You Are Like A Sunset Behind A Mountain Somewhere

Tiden flyr, rusen fra forrige innlegg har lagt seg (og med den min korte periode som selvhjelpsprofet) og slagerfeberen har satt inn for fullt. Jeg har viet mitt liv til Eurovision Song Contest. Jeg og resten av avgangstrinnet på Bårdar er dummies for begge delfinalene, noe som i praksis innebærer at vi har blitt tildelt en par-tre nummer hver, som vi må lære oss OG framføre nøyaktig likt som originalartisten. Dette skal vi senere gjøre i rekkefølge med alt av lyd, lys, kamera og pyroeffekter over tre dager på Telenor Arena for å hjelpe NRK med å lage det beste tv-showet på norsk jord siden OL i 94. Jeg er Malta og Romania. Har også noen kjappe koristaffærer for Armenia, Kypros og Sveits. Det er ganske morsomt. Det er spesielt morsomt når vi slår oss sammen med danselinja og har gjennomganger av hele showet i sal 1 på skolen. Hvis du trodde Grand Prix var kleint og lattervekkende når det ble sendt på TV, forestill deg hvordan det ser ut når det blir framført av et utvalg skoleelever i provisoriske kostymer og fullt arbeidslys. Jeg har gjort mye rart i den salen i løpet av mine to år på Bårdar, men dette tar alle kaker. Get up and dance to the eastern european kind of funk, for å sitere et av bidragene.

For å virkelig stappe rosinen godt inn i slagerpølsa, har skolen også slengt oss med i pauseinnslaget i den ene delfinalen. Det er fortsatt litt uklart hva det egentlig innebærer, men etter dagens øvelse kan jeg i hvert fall fastslå at vi skal vaie som trær, men ikke for mye, samt synge en korsats på mange språk baklengs. Sikkert er det i hvert fall at jeg skal tilbringe tilsammen 42 timer utover skoletiden på å øve på det. Vi sees i juni, hvis dere ikke vil gjøre som 126 millioner andre og skru på tven den 27. mai. Kanskje dere får et lite glimt av meg. I mellomtiden hadde det vært ålreit om noen kunne ta klesvasken min. God natt. Eller nuapte buna, som vi sier i Romania.

Do You, Do You Really Enjoy Living A Life That's So Hateful?

Jeg blogger i en lett pilsrus, og da kommer kjernen fram, innbiller jeg meg. Har hatt en finfin kveld med et lite knippe nydelige mennesker i klassen. Vi har spist kald pizza, drukket øl og malt kubbspillet til Linna med fine farger og Bårdar-sitater. I sånne gode og løssnippede sammenhenger kommer man ofte fram til de store sannhetene i livet, for å si det litt svulstig. Og det gjorde vi vitterlig i kveld også. Det viktigste er å være glad, varm, ærlig, jobbe hardt og UNNE folk de fine tingene som kommer til dem. Og de som ikke klarer det, de kan rett og slett bare ta en saftig bit av sin egen ræv og tygge litt på den. Jeg kunne sikkert skrevet en lang avhandling om dette emnet, men da blir jeg sinna og ubehøvlet i språket og det har jeg ikke lyst til å forpurre en sånn bra aften med. Det eneste jeg kan si er at jeg innerst inne synes synd på mennesker som har det så dårlig med seg selv at de må bruke all sin ledige tid på å snakke nedlatende om andre. Jeg er utrolig glad for at jeg har så mye annet og så mange andre å fylle tida mi med. Jeg gleder meg til å kunne spytte en av de energityvene i trynet ved første og beste anledning. Fuck you very, very much. Hahaha. Dette blir nattens siste ord! Livet er fint, og i morgen skal jeg jobbe videre. Hardt arbeid og mykt hjerte er det eneste som betyr noe. Gud, så dyp jeg er.

How We Gonna Pay Last Year's Rent

Du kan ta jenta ut av New York, men du kan ikke ta fra a bloggen! Oi. Det var litt av et forsøk på humor og slagferdighet. Jeg skylder på at det er sent, samt at jeg er nærmest lamslått av alle beykringsmeldingene om at denne bloggen er på dødens rand. Det er den altså ikke. Den er i like god behold som meg. Og når meg-personen det er snakk om lever midt i våren med fine nye klær, knallhvite sneakers, sykkelføre i gatene og Rent på skolen; da forstår dere forhåpentligvis at bloggen lever i beste velgående.

New York var fantastisk. Jeg brukte alt for mye penger, men jeg angrer ikke på noen ting. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke kjøpte mer, egentlig: når man først skal være blakk, kan man like så godt være det med stil. Stil hadde jeg i hvert fall mye av i NYC. Når man er ei svett litta bårdarjente som tilbringer mesteparten av sin våkne tid i muggbefengte saler på Tullinløkka, gir det luft under klesvingene å få slippe seg løs midt på sjølveste Manhattan. Om man i tillegg reiser med Linn, hvilket jeg praktisk nok gjorde, får man virkelig slått seg løs på klesfronten. Har fått fornyet selvtillit på egen stil. Jeg har til og med gått med blinkende kaninører på Fifth Avenue. Dette var riktignok i forbindelse med påskeparaden, men det var høylys dag og vi møtte mora fra Alle elsker Raymond, så ingen kan si at det ikke var både vovet og glamorøst.

Nå, derimot, er det tilbake til lille Oslo og Rent for alle penga - både på privaten og på skolen. Utrolig passende tidspunkt å være blakk på, egentlig; få kjent på bohemlivet, drive litt karakterarbeid. Kanskje jeg skulle slengt meg på heroinet også, for å virkelig komme dypere i materien? Skal vurdere det. Mens jeg setter meg i den tenkeboksen, kan dere benytte anledningen til å holde av to datoer i kalenderen deres. 4. og 5. juni, Chat Noir, Oslo. Årets avgangselever ved Bårdars musikkteaterlinje spiller Sweet Charity og Rent, og jeg synes alle burde komme og se. Særlig dere som av mer eller mindre uforklarlige grunner har fulgt denne bloggen en stund; om dere har klart å lide dere gjennom så mye meningsløst skolepjatt, synes jeg dere fortjener en belønning form av en heidundrandes fin forestilling. Om ikke annet kan det være interessant å se meg spille heroinavhengig stripperske. I M1 var jeg hore, i februar var jeg eskortepike og nå skal jeg avslutte ballet med dette. Jeg kommer meg opp og fram her i verden.

Spørsmål:

1. Hva er en bra vårsang?

2. Hvor ofte bør man oppdatere bloggen?