This winter's been playing around with the ground that you stand on

Jeg er våken og det er veldig stille i leiligheten. Jeg tror Ada gjør et seriøst og oppriktig forsøk på å sove lenge, og etter stillheten å dømme har hun lyktes ganske bra. Egentlig har jeg begynt å skrive på et nytt innlegg helt sykt mange ganger, men hver gang jeg har satt meg ned har det skjedd et eller annet koselig i heimen som har revet meg løs fra dataen. Kollektivlivet går hittil over alle forventninger, ass. Vi har til og med oppdaget vaskeriet i kjelleren, og jeg skal si dere det, mine venner: dem funkisarkitektane på tredvetallet, dem kunne bygge tørkeskap! Jada. Så livet er bra, jeg sover godt om natta i en gigaseng og alle klærne mine er rene og lukter av Henriettes tøymykner. Det er ikke så verst fint, altså. Hvis ting blir bedre nå (noe de og for seg absolutt kan, det er ikke det) kommer jeg til å bli velduftende og tøymyknet på innsiden også.

Derfor er det litt kjipt at jeg skal sette meg på toget til Sandefjord i kveld og reise tilbake til et slags høsttomt skall av en by. Nå er det faktisk sånn at absolutt alle jeg kjenner har flyttet derfra. Jesus. Dere må gjerne spørre meg hva jeg skal der, for det skal jeg fortelle. Jeg skal øve til å synge i bryllup på lørdag, samt øve sang ganske mye, sånn generelt. Tror ikke jeg skal uttale meg så altfor mye om den bryllupssynginga (utover det jeg sier akkurat her, at Gabriellas sång har et helvetesomfang på to oktaver og fullt trøkk og jeg har ikke sunget den på over et år og er ganske pissredd), men jeg er i hvert fall så nervøs at jeg har valgt å sette av mine siste feriedager til å leve i et slags musikalsk isolat hjemme hos mor. I tillegg skal jeg øve inn en korsang til Bårdar, pluss øve på sangen jeg må synge på stemmefrigjøringa. Igjen, jeg skal ikke skrive så mye før angsten tar meg. Gleder meg voldsomt til å komme tilbake til tida da det å synge var noe jeg var trygg på, ikke noe jeg ble redd og kaldsvett av å tenke på.

Så ja, jeg vil helst være her og pakke meg inn i en kokong av søte samboere, dataparty om natta, kjempeseng og eget, halvvoksent liv, men det skal bli litt godt å komme hjem og være litt enspora nerd igjen. For når jeg kommer tilbake begynner det faktisk. Da begynner alt sånn på ordentlig, og jeg er fast bestemt på at jeg skal tillate meg å gjøre det ordentlig bra. Og selv om jeg er redd og nervøs og ikke helt klarer å forsone meg med at jeg faktisk har fått lov til å gjøre det som er viktigst for meg på heltid, gleder jeg meg helt vilt. Det blir bra. Ikke minst fordi jeg sannsynligvis har fått en killer av en sanglærer, og fordi jeg har fine roomies, en ekstremt god ærendvenn, en brunsvart venn å gå på museum på søndager med, knallrosa Chanel-neglelakk og fantastisk søte og inspirerende støttespillere på alle mulige kanter. På fredag var jeg så lykkelig at det var helt dust hele dagen, og sånn skal det fortsette å være. Fordi, som dem siærre så fint i reklamen, jeg fortjener det. Og det gjør dere også.

Nå skal jeg på date med logopeden min. Yeehaw.

Spørsmål:

1. Hva slags forhold har du til hjembyen din?

2. Har du noensinne vært inne på en ambassade?

3. Hvis du bare kunne spist én ting resten av livet, hva ville du valgt?