eneste som skjønner det. Jeg og Gloppen. Sånt er stas. God fredagskveld.

Spørsmål:

1. Danser du for deg selv når du er hjemme alene? Hvis ja, til hva slags musikk?

Always Be A Good Boy, Don't Ever Play With Guns

I dag har jeg oppdaget noe. Jeg er fryktelig glad i å være flink. Med flink mener jeg ikke talentfull , jeg mener rett og slett bare flink. Dyktig - en person som jobber hardt og gjør ting teknisk riktig. Som har forstått det. Som har skjønt tegninga, sett det store bildet og utfører sin oppgave til punkt og prikke. Dette gjelder i og for seg på ganske mange områder, men det kommer kraftigst til uttrykk når jeg driver med fysisk aktivitet; nærmere bestemt dans, og fra nå av også pilates. Du milde skaper, som mine flink pike-gener våknet til liv i dagens pilatesklasse. Det er akkurat som det skrus på en slags motor inne i hjernen min; et sykt driv som får meg til å ville få til, koste hva det koste vil, uansett hvor sliten jeg måtte være. Jeg ser for meg at det er litt som å være en hamster i et løpehjul. Den flinke jenta i meg kan i hvert fall minne om en gnager; en gnager som tygger frenetisk på et frø og puster gjennom nesen i fast forward-tempo mens den løper som en besatt for å holde det lille hjulet i gang. Løpe løpe løpe spinne spinne spinne. Noe sånt. Det er ikke ubehagelig, tvert imot, det er bare veldig fascinerende å merke hvordan hele kroppen min formelig prikker av lykke når den får lov til å jobbe med noe så banalt som å være flink. Dagens selvransakelse, der altså.

Forøvrig er jeg i ferd med å bli ganske god til å ikke være flink på en del andre områder av, ehh, faget mitt. Jeg jobber i hvert fall hardt mot den lille gnagerpiken. Stikker kjepper i hamsterhjulet, for å si det rett ut. Og det funker bra. Det blir fint når jeg gjør det. Jeg tar fram gnageren i meg når jeg skal trene teknikk, også skal jeg lære meg å la henne ligge ellers. Forresten, hamsteren er ikke den eneste som bor inni meg. Lola har våknet til liv igjen. Denne gangen krevde hun ristet brød med smør og bringebærsyltetøy, og jeg lystret. Sweet Jesus. Også jeg som ikke tåler gjærbakst, en gang. Jaja. Lolas lov er ord.

Bildet viser forøvrig både til teksten, og til den mer trivielle opplysningen om at jeg spiste sushi i dag. Ja, jeg er kreativ.

Spørsmål:

1. Hva forbinder du med ordet "flink"?

2. Av overskriftene som vises på denne siden, altså uten å måtte trykke på eldre innlegg, hvilke av sangtekstsitatene kjenner du igjen? Miniblogkonkurranse, lizm.

Oh Great Intentions

Jeg var, om jeg må si det selv, inne i en vanvittig god flow med det forrige innlegget. En slags stream of consciousness, om dere vil; som en moderne Virginia Woolf. En fjåsete Virginia, men dog - en Virginia. Rever og bendelormer med transetendenser; du kan ikke komme her og si at det ikke heller mot det geniale! Uansett, der stoppet det. Etter en ukes tørketid er jeg nå tilbake, og jeg har ikke så vanvittig mye på hjertet. Jeg har hatt en fin uke. Det eneste jeg har å utsette på den er at jeg har vært litt baktung, på en måte. Ikke får jeg lagt meg om kvelden, og ikke får jeg kommet meg opp i god nok tid om morgenen. Alt blir liksom litt halvveis, og det trives jeg ikke med. Full skjerpings nå til uka, sånn helt serr lizm like yeah.

Noe jeg derimot har gått inn for svært helhjertet er denne søndagen. Denne søndagen har vært som tatt ut av en oppvekstroman. Jeg trakk på meg regntøy, ullgenser og stilongs og møtte Andrea og Simen på t-banestasjonen klokka to. Her gikk vi til innkjøp av hver vår kopp kaffe/kakao. Gloppen spanderte en bolle på alle, og dette nøt vi på banen opp til Sognsvann. Vel framme i Guds frie natur gikk vi en runde rundt vannet i hyggelig søndagsturtempo, før vi tok banen ned til byen igjen og tok søndagskaffen på United Bakeries. Reine barndomsidyllen. Etter bakerifesten gikk Simen og jeg hjem og sang korstemmer ved pianoet en time, før jeg vasket stua og sorterte skittentøyet mitt. Nå har jeg feiret med rester av fredagens salat og to speilegg på nybakt grovbrød. Idyllisk søndag? Ja, det tror jeg.

Nå skal jeg legge meg og satse på en idyllisk mandag. Når planene involverer steppesko, lunsj- og monologøvingsdate med Ågot (kjærleik!), ensemblesang, klasseøvings og så kveldsklasser i ballett og jazz, tror jeg ikke det målet skal bli altfor vanskelig å oppnå. Ellers har jeg veldig lyst til å reise. Ideelt sett ville jeg våknet opp i London neste helg. Eller i New York eller Berlin eller Paris eller en annen fin storby. Fiks det, 'a. Any takers?

Spørsmål:

1. Hvordan har din søndag vært?

2. Hvordan vil du beskrive en idyllisk mandag?

You Know A Girl She Really Gotta Eat, And A Girl She Should Eat Right

Så kom altså den første snøen, og med den kom også en vanvittig sult. Jeg sier ikke at de tingene har noen som helst sammenheng, men jeg registrerte bare at det valgte bildet kunne illustrere både dette årstidsskiftet og min personlige sultfølelse én gang. Sånn i tilfelle dere lurte på hvorfor jeg har funnet fram et bilde av en rev, altså.

Jeg er nemlig vanvittig sulten om dagen. Jeg synes ikke jeg gjør annet enn å spise. Allikevel går det ikke over. Min venninne Jenny var i dag inne på tanken om at jeg kanskje spiser for lite karbohydrater, men jeg holder fortsatt på min første og mer eksotiske teori: bendelorm. Det er i hvert fall vanlig hos rovdyr (som den tidligere nevnte reven), og såvidt jeg vet er jeg litt av et rovdyr selv. Guriland. Nok fjas.

På den mer seriøse siden: jeg er inne i en slags økonomisk krise. Igjen. Det er ikke det at jeg har et vanvittig høyt forbruk, det er bare det at det ikke er nok penger. Dessuten har jeg en vegring mot å spise drittmat, og da koster det faktisk litt å leve. I disse dager hvor jeg i tillegg er uforholdsmessig sulten hele tiden, kan dere jo bare tenke dere hvordan jeg har det. Jeg kaldsvetter bare ved tanken på å måtte logge inn på nettbanken. Uansett, i dag var kombinasjonen ustillelig sult og første ordentlige frikveld siden fuglane veit uimotståelig. Jeg gikk amok på Bit, spiste pizza hos Martin og har nå som toppen av kransekaka spist en sånn middels stor plate melkesjokolade. Ligger nå i senga og vurderer å lage grøt. Must keep the bendelorm happy. Ganske vanskelig egentlig, når man har utviklet seg til å bli en slags kostholdsprofet, men jeg ofrer meg for hungermonsteret. Whatever Lola wants, Lola gets. (jeg tipper at ormen heter Lola; bendelormer er nemlig tvekjønnede, såkalte hermafroditter, og dette bringer meg umiddelbart inn i dragshowlignende tankebaner. Lola er et fint transvestittnavn.)

Dette innlegget ble bare tøys og tull. Jeg skulle skrive om mine framganger på monologauditionteknikk-fronten, om å ha jazzklasse med barndomsidoler (jeg tror hun sa Nice! til linjene mine i en øvelse, og selv om jeg er ganske usikker vil jeg velge å leve på det lenge) eller om å spille den russiske og berusede Tsjekhov-elskerinnen til en Alt for Rognan-kjendis. Det gikk altså rett vest. Jeg skylder på Lola. Noe jeg forøvrig planlegger å gjøre i alle andre kinkige situasjoner som måtte dukke opp i nær framtid.

Spørsmål:
1. Hva spiser du helst når du er sånn vanvittig, rivende sulten?
2. Om du var transe, hva skulle transenavnet ditt vært?

Some Think It's Noise, I Think It's Pretty

Det er søndag, og den er perfekt for blogging; både stemnings- og værmessig. Men jeg har ikke så lyst til å skrive. Jeg har hatt en fin uke, og nå vil jeg ta fram markeringstusjen og gule ut praktisk talt alle scenene jeg er med på i Damen med hunden av Anton Tsjekhov. Du kan si det sånn at det er et slags monologshow over en kjærlighetsintrige + en haug med vinflasker. Og apropos monologshow: vi har auditionteknikk i monolog på onsdag. Nok en grunn til å pelle seg ut av blogghelvetet og inn i arbeidssonen, altså.

