Belting It Out

Jeg har i dag kommet til en viktig erkjennelse:

Jeg kan ikke belte.

For de uinvidde kan jeg rett og slett si at å belte er å synge som (unnskyld sproget) skikkelige negerdamer gjør, med fullt trøkk og skrik og raitantaitan. Eller nesten, i hvert fall. Jeg får det uansett ikke til. Det føles sykt ut, og jeg har måttet innse at de fem årene med semiklassisk sangtrening har ødelagt meg. Litt. Jeg må rett og slett lære meg å skrike igjen. Festlig. I dag tilbragte jeg en time alene på et øvingsrom mens jeg forsøksvis schkreik og ropte fram Defying Gravity fra Wicked og, holdpåhatten, Listen fra Dreamgirls. Hadde noen trodd dette om meg? Jeg tror svaret er nei. Uansett, klippet øverst der er et gulleksempel på hvordan det liksom skal være. Ignorer de pinlige koristene og se for dere meg om ca fjorten år. JADA. Under serverer jeg lytteeksempel nummer to fra dagens skrikesession, så skjønner dere hvor jeg vil med dette. Frustrasjonen må bare ut. Forøvrig bør jeg ikke sitte her og skrive innlegg, ei heller øve dans med Ada, øve på korsanger jeg ikke trenger å kunne eller vaske opp - sånn som jeg har gjort de siste timene. Jeg burde lære meg et dikt utenat til skuespilltimen. Ja hoi. Skal gjøre det nå. Lover. Må bare skrike litt først.