Cigarettes And Chocolate Milk

I dag har vært en fin dag. En helt overmåte fin dag, og jeg føler meg så lett at det er nesten som om jeg er hun på bildet; bare uten designerkjolen, de avsindig lange beina og alle ballongene. Og om man klarer å føle seg sånn uten noen av de tingene, da er det noe som er riktig, tenker jeg. Det er digg når det man har håpet på viser seg å være sant. Det er digg å være glad og avslappet. Det er jeg nå. Det er en sånn dag hvor man skulle feiret med sigaretter og sjokolademelk, fordi Rufus Wainwright får det til å høres ut som det mest idylliske og fristende i hele verden. Ettersom jeg er både ikke-røyker og laktoseintolerant skal jeg ikke nyte noen av delene; jeg skal bare legge meg i den myke senga mi og være glad for at det er dette som er livet mitt. Også skal jeg drité i at dette er et litt klissete blogginnlegg, for noen ganger trenger man det også. Jeg har det f i n t , gitt. <3

I Want To Ride My Bicycle

Jeg har skaffet meg bysykkel. For de som ikke er innsatt i fenomenet bysykkel som finnes her i Tigerstaden, kan jeg gi dere en kjapp innnføring. Rundt omkring i Oslos bykjerne står det plassert stativer med spesielle sykler, som man kan leie ved hjelp av å kjøpe et abonnement. Dette abonnementet koster 80 kr for en sesong, og når man har betalt det får man tilsendt et hendig lite kort. Dette kortet holder man mot en leser på et hvilket som helst slikt sykkelstativ, og da får man låst opp en sykkel som man har til rådighet i tre hele timer. Deretter må nevnte sykkel leveres tilbake til et valgfritt bysykkelstativ, hvor som helst i byen. Var ikke dette utfyllende nok? Se http://www.oslobysykkel.no/.

UANSETT: dette virket jo som et nærmest feilfritt opplegg, tenkte jeg. Lykkelig og morgenfrisk hentet jeg meg derfor mandag morgen en bysykkel fra stativet her på Marienlyst (som jeg forøvrig har full oversikt over fra kjøkkenvinduet, takk som byr) og tråkket i friskt driv ned mot Tullinløkka. Hadde tenkt å finne meg et stativ å parkere den i på veien ned, men tiden ble knapp og stativene var skrantne, så jeg tenkte: hey, jeg tar den med inn på skolen og parkerer den etter jazzen. Som sagt så gjort. Svett og lekker klokken 1045 begav jeg meg ut parkeringstokt. Toktet utviklet seg raskt til å bli et slags Mission Impossible. Stativet i Pilestredet var fullt. Syklet videre til Tinghuset. Her var det også fullt. Klokka begynner å tikke, jeg kjenner svetten piple fram på min allerede klisne overleppe og panikken brer seg. Leverer man ikke sykkelen tilbake til tida får man streker på kortet, og streker; det vil man ikke ha. Dessuten er det straks korøvelse på skolen under ledelse av nazi-Hanken. Svett. Nærmeste stativ er i Kirkeristen. Ikke faen om jeg sykler ned dit. Jeg tar en sjangs; jeg stiller meg ved Tinghuset og venter på at noen skal komme og ta en sykkel slik at det blir en ledig plass. Tiden går. Fem minutter. Ti minutter. Takk og pris! En småstressa og sylslank forretningshomo kommer springende og river til seg en sykkel, og jeg, og ikke minst min framtid som ensemble i musikalen Oklahoma, er reddet.

Spennende info? Kanskje ikke, men det måtte ut. All ære til bysykkelen, jeg glir gjennom Oslos gater med et smil om munnen jeg, altså. Jeg hadde bare trodd at problematikken kom til å dreie seg om hvorvidt det var noen sykkeler tilgjengelige når jeg hadde behov for en, ikke hvordan jeg skulle få parkert den. Man blir jo bundet av å drasse rundt på en sykkel man ikke får kvittet seg med, også attpåtil ha en tidsfrist hengende over hodet. Som en tikkende bombe, nærmest.

