Run, Running All The Time

Forrige innlegg var noe misvisende. Eller, rettere sagt: tittelen på forrige innlegg var misvisende. Det er ikke mye tid til å ligge ned, i hvert fall ikke i løpet av dagen. Jeg løper rundt stort sett konstant, både til og fra prøver og på scenen. Og om jeg ikke løper, skal jeg gjerne være, sitat regissør "mer utagerande, mer skrikig och med högre inre rytm". Jada. Jeg føler meg litt som en vaskeklut nå. Derfor kjøpte jeg thaitakeaway på vei hjem fra skolen, og vel hjemme plasserte jeg meg selv og maten i senga foran macen og 30 Rock. Hver eneste kveld hittil denne uka har blitt tilbragt med manus og matlaging, så nå følte jeg ærlig talt at det var velfortjent. Nå ser jeg liksom ikke noe annet å gjøre enn å bare legge meg. Det har vært en fin dag, med sang og latter og interessante diskusjoner, og da er det ikke noen grunn til å dra den ut noe lenger enn nødvendig. Noen ganger er en kjedelig kveld i en rotete leilighet i Johanneberg det beste man kan be om. God natt.

Girl Laying Down

Dette er meg i noen uker framover. I tilfelle noen lurer på hvor jeg blir av om jeg plutselig slutter å blogge, liksom. Jeg har ikke snødd inne på Liseberg eller blitt sittende fast i Göteborgshjulet (Göttas, unnskyld meg, litt patetiske svar på the London Eye); jeg ligger bare nedgravd under ca. to tonn manus og vocal score. Vi har produksjon på skolen, og jeg spiller hovedrollen. Føles uhorvelig kleint å skrive, men det er nå en gang sånn. Det er veldig, veldig gøy og jeg er supertakknemlig, men det er også noe innihelvetes mye materiale. Har tilbragt to timer i kveld bare med å organisere monstrumet i en perm, markeringstusje replikker og sette inn klistrelapper for å i det hele tatt finne veien inn og/eller ut av galskapen. Nå er det orden i sysakene da. Orden og litt autistiske tendenser, men pytt; det byr jeg på.

I helgen skal vi til Gislaved utenfor Borås (også kjent som verdens navle, avdeling Sverige) og synge med et symfoniorkester. Jeg skal synge Cabaret i en toneart som er så dyp at jeg nesten blir sittende fast i min egen stemme. Det blir gøy. Dessuten har pianisten vår varslet en relativt høy fuktighetsgrad på den sosiale delen av turen. Den forrige klassen som var der og sang oppfant uttrykket "What happens in Gislaved, stays in Gislaved". Føler det sier det meste.

Dette er sjåvvet vi holder på med, forresten. Little Women. Spiller i midten av februar, om noen tilfeldigvis er i traktene. Kom kom! Jeg aner foreløpig ikke hva jeg holder på med.

Nå må jeg sove eller noe.

Gothenburg, I Came Back To You. Now You Be Nice To Me, And I'll Be Nice To You

Tjobing. Fire timer med tog, en jovial og gebrokken taxitur (jeg på feriesvorsk, sjåfør på kebabsvensk) og vips; jeg sitter i sofaen min i Göteborg igjen. Det er bra, ass. Da jeg pakket i dag, ble jeg plutselig rammet av akutt norgemelankoli og ville helst bare bli i Oslo og drikke Kaffebrenneri-kaffe og se britiske dokumentarer med pappa. Men, da taxien kjørte oppover den snødekte Avenyn, svingte forbi skolen og opp bakkene til Johanneberg, kjente jeg at; ok, det er godt å være her også. Det er svensk og det er skole og det er sang og teater og fryktelig mange morsomme mennesker. Dessuten er det min egen seng, og det er jaggu alt annet enn dumt.

Før avreise i dag rakk jeg forresten imponerende mye. Mye kjedelige, praktiske saker, men også noen veldig fine ting. Kaffe og vokalnerding med tidligere sangpedagog, for eksempel, eller å hilse på tidligere danselærer, i bloggen kjent som mer-til-overs. Jeg ble satt ut over hvor utrolig glad jeg ble av å se henne igjen, men det ble jeg altså. Bårdar. Man kan si mye rart om den institusjonen, men jeg er latterlig takknemlig for de to fine, absurde, litt selvutslettende og veldig lærerike årene jeg hadde der. For en epoke. Jesus krist.

Jeg er egentlig takknemlig over hele linja akkurat nå. Jeg har tent lys, lagd meg en kopp te og Barbra synger. Det er forøvrig veldig passende. Som jeg sa på nyttårsaften (i en viss cavarus): dette er the year of Streisand. Jeg sier ikke at jeg har tenkt å våkne i morgen med divanykker herfra til helvete. Jeg skal bare slutte å bry meg om hva andre mener om meg, ikke være redd for å være vanskelig og gjøre alt jeg gjør ordentlig og uten hemninger. Barbra sier det bedre enn meg, bare se selv. Eller her. Jeg har tro på dette som innfallsvinkel, men dere må gjerne le. Om ikke annet har det hjulpet meg til å akseptere at jeg er utstyrt med et ganske stort nesegrev.

Spørsmål:
1. Om du måtte leve etter tankesettet til en kjendis i år, hvem ville du valgt?