Chicken Soup For The Soul

Jeg har strukket en eller annen merkelig muskel inni kneet og jeg er fullstendig kanakkas utslitt i stemmen. Min noe paranoide hjerne sa dermed til meg at jeg egentlig burde sittet hjemme og stirra i veggen i kveld, men fornuften (les: Martin) tok overhånd, og jeg dro meg ut av angsten og bort til Grünerløkka. Der spiste jeg taco og lo meg halvt ihjel med gamle venner fra videregående, og plutselig kom jeg på hvor deilig det er å være sammen med folk man har kjent siden man var små og kvisete tenåringer. Det var sinnssykt koselig, og selv om det overhodet ikke var bra for røysta var det veldig bra for sjela. Og, det er tross alt sjela mi som er meg; ikke hvor pene og rene belttoner jeg har, hvor stor turnout jeg har i hoftene eller hvor langt jeg kommer ned i spagaten. For eksempel. Eller hvor godt ensemblesanglæreren liker meg. Noe hun ikke gjør. Nu vel. Jeg har et fint liv uansett. Dessuten er jeg bare tjue år, og om fem år kommer alt til å være annerledes. Om fem år er jeg ikke lenger bare en baby. Nå skal jeg sove, og i morgen skal jeg ta beina fatt og gå til skolen for å prøve å få det fordømte strekte beinet varmt før jazztimen. Deretter skal jeg ha maskekurs i halvannen time (noe jeg, kanskje litt overraskende, digger rått) og etter det er det ensemblesang igjen. Og det kan det kanskje hende at jeg skulker, for første gang i min Bårdar-historie. Rett og slett fordi man må passe på både sjela og stemmen en gang i blant. Nok klisjé for en dag. Sov godt.