For å si det med min mors umiskjennelige ord: tida går så altfor fort. Det føles litt som et hav av tid (ehhhja) har passert siden mandag, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Tirsdagen kan i og for seg være litt av grunnen til denne følelsen, ettersom den inneholdt nok emosjonelle svingninger for et helt år. Siden dette er offentlig nett skal jeg ikke gå helt i detalj, men jeg kan jo si det sånn at hørelæretimen til min gruppe utartet til en slags grinefest med vår umiskjennelige lærer som mer enn litt aktiv deltager. Det som startet som en uskyldig evaluering av huskonsertarbeidet endte opp i en tårevåt selvransakelse av oss som medmennesker og individer og hvor viktig det var å være tro mot seg selv og jeg vet pokkern ikke hva.
Uansett, det var ikke min lærer/medmenneskes svulstige ord som rørte meg (overhodet IKKE), men på en eller annen måte sendte den timen meg rett i dørken, nærmere bestemt dørken i gangen bak skolens bibliotek. Jeg trodde jeg hadde skjult meg rimelig godt, men neida: da jeg prøvde å snike meg ut sendte jeg meg selv rett i armene på vår danselærer/klassekontakt/mer-til-overs herself. Dette møtet utløste igjen, mot min vilje, at en konflikt mellom hørelærelærer og danselærelærer (som jeg inntil denne dagen var uvitende om) fikk ny glød og... ja. Jesus. Dere skjønner sikkert ingenting av dette uansett, men det var i hvert fall godt å få skrivi det ned for ettertida eller hvem nå enn. De som er litt innvidde får forøvrig ikke noen premie for å gjette hvilken side jeg ville stilt meg på den i nevnte konflikten. Hoi.
Poenget er: tirsdagen ble i hvert fall en slags forløselse, så de to siste dagene har vært en fest i flotte farger. Ellerno. Jeg har dansa som en helt, tøyd som en strikk, øvd som en gud og oversatt musikaltekster til nynorsk som jeg var Ivar Aasen sjøl. Jeg trives jævlig godt og jeg er jævlig motivert og det er bedre enn man kan forestille seg, egentlig. Det er rett og slett ganske fantastisk, og jeg føler meg heldig omtrent hvert eneste minutt for at jeg har de mulighetene jeg har. Dessuten føler jeg meg endelig litt sett; at jeg gjør noe som er på vei et eller annet sted. Det er ikke så dumt altså. Jeg liker mennesker som inspirerer. Nå skal jeg lage et diffust kjøttdeigmåltid med Ada, før det bærer på gratisteater med klassen igjen. Det er nesten for godt til å være sant: omtrent som at Frikk viste seg å være sykt god til å danse swing. Men det er han altså. I morgen skal jeg tøye enda mer på spagaten, som er pokkern så nærme. Pokkern så nærme! Fred ut <3>
2 kommentarer:
Noen ganger føles det å lese en ny blogg hos deg som å se en episode av Fame. Og det er ikke vondt ment! Dere lever virkelig i en småsurrealistisk virkelighet der nede. Hoi, hoi.
Ta vare på dæ sjøl!
Fan fra Trondheim
Det er godt å høre. Jeg vet jo at ting endrer seg, men akkurat nå finnes det ingen helger, for helgene er en del av ukene. Men forhåpentligvis blir jeg lystigere til sinns etter litt juleforberedelser med Ingridmis i desember!
Legg inn en kommentar