Utover syklingen er det hovedproduksjon for full pupp, og det er relativt ålreit. Jeg får trent bakspillmuskelen ganske vakent i hele Oklahoma, ettersom jeg ikke har en eneste replikk eller strofe i den delen av sjåvvet. Det gjør meg ingen verdens ting. Jeg trives med å smile og bevege meg småkoreografert og aktivt lyttende rundt på scenen, og jeg trives voldsomt med det jeg gjør i Bør Børson. For å si det sånn: nummeret mitt består av meg i sentrum for seksten gutter. Stort bedre blir det ikke. Nå skal jeg ta en sykt tidlig kveld. Kryss fingrene for at jeg får parkert bysykkelmarerittet i morgen tidlig.

Let The Sun Shine In

Nå er det ordentlig vår og jeg er ordentlig fornøyd med livet. Sånn er det. Kall meg bare Frøken Solskinn, eller kall meg bare Sølvi Wang. Alt ettersom. Vi skal nemlig ha Oklahoma og Bør Børson Jr på hovedproduksjonen, og jeg har blitt tildelt et vanvittig fett shownummer av en solo i sistnevnte musikal, originalt framført av ms. Wang sjøl. Tenk norsk swingmusikal, tenk trønderdialekt, tenk jazzhands og ikke minst, tenk tekstlinjer som: "Jomfru? Ja, visst... Kainn du sjå det, Børson?" og "Visst e æ jomfru, særle når lyktane teinne i byn; da kjem Laura gliendes gatelangs, ute på sjangs." Jomfru-Laura, not so innocent. Legg til en anelse mannskor og en større dæsj ensemble så har du det. Jeg gleder meg skikkelig skikkelig skikkelig skikkelig. Også er jeg bare veldig glad og ganske stolt. Det er kleint å skrive, men det er sant.

Så nå er jeg happy go lucky og sol ute og sol i sinnet og alt det der. Huskonserten gikk også bra og greier og greier. Dette skal feires med klesvask og en gigakopp med te. Pimpin' it gæmlis style. God helg.

L for liste, L for Linna, J for Julie

Regler: Bruk den første bokstaven i navnet ditt når du svarer på spørsmålene.

1. Hva er navnet ditt? Julie

2. Ord på fire bokstaver: Jekk

3. Jentenavn: Jannike

4. Guttenavn: Joakim

5. Et yrke: Journalist

6. Farge: Jævelrød.

7. Noe du har på deg: Jakke.

8. Mat: Jambalaya (det er en rett, ikke sant?)

9. Noe på badet: Jumboflaske med shampo.

10. Et sted: Jokkmokk i Nord-Sverige. Se selv her.

11. Grunn til å komme for seint: Jaktsesong.

12. Noe du roper: Jakten er i gang! (når jaktsesongen starter)

13. Filmtittel: Juno

14: Noe du kan drikke: Juice

15: En musikkgruppe: Jaga Jazzist

16: Et dyr: Jungeldyret Hugo.

17. Gatenavn: Jordalgata.

18. Bilmerke: Jaguar (takk til Henrik Ferner Heglund)

19. Sangtittel: Jag vill gå hem med dig.

20. Et verb: Jage.

Gøy? Ja, i og for seg. I morgen er det huskonsert, og jeg føler meg veldig slækk og glad i forhold til det. Gleder meg litt, og gleder meg enda mer til det er over. Da får vi nemlig vite hva vi skal ha som hovedproduksjon! Hoihoi. Spennende hverdag. I dag ble jeg så svett og lykkelig i jazzen at jeg nesten sjokkerte meg selv. Svetten var faktisk astronomisk, tror kanskje ikke jeg har opplevd lignende i min Bårdar-karriere. Nå er jeg uansett i kjempehumør. Jeg har vasket klær, laget og spist god chili con carne (bedre enn den til Real Group, he.he.he.) og nå sitter jeg i sofaen og hører på Jack Johnson. Sånt blir man glad av.