Forresten er det helt ok å prøve for hardt noen ganger. Det handler bare om å finne balansen. Jeg leiter etter'n.

These Are A Few Of My Favourite Things

Ting å like:

- havregrøt med nytinte bringerbær til frokost

- morgenkaffe og monologøvings med Gloppen

- ballett hver onsdag <3

- Sondheim-ensemblesang med Siri og Jenny

- Kaffebrenneriet

- tunfisksalat og ordentlig niste

- cottage cheese

- stroppedrakt, joggebukse og digge ullsokker

- knekkebrød med fårepølse

- hyggeforestilling på Jesus

- intern klassehumor

- dialekthumor

- at kroppen min er så støl at det gjør vondt når jeg hoster

- å innse at ting faktisk er en prosess, og at jeg er midt inni den

Det faktum at jeg akkurat brukte uttrykket "å være i prosess" om meg selv av egen fri vilje, sier egentlig alt om hvor viktig det er at jeg går og legger meg nå. Jeg er flink til å blogge oftere, da. Det er alltids noe. Sova godt.

Spørsmål:

1. Hva likte du med dagen du hadde i dag?

2. Hva er din favorittdialekt? Ikke din egen.

Look At You You're Young, Having So Much Fun

Jeg har blitt liste-utfordret av Mikaela! Here we go:

1. vem är du: julie.
2. någonting jag tycker om med mig själv: at jeg vet hva jeg vil og at jeg jobber for å komme dit.
3. någonting jag inte tycker om med mig själv: at jeg overanalyserer og bryr meg for mye om hva andre synes om meg (sorry Mikaela, det var bare veldig spot on for meg også)
4. detta är jag rädd för: at noe skal skje med vennene eller familien min. å miste stemmen. flyulykker. verdensrommet.
5. tre saker jag vill ha varje dag: dans, sang og latter.
6. tre saker jag absolut inte kan göra: tegne, regne ligninger med mer enn to ukjente, ta mer enn én foitépiruett.
7. detta tycker jag om att göra: synge, danse, svette, le med venner, drikke kaffe med venner, sykle, fjase med familien, gå på kino, spille teater.
8. detta vill jag göra just nu: drikke te, fylle ut denne lista, lese ut manuset mitt, gå og legge meg.
9. bästa känslan: å få til noe man ikke kunne før.
10. värsta känslan: å bli misforstått.
11. egenskaper jag gärna vill att min partner har: sans for humor, omtanke, ærlighet, noe å brenne for.
12. är jag kär just nu? skulle ønske det, gitt.
13. jag vill gifta mig? yes.
14. följande saker vill jag göra innan jag dör: spille en hovedrolle på hovedscenen på Det Norske, gifte meg, få barn, eie et hus eller en leilighet, reise til Tokyo, ha et sommerhus i skjærgården i Stockholm.
15. min käraste ägodel: iPoden min.
16. något jag vill ha i present: et digitalt speilreflekskamera.
17. detta har jag på mig just nu: grå joggebukse, ullsokker, lyseblå singlet, stor grovstrikket, hvit ullgenser, et blått armbånd, lysegrått sirkelskjerf.
18. favoritkläder: fine mykisklær på skolen, skjørt og kjole på fritida.
19. favoritdjur: katt.
20. följande musikstilar tilltalar mig mest: jazz, folkindiesingersongwriter (tenk Regina Spektor, Feist, Antony and the Johnsons etc), musikal når det er bra, rock når det er bra (tenk Muse)
21. favoritlåt just nu: Muse - Supermassive Black Hole
22. roligaste/tråkigaste ämne i skolan just nu: morsomst: sang og jazz/moderne. kjedeligst: stemmebruk (viktig, ja, nyttig, ja, spennende, nei)
23. stjärntecken: fisk.
24. en bok jag älskar: Bare én? Extremely Loud and Incredibly Close, kanskje. Leser After Dark av Haruki Murakami nå, den er også en höjdare.
25. en film jag älskar: Elsk meg i morgen. H e r r e g u d , noen ganger klarer nordmenn også å lage bra film.
26. tv-program jag gillar: grey's anatomy og nytt på nytt. venter i ulidelig spenning på neste sesong hjerte til hjerte og elsker friends, sex og singelliv og twin peaks på dvd.
27. favoritdoft: nybakte boller.
28. detta äter jag gärna: thaibiffsalat.
29. dricker helst: vann.
30. favoritgodis: smågodt og sjokolade i diverse former.
31. vart vill du resa: new york, tokyo, buenos aires.
32. färg på mina ögon: grønne.
33. min längd: 168 cm.
34. jag tror: på menneskene, kjærligheten og teateret. klisjéfylt, men helt helt sant.
35. jag spelar: teater og bratsj, sistnevnte ganske rustent.
36. person jag beundrar: de som tør å kaste seg uti ting ett hundre prosent, selv om de er redde. de som står for den de er og det de har å komme med, selv om de er usikre.
37. så här bor jag: i en stor leilighet i utkanten av Oslo sentrum med tre andre jenter.
39. det här tänder mig: haha, det skulle dere likt å vite.
40. det här gör mig avtänd: snus og folk som er altfor pene og vet det selv.
41. favoritfärg: blå.
42. favoritcitat: "face the music"
43. en hemlighet jag vet: hæ?
44. den bästa present du fått? to turer til USA sammen med pappa, pluss laptopen min.
45. senast köpta skiva: kjøpte hele Next to Normal - Original Broadway Cast på iTunes i forgårs.
46. det jag är mest nöjd över med mitt utseende är: øynene mine og håret mitt.
47. det jag är minst nöjd över mitt utseende är: nesa mi, men jeg holder på å lære meg å like den.
48. udda förmåga/egenskap: jeg kan snakke svensk nesten flytende. fullstendig meningsløst.
49. om jag vore ett djur skulle jag vara: eh? en katt, kanskje? ehh.
50. vad lyssnar du på just nu? tven, og Marte og Sofie som diskuterer hvordan klærne skal henge i gangen.
52. var är dina föräldrar födda? i Oslo, begge to.
53. vad är det senaste du installerade på datorn? last. fm, alle programmene mine forsvant da harddisken kræsja.
54. vilken är din favoritrestaurang? mother india på bislett eller yayas i vika.
55. när badade du i en pool senast? oi, det husker jeg faktisk ikke.
56. har du varit med i någon skolpjäs? så mange jeg hadde mulighet til å være med i.
57. hur många barn vill du ha? 2.
58. vilken musikstil tycker du mest illa om? hard rock og meningsløs r'nb.
59. har du bestämt dig för vad du ska rösta på i valet? jeg har stemt, og jeg stemte SV. så da vet alle det.
60. vad har du för TV-kanaler? alle de vanlige + TV3, viasat4, MTV og en masse discovery-lignende greier som jeg aldri ser på. ser omtrent aldri på tv, den bare er der.
61. har du åkt moped någon gång? ja, kjørte og eide en moped i hele to år.
62. har du busringt nån gång? ja, alle har vel tulleringt?
63. har du fått felparkeringsböter? ja, men bare på moped, ikke med bil.
64. har du hoppat/kan du tänka dig att hoppa bungy-jump? nei, aldri i livet.
65. vilken är den plats längst bort som du har besökt? cuba.
66. har du en egen trädgård? nei, men mamma her. det er dessuten en stor plen utenfor blokka vår.
67. vilken är din favorit bland tecknade serier? Kvakkpakket eller Langbein og sønn.
68. kan du alla orden i nationalsången? yes.
69. badkar eller duschkabin? badekar.
70. vilken är den bästa film du sett senaste månaden? eh, jeg har bare sett én film, og det var jenta som lekte med ilden. den var helt ålreit.
71. favoritpizza? en med noe godt på fra den italienske sjappa i kirkeveien.
72. chips eller popcorn? sørlandschips!!!
73. vilken färg på läppstift använder du? rosarød, fra chanel. oh yes.
74. har du rökt jordnötsskal någon gång? hvorfor skal jeg gjøre det?
75. har du någonsin varit med i en skönhetstävling? hahaha, herregud nei.
76. apelsin- eller äppeljuice? appelsinjuice, med fruktkjøtt.
77. vem är den senaste som du åt ute med, vad åt ni? spiste tyrkisk med anders i går kveld.
78. favoritchoklad? walters mandler.
79. när röstade du senast? i stortingsvalget nå i september.
80. när åt du en hemodlad tomat sist? det er veldig lenge siden jeg spiste en hjemmedyrket tomat, gitt (som dere merker driver jeg snikoversetting her og der, i stedet for å oversette hele fuckings lista. smart? ja.)
81. har du vunnit en prispokal någon gång? nei, tror faktisk ikke det.
82. är du bra på matlagning? ganske god når jeg får ånden over meg.
83. klarar du att tanka själv? gud, det hørtes vanskelig ut... må kjenne litt på det. (eh)
84. har du beställt något från de där shoppingprogrammen (typ tvshop) som går på reklamtevekanalen? nei.
85. pepsi eller coca cola? coca cola.
86. har du varit tvungen att använda uniform i något jobb? ja, på montér. hahaha.
87. vad var det senaste du handlade? shampo, havregryn, frosne bringebær og trønderfår.
88. har du kräkts offentligt? ja, jeg har spydd offentlig (nok en snikoversettelse. her lærer dere nye ord samtidig som dere leser!)
89. vill du helst bli mångmiljardär eller hitta den sanna kärleken? for et dustespørsmål. kjærligheten, selvfølgelig.
90. tror du på kärlek vid första ögonkastet? forelskelse, ja, kjærlighet, nei.
91. har du ringt något betalnummer? ehhh, 1881?
92. kan man vara vän med sitt ex? tja. mamma og pappa er veldig gode venner.
93. vem var det du besökte på sjukhus senast? mormor.
94. hade du mycket hår som liten bebis? ja!
95. vad har du för meddelande på din telefon/mobilsvar? hei, dette er julie. jeg kan dessverre ikke ta telefonen akkurat nå, men legg igjen en beskjed etter pipetonen så skal jeg ringe deg opp igjen så fort jeg kan. ha det bra!
96. Vad har du i din väska? vannflaske, lommebok, mobiltelefon, nøkler, noter, et blåserør, markeringstusj, en penn, paracet, jazzsko, klesskift, to tomme papirposer fra kaffebrenneriet (kjapp kikk i skolebagen).
97. någon favoritsak du gör innan du går och lägger dig? leser blogger, drikker en kopp te og leser bok til jeg blir trøtt.
98. vad har du att vara tacksam för? familien min, vennene mine, skolen, leiligheten, livet mitt, rett og slett.
99. var hittade du den här listan? hos mikaela
100. tre personer jag vill ska fylla i denna enkät: kristin, kathrine og fredrik. (feel free to translate, jeg orket ikke)

