Oh, How I Feel Like A Beautiful Child

Willkommen, bienvenue, welcome osv. Velkommen tilbake. Jeg vil med dette beklage emo-innlegget under der; jeg trengte bare å ventilere litt, men nå er det jeg ventilerte sannsynligvis gått over. Noen ganger må man føle at man går skikkelig på snørra for at alt skal ta seg opp. Og det har det nå gjort. Sånn.

Speaking of snørra: det er det jeg har tilbragt de siste dagene med. Ganske mye snørr. Har hatt en merkelig slags forkjølelse som aldri har satt seg andre steder enn i nesa og resterende slimhinner i øre-nese-hals-regionen. Rimelig fascinerende. Det mest fascinerende er vel at det aldri spredte seg til stemmen i noen større grad. Jeg har tvert imot sunget bedre enn på lenge de siste dagene, og det digger meg i ganske mange vinkler. Jeg er på vei tilbake på plass, og det er så fantastisk deilig. Det blir pinlig klisjéfylt om jeg legger ut om hvor mye jeg elsker å synge (igjen), men jeg elsker det altså. Det er som en evig oppdagelsesferd. Se der, ja; der ble det både pinlig og klisjéfylt allikevel.

Sånn ellers har det vært veldig mye huskonsert, veldig mye flerstemmighet (om jeg må synge Epilogue fra City of Angels en eneste gang til etter mandag er det mulig jeg tyr til vold) og veldig mye duettdans/sang for dummies. I begynnelsen var jeg rimelig skeptisk til hele affæren, men etter hvert oppdaget jeg underholdningsverdien i konseptet og ikke minst; i vår bamsehomofile koreograf. Med amerikansk aksent og talefeil. Han lesper. Og bruker bukseseler. Og har et vokabular som utelukkende består av floskler. I tillegg har han psoriasis, og det følte han for å informere oss om. Forestill deg at en person med tjukk aksent og talefeil uttaler ordet psoriasis. Det er ganske morsomt. Dessuten er det ganske morsomt at Petter og jeg sparka litt rumpe på visninga av nevnte klasse i dag. Digg følelse. I Get A Kick Out Of Putta and Jull. Word.

En annen ting som er sykt morsomt er Nationaltheatrets oppsetning av Dyrene i Hakkebakkeskogen. Jeg har kanskje ikke ledd så mye på flere år. Jeg lo høyere enn alle barna, og jeg lo av alle barna. Bra barneteater er fryktelig undervurdert. Voksne mennesker som kler seg ut i dyrekostymer og synger og leker på fullt alvor, på hovedscenen på Norges nasjonalteater: det er kjærleik på høyt nivå. Det, samt å se reaksjonene til både voksne og barn i salen, minte meg så innmari på hvorfor jeg elsker det jeg elsker så mye som jeg gjør. Og det trenger man faktisk å bli minnet på så ofte som mulig. Fytti feite så heldig jeg er som får lov til å drive med det hele tiden, absolutt hver dag.