BACK IN BLACK

He. He. Nei, bloggeavbruddet har ikke gitt meg bedre humor. Uansett: jeg er tilbake. Jeg har vært til og fra Vestfold i en hel uke, og den lille tida jeg har vært hjemme har jeg ikke hatt så veldig mye tid eller lyst til å sitte på dataen. Jeg har, etter noen år som mer eller mindre løsmunnet bloggekvinne, lært at det er lurt å fatte seg i korthet om noen skal gidde å lese. Derfor kan jeg bare fortelle, kort og konsist, at jeg de siste dagene har vært på to fryktelig koselige fester og blitt ganske fryktelig full. Dessuten har jeg hygget meg med Martin i Oslo, med Tonjeelinesandraandrea i Sandefjord, øvd og planlagt litt spillings med Torkil, tatt mye tog, jobba litt og drukket vin og spist fiskeburger med Julia. Det er omtrent alt, og det har vært veldig koselig. Når det gjelder den spillegreia er jeg en blanding av kjempegira og kjempenervøs, men jeg tror det skal bli bra. Jeg skal si fra når det blir, så må dere komme - alle som en! (OBS, denne uttalelsen vil jeg muligens angre voldsomt på senere)

Nå hadde jeg egentlig tenkt jeg skulle lage en kjempemorsom liste over en del av de rare tingene jeg har observert på min ferd gjennom Oslo de siste ukene, men jeg lar det vente til i morgen. Eller i overimorgen. Vi får se. Jeg skal nemlig slutte å selge meg selv på billigsalg, bli et bytte, flytte personlig fokus fra objekt til subjekt, ta balletak, play it cool osv, og det innebærer å ha en viss aura av mystikk. Dere får rett og slett vente i spenning. Og hvis dere ikke skjønte hva jeg mente med det forrige, er det egentlig like greit. I mellomtiden synes jeg veldig gjerne dere kan svare på disse spørsmålene:

1. Hva er det morsomste/rareste/søteste/styggeste du har sett i ditt nærmiljø i det siste?

2. Er det markjordbær utenfor huset ditt?

Det er det nemlig utenfor mitt. Sov godt.

(bilde)

If you never say your name out loud to anyone, they can never ever call you by it

Ting jeg har gjort de siste 24 timene:

Jeg har
- sett åtte episoder Sex og singelliv
- drømt at jeg mistet absolutt all brunfarge og fikk gråpapirfarget hud
- våknet til ekstremfrijazz etter å ha blingsa da jeg stilte inn iPod-vekking
- hentet nøklene til leiligheten
- lagt planer for et kitsch-dyrkende radioprogram med kollega Joakim
- lest inn deler av skapelsen på engelsk for et slags kristent kunstprosjekt
- gått fra Briskeby til jobb, blitt overrumplet voldsomt av regn
- gjemt meg for regnet på Bølgen og Moi (ikke poppis)
- spist ekkel indisk mat
- kalt kundetoalettet på jobben et "romantisk elskovsrede" i samtale med en kunde
- sannsynligvis skremt bort nevnte kunde for evig og alltid
- gremmet meg over en begivenhet av de sjeldne som jeg har gått glipp av (se forrige innlegg)
- ikke sett en eneste maur
- låst meg inn i min favorittleilighet i Harald Hårfagres gate
- bokstavelig talt vasket munnen min i et klossete øyeblikk
- spist grøt
- sunget

Nå skal jeg se en episode Sex og singelliv til før jeg legger meg. Regina Spektor er forøvrig en ganske så digg dame. Har alltid likt musikken hennes, men i det siste har jeg fått øynene opp for tekstene også. De er så enkle og rett fram, samtidig som man kan lese massevis av dimensjoner inn i dem. Sjekk innleggets tittel, det er fra sangen Better. Som dere, ja, sånn apropos, kan få her:

Det er litt freaky med alle Reginaene som spretter rundt, men sangen er fin og den tilsynelatende veldig opplagte og banale tekstlinja jeg allerede har sitert sier egentlig jævlig masse. Dere kan jo tygge litt på den. Nå skal jeg hygge meg med Sex og singelliv, pimpe mer te og prøve å avfinne meg med at det er helt greit å være lykkelig, og at ikke noe farlig kommer til å skje hvis jeg tillater meg selv å slappe av litt. Samt at livet kommer til å bli bra. I morgen blir det Vestfoldkos.