Dette har vært en fin skoledag. Den første i M2 uten West Side Story-stress, med vanlige fag, normale pauser og mulighet til å faktisk sitte stille og jobbe selvstendig med noe. Vi har fått slengt på oss hauger med morovanskelig Sondheim-materiale i ensemblesang, og jeg elsker det. Føler at hjernen min og sangstemmen min må jobbe sammen igjen for første gang på noen måneder, og det er ganske ålreit. Dessuten har jeg venner og kaffe og kveldsdans og havregrøt med ordentlige bringebær, og da er det ikke mye å klage over, altså. Nå er det søvn. <3

Will You Still Need Me, Will You Still Feed Me, When I'm Sixty-Four

Nå har det gått altfor lang tid. Igjen. Denne gangen skal jeg ikke skylde på skole, for selv der har jeg vært litt fraværende. Skylda ligger nesten ene og alene på sykdom. Ja, jeg ble tatt av svinet til slutt. Fuck. Kunne like gjerne reist til London den gangen i juli. Jeje, nå er det i hvert fall overstått (red. anm: jeg har ikke testet meg for svinesjuka, jeg bare tolker alle symptomene dithen. Dessuten er det litt kulere å si at man har hatt et treff med Viruset, enn å bare si at man har hatt influensa). Jada så neida. Jeg har vært sengeliggende noen dager, og til og med vært litt borte fra skolen under innspurtsuka før workshopvisning. Å være hjemme fra skolen var et nytt fenomen. Har ikke tenkt å gjøre det til en vane.

Uansett, jeg kom meg tilbake til de levendes verden, og vi i M2 kom oss helskinna og vel så det gjennom vår one ettermiddag only-versjon av West Side Story. Resultatet ble faktisk veldig, veldig bra. Jeg var sprekkeferdig stolt av klassen min da vi var ferdige på fredag klokka fem. Jeg er egentlig det fortsatt. Seieren ble feiret med sushi, en kjapp krossfesting av Hank von Helvete og et påfølgende drabelig klassekalas hos John-Magnus og Lars Kristian. For en fest! For en klasse! Jeg blir lykkelig av å tenke på det, og jeg blir ekstra lykkelig av å tenke på noe litt hemmelig jeg fikk vite den kvelden. Siden det er hemmelig og det uansett ikke var sånn det ble, kan jeg ikke si hva det var. Det var uansett fint; fint å vite at det er autoritetspersoner som synes en er truendes til å fikse både det ene og det andre.

Nå er jeg trøtt, litt sulten og veldig svimmel. Jeg må lære meg å ikke øve piruetter før sengetid. Blir rene danskebåtfølelsen i senga, bare at jeg ikke får satt sjøbein. På en måte. Sekstiårslaget med pappa og 150 av hans jevnaldrende venner var forøvrig århundrets fest. Hannah og jeg gjorde stor suksess, baren var åpen, talene var morsomme og dansegulvet var fullt av lykkelige, fulle mennesker etter klimakteriet. Jeg tror kanskje ikke jeg har hatt det så gøy på fest på flere år. Hvis jeg har en sånn vennegjeng som foreldrene mine når jeg er seksti skal jeg prise meg lykkelig. Hett tips: kjeder du deg en lørdagskveld? Dra på fylla med foreldrene dine. Helt seriøst.

Spørsmål:
1. Har du en teit ting du ofte gjør før du skal legge deg, selv om du egentlig ikke bør?
2. Har du hatt svineinfluensa?

I Just Wanna Fucking Dance

Dette har vært en overmåte god søndag. Jeg har vasket både bad og klær, drukket sterk kaffe, hatt på fin kjole og hatt sangtime. I utgangspunktet var jeg skeptisk til kombinasjonen søndag/sangtime (særlig siden jeg ikke fikk vite om det før jeg var halvveis nede i mitt andre glass rødvin i går), men jammen måtte jeg møte alle mine fordommer i døra og sende dem rett hjem igjen (oi, her er jeg ustø i bildebruken, gitt). Det gikk rett og slett over alle forventninger! Vi både lo og hygget oss, og på toppen av det hele sang jeg ikke så verst, heller. Etterpå kom Hannah, og så gjennomførte vi tidenes mest ineffektive bursdagsopptredenøvelse. Men, som kjent er ineffektiv egentlig bare et annet ord for trivelig, så jeg vil si at selv dette punktet på dagsorden var vellykket. For ordens skyld: hvis noen av bloggens lesere mot formodning er invitert til far Klevstrand og far Husby m/venners felles sekstiårsfeiring på lørdag, har dere litt av et show å se fram til. Eller kanskje ikke. Vi har laget alle stemmene selv, da. Jeg personlig er mest fornøyd med min egensnekrede, rhumbaunderstemme på My Heart Belongs To Daddy. Ja, vi skal synge den. Ja, vi vet det er tacky. Nei, vi skal ikke gjøre det med babystemme. Frequently asked questions.

Uansett, en sånn søndag må feires med en skikkelig søndagsmiddag. Derfor gikk jeg på Joker og fleska til med å kjøpe meg Kapteinens fylte fisk. HerreGUD, det er en undervurdert matrett. Vil driste meg til å kalle det fiskepinner i gourmetform. Og da skal det sies at jeg er glad i naturelle fiskepinner også. Så her sitter jeg nå, mett på råkost og frossenfisk, og hygger meg med manus, krydderte og Beirut på Spotify. Jeg elsker høsten. Også elsker jeg når sanglæreren min kommer med krevende og bisarre repertoarforslag, som denne perlen fra Jerry Springer: The Opera. En musikal utformet som en episode av The Jerry Springer Show, rett og slett. Sangen synges naturlig nok av Shawntel, ei livstrøtt, smålubben dame hvis store drøm er å bli stripper med spesialfeltet pole dancing. Mannen hennes, Chucky, nekter henne å gjøre det, men pipa får straks en annen lyd når det avsløres at Chucky selv er både medeier i en strippeklubb og medlem i Ku Klux Klan. Deretter kommer flere Ku Klux-klanere på scenen, og sammen slår de seg løs i et steppenummer. Jeg skjønner ikke hva folk mener når de sier at musikal er tacky.

Spørsmål:

1. Hva slags klær skulle du ønske du kunne gå med hver dag?

2. Hva er ditt favorittalkshow?

3. Husker du noen av temaene fra Ricki Lake eller Jerry Springer?

PS. Sjekk jeg har fiksa på sida, a! De fine bildene er fra weheartit.com.

Love Me Tender

Jeg vil ha følgere, så jeg har skaffa meg bloglovin. Følg meg ved å trykke her!

Before I Rightly Explode

Hvis jeg hadde vært god til å koreografere, så skulle jeg pokkern meg lagd verdens feteste koreografi til denne sangen. Jeg har våte drømmer om å danse til den. I disse våte drømmene er jeg selvfølgelig også helt sykt god. Kan ikke noen bare ta meg på ordet og fikse det? Både koreografien og danseferdighetene mine, selvsagt.