21. Kilde til lykke: Jazzdans og Jack Johnson.

Spring Awakening

Våren har kommet og gjort meg til en dårlig blogger. Det gjør ingenting, jeg trives med det. Allikevel synes jeg liksom ikke denne bloggen kan få gå helt til hundene, så da tar jeg et lite nattlig skippertak her. Siden sist har det vært påske, med alt det innebærer. I mitt tilfelle er det verken skitur, påskeegg eller inntak av egg i særlig store kvanta; det er mer jobbing, vin, Sandefjord, sjokolade, venner, søvn i syke mengder og Cluedo-spilling på høyt nivå. Siden jeg er litt ute av trening på dette med sammenhengende tekst drar jeg fram en god, gammel traver: jeg lager ei litta liste. Brrrrring it on.

Jeg har

- sittet i grøten med Kristine og ledd sykt mye, samt drukket relativt mye vin med sistnevnte
- sett Simen være fullere enn fullest og fått servert tidenes ekleste dilemmaer, der blant annet små barn og eldre kvinner var seksuelt involvert.
- jogget en del, faktisk
- reist til Sandefjord og levd på gratis mat i fire dager
- hengt med gamle sandefjordsvenner og innsett at noen ganger er det ålreit å være der everybody knows your name. Sånn som i Cheers.
- blitt ekstremt fanget av brettspillet Cluedo
- ledd og ledd og ledd og ledd og ledd litt til
- elsket vennene mine
- latt meg fascinere av hvordan mor og islandsk kjæreste har totalrenovert hjemmet
- spist altfor mye sjokolade og altfor mye is, grunnet uvanlig stor tilgang
- tatt Bo-leken og dilemmatradisjonen til nye høyder hos Fjellvangs
- brunsjet hos Malin, med Maria som medvert (de to har vokst såpass sammen at de minner litt om et lesbisk, veltilpasset par)
- reist tilbake til Oslo og handlet rengjøringsmidler til den store gullmedaljen
- hentet støvsuger hos pappa og fraktet den hjem med bussen. Fikk uventet mye oppmerksomhet av medpassasjerene, samt de som kjørte forbi mens jeg sto på holdeplassen og ventet.
- vasket alle vinduene i leiligheten
- vasket badet
- støvsugd og vasket gulvene med grønnsåpe
- belønnet meg selv med et glass rødvin og påskeegg fra Freia.

Og her sitter jeg nå, husmora sjøl på ei litta rødvinssnurr. Alene. Når jeg sier alene mener jeg ikke bare i leiligheten; nei, jeg mener i hele blokka. Alle er tydeligvis på fjellet, unntatt meg. The urban cowgirl. Jeg nyter friheten så jævlig og bruker vaskekjelleren til alle døgnets ukristelige tider. I tillegg synger jeg så høyt jeg vil, og det, mine venner, er ganske høyt. Pappa har nemlig kjøpt to musikalcder til meg i London (i tillegg til en relativt fiffig dansebag, men det er en annen historie), og de er så fine at jeg skammer meg over noensinne å ha sagt et negativt ord om den nye musikaltrenden. Jason Robert Brown in my heart. Hvis man ikke blir rørt og glad og lei seg og alt på en gang av The Last Five Years, vet jeg pokker hva som skal til. Nytt repertoar i haugevis. Nå skal jeg legge meg. I morgen skal jeg slikke sol med Kristine og vaske ferdig resten av leiligheten. Akkurat nå har jeg det så veldig bra at det nesten ikke er gøy en gang. So long, suckers.

I'm Not Afraid of Anything

Jeg har det fint, veldig, veldig fint. Musikal er finere enn jeg har trodd noen ganger, livet er bra og jeg elsker å spille teater. Elsker det relativt mye. Dessuten har jeg billett til Fedra i sommer og i morgen er det påskelunsj og så er det påskeferie og vinfilmhygge med Kristine og så kommer Linn og så skal jeg til Sandefjord og kjøre bil ut til sjøen og kikke på svabergene. Sånt er ikke dumt. Jeg har sunget og snakket alt for mye i dag, men jeg bryr meg ikke om det. Livet er fint og jeg har en hel ferie foran meg. Noen ganger er det digg å bare kjenne litt på det.