DET ER POKKERN MEG IKKE SANT

(jeg ville SOLGT SJELA MI for å være tilstede her)

Og ja: dette utspiller seg nå. Mens jeg står på jobben med kaffegrut opp til halsen. Takk for fuckings meg!

Maurkrigen

To ting:

1. Hele annen etasje i leiligheten er nå gjort om til et tørkeloft for vaskekluter. Dette er ingen overdrivelse. Jeg har tatt med alle klutene fra jobben hjem og vasket dem, og de henger nå absolutt overalt. Hvem skulle trodd at en liten kafé kunne trenge så jævlig mange kluter? Ikke jeg.

2. Vi har maur på jobben.

Jeg er klar over at sistnevnte faktum kan sette min arbeidsplass i et dårlig lys, men da vil jeg bare ile til og renvaske Norli. Vi har ingen skyld i dette, vi er rett og slett blitt et ledd i en slags naturlig ernæringskjede. Det er sommer, det blir varmt, maurene kommer fram, maurene vil ha sukker, det er sukker tilgjengelig i kafeen, maurene kommer til kafeen. Rules of attraction. Uansett, dette er en alt annet enn ideell situasjon, og etter hvert som problemet har dratt ut har jeg blitt mer og mer irritert. Maurene fremkaller psykopaten i meg. Jeg dreper hver eneste lille maurjævel med kaldt blod så fort jeg ser dem. Jeg moser dem med fingrene. Jeg sprayer det supersterke (og supersuspekte) vaskemiddelet Super Spray på dem og nyter å se hvordan de vrir seg i smerte mens livet sakte smelter ut av dem. Allikevel kommer de tilbake. Gang på gang. Jeg forstår selvfølgelig at det ikke er de samme maurene som returnerer (tro meg, jeg forsikrer meg om at hvert eneste offer er steindødt), men bør ikke maurvennene deres ha nok vett i huet til å tenke at "Ok, gutter. Vi finner et annet sted å henge. Den dama er spik spenna gæren. Se hva hu gjorde med Maurits og Maurulf lizm". Tydeligvis ikke. Så: krigen fortsetter. Min spennende hverdag. Hvis noen har lyst, kan dere gjerne få være korrespondenter fra slagmarken. He.he.

La oss ikke dvele for lenge ved dette insektstyret. Jeg ville bare understreke at dagene siden jeg kom tilbake til Oslo har blitt tilbragt i stor grad på jobb, og da er det sånne ting som dette som opptar meg. Maur og klutvask. Utenom jobb har jeg vært opptatt av litt andre ting. På mandag skrev Ada og jeg kontrakt, så nå er jeg en leilighet rikere og en haug med tusen fattigere. Men, det er rimelig verdt det, for i morgen får vi nøkler. Jeg er ganske gira på dette voksenlivet innerst inne. Jeg har til og med tatt det skrittet å skrive den nye adressen min inn i almanakken min. Det føles ganske trygt, siden jeg på en måte har kontrakt til juni 2011 om jeg vil. Trygt og SYKT, mind you. Etter treffet med Ada gikk jeg på butikken og storhandlet som en annen husmor (kjøpte inn middagsråvarer for en hel uke, hva girumæ), før jeg syklet hjem og vasket kjøkken og bad. Også dette gjorde jeg som en husmor. På tirsdag var det jobb og kino med Vibeke, og i dag, onsdag, har det vært jobb og Linn. De av dere som kjenner Linn vil gjøre veldig klokt i å be henne fortelle noen historier fra pleiehjemmet hun jobber på. Jeg har ikke ledd så mye på flere år. I morgen skal jeg se på leiligheten med Ada, før det blir en het date med logopeden og en litt mindre het kveld på jobb.