Nå er det forresten høst på ramme alvor, og det liker jeg. Derfor har jeg lagd en liten spilleliste med det passende navnet Løøøv. Både fordi det, ja, er mye løv ute og går om dagen, og fordi jeg skikkelig kunne tenke meg å falle i det. Eller bare fall in love, om dere vil. Kos dere! Jeg personlig skal spille ekstremsportversjonen av Jesus Christ Superstar, med Maria Magdalena som Pilatus, Surferosa-Apostel som Maria Magdalena og Kristine Kjøge som Surferosa-Apostel. Pilatus sjøl er i Hardanger. Hvis Charlotte Frogner nailer Dømd av Pilatus med bare ett døgns intensivøving, skal jeg jammen meg bake en kringle eller noe til hele ensemblet. Og det er det strengt tatt fare for at jeg må, den dama er ikke akkurat tapt bak en vogn.

Jag Hugger I Sten, Men Jag Tror Att Jag Sakta Börjar Se En Kontur

Høsten er Lars Winnerbäck på iPoden, gule løv på bakken, skjerf i halsen og sykkel i full fart nedover Frogner. I dag har jeg jammen fått full uttelling på alle de punktene. Jeg har til og med skaffet meg en sykkel! Det var omtrent på ren impuls, men takket være finn.no og en hyggelig amerikanerinne som skulle flytte, er jeg nå, til den nette sum av 800 kroner, eier av en pent brukt blå damesykkel med 21 gir og et fryktelig høyt og behagelig sete. Jeg sitter så høyt at jeg seiler som en dronning nedover Kirkeveien. Sykkelen er ikke retrokul, heller, den er bare gammel og udefinerbar og det liker jeg. Liker tanken på at folk kan kjenne meg igjen på sykkelen, hvis dere skjønner hva jeg mener. Anywho.

Jeg har høstferie, og det er deilig. I går spilte jeg Risk i timesvis med ekteparet Ha og Anders, i dag har jeg bare slengt rundt, løpt litt, ordnet kjedelige ting på dataen, spist nøtter og sett dansefilm med Henrik. Og syklet en del, selvsagt. På lørdag var det kostymekalas av dimensjoner i heimen, og det må jeg si var en stor suksess. Jeg var Super Woman, og hadde for anledningen investert i en lekker liten supermanndrakt i størrelse 8-10 år fra Standard. Utrolig vellykket kostyme, følte meg helt uovervinnelig til tross for den ufrivillig høye truseskjæringen og den noe korte benlengden. Det er noe med kombinasjonen kappe/trikot. Det gjør noe med deg. Jeg fikk til og med såpass ånd over meg at jeg klatret inn fra verandaen gjennom det pygmésmale vinduet til Marte for å hente potetgull til Gloppen under røykepausen hans. Klapp på skuldra/kappa.

Jeg skulle ønske jeg var litt mer som rottemor; flink til å oppdatere med hyppige, snappy og informative innlegg fra hverdagslivet. Det er jeg altså ikke. Jeg er en treig blogger som sitter på ræva i ukesvis, før jeg lirer av meg noe mer eller mindre meningsfylt om hva jeg har gjort "siden sist", samt en slags kvasifilosofisk betraktning om livet, selvfølelsen eller havet. Kanskje jeg skal ta tak i det etter hvert. Samtidig synes jeg det er litt ålreit, også. Derfor avslutter jeg med litt selvrealiseringspjatt og sier at jeg har det veldig bra nå, sånn egentlig. Jeg tror det er i ferd med å løsne på mange kanter. Jeg gjør mye jeg er stolt av, rett og slett. Ikke sånn prestasjonsmessig, nødvendigvis, men jeg slipper opp og gjør ting jeg tidligere var redd for. Og det gjør meg ganske lykkelig.

Spørsmål:
1. Hva er høsten for deg?
2. Hva er din favorittårstid og hvorfor?
3. Gi meg et sangtekstsitat som passer for deg NUH!

Her er mitt:

Jag hugger i sten
Men jag tror att jag sakta börjar se en kontur
Några armar och ben
Jag jobbar mig innåt tills jag ser en figur

<3

One Of The Boys

Jeg er dårlig på blogginga nå, merker jeg. Jeg skulle ønske jeg var flinkere; ikke fordi jeg har så vanvittig mange lesere eller et uhyre spennende liv, mer fordi jeg plutselig har fått så mange venner som skriver over gjennomsnittlig morsomme blogger. Det nyeste tilskuddet i stammen, om jeg skal ordlegge meg slik, er 'a rottemor. Eller Vetle, om dere vil. Jeg kallern bare rotta, med liten forbokstav. Han er uansett hinsides underholdende. Jeg humrer så jeg setter urteteen i halsen når jeg scroller innom i de sene nattetimer.

Jeg har dog en teori, og jeg tror den er ganske riktig. Mengden av blogginnlegg er omvendt proporsjonal med mengden av aktiviteter som krever at man befinner seg et annet sted enn hjemmet. For å si det med et rim: Borte er bra, hjemme best - hjemmet er stedet man blogger mest. Ikke akkurat rakettforskning, men det er da i hvert fall en slags vitenskapelig forklaring på det hele. Jeg er nemlig aldri hjemme. Jeg løper i svett skytteltrafikk mellom skole og teater, og når jeg ikke spiller sjæl sender skolen oss jaggu meg på gratisforestillinger av alt som kan krype og gå av showbissniss i denna byen. Ålreit det, altså, det bare tærer på.

Så ja, for å gjenta meg selv fra det forrige innlegget: jeg lever. Jeg svetter mye, men jeg lever. I dag, i gutteklassen, avga jeg faktisk så mye svette at absolutt hele toppen min skiftet farge fra lys til mørk grå. Det lukter moskus i hele Kristian Augusts gate 15 når 40 gutter og ei litta terte fra Oslo vest slår seg løs i halvannen time dampende og rytmisk utskeiende jazzdans. Om dere lurer på nøyaktig hva det er M2 sliter med om dagen, så kan dere hygge dere litt med klippet der oppe. Sett bort i fra den harry femtitallsstilen og de dårlige "spesialeffektene" (inntreffer rundt 4:41), er det ikke så langt fra vår virkelighet. Pluss at den tekniske kvaliteten på våre dansere er, tjaaa, littegrann lavere. Det er gøy, da. Og det er enda gøyere når jeg og gutta svinger oss til denne:

Nå skal jeg legge meg. Mulig det tar litt tid før jeg får skrevet igjen. I mellomtiden kan dere jo hygge dere med å prøve å telle det siste klippet i streite åttere. Umulig, sier du? Ja, sier jeg.

Forresten, kjappe fakta: jeg gleder meg til høsten setter ordentlig inn, jeg har brukt uanstendige summer på å kjøpe skjerf, jeg har forstua håndleddet og jeg har trosset min frykt for teaterautoriteter. Hva gleder du deg til? Hva bruker du penger på? Har du skadet deg i det siste? Har du gjort noe du egentlig er litt redd for sånn nylig?

God's Away On Business

Jeg lever. Jeg har bare en helvetes masse å gjøre, og jeg har heller ikke datamaskin. Lover å komme sterkere tilbake når PCen returnerer fra et eller annet gudsforlatt Elkjøp-verksted, samt når jeg får tid til å gjøre annet enn å spise, dusje og sove hjemme. Inntil videre kan dere finne meg et eller annet sted på en akse mellom Marienlyst, Tullinløkka og Det Norske Teatret. Der svetter jeg sannsynligvis bøttevis, danser avansert (og hakket for krevende) jazzdans med amerikansk Fosse-guru og leker at jeg er en jente som skulle ønske hun var gutt. Hvis jeg ikke er på Det Norske, da; der driver jeg med mer normale ting. Som å kle meg ut som rumensk tigger og bli slått i hodet med pappmurstein av gamle skuespillere i drag. Mitt liv, mitt liv.

Nå må jeg legge meg. I morgen klokken nullninullnull skal jeg ha gutteklasse. Ja. Jeg, Julie, og alle guttene på hele skolen forent i herlig, usynkron og testosteronfyllt jazzdans. Jeg digger livet mitt akkurat nå. <3

Spørsmål:
1. Hvis du er jente, hva vil du si er dine mest maskuline sider? Hvis du er gutt, hva er dine mest feminine sider?

OK Computer

Dataen min har dødd. Tror jeg. Skal ta den med på reparasjon en vakker dag, for eksempel på lørdag. Det er så mye annet gøy som skjer nå, så jeg blir liksom ikke så dataorientert. Det eneste jeg virkelig savner å ha kontinuerlig tilgang til, bortsett fra facebook, er nettbanken. Deprimerende? Jeg tror det.

