The Way We Were

Jeg har ikke mange tradisjoner i mitt ganske så hedenske liv, men dette, mine venner, har i hvert fall blitt en tradisjon. Lista. Alle listers mor. Den er lang som et vondt år og sannsynligvis ikke interessant for andre enn meg selv, men nå har jeg en gang fylt den ut hvert år siden 2007 (!), så da må man fortsette. Litt som Grevinnen og hovmesteren - ikke spesielt gøy lenger, men vi må liksom se den. Dette språklige bildet var ment for dere, ikke for meg. Jeg har det jævlig gøy. Omtrent som hovmesteren, med andre ord. Minus sherryen. Here we go:

2010

Gjorde du noe i år som du aldri har gjort før?

Kom inn i andreklasse danselinja på Bårdar (jævlig sjukt, fortsatt stolt), kom inn på Artisten (skolen in my heart, nerd.se), betalte en hel dyr utenlandsreise helt selv, så forestilling på Broadway, spilte forestilling på Chat Noir, jobba på Rimi, kjørte leiebil leid i eget navn, flyttet til Sverige og var borte fra Norge i nesten tre måneder sammenhengende.

Holdt du noen av nyttårsforsettene dine?

Jeg sakser fra første innlegg i januar 2010:
" I år skal jeg

- levere bibliotekbøker og leiefilmer til tida

- sortere klærne mine når jeg tar dem av meg, i stedet for å strø dem utover gulvet og la dem ligge noen uker

- lage økologisk tomatsaus, helt fra bunnen av, minst én gang

- gå mer på teater

- se alle episodene av 30 Rock

- lese flere bøker av Haruki Murakami

- besøke venner som ikke bor i Oslo

- fortsette å tøye

- bli en pilatesguru

- stole på meg selv og være mer grenseløs"

Bibliotekbøkene og leiefilmene gikk det til helvete med (intet sjokk), sortere klærne gikk det dårlig med i Oslo, men har hittil gått ok i Göteborg. Den økologiske tomatsausen ble lagd én gang og aldri mer, da det viste seg at det var noe ganske elementært feil med oppskriften (funny story, dog ikke så morsom at jeg skal utsette dere for den). Teater har jeg gått på, men ikke så mye som jeg vil. Derimot har jeg sett absolutt alt av 30 Rock, pløyd nesten hele forfatterskapet til Murakami, fortsatt å tøye og trent passe mye pilates. På toppen av det hele, så kan jeg sånn ved årets slutt si at jeg stoler mer på meg selv enn noensinne, og at de heldige (?) utvalgte som har sett meg utfolde meg på mer eller mindre heldig vis i teatertimene denne høsten vil forhåpentligvis si at jeg kan være ganske grenseløs også. Livet.

Ble noen av vennene dine foreldre i år?

Ja!

Hvilke land besøkte du?

USA, Nederland (om vi kan telle med mellomlanding), Frankrike (mellomlanding igjen), Danmark og England. Ellers har jeg fordelt tida nesten jevnt mellom Norge og Sverige, så føler ikke det kan telle som besøk.

Er det noe du savnet i 2010 som du ønsker deg i 2011?

En bra skuespill- eller sangjobb. Og bedre evne til å få ræva i gir.

Hvilken dato i 2010 kommer du alltid til å huske?

Jeg innser at jeg ikke husker datoer, selv når det skjer ganske store ting. Jeg tror jeg kom inn på skolen 26. mars, det kommer jeg vel alltid til å huske. Ellers er det fint lite tall som sitter i, altså.

Hva var din største framgang i 2010?

At jeg kom inn på skolen min. Dessuten har jeg gjort noen ting på slutten av året nå som jeg er veldig stolt av.

Den største feilen?

Hele perioden vi jobbet med hovedproduksjonen på Bårdar var på mange måter en stor mental feil. Eller fail, om jeg skal være litt hipp. Konkret feil: å prøve å forandre meg for å tilfredsstille andre.

Har du vært syk eller skadet deg?

Jeg kan ikke huske å ha vært syk... Jeg hadde en jævelsk strekk i venstrebeinet det første halvåret, også var jeg voldsomt forkjøla under Sweet Charity-workshopen. Det er alt jeg husker.

Det beste kjøpet?