Jeg liker jobben min veldig, veldig godt, altså. Akkurat nå skulle jeg bare litt ønske at det var skole jeg gikk til i stedet. Jeg er ganske lei av å være helt alene om alt arbeidet som har med min, ehhh, kunstneriske utvikling å gjøre, uten å ha noe slags ramme å jobbe innenfor. Jeg er frisk igjen, stemmen min låter fint og jeg har ingen sånne problemer, men jeg mangler rutine. Jeg kan ikke fortsette å ringe Kicki hver eneste gang jeg lurer på noe. Da jeg skulle varme opp i dag husket jeg ikke oppvarmingsøvelsene mine. Jesus. Det sier sitt. I morgen blir det logoped, da, og det er alltid bra. Skal spørre og grave som en sladderjournalist i brunst.

Nå skal jeg nyte det faktum at jeg kan sove lenge i morgen, og det skal jeg nyte gjennom å legge meg nå. Jeg har tenkt å drømme om et eller annet gøy, og før jeg sovner skal jeg glede meg til de mange fine tingene som skal skje om ikke så altfor lenge. Ting å glede seg til:

1. Sandefjordshygge i helga

2. Sankthans i Oslo med folkisfolket

3. Sangtime med Kickers

4. Øving til muligkanskjelittegranne spillejobber i sommer

5. Treffe søt skuespillerdame med søtt barn

6. Reise til Wales 7. juli <3>

7. Ha en fryktelig fin sommer

8. Flytte inn i leiligheten

9. Begynne på skolen 25. august

Hvis noen kunne gi meg masse kjærlighet, samt teknikken min tilbake, ville det også vært brillefint. For å si det med Dianne Reeves: I just want money, and then more money and loads of lovely love. Det bør være gjennomførbart.

Dagens spørsmål: 1. Hva gleder du deg til akkurat nå? 2. Hvis du også kunne få masse kjærlighet og masse penger, hva ville du brukt dem til? Både pengene og kjærligheten, altså.

Turistens klagan

Omtrent så digg har jeg hatt det i en uke:

Jada. Er det litt nedtur å være tilbake i et iskaldt og regntungt Norge? Mulig. Var det litt kjipt å lande på Gardermoen til "friske ti plussgrader" (sitat: vennlig og sarkastisk charterpilot) iført shorts og sandaler? Rimelig mulig. Uansett, jeg er tilbake, både på hjemmefronten og på bloggefronten. For å oppsummere reisen, som seg hør og bør, kan jeg rett og slett bare si at jeg fikk oppfylt omtrent alle ønskene jeg ga uttrykk for før jeg reiste. Jeg lå på stranda, solte meg, leste fire bøker, hørte på Elaine Paige, gjenoppdaget masse musikk jeg hadde glemt at jeg hadde på iPoden, laget min egen konsertserie (Divas On The Beach), bada, fløyt som en dupp i vannet, spiste mye god mat, drakk vin med mor, fikk fregner på nesa, en anelse mørkere hudtone, sykt brun mage og ikke minst: bøttevis med inspirasjon til høsten. I tillegg fikk jeg, mer uventet, smake gresk kaffe (det jævligste stykke koffeinbasert drikk verden noensinne har sett) samt et ekteskapstilbud fra en seksten år gammel greskamerikaner. Trivelig. Dessuten prøvde mamma å lære meg å drikke gresk brennevin, med lite hell. Jeg koste meg i hvert fall som et dyr (Synne, hvis du leser: den var til deg), og det faktum at vi bodde i et kvalmt idyllisk og charterfritt hus i gamlebyen i Chania var ikke akkurat negativt, det heller.

Etter hjemkomsten har jeg rukket å være både finkulturell og popkulturell, og det på bare to små dager. Fredag kveld gikk jeg omtrent rett fra flyet (liten overdrivelse) på konsert med Sandefjord Ungdomskorps og den eminente bassolisten Martin Eidsgaard Hatlo. Han gjør seg godt i både takt og tone, altså. Det var rett og slett skamlekkert bra, og Sivert og jeg duppet som to stolte travryttere på tredje rad. Det var altså finkulturen. På lørdag ga jeg meg glamouren, hobbypsykologien og det herlig overfladiske i vold og gikk på Sex And The City-filmen med Tonje. Den var faktisk rimelig bra, såpass at jeg kunne tenkt meg å se den igjen. Jeg tar meg selv allikevel i å bli litt skremt av at jeg nesten likte denne filmen bedre enn serien, mye fordi jeg følte den hadde en mer voksen og reflektert problematikk. Jeg går liksom og venter på at staten skal ringe meg og inndra fødselsattesten min, ettersom den synes å være utstedt tjue år for seint. Jeez. Jeg er uansett forelska i Steve, og hvis jeg kunne få en slags kombinasjon av ham og hele garderoben til Carrie ville det vært ganske ålreit.

