Movies Of Myself

La oss begynne med det viktigste: min mor fyller 52 år i dag. Alle som leser dette kan gjerne ta et lite tre ganger tre hurra for henne, hvis de vil.

Jeg er endelig fri igjen. Elevvisningen er overstått, og det med bravur (om jeg får si det selv). Det er absurd hvordan en forestilling man egentlig er ubeskrivelig lei av plutselig framstår i nytt lys når man får gjøre den foran publikum. Det var rett og slett så gøy å spille på fredag at jeg sjokkerte meg selv med å ha lyst til å gjøre det en gang til. Og den følelsen, den var jævlig etterlengtet. Det var sykt digg å føle litt skikkelig mestring, og bli minnet litt på hvorfor jeg faktisk svetter og sliter og gir avkall på alt sosialt liv for dette.

Apropos avkall på sosialt liv: rett etter at visninga var overstått på fredag tok jeg et kraftig skippertak for å ta igjen litt tapt vennskapstid. Først dro jeg med meg Kathrine på Broker og drakk øl, der vi stiftet bekjentskap med en pakistansk mann som krevde respekt og takknemlighet, deretter sprintet jeg bort til Barratt Due og hørte på Martin synge på operakafé. Stemmebånda til den gutten er ikke tapte bak noen vogn, for å si det sånn. Jeg nøyde meg ikke med bare øl og opera, neida: jeg heiv meg rundt og dro ut, drakk mer øl med klassen og badet i vår egen selvgodhet etter vel overstått elevvisning. Det oppsto et noe pinlig øyeblikk da vi, glade og forfriskede, inntok Håndverkeren og møtte kjendisregissøren/mannen vi har hatt i method acting de tre siste ukene, men det velger jeg ikke å ta med i beregningen. Han har uansett sett meg danse og synge iført fullt horeantrekk og hullete nettingstrømper, så stort verre/bedre kan det egentlig ikke bli.

I helgen har det derfor vært ganske rolig. Jeg har satt studielånpenger over styr på Make Up Store, sittet upassende lenge på restaurant med Martin, montert en ny dusjslange og vasket klær til den store gullmedaljen. Og jo: jeg har dessuten hatt en slags filmens søndag. Det er ganske gøy. I løpet av én dag hadde jeg to forskjellige avtaler som involverte meg selv og egen medvirkning i ulik type film. Det er snakk om kortfilm, i og for seg, men det er allikevel ikke så verst. Den ene er helt sikker, og er en slags påskekrimgreie som skal publiseres på diverse avisers nettsider. Jeg spiller kjæreste med Petter, som for anledningen skal trekke i nikkers og duggende briller. Det er i og for seg interessant nok i seg selv. Den andre er en kortfilm av litt mer seriøst kaliber, og der har jeg bare prøvefilmet. Jeg vet ikke hva det blir med det, men det var i hvert fall innmari inspirerende å prøve.

Noen ganger tenker jeg at jeg gaper over litt for mye med tanke på mitt eget yrkesvalg, men da ser jeg bare på bildet der Helen Mirren trøkker i seg hamburger på Oscar-gallaen. Tanken på at hun klarer å svelge unna den monsterburgeren og fortsatt ha både designerkjolen og æren i behold er liksom beroligende på en ekstremt søkt og symbolsk måte. Symbolikken er egentlig såpass dum at jeg tror den er et signal om at jeg bør ta kvelden. Hvilket jeg skal. God natt.

Og tittelen, forresten?

I Want Some Sugar In My Bowl

Jeg burde skrive et eller annet sånn at ikke hele denne bloggegreia går i stå, men nå er det så mye å gjøre at jeg tror kanskje jeg kapitulerer. Jeg skal i hvert fall ikke skrive om skolen, ettersom en kjapp studie av de tidligere innleggene mine viser at jeg er litt enspora når det gjelder temavalg.

Helgen var i hvert fall veldig fin, med et abnormt matinntak både fredag, lørdag og søndag. Fredag var det taco, belgisk sjokolade, dype samtaler og ekstrem mimelek i Toftes gate med Sandra, Tonje, Martin og Eline. Oppdaget mye spennende om meg selv, deriblant at min evne til å mime har blitt betraktelig dårligere siden videregående, men den viktigste oppdagelsen var vel at det er fryktelig viktig å ta vare på livet og vennene utenom skolen også. Det har jeg vært dårlig til. Fy skam, virkelig. Fra og med nå skal det bli nye tak.