Macen. Macen, macen og atter macen.

Hva brukte du mest penger på?

Engangskjøp: macen. Sånn over hele linja: sannsynligvis kaffe. Og nøtter, jeg bruker usannsynlig mye penger på nøtter.

Gjorde noe deg ordentlig glad?

Herregud, ja. Å komme inn i Göteborg, å komme inn på danselinja, å gå videre på KHiO, klassene til Bill, klassene til Dana, lættisroadtrip med Hannah og Simen, oslosommer, x antall hysteriske latterkramper i forbindelse med scenisk gestaltning og Fröken Julie, latter og alkohol i Göteborg, fantastisk fine ord og. Ja. Så lenge jeg får le er det ikke vanskelig å bli ordentlig glad.

Hvilke sanger kommer alltid til å minne deg om 2010?

Somewhere That's Green - Little Shop of Horrors
An Old-Fashioned Love Story - The Wild Party
The Beauty Is - The Light in the Piazza
Another Day - RENT
Tired - ADELE

Var du gladere eller tristere i år, om du sammenligner med tidligere år?

Litt tristere iblant, men stort sett, og sånn nå på tampen: helt klart gladere.

Tynnere eller tjukkere?

Litt tjukkere akkurat nå, men det er jula og semestersluttfylla som har lagt seg på kroppen.

Rikere eller fattigere?

Helt likt, vil jeg anta, men med stadig mer ordnet økonomi + litt utbytte av å leve på en evigvarende harrytur.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?

Gitt faen og gitt alt.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?

Brydd meg om hva andre tenker om meg, følt prestasjonspress. Og, i år som i fjor: sagt rare ting i fylla.

Hvordan tilbragte du julen i år?

Hjemme hos mor med mor, far og islandsk stefar. Den fuktigste julaften hittil. Endte med at jeg underviste mor i pilates klokken halv to om natten.

Ble du forelsket i år?

Nja. Ikke forelska, men ikke totalt uberørt heller. Og det er fint.

Favorittprogram på TV?

En soleklar seier til 30 Rock.

Hater du noen nå som du ikke hatet i begynnelsen av året?

Nei. Jeg hater ikke folk.

Den beste boka du leste i år?

Herregud. Hvorfor husker jeg ikke sånt? The Easter Parade av Richard Yates var bra, Vidunderbarn av Roy Jacobsen var drittafin og The Wind-Up Bird Chronicles av Haruki Murakami var flottings. Pixley Mapogo av Tore Renberg fikk meg til å gråte mens jeg satt i kassa på Rimi, så jeg antar at jeg likte den også.

Den største musikalske oppdagelsen?

Her vet jeg at jeg har noe! Jeg var jo, som hele resten av Skandinavia på Robyn-kjøret en god stund. Jeg gjenoppdaget The Beatles, oppdaget Teitur og ble mer forelska i Barbra Streisand. Hørte sykt mye på Dirty Projectors en periode, men ellers går jeg liksom i det gamle. Indiefolkish og divaer. Kjent kombinasjon.

Noe du ønsket deg og fikk?

Noe jævlig bra å gjøre til høsten.

Noe du ønsket deg og ikke fikk?

Piruettene sitter vel ikke akkurat som en smekk i år heller.

Årets beste film:

Igjen, hvorfor skriver jeg ikke ned sånn under årets gang? Virker jo helt kulturellt analfabet når jeg skal lage denne lista. Jo: The Squid and the Whale eller Milk. Også The Way We Were nå på tampen av året, men jeg tror ikke jeg er helt objektiv i akkurat det tilfellet.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Hadde auditionteknikk og var på indisk restaurant med mor, far og Anne. Drakk og spiste latterlige mye, og måtte ta taxi fra Bislett til Marienlyst som følge av for stor bag/ekstrem metthet.

Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre?

Om jeg hadde vært litt mer ålreit mot meg selv og ergo vært litt mer ålreit mot andre enn periode på våren der. Ellers er jeg ganske fornøyd, må jeg si.

Hvordan vil du beskrive klesstilen din i 2009?

Praktisk i begynnelsen av året, forsøksvis mer normal og velkledd på høsten. Jeg vil si at budsjett er stikkordet.

Hva fikk deg til å ha det bra?