Nå burde jeg sikkert pøst på med morsomme historier fra hist og her (blant annet de syke medpublikummerne Tonje og jeg hadde på kinoen, JESUS), men jeg er trøtt og skal jobbe i hele morgen og hele resten av uka, så jeg legger inn årene. Avslutningsvis kan jeg kjøre på med dette: vi har fått leilighet! Den er på Marienlyst og har kjempestue og peis og veranda, så vi er lykkelige. Bye Bye ms. Finn.no-pie! Eh-eh. Uansett: HURRA. Ellers har jeg greid å gå hen og bli litt sånn bitterfitte på mine egne musikalske vegne, og det er ikke bra. Jeg skal riste det av meg i løpet av natta, også skal jeg ta i et tak og bare ta de telefonene og sjansene jeg hele tiden utsetter å ta, selv om jeg vet det er det jeg blir glad av. Jeg er egentlig ganske bra, jeg må bare minne meg selv på det. Og apropos det; jeg vurderer å ta en tatovering. Hoi. Mer om dette ved neste korsvei. Inntil videre kan dere hygge dere med dette bildet, samt svare på dette spørsmålet: Hvis du kunne gifte deg med en hvilken som helst fiktiv karakter - fra en TV-serie, film eller bok - hvem ville du valgt, og hvorfor? Dere svarer i kommentarfeltet, jeg svarer fotografisk under her. Sov godt <3

Ikke grin for meg, Norge - jeg er bare på Kreta

Jeg reiser til Kreta om rimelig nøyaktig sju timer, så derfor nøyer jeg meg å legge ut denne linken. Helen Mirren er en jævlig fet og sykt talentfull dame. Og apropos jævlig fet og sykt talentfull, get a load of this:



Denne dama skal jeg menge meg med om nesten nøyaktig fire uker. Det blir så fett atte hjelp. Jeg elsker Elaine, og jeg elsker det faktum at hun har ekstremt merkelig smak når det gjelder konsertantrekk. Håper på noe lignende i Wales. Slurp. Nå er jeg totalt innstilt, og det på alt annet enn flesk og duppe (he.he.) Jeg er totalt innstilt på å ligge som et slakt på stranda i en uke og høre på musikk og bygge opp inspirasjonen min til høsten, for jeg har store planer om å bli så bra som det der oppe en gang. Og håppåsi: i den videoen der er hun 51 år, så jeg har litt tid på meg. Nå må jeg sove. Vi snakkes om en uke. So long, suckahs.

Der du er, vil eg også vere

De siste dagene har forsvunnet i en slags boligjaktens malstrøm. På mandag sto jeg opp sykt tidlig og tilbragte fem givende timer i Nydalen sammen med Linn, Andreas eventbyråmann, en hel haug med NetCom-folk og, ikke minst, NetComs kampanjeansvarlige Gina. Vi lærte kjapt å kjenne Gina som en kvinne med jernvilje, skyhøye kilehæler og funky dansemoves. For å si det sånn; det hun manglet av sjarm, tok hun igjen for med sitt manipulative vesen. Ingen trivelig kvinne. Hun ble raskt omdøpt til Kjempegina trikot, og hvis man har sett henne er det lett å forstå hvorfor vi 1) kalte henne Kjempegina og 2) hvorfor det ville vært underholdende å se henne i trikot. Det er mulig trikot er flott, men Gina ville ikke kledd den godt. Uansett, vi blåste opp ballonger og bar lydanlegg til den store gullmedaljen, og Linn slo vitser for litt utakknemlige NetCom-damer. Mandagen kom og gikk omtrent i en slags eventbyrårus, men jeg avsluttet kvelden med en eksepsjonelt koselig kveldstur med Martin. Jeg elsker Oslo om sommeren, og Martin er rimelig ålreit han også.