På lørdag var det jobb. I løpet av arbeidsdagens gang ble jeg såpass ivrig at jeg helte et helt glass med vann ned i lomma på forkleet mitt, nærmere bestemt den lomma der mobilen pleier å ligge. Den var, for å si det slik, ikke svømmedyktig. RIP. I hui og hast løp jeg til Byporten og kjøpte meg en ny, og det er nesten sånn at jeg vil si at det var like greit. Den nye er nemlig innmari fin og har ordentlig kamera og greier. Alle i min nærhet lever nå i en overhengende fare for å bli foreviget og festet til digital... ehh... film. Mobilkjøpet ble feiret med sinnssyke mengder wienerbrød og Angels In America hos Simen, samt store og rungende latterkuler. Rullet fornøyd og feit hjem med siste t-bane fra Grønland.

Også... søndag. Søndag var jeg på skolen hele dagen, og det kan jeg vel egentlig ikke skrive om, for da bryter jeg løftet jeg innledet med. Det snødde sykt mye og jeg spiste bare dritt hele den dagen også. Jeg har fått et helt abnormt sukkersug i det siste, og det skremmer meg litt. Det hjelper ikke hvor mye man danser hvis man bare spiser smågodt og bakevarer hele tida. Elevvisninga blir forresten ganske bra, og på sangtimen i dag sang jeg And I Am Telling You (nesten) som jeg aldri hadde gjort annet. Sånn, da var skolekvota oppbrukt.

Nå skal jeg spise knekkebrød med kaviar og så skal jeg legge meg før klokka slår ti. Uinteressant og ikke-skolerelatert innlegg stempler ut. Lover å skaffe meg et liv og litt bedre formuleringsevne til neste gang. Piis ænd løv.

If God Lent His Voice To Me To Speak, I'd Say Go To Bed World

Jeg er sinnssykt sliten. Og jeg klarte, uten å tenke meg om, å bryte mitt nyttårsforsett om å være en ydmyk og nydelig skygge i dansetimene. Eller nei, men jeg brøt i hvert fall en bittebitteliten del av det. Nå skal jeg vente hele fire uker minst før jeg spør om noe, og bare ha en ekstremt bratt utviklingskurve uten at noen merker noe før det plutselig treffer dem i trynet.

Dansen er gøy, da. Jeg føler meg på hjemmebane når vi får danse til West Side Story, i hvert fall litt. Dessuten sitter de klassiske piruettene som en smekk etter ekstreme mengder øving. Skal briefe med dem i balletten klokken null ni null null i morgen tidlig. Ble også demonstrasjonskanin for en øvelse i jazzen i dag. Selv om det overhodet ikke betyr en dritt, velger jeg å ta det som et slags positivt tegn på at jeg i hvert fall blir sett. I en klasse med 32 andre oppmerksomhetshorer får man ta det lille man får og klamre seg til det som det var drivved rundt Titanic. Føling i fjæra.

Jeg regner med at min bruk av språklige bilder vil få selv den minst observante leser til å forstå at jeg er slapp som en saccosekk fra åttitallet. Det går i ett, for å seia det slik. I dag var jeg på skolen omtrent sammenhengende fra ni til ni og dreiv med belting i stor skala, jazzdans, lett tøyning og utstrakt organisasjonsvirksomhet. Neste gang vi har produksjon tror jeg ikke jeg skal være inspisient. Det er litt som å være mamma, bare med mer papirarbeid og flere samtaler på kammerset.

Det er klart jeg liker skolen, jeg gjør virkelig det. Akkurat nå er det bare litt mer fristende å ligge i senga, gå turer med venner eller drikke vin på fine utesteder om kveldene. I stedet har jeg tilbragt denne kvelden innestengt i en dansesal med en svak eim av moskussvette, sammen med åtte andre jenter og en utskremt mannlig pianist i mer eller mindre disharmonisk samklang. Akk, dette liv. Hvis noen vil være med og drikke kopiøse mengder vin når jeg dukker fram fra elevvisningshiet en gang rundt neste fredag: skrik høyt og skingrende.

Men, jeg har fine søttitallsbukser og en fryktelig anvendelig musikalstemme med stort omfang, så da skal man virkelig ikke klage. Dagens sanglærerskryt, minus buksene. Det kom jeg på sjæl.