Jeg vet jeg var inne i en god steam med litt mer tekstlig utformede og snappy innlegg, men i dag er jeg liksom ikke i den skrivetekniske godformen. Jeg vil heller prioritere å drikke rar te kjøpt på innvandrerbutikken rundt hjørnet, spise banan og le høyt og hjertelig for meg selv av alt det rare jeg ser på teatret hver dag. Også skal jeg spise plommer. Det kjøpte jeg også under visitten på nevnte lokalsjappe. På søndag kjøpte jeg til og med en hel kilo blåbær der. Disse delte jeg opp i tre porsjoner, hvorav to ble lagt i fryseren og én ble til en provisorisk form for syltetøy. Jeg har pokkern meg blitt husmor, og jeg aner ikke hvor det kommer fra. Ikke fra mamma, i hvert fall. Her om dagen fikk jeg til og med banken min til å begynne å foreta en fast, månedlig overføring fra brukskontoen til sparekontoen min. Først sylter 'a, og nå sparer a' også! Gått a banen a gett. Dette minner meg forresten på hvorfor jeg lånte dataen til Marte i utgangspunktet: jeg skulle sjekke nettbanken.

Kommer sterkere tilbake når min egen maskin har fått seg en overhaling og fadderbarna i M1 har blitt glade og fulle. Altså på lørdag, etter quizkveld på fredag og før første åpne prøveforestilling på lørdag. Kan ikke bli annet enn bra.

Spørsmål:
1. Er du husmoderlig?
2. Hvordan er ditt forhold til sparing?
3. Hva er din favorittmusikalsang? Ja, man må svare selv om man ikke liker musikal.

I'm Fixing A Hole Where The Rain Gets In

Ok, så har jeg ikke drevet med taktekking. Det er heldigvis ikke mulig verken å oppleve eller reparere regnlekkasjer fra taket når man bor i tredje etasje i en sjuetasjers blokk. Jeg har derimot fikset alt mulig annet. Jeg har vasket og brettet alle klærne mine, koblet sammen og hengt opp den nye taklampa mi (RIP, elskede takvifte), kastet alt som ikke lenger hørte hjemme i kjøle- og kjøkkenskap, samt lagd budsjett og betalt regninger. Alt dette er jo i og for seg en bedrift i seg selv, men det ville ikke vært oppsiktsvekkende nok til å blogge om hvis det ikke var for denne, lille detaljen: jeg elsket å gjøre det. Ikke nok med det; jeg tok meg selv, mens jeg vandret på måfå rundt i gangene på Det Norske Teatret i dag, i å oppriktig glede meg til å komme hjem sånn at jeg kunne logge inn på nettbanken og sette i gang med betalingen. Relativt sykt, ettersom mitt normale adferdsmønster ville tilsi at det er på teatret jeg skulle gledet meg over å være, ikke hjemme foran pcen omgitt av KID-nummere og kodebrikker. Anywho.

Organisasjonsgenene har i hvert fall våknet noe kraftig. Jeg betaler husleie for noen måneder i slengen, flytter penger fra konto til konto som en sveitsisk bank og, ja, i det hele tatt. Det er ikke bare på den økonomiske fronten jeg briljerer med fikseferdighetene. Jeg har til og med blitt en kløpper på mat- og middagsplanlegging. I dag gikk jeg til og med inn igjen på Rimi etter avsluttet handel, bare fordi jeg oppdaget at de hadde kampanjepris på fiskekaker. 19,90 for en pakke med fire steinbitkaker med gressløk? Det er klart man kjøper to.

Det er selvfølgelig ålreit å få orden i sysakene. Problemene oppstår bare når det er hull i systemet, og man ikke har nål og tråd i skrinet til å fikse dem med (note to self: hopp av metafortoget NÅ, før det penser deg ut på ville veier). Som nå, da det manglet en regning i regningspermen. Jeg hadde tenkt å betale den nå. Jeg var totalt innstilt på å betale den nå. Jeg går på veggen og gnager i ringpermene. Føler meg som en røyker som blir nektet sigg. Eventuelt en gnager som blir nektet fôr. Sånn er det å være avhengig av sin daglige rus. Jaja, jeg får roe nerva med å legge klærne systematisk inn i skapet. Ingenting er som lukten av vaskemiddel for å stille suget. Adios.

I Could Try Rock and Roll

Nå hadde jeg tenkt å skrive et forrykende morsomt og velformulert innlegg, men etter en runde på blogg.nos toppliste ser jeg at det tydeligvis ikke er nødvendig. Det holder å rable ned noen nogenlunde sammenhengende setninger om hva man har gjort i løpet av dagen/hva man vil kjøpe seg når studielånet kommer/hva man har tenkt å spise til middag, og vips; et fullverdig blogginnlegg! Grunnleggende kjennskap til norsk grammatikk er heller ikke et must, og det hjelper visst også å være i nedre del av tenårene. Deprimerende, sier du? Befriende, sier jeg. Jeg er trøtt som ei strømpe og lat som en hold-in-truse, så derfor følger jeg opp den rådende bloggetrenden:

I dag har jeg vært på teateret og hatt kost-og-maskprøve. Etter det har jeg vært hos Simen og lagd salat. Det var godt og sunt. Når jeg får studielån har jeg tenkt å kjøpe chinos, et skjerf fra American Apparel og masse kaffefilter. Åå jeg elsker og sjåppe ass, må få tatt noen nye outfitbilder å ha spørsmåls runde snart, sorry for at jeg aldri rekker!!! Digger dere leserne mine! xoxoxox

Gud, jeg er god på dette med sjanger og form. Det lærte jeg på ungdomsskolen og ferdighetene har sittet i ryggmargen siden. Uansett. Jeg lever et sykt fint liv om dagen. Jeg har sett Antony and the Johnsons på Operataket, kjøpt meg nye klær, sunget høyt og mye, sikla over diverse avsindige teaterprestasjoner og fått konstatert beinhinnebetennelse. Hoisa. Men jeg har piller og gode joggesko, så da fikser det seg. Dessuten skal jeg bli skuespiller. Det er nok sånn det må bli, gitt. Vi snakkes ved neste korsvei. Eller på neste bloggmingling. Alt ettersom.

TTYL, luv Jules, ur new blogqueen.

I Got Erection

Litt over én uke har gått. Ferien er slutt, svineinfluensaskrekken har passert og begivenheten som gjorde meg så inderlig opptatt av å ikke rammes av nevnte epidemi har satt i gang: jeg har hatt mine to første dager som ensemble i Jesus Christ Superstar på Det Norske Teatret. Det er ganske fett. Den billige kantinematen alene ville i og for seg vært grunn god nok til å være fornøyd med tilværelsen, men tro det eller ei - det finnes en ting som gjør livet mitt enda bedre om dagen enn fri salatbar for femogtyve kroner. Greit, jeg tok heisen med Charlotte Frogner. Ok da, så er jeg på hils med Frank Kjosås. Ja, jeg satt ved siden av Hank von Helvete på korøvelsen. Fett nok. Det er ikke det jeg refererer til. Nei, mine damer og herrer, jeg snakker om denne dama. Hildegun Riise. Jeg sier dere det. Jeg sitter i samme rom som henne flere timer hver dag, og det er rein, skjær magi. I går hadde hun utelukkende én sang, en sang som forøvrig varte knapt halvannet minutt, og det var helt vanvittig. Nærværet og nerva hennes fikk stemningen i hele rommet til å forandre seg. Hun behøver ikke å synge en gang, heller. Hun kan bare sitte der og være i det hun gjør, så skjer det et eller annet sykt. Dere kan jo tenke dere hvordan det blir når hun da først slår seg løs i ekstremnummeret Dømt av Pilatus, der hun, ja, spiller Pilatus og blir tvunget av folkemassen (les: blant annet meg) til å få Jesus korsfestet. Hanky Panky kan smøre seg inn med så mye ansiktsmaling og stappe så mange raketter opp i baken han bare vil, det er den femti år gamle berta fra Hardanger som gjør det for meg. Gåttabanen og krossfest Jesus, for ei dame! Jeg blir mo i knærne som ei litta skolejente. Hildegun Riise. I got erection.

Utenom å leke prostituert/narkoman/tigger/bikinidame/folkemasse og skrike meg hes i nasalt kjerneregister, er jeg ganske mye hjemme og ser på Friends med Sofie. Det er gøy det, altså, det er bare ikke like godt bloggemateriale som min fjortisforelskelse for en høyt respektert norsk skuespillerinne. Derfor holder jeg meg til det for denne gang. Fniz altsååå ikke si det til henne daaa. Da blir det så pinlig når vi møtes i heisen.