Tirsdag stappet jeg Ingri inn i bilen og manøvrerte fars eldgamle Toyota Corolla ut til Huk. Jeg så på hele turen som litt av en bragd, og Ingri er mitt vitne på at jeg ikke lot det gå upåaktet hen hvor sinnssykt stolt jeg var av å klare å finne veien ut dit helt alene. På Huk slikket vi sol i noen timer, spiste jordbær, bada (les: halvparten av gruppen, altså jeg) og diskuterte livetdødenhavetogkjærligheten noen timer, før jeg manøvrerte bilen tilbake til sentrum igjen. Der begynte tidenes kjør. Jeg hang i stroppen som en idiot for å rekke å møte Ada og Henriette til en visning, og ankom visningen svett og lekker. Jada. Det var forøvrig megleren også (i hvert fall svett, lekkerheten både kan og bør diskuteres), og ettersom det var en kjøttmarkedsvisning av de sjeldne ble utfallet deretter. Ingen leilighet på Marienlyst på oss, nei. Deretter gikk vi den lange veien til Skøyen og så på en leilighet til. Den var i og for seg fin, og den fikk vi faktisk, men den ligger såpass lite sentralt at vi tillot oss å ha is i magen og takke nei. Iiik. Jeg har ikke lyst til å legge ut noe videre om hvor mye denne leilighetsletinga tærer på meg, det gjør ikke saken bedre.

Da siste visning for dagen (ja, dette begynner å bli en daglig aktivitet) var over, forsvant de to andre og plutselig var jeg helt alene og helt fri. I det siste har jeg vært så krampesosial at jeg først følte meg helt ensom og forlatt. Jeg tok bussen innover mot sentrum og hoppet av på Nationaltheatret. Jeg hadde ingen planer og ingenting som måtte gjøres, og denne situasjonen var såpass forstyrrende for meg at jeg kjøpte et kjempelangt og tykt godterisnøre med melonsmak for å døyve angsten. Det hjalp ikke. Jeg begynte å gå hjemover, og plutselig fikk jeg en impuls. Impulsen ble til handling, og før jeg visste ordet av det hadde jeg en billett til kveldens forestilling av Tolvskillingsoperaen. Det var førti minutter til den skulle begynne, så jeg gikk og satte meg på trappa bak teateret og kjente på lykken. Jeg greier liksom ikke forklare det, men det var akkurat som jeg ble rolig og myk og helt dustete lys inni hele meg. Jeg satt der på trappa og lot som at jeg hørte til der, at jeg var en del av det, og det var så fint. Det var sommer og alt var bra, og i min rus gikk jeg inn på Tanum og kjøpte tre bøker som jeg ble enda mer rusa og nesten litt rørt av bare å ta på. Så gikk jeg inn og så forestillingen og grein meg bort til jeg nesten smeltet ned i stolsetet. I åpningsnummeret måtte jeg blunke som en idiot for å i det hele tatt se noe. Jeg elsker Tolvskillingsoperaen. Det er utrolig hvor mye man kan gjøre med et stykke som på papiret kan synes å være så lite aktuelt i dag. Det graver så dypt i så mye fint og så mye ekkelt som man nesten ikke kan forstå, og musikken er så bra og rå og hjerteskjærende atte hjælp. Og sluttnummeret. Og Heidi Gjermundsen Broch. Og Evelyn Jons. Og. Og. Alt. Noen ganger kan vanskelige ting sies så lett. Dit du går, skal eg også gå. Og der du er vil, eg også vere. Jeg vil også være der.

Jeg burde sikkert skrevet om dagen i dag; hvordan jeg har jobba, sett på leiligheter med Henriette, blitt lei av å måtte selge meg selv til alle drittleiehaier på markedet og hvor mye jeg gleder meg til denne smørja er over, men jeg vil helst la dette innlegget hvile på tonen fra det forrige der oppe. Jeg har vært dårlig til å øve i det siste og dårlig til å ta meg tid til å bare være meg, så det skal jeg gjøre framover. Jeg elsker jo å synge så mye at det verker i sjela. Jeg vil aldri slutte. Jeg skal bare komme meg tilbake til det punktet der jeg husker at jeg fortjener det og at jeg kan det igjen. Og når jeg har sånne kvelder som i går, og etterpå får gå ut i et skumrende sommer-Oslo og ta trikken hjem, da husker jeg det litt. Dessuten hadde fangedrakta til Heidi lykketallene mine på seg, og selvsentrert som jeg er velger jeg å ta det som et slags hint til meg. På fredag reiser jeg og mamma til Kreta (vi ombooket billettene pga drittværet i Frankrike), og da skal jeg ligge flatt på stranda og lese bøker, høre på musikk, dyrke Elaine Paige og minne meg selv på alt det fine jeg vet jeg egentlig føler. Sov godt <3

Kollektiv for fire jenter? Nei, det har vi ikke sett.