Venner, latter, danseklasser, sang, kaffe og teater. Mye teater.

Hvilken kjendis var du mest keen på?

Jeg føler jeg har snakket om noen som er digg, men jeg kan ikke for mitt bare liv huske hvem det er. Colin Firth er og blir en vinner, år etter år.

Hvem savnet du?

Linn, Martin, Simen, Anders og alle andre som ikke var i Oslo eller Göteborg da jeg var der.

iPodens mest spilte?

De øverste tingene er sanger jeg har lært meg til skolen og derfor hørt i stykker, så de teller ikke. Av sanger jeg har hørt på frivillig blir det... skal vi se... Ingrid Michaelsson - You and I. Ikke dumt.

De beste nye menneskene du traff?

Her vil jeg bare dra mange mennesker over én og samme kam og si: Artisten/Högskolan för scen och musik/Teater- och Operahögskolan i Göteborg. Kjær skole har mange navn, men den har jaggu mange fine mennesker også. Klassen, lærere, operasangere, skuespillere, kantorer. You name it. Jeg elsker dere alle sammen.

Nå skal jeg legge meg og sove og prøve å ikke lese. Jeg har fått to norskspråklige bøker til jul, og de skal jeg holde meg unna til jeg er tilbake i svenskeland, har jeg bestemt. Neste uke skal jeg få meg døgnrytme igjen. Bildet der oppe byr jeg på, for å vise at selv Robert Redford og Barbra Streisand har vært unge og crazy og gjort helsprø ting for kamera. Shit ass.

Spørsmål:
1. Har du noen nyttårsforsetter? Hvis ja; hva er de? Hvis nei, hvorfor ikke?
2. Er du også veldig mett?

I Wanna Go Home For Christmas, Let Me Go Home This Year

I denne bloggens historie er vel dagens sangteksttittel den minst kreative så langt, men er det passende, så er det passende. Har blitt så mainstream nå som jeg har fått meg iPhone og greier. Og apropos iPhone: sjekk jeg har tatt fint bilde av to fine mennesker! Trenger ikke lete etter kunst i arkivene på weheartit.com og lignende når man har så estetisk innbydende saker liggende på telefonen sin.

Spexuka gikk forbløffende bra, og selve showet ligeså. Jeg har en indre organisasjonshitler som titter fram i sånne sammenhenger. Etter spexet var det julefest som endte klokken 0530 i seng med min navnesøster i Linnéstan. Min siste dag i Göteborg dette året ble, passende nok, fjerde søndag i advent. Jeg feiret med å rense sluket. Fytti satan. Den opplevelsen var et tungtveiende argument for å klippe seg kort, alternativt slutte å dusje hjemme. Jeg kom meg raskt til hektene igjen etter en jovial togtur til Oslo (kollektivtransport over svenskegrensa under norsksvensk landskamp i håndball; anbefales på det sterkeste). I Oslo var alt kjempejovialt. Pappa spilte gammel tysk ompaschlager på morgenkvisten, jeg var på jovialt kaffetreff med søstrene Snusk (se bildebevis) og jeg tok med meg pappa på kino. Pappa er gøyal å ta med på utflukt. Han flørter med alle ekspeditriser (som tror han er gal og blir redde), kjøper rar Solo (fordi den ser "spennende" ut) og fascineres urovekkende mye av brøytebiler. Vi måtte stå stille i sprengkulda i tre minutter og se på en av dem "arbeide". Familien.

I skrivende stund er jeg hjemme hos mor i Sandefjord. Her er juletreet pyntet og kjøleskapet så fullt at vi har problemer med å lukke kjøleskapsdøra. I tillegg har jeg forspist meg to ganger, snudd døgnet totalt og lastet ned en hel sesong Grey's Anatomy pluss en film med Barbra Streisand. Julestemning, med andre ord. Jeg har ikke vært så glad i jula på mange år som det jeg er nå. GOD JUL-

Jag står och väntar här än, för du gav mig elden, Leila

Søndagsblogg er tydeligvis den nye greia.

Jeg overlevde ekstremuka, og det med bravur - om jeg skal si det selv. Far kom på tirsdag, spanderte to restaurantmåltider og bidro med generelt trivelig selskap. Oppdaget også at det tydeligvis lønner seg å ta med seg en stor, norsktalende mann i sin beste alder når man skal handle i Göteborg. Har aldri fått så god service alene. Vurderer å ta på meg brei norsk aksent når jeg skal julehandle; kanskje det blir bedre mottatt enn min lettere stockholmsinfluerte rikssvenska. Ellers har jeg og klassen sunget One Day More fra Les Miserables på to fullsatte og meget høytidelige julekonserter. Tilbakemeldingene var i det store og det hele veldig bra, om man ser bort fra at konferansieren tok en av lærerne våre til side og sa "säg till dina elever att dom ska lita på mikrofonerna". Mulig vi tok i litt voldsomt vokalt. Jeg føler allikevel jeg har retten på min side, ettersom min mikrofon sto i et stativ som tilsynelatende var stilt inn for et barn på ca. 150 cm. Cosette - nå også med pukkelrygg og Kongsbergknekken i knærne.

På toppen av denne kransekaka har vi også avviklet en scenisk konsert og en åpen klasse der vi jobbet med noen av scenene fra Fröken Julie. Konserten gikk flotters og den åpne klassen likeså; jeg avsluttet min korte periode som suicidal og tok smørkniven i hånda for siste gang. Fredag feiret vi med gløggfest hos Mari, og det gikk for seg. Jeg var støl i kjeven hele lørdag som følge av for mye latter. Hvis jeg skal le like mye som jeg har gjort denne uka i to og et halvt år framover, kommer jeg til å forlenge livet med en god del år, tror jeg.

Nå blir det spexuke (spex = førsteklasse lager revy om livet på skolen, spilles for fulle lærere og medelever på fredag kveld, merkelig svensk tradisjon) og så blir det hjem til Norge. Akkurat nå bør jeg rydde og vaske i min egen leilighet, men jeg er så ineffektiv at det er helt latterlig. Det eneste jeg gjør er å drikke for mye kaffe og høre på Helen Sjöholm og tenke på at jeg er takknemlig for at jeg oppdaget henne for fem år siden. Jeg tror det er litt derfor jeg er her i dag. Hadde det ikke vært jævlig harry, så hadde jeg jaggu skrevet et takkekort.

When It Snows, Ain't It Thrillin'

Ting å gjøre på en nedsnødd søndag i Göteborg:

- beundre julestjerna i vinduet
- drikke kaffe fra Mummikopp
- lese Magasinet og Dagbladet søndag på nett, og lengte seg litt syk etter papirutgavene
- vaske alle klærne sine (intet nytt under solen/snøen, dette skjer hver søndag)
- utsette å rydde opp rotet fra gårsdagen (heller ikke nytt, roter hver lørdag for så å rydde på søndag)
- tenke på å øve til redovisningskonsert
- høre på duettspilleliste, innhentet fra twitter og siljestavrum
- sende melding til verdens fineste skuespillerperson, som følge av scenisk gestaltning-utløst takknemlighet
- skremme naboene med sitt uflidde oppsyn i trappeoppgangen (er det vanlig å pynte seg før man skal i vaskekjelleren i Sverige? hilsen fett hår og bh-løs (22))
- glede seg til iPhone (tidenes julegave, jeg er bortskjemt enebarn), jul i hjemmet og besøk fra far
- grue seg litt til besøk fra far (prestasjonsangst halløj)
- ta monsteroppvask og høre på den nye plata til Helen Sjöholm
- elske Helen Sjöholm dypt, sentimentalt og hemningsløst
- rulle ut yogamatta, gjøre noen øvelser av et eller annet slag, ta på seg sko og jakke og skjerf, gå ned på butikken, kjøpe klementiner, kanskje gå helt ned til skolen, synge noen skalaer i rommet med det store flygelet, kanskje gå hjem igjen, lage omelett til middag, legge seg i rent, rødt sengetøy og tenke at alt ordner seg på sitt vis, at alt går over, at alt går over i noe annet.

Sånn er livet her akkurat nå. I morgen skal jeg atter igjen spille Fröken Julie (har siden sist blitt omtrent voldtatt av to klassekamerater, knust to stoler i scenisk aggresjon, forlatt scenen med smørkniv i hånd for å begå selvmord og hatt generell, ekstrem lættis av vår