Spørsmål:

1. Har du noensinne hatt en talentcrush på noen? Hvis ja, hvem?

2. Hvem er den mest kjente personen du har tatt heis med?

3. Hvem ville du helst sittet fast i heisen med?

And If There Is Disease In You, I Want To Have That Disease Too

Eller ikke. Så derfor skrives dette innlegget fra en sofa i Oslo sentrum, istedet for en hipp, smittebefengt internettkafé i London. Jeg skammer meg egentlig litt over egen fornuftighet og vet at både jeg og Gloppen vil bli mobbet til Dovre faller, men etter å ha lest et intervju med sjølvaste Ane Dahl Torp i dag føler jeg det er best å være åpen om tingenes tilstand. Tøffe lille terta; kringkastet nyheten som en god historie til venner og bekjente da hun fikk fyken på Det Norske! Tenk det, da dere. Så da jeg møtte nevnte Dahl Torp i levende live, in the flesh rett og slett, på dametoalettet på Saga kino i kveld tok jeg det som et tegn. Jeg skal ikke gå stille i gangene eller smyge meg i skyggene med denne avgjørelsen. Jeg skal flagge den høyt og hellig, som det røde flagget i Les Miserables. Ja, folkens: jeg skal til og med danse med den, jeg skal svinge den i både jazzdans, street og ballett i morgen den dag fra kl. 1030 på Bårdarakademiets Dance Explosion. Jeg er en stolt og sterk kvinne, det er min kropp og jeg setter mine egne grenser. Derfor er det uten noen som helst skam jeg kan erklære dette:

Jeg lot være å reise til London på grunn av svineinfluensaen.

Det tragiske er at det eneste jeg griner over er at jeg ikke får sett Helen Mirren i Fedra. Og når jeg sier griner, så mener jeg griner. Jaja, jeg får drukne sorgene i min samboers smittefrie treliter, som Simen og jeg åpnet i går da avgjørelsen var tatt. Sorry, Sofs - jeg skal kjøpe en ny til deg. Har tross alt firetusen oppsparte reisepenger som brenner i lomma. Apropos brenner i lomma: hvis det er noen som har et stort behov for antibac eller lignende desinfeksjonsmidler, så har jeg et lite lager som vil bli liggende ubrukt. Gi lyd. Takk for meg, voksen og ansvarlig (21).

Åh, vad livet dock är skönt

I dag morges hata jeg Helen Sjöholm. Jeg forbannet hele hennes eksistens og kalte henne de mest unevnelige ting inni meg, mens jeg vrei meg som en orm i senga og prøvde å sove videre. Aldri har en stemme vært så intens og irriterende som hennes var i dag morges klokken 10.30, men det ville i og for seg alle andre stemmer også vært hvis det var tonene av den jeg hadde valgt å sette som iPod-vekking. Nå har jeg heldigvis kommet på bedre tanker. Jeg skylder på sinnssykdom i gjerningsøyeblikket.

Årsaken til denne abnorme morgentrøttheten er todelt: 1) jeg har snudd døgnet helt fullstendig på hodet, og 2) jeg hadde en heidundrandes IKEA-dag med min nye samboer Sofie i går. Det hele startet med en lett og spontan ommøblering natt til tirsdag, ledet videre til "heisann, vi skal ikke ta oss en kjapp tur innom IKEA og kjøpe litt småtekstiler i morgen?" og endte opp med oss to, stående som to svette slakt i hjemkjøringsavdelingen på varehuset med fire stappfulle poser, en svær tepperull og to tunge flatpakker (én av dem inneholdende møbelet vi valgte å døpe Alteret) vi hadde et tvingende behov for å få med oss hjem. På dagen. Helst gratis. Det gikk på et vis, mye takket være Rustøys kjappe initiativ, noen velvillige medpassasjerer på IKEA-bussen og en enda mer velvillig taxisjåfør med nedfellbart sete.

Etter noen svette timer med skruing (i norsk betydning) på stuegulvet, var det klart for det jeg trodde ville revolusjonere innredningen på mitt rom: et nytt fargetema, samt en vaier til å henge bilder på. Fargetemaet var mildt sagt en skuffelse. Det nye sengetrekket ser ut som det heller burde pryde et soverom i julehuset i Drøbak. Vaieren, derimot, ble pen til slutt; dog etter en lang kamp. Jeg ga meg ikke før det fungerte, det skal jeg i hvert fall ha. IKEA gjør et eller annet med meg, jeg får en voldsom tiltakslyst, som sakte glir over i ulike stadier av frustrasjon og fandenivoldskhet. Halv tre var jeg i seng. Da hadde jeg til og med tydd til en sen kveldsløpetur i avsindig tempo for å få utløp for mine mindre konstruktive følelser for kommoden Malm. I tillegg vrikka jeg foten, så nå humper jeg rundt som en annen Moskva-Marit; minus en krykke og ca 100 kg. Jeg har nå sett IKEA-medaljens bakside, and it ain't pretty. Én ting er de fysiske skadene samt innhogget i lommeboka, det kan jeg leve med; men når interiørgiganten leder meg ut i hasardspill med de nære ting her i livet (les: skjønnsang og svenske viser), DA har det gått for langt.

Jaja, fint blei det til slutt, i hvert fall. Når enden er god er allting godt, sa kjerringa og fylte kaffekoppen bare halvveis opp for å ikke søle på sitt nye IKEA PS-sengeteppe til 598,-. I ren ull. Fred og gode interiørløsninger til dere alle.


Spørsmål:
1. Hva er din erfaring med IKEA?
2. Hva er ditt favorittmøbel? Er det fra IKEA?
3. Har du sengeteppe?

Just Slip Me On, I'll Be Your Blanket. Whereever, Whatever I'll Be Your Coat

Om tre timer tar jeg med meg snippeska og drar tilbake til Oslo. Egentlig burde jeg pakke. I stedet har jeg tatt på rødrosa neglelakk, lekt med iPoden, hørt på Rent og Tingsek og spist ristet brød med gulost. Det er et slags siste opprør, om du vil, før jeg kommer tilbake til den fattige knekkebrød-og-cottage cheese-tilværelsen i leiligheten. Egentlig er det jo galskap å dra tilbake til hovedstaden, når jeg har fullt kjøleskap, hyggelig mor, fin skjærgård og gode venner på terassen her i Sandefjord. I går spiste jeg gulrotkake til jeg skjemtes med fire av dem. Sabla ålreit. Jaja, nå skal jeg i hvert fall hjem, som jeg overrasket meg selv med å si i går. Hjem til leiligheten og senga mi og tingene mine og det litt mer organiserte livet, i hvert fall. Nå skal det løpes og føres regnskap.

Forresten: jeg har gått hen og blitt forelska i Rent. For et sjåvv, dere. Nesten så man får lyst til å bli fattig kunsterbohem av å høre på musikken. Alternativt: så man får lyst til å øve rockebelt til man spyr. Jeg går for sistnevnte alternativ. På toppen av det hele er det så fine tekster at man kan få lyst til å legge seg ned og dø av mindre. Tekster som minner meg på at det kunne i og for seg vært ålreit å bli forelska igjen snart. Hvis det finnes en fyr der ute som har lyst til å like meg og alt ved meg hemningsløst og uten kompromisser; ta kontakt. Jeg stiller med godt humør, fin iPod og stor leilighet på Marienlyst. Samt høye bein og lange muskler. Dessuten synes jeg det er hyggelig å kline. HokkaHEY. Sees i Oslo.

Twentysomething

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en rosablogger. En sånn som oppdaterer hver dag, gir sminketips og tar bilde av maten sin med webcam. Det virker mye lettere, og det er sikkert sykt tilfredsstillende for den indre sosialpornografen vi alle bærer på. I alle fall er det veldig tilfredsstillende for min indre sosialpornograf å lese sånne blogger. Derfor tenker jeg noen ganger at jeg kanskje skulle vært sånn. Det hadde i hvert fall vært lettere å få oppdatert. Alternativt ville jeg vært sånn artig, fresk og freidig som Marte og Sigmund er. Blodfan av den bloggen. Pinlig blodfan. Mulig jeg skal reformere litt her inne også, inspirert av dem. Dra ei litta Martin Luther. Vi får se.

I morgen er det siste forestilling. Jeg går den i møte med blandede følelser. På en måte skal det bli digg å få litt ordentlig fri, reise tilbake til Oslo, møte folk, trene igjen, ordne i leiligheten og leve livet med treliteren på balkongen (og Rustøy i full gang med å montere Ikea-møbler i naborommet), men jeg synes det er litt trist også. Jeg kommer til å savne de svette og klissete gangene på Castberg, den veldig provisoriske garderoben vår og den bisart trange spilleplassen. Dessuten blir man litt bortskjemt av å motta applaus hver kveld klokka elleve bare fordi man har gjort jobben sin.