Spørsmål:
Hvor henter jeg titlene til innleggene mine fra? Gi gjerne konkrete eksempler. Kanskje det blir premie.

My Body

Før noen får noen ville ideer grunnet innleggets tittel: nei, bildet over her viser logisk nok ikke meg og min kropp. Skulle jeg ønske at det gjorde det? Ja. Det er derimot en annen historie.

Eller, er det det? Denne siste uka har vært preget av skolestart, og skolestart innebærer naturlig nok dans i store mengder. Jeg vet jeg har sagt før at jeg hater meg selv for at jeg sluttet å danse da jeg var en del yngre og dummere, men de siste dagene har det virkelig blitt klart for meg hvor eksepsjonelt idiotisk jeg var den dagen jeg la ballettskoene på hylla. Det er helt dust hvor gøy jeg synes balletten er. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men jeg liker det urimelig godt - i hvert fall om man måler min danseglede etter prestasjonene mine. Eller nei, de siste dagene har ikke de heller vært så verst. I går var jeg faktisk direkte god, om man ser bort fra de noe klumpete piruettene. De har jeg derimot øvd eksepsjonelt mye på i dag, så på tirsdag satser jeg på en kassasuksess (eh) av en ballettime. Jeg satser på å hanke inn et "fint" fra mer-til-overs, det er omtrent så langt hun strekker seg når det gjelder komplimenter. Om jeg får det skal jeg leve på det til jeg blir førti. Dans er kjærleik, og jeg har tenkt til å bli god. Basta.

Utenom dansetimene (hvor jeg heisann forresten i går det glemte jeg å siii måtte vise en øvelse for klassen heisann sveisann jeg er dustete stolt) har det vært et hardkjør uten like. Fem dager på skolen etter nyttår, og lærerne har allerede klart å lesse på oss en imponerende svær mengde arbeid som må gjøres. Det er instudering av nytt sangrepertoar, nye ensemblesanger, helt nye rutiner og koreografier i alle danseklasser, nytt og krevende (men oioioi så inspirerende) opplegg i skuespill, kromatisk prima vista-sang i hørelære og som kirsebæret på kremtoppen: øving til elevvisning om to knappe uker.

Elevvisning = en forestilling elevene i hver klasse lager ett hundre prosent selv, som alle de andre på skolen kommer og ser. JADA. Vi har hengt i stroppen som ville foler, og instudert et kjempeensemblenummer med hele klassen på bare tre dager. Helt på egenhånd. Det gjenstår allikevel rimelig mye. For min egen del innebærer dette å tråkle sammen en slags versjon av en tørrvittig og tonalt utskeiende Sondheim-åpningslåt, ved hjelp av et hemmeligstemplet lydopptak med Kåre Conradi. I tillegg skal jeg trekke i horehabitten, dra fram Ricki Lake-attituden og belte indignert at my body is my business og hvis jeg vil selge den så er det nobody's business but my own. Sammen med åtte andre jenter i klassen. Hvis ikke dette er en anledning til å teste nyttårsforsettet om å gå aktivt inn for å drite seg ut, så veita pokkern ikke jeg.

Jeg er veldig glad, da. I morgen er det helg, jeg har grapefruktjuice i kjøleskapet og masse tid til å hygggeøve på skolen med Simen og Ada. Det er godt å være bækk in bissniss.

Mama, I'm Coming Home

Hvordan i herrefridens navn har jeg kunnet glemme Helen Sjöholm? Jeg skjemmes. Her sitter jeg i ensom i leiligheten, omgitt av syke mengder duftlys og omsluttet av gåsehud fra topp til tå. Helen synger så det kribler i magen og innvollene og armer og bein og langt inn i brystet på meg. Helen er sangkjærlighet og sangglede, på en måte. Noen lærer seg å synge i blikkenslagerier, andre synger så det river i sjela i tomme annekser i vestfoldbyer. Sånn som meg. Du och jag, Helen. Du och jag. Jeg har hatt en pause fra deg, men nå - nå er jeg pokkern meg tilbake. Nå, nå skal jeg atter en gang ruse meg på svensk kvalitetsslager, gamle viser i jazzinnpakking og ikke minst upolert og ujålete musikalsang. Sex, drugs and swedish musical theatre. Mama, I'm Coming Home.