Dette er pinlig. Jeg ser på meg selv som et uavhengig menneske. Jeg er selvstendig, jeg er handlekraftig og jeg har et godt grep om mitt eget liv. Jeg er en moderne kvinne, og som moderne kvinner flest har jeg gitt meg selv et løfte. Jeg skal aldri la en mann styre livet mitt. Vel, søstre: jeg har sviktet. Jeg har forlatt skipet, hoppet i havet og overlatt roret til en person av det andre kjønn. Mannen det dreier seg om ser slik ut:

Ja, det er altså dette som er den tragiske sannheten. Jeg har viet mitt liv til Finn. Hver eneste dag i mitt liv for tiden dreier seg rundt denne mannen, eller rettere sagt: mannen, myten, nettstedet. Andre lever livene sine på facebook, jeg lever mitt på finn.no. Jeg sover, spiser, tenker, puster og driter finn.no. Vi har faktisk nå kommet til et stadie der det er fysisk umulig for meg å finne en aktivitet som døyver suget etter å logge seg inn på finn og lete etter leiligheter. Hvis ikke denne boproblematikken løser seg snart, må jeg kanskje vurdere å legge meg inn på rehab. Alternativt få meg et normalt, ikke-virtuelt liv som andre folk.

Helgen har ellers vært fryktelig god. På fredag var jeg på jobb, surfa på finn.no, drakk øl i parken sammen med en hyggelig politikergutt, sykla hjem, surfa på finn.no og sov en ekstremt varm og klam søvn før det bar på jobb igjen på lørdag. På jobb lagde jeg kaffe og surfa på finn.no. Deretter kjøpte jeg nye sko, dro hjem, surfa på finn.no, syklet til Stensparken og grilla, dro til mitt nye stamsted "Flua", syklet hjem, surfa på finn.no og sovna. I dag, søndag, har jeg spist frokost, surfa på finn.no, kjørt til Høvikodden og sola meg med Linn, sett en teit sekstenåring med teit fin kropp, kjørt hjem, spist mango, vaska joggeskoene mine og surfa på finn.no. Hadde det ikke vært for dette finn.no-kjøret jeg har havna på, ville jeg vært i et ekstremt superhumør fordi jeg bor i verdens fineste, lille hovedstad som plutselig har blitt forvandlet til en slags sydenby og fordi jeg har verdens beste venner og antydning til fregner på nesa. Finn, du er en jævel. Hvis noen nå lurer på om vi fikk leiligheten jeg skrev om i forrige innlegg, lar jeg rett og slett være å svare. Det bør være rimelig åpenbart hva svaret er.

Nå bør jeg faktisk sove. I morgen skal Linn og jeg prostituere oss for eventbransjen og blåse opp ballonger på NetCom i Nydalen fra klokka halv åtte. Om morgenen. Jeg skal altså opp litt før halv sju. Ønsk meg lykke til, for å si det SÅNN. Jeg lovte dessuten å nevne Marte, så nå er hun nevnt også. Min urokkelige våpendrager i kampen mot eiendomshaier som slår kron-og-mynt for å avgjøre hvem som skal få leiligheten. JA, du leste riktig.

På fredag reiser jeg til Nice, og jeg ber til værgudene om at høytrykket her oppe reiser med meg. Ellers skulle jeg ønske at jeg ikke hadde trengt å ha så svær mur rundt meg hele tiden. Jeg tror jeg har hatt noen veldig fine sjanser for en stund siden som jeg nå har kasta i dass. Hvis jeg hadde vært litt tøffere ville jeg kanskje sagt det til noen også, men i stedet sitter jeg med føttene godt planta i postkassa og skjegget i salaten og savner noe som kanskje aldri kunne ha vært så det gjør vondt i brystet.