Det har vært gøy å værra showgirl, da, har 'a det. Jeg har til og med dratt med meg tre gode showvenner ut i dette jetsetlivet, nærmere bestemt Kristine, Simen og Henrik. Kristine var her i forrige uke, og da jugde vi på oss en venninne som skulle gifte seg som påskudd for å få prøve et utvalg tacky selskapskjoler i en brudebutikk. Etterpå gikk vi på konditori. Simen og Henrik kom kjørende ned på lørdag, og deres besøk var en mer langvarig affære. Vi drakk vin, vi spiste nattpizza, vi drakk mer vin med mor, 2/3 av selskapet røkte mye med mor, vi spiste mat med mor... Mor var involvert en del. I tillegg kjørte vi bil til Stavern, der jeg viste fram Vestfolds kulturelle stolthet (aka Kruttårnteatret) før vi schtappa i oss tre tonn banansplitt. Også så de forestilling, så klart, og det var fryktelig koselig. Hele besøket var egentlig fryktelig koselig. Det var litt som å være på hytta, på en måte, uten at jeg har så mye hytteerfaring å skrive hjem om. Jeg orker sannelig ikke skrive mer nå. Når jeg kommer tilbake til Oslo og får et hverdagsliv skal jeg bli snæppy, regelmessig og velformulert, sånn som Jomfru Maria og NadaMucho. My heroes.

PS. Jeg har kjøpt ny iPod. Gleder meg så mye til den kommer at jeg går inn på "track order" på budfirmaets hjemmeside pinlig ofte. Nå er den i Liege i Belgia. Sånt er gøy.

Söndag i sängen

Nå har jeg vært i Oslo siden mandag morgen og kjent på livet. Det har vært to avsindig ålreite døgn, med sangtime, Kaffebrenneriet, hvitvinsfylla, Bårdar-venner, tøyefest, mye lættis, løpetur, pappamiddag, Kristine-hygge og leilighetslykke. For et fryktelig bra liv jeg har. Jeg er ganske lykkelig for at jeg skal tilbake til det om bare en drøy uke, samtidig som jeg er lykkelig for at jeg skal tilbake til Sandefjord og sommerjobben min, der jeg gjør det jeg liker best i hele verden. Nå har jeg spist frokost i BH og olabukse, og om to strakser skal jeg pusse tennene, gå ut døra og møte Kristine. Tar med meg en fin osloperson hjem til fjorden. Stort bedre kan det vel ikke bli. Jeg skal innrømme at jeg har litt lyst til å bare bli liggende i den store, digge senga mi her i leiligheten, men er man voksen så forstår man at det ikke går. Og voksen er jeg tydeligvis blitt. Dessuten kommer jeg jo snart tilbake igjen. So long, suckahs.

Spørsmål: Hva liker du best med stedet der du bor?

A Spoonful of Sugar

Premieren er overstått, jeg har drukket absinth, vært gladstoltoglittsattut av mye fin respons og ligget pal på verdens fineste svaberg med Verri i flerfoldige timer dagen derpå. I tillegg har jeg innledet et kjærlighetsforhold til iskrem, det nyfargede mørkebrune håret mitt, den nye grå genseren min og Veronica Maggio. Alle disse affærene er utelukkende positive, bortsett fra det med iskremen. Det er ubegrenset tilgang på vaniljeis med sjokoladesaus her i huset, og jeg sier dere: det er IKKE bra. Jeg som har skaffet meg både kroppskontroll og et slankere ytre i løpet av året, skal jeg nå skusle det bort i løpet av noen slappe ferieuker i Sandefjord? Skjerpings, Husby. Og apropos kjærlighetsforhold: min fascinasjon for eldre menn bare vokser. Eldre menn med skjegg. Jeg har funnet et nytt objekt. Jeezalicious.

Nå er i hvert fall selve arbeidet i gang, og det blir spennende. Det er tyngre sangteknisk enn planlagt, og det stresser meg litt. I tillegg er det en utfordring av dimensjoner å spille så nærme publikum og holde intensiteten og temperaturen oppe, selv de dagene det er 40 stykker i salen. Som det var i kveld. Halloisa, var det noen som sa andre forestilling? Jådæ. Nå skal jeg uansett legge meg. I morgen venter stemmeoppvarming av en annen verden og tyning av den, etter sigende, siste soldagen på en stund (kilde: VG og Dagbladet). Vi har fått hengekøye i hagen. Det er mulig jeg innleder et lite kjærlighetsforhold til den også.

It's Hot Outside, Just As Hot As It Is Inside

Det ble dårlig med den utlovede bloggoppdateringa, gitt. Jeg skylder på varmen, samt at livet egentlig ikke er så spennende om dagen. Når jeg ikke svetter ihjel under prøver inne på Castberggården, ligger jeg enten ute i hagen og svetter der, eller stressykler ut til et svaberg for å ligge der og svette. Mye perspirasjon om dagen, altså. Intet nytt under solen. Jeg er vant med svette (jamfør div. tidligere blogginnlegg).

Forestillingen begynner å komme seg inn på et slags riktig spor. Det lover i og for seg godt, ettersom premieren er på onsdag. Teoretisk sett burde jeg være litt stressa ettersom i morgen, altså mandag, er første dag med full teknisk gjennomkjøring, men jeg tror rett og slett jeg er for varm til å ta noe som helst innover meg. Alternativt er jeg litt for sliten etter skoleårets strabaser til å gidde å bry meg. Det sistnevnte er litt lite sjarmerende, og jeg håper det ikke stemmer. Neida. Det blir gøy å begynne å spille! Yay.

Jeg har da fått gjort litt spennende utenom øvelser til detta sjåvvet. Jeg har deltatt i rekelag, syklet halve Sandefjord rundt på regissørens sykkel, spist mengder is, hatt besøk av diverse typer, drukket vin på brygga, kranglet meg til en relativt dårlig deal på pizza ved midnatt, hatt ansvar for vanning av hele den nysådde tomta vår i en uke (dette involverte særs mye krongling med sprederen) og vært på togaparty. Ja, togaparty. Det er noe bisarrt med voksne mennesker kledd i eføy og laken, men jeg trivdes overmåte godt. Viste til og med fram noen Bårdartriks. Jeez. Dessuten har jeg hatt usedvanlig mange fargerike drømmer. Én involverte blant annet at jeg fikk en liten, nyfødt søster som mamma insisterte på å også kalle Julie, uten at hun forsto at jeg syntes det var litt problematisk. I en annen drøm var jeg på fylla med regissøren min, som for anledingen hadde malt en sommerfugl i ansiktet. I samme drøm ble jeg også lagt an på, på groveste vis, av min kvinnelige motspiller. Hello hello, summer nights. Og snakker om sola: jammen skal jeg ikke legge meg.

Spørsmål:

1. Hvordan er ditt forhold til hetebølgen? 2. Hva drømmer du om for tiden?

Det Kommer Ordna Sig, Det Gör Det Alltid

Sånn her har jeg det nå:

Jeg satt utenfor skolen og venta på trikken.

Ble varm og gladmelankolsk, og feiret med å flashe turnouten.

Kjærleik på et rart og høyt plan. <3

Disse bildene sier egentlig alt, selv om de ikke sier så mye. Eller jo, de sier masse for meg, og det er det som er viktigst. Livet blir så bra at det er nesten ikke til å tro. I morgen skal jeg til Sandefjord og feriere ensom i min mors hus. Det vil si; jeg skal ikke feriere, jeg skal øve som en hest og ikke ha noe liv før første juli, men jeg har pakket to bager, og da føles det som ferie. Dessuten drar jeg dit med en slags ro i sjela, og da tror jeg jeg kan klare å lure meg selv til å tro at det er ferie uansett. Jeg kommer til å savne Oslo og livet her, men jeg skal kose meg i Sandefjord. Det bestemmer jeg meg for, og da blir det sånn. 17. juli er jeg tilbake i big city, og da blir det ferie og vin og hygge og veranda med gode venner. Inntil videre blir det cabaret i small town. Jeg kommer så garantert til å holde bloggen oppdatert. Nå: søvn, før jeg dauer av utmattelse.

We Got Nothing To Hit But The Heights

De to siste dagene har vært de rareste dagene i hele livet mitt. Den siste jazzklassen, den siste visninga til daværende M2, hulkegrining, vitnemålsutdeling, forsøksvis blanding av korsang og grining (mislykket forsøk), flatfyll på skolefest, tidenes fyllesyke morgen, emosjonelt anarki på plenen utenfor skolen, forsøksvis blanding av totalt lykkelig og fryktelig lei seg (mislykket forsøk, endte opp som nummenhet), vond baguett for å stille fyllesulten, oppmøte i sal 5, de fine, men få ansiktene, en helt syk åpenbaringsfølelse, fine ord, is med Simen, sykt bittersøt lykkefølelse og taco med Marte. Dette er det rareste jeg har vært med på.

JEG KOM INN I ANDREKLASSE.

Det har vært en helt bisarr dag. Å åpne det brevet, og ikke minst og se alle de andre gjøre det samme, var noe av det verste jeg har gjort. Jeg har ikke lyst til å skrive så mye om den forferdelige, grusomme delen ved det hele, for det blir kleint og dumt uansett hva jeg gjør. Jeg kan bare si så mye som at det var en liten periode på gresset der jeg nesten kunne lagt meg ned og dødd litt. Jævlig er ikke dekkende. Uansett, jeg vil heller bare skrive dette: den følelsen jeg hadde da hele den nye klassen var samlet i sal fem og vi bare satt og så på hverandre mens vi ventet på lærerne; den følelsen er noe av det fineste jeg har hatt noensinne. Jeg skal gå i M2. Jeg skal ha et år til på skolen, der jeg skal synge skalaer og beltøvelser til jeg blir blå i trynet og danse jazz til jeg kan fylle et badekar med min egen svette. Jeg skal ha skuespill og Tsjekhov og Shakespeare og hovedproduksjon, og jeg skal bli verdensmester i teknisk, afrikanskinspirert jazz med Paul Henry. Dette året skal jeg bli så j æ v l i g god. Det er vanskelig å holde på lykkefølelsen helt midt oppi alt det andre som følger med denne helvetes inntaksprosessen, men akkurat her, akkurat nå er jeg helt lykkelig.

Just Play It Cool, Boy - Real Cool.

Uff, nå er det lav hyppighet på bloggingen her. Jeg skammer meg. Jeg leser andres blogger og blir glad for hvor flinke de er til å oppdatere, men så klarer jeg det ikke helt selv. Det er ikke det at jeg ikke har lyst, det blir bare aldri til at jeg setter meg ned og skriver ordentling. Og det er egentlig ganske synd, for når jeg ser tilbake og leser gjennom innleggene fra året som er gått er jeg fryktelig glad for at jeg i perioder har vært så flink til å skrive. Jeg har samlet så mye fint fra et av de beste årene jeg har hatt, og jeg burde være flink til å fortsette den trenden. Men, når det nevnte fine året er på hell er det noen ganger bittelitte grann mer fristende å tilbringe tid sammen med de menneskene som har gjort året fint, enn å sitte inne og trøkke på tastaturet. Nuff said.

En uke til har gått. Jeg har rukket en tredagers øvingsbolk i Sandefjord, middag med far, langtur med Kristine, løpetur med meg sjæl, innhandling av nye klær (feriepenger forever in my heart), junkfoodfest med Simen og avvikling av klassens siste elevvisning. Sammensetningen av innslag var noe bisarr (flerstemte nazihymner fra Cabaret side om side med popkoreograferte jentenumre fra Legally Blonde - The Musical), men jeg tror det ble fint, sånn alt i alt. Jeg sang duett med Ole Martin, og det var kjempegøy. Utrolig deilig å få kjenne litt på stemmen igjen; stå rett opp og ned og bare synge, uten å samtidig måtte forholde seg til 15 dansende gutter i kelnerkostymer eller løpe lange strekk i høyhælte karaktersko. Å synge er livet, gitt.

Å danse er også livet, derav klippet øverst. Vi så det i den siste musikkteaterhistorietimen forrige uke, og da jeg satt og så det i mørket på teorirommet snørte det seg helt sammen inni meg. Hvis jeg kunne gått tilbake i tid ville jeg pisket mamma og pappa til å dra meg opp på ballettskolen hver bidige uke, selv da jeg sa jeg ville slutte. Tenk å kunne gjøre sånne ting med kroppen sin. Jeg er ikke en gang halvparten så god som de der, men når jeg danser og får det til føles det helt ubeskrivelig. Tenk hvordan det må føles for dem, som er så gode. Filmklippet er forresten Cool fra West Side Story, og man må se litt uti for å skjønne hva jeg mener. Sukk og stønn, ass.

I morgen bærer det til Sandefjord igjen med et avsindig tidlig tog, så man kan spørre seg hvorfor jeg atter en gang sitter her og tuller bort tida i stedet for å sove. Kanskje jeg har tatt min egen oppfordring for bokstavelig; rett og slett blitt for cool? Oi, det var så kleint at det til og med var litt vondt å skrive det. Jeg legger meg, før dette blir verre. Adjøss.

He's My Guy, I Don't Care What He Does

Dette, mine venner, er Simen; alternativt kalt Saijm eller Gloppen, om jeg er skikkelig i slag. Simen går i klassen min på Bårdar og forgyller hverdagen på både en og to og tre måter. Han er der når jeg ler, han er der når jeg vil ha kaffe og han er der når jeg griner, men da blir han amper og setter meg på plass. Sånt er ålreit. Dessuten er han historiens mest engasjerte menneske, og særlig når vi får utfolde oss i nye og funky dansestiler. Da stiger den joviale og litt high-pitchede onkel Simen fram, til alles store glede. For å illustrere denne påstanden slenger jeg her ut to gullkorn fra fredagen:

M1 har hiphop med ung, hipp og trendy danselærer. En medelev sliter med et hopp. Saijm vil oppmuntre med et stemningsfullt hiphop-sitat.

SIMEN: (roper ivrig) You can do it, put your back into it!
TRENDY DANSELÆRER: (tørt) I can do it, put your ass into it.
SIMEN: (begeistret) Se der, ja! Den kunne du også!

Saijm har sett M2s hovedproduksjon. Han er spesielt begeistret over én av elevenes prestasjon og ønsker å dele dette med vedkommende.

SIMEN: Det var helt FANTASTISK! Jeg gråt som et lite barn, på et tidspunkt trodde jeg til og med at jeg begynte å blø neseblod, men så var det bare snørr. Skjønner du, eller!?

Dette innlegget var altså dedikert til Simen. Han har forresten også bursdag i dag. Gratulerer med dagen! I sommer skal vi til London og le på oss ryggmargsbrokk.

I morgen drar jeg til Sandefjord på prøve igjen, og det relativt tidlig. 0745 går toget, så man kan jo spørre seg hvorfor jeg sitter her og rabler som en annen ansvarløs tenåring. Jeg er da tross alt i begynnelsen av tyveårene og burde vite bedre. Oh well. Nå tar jeg uansett kvelden. Har på følelsen at søvn kan komme godt med, særlig tatt i betraktning at jeg skal framføre min første egenkoreograferte solodans noensinne for regissør + dansekonsulent klokken 1100 sharp i morgen tidlig. Nevnte jeg at den skal være sexy og forførende? Og at jeg aldri har lagd noen slags dans som helst før? Og at musikken er et synkopert mareritt? Nettopp. Innerst inne tror jeg jeg er litt glad for at jeg egentlig er sanger. Jeg skal i hvert fall sove. Kanskje skriveånden kommer over meg i løpet av tre dagers tangoisolasjon i Vestfold. Sov godt.

Won't Forget, Can't Regret What I Did For Love

Livet på skolen er ganske fint om dagen. Vi har vanlige danseklasser, slækkere og hyggeligere hørelære og ellers bare fellesøving til elevvisning. Livet generelt er ålreit, og jeg skriver mest for å dokumentere det. I dag, for eksempel, har jeg bare hatt planleggingsmøte med klassen, ballett (elsk elsk elsk elsk) og klassestyrt korøvelse der vi sang musikalgospel av våre lungers fulle, flerstemte kraft. I tillegg har jeg trent litt styrke og tøyd litt, og oppdaget til min store lykke at jeg nesten kommer ut i guttespagaten. Vi snakker centimeter her, og vi snakker ikke så rent mange av dem heller. Kanskje åtte-ni. For de som lurer er guttespagaten den hvor man smeller beina ut til siden, og ikke rett fram. Den rett fram har jeg i boks fra før. Hø.hø.

Jeg er så takknemlig for skolen min akkurat nå at det både er digg og gjør litt vondt samtidig. Det sier sitt at jeg ble litt på grinern av å stå utenfor sal 2 og se på M2 øve Chorus Line i dag, bare fordi de sang What I Did For Love flerstemt. Det er mulig et år i musikalland har forandret meg til en vandrende klisjé, men du kan si hva du vil: den teksten treffer deg, i hvert fall hvis du har noe du vil drive med så mye at du egentlig ikke forstår det helt selv. På skolen får jeg uansett leve midt oppi det hele tiden, og det blir jeg glad av. Jeg blir glad av å ligge på gulvet i det moskussvette tøyerommet ved skapene, jeg blir glad av å spise cottage cheese i kantina, jeg blir glad av å synge skalaer for meg selv i rommet med det ekle, grønne teppet og jeg blir glad bare av å være der. I går, etter jazzen, var jeg på et relativt høyt lykkenivå. Plutselig skjønte jeg hvor mye jeg har lært og utviklet meg og forandret meg i løpet av dette året. Det er helt vanvittig hvor mye jeg kan nå, som jeg overhodet ikke hadde kunnet fått til for et år siden. Det er noe å bli lykkelig av.

Nå er det et år siden jeg startet denne bloggen. I morgen skal jeg gå på skolen, synge kor og ha dobbelttime musikkteaterhistorie (HOI, stikkord: kaffe). Etter det skal jeg reise til Sandefjord og ha prøver i fire dager (ja, jeg greide å snakke meg ut av det absurde opplegget med sammenhengende langprøver i to uker), og på toget skal jeg gå hardt inn for å være lykkelig for alt jeg har lært. Det gjør liksom ingenting at jeg er superforkjøla og hinsides støl når jeg bare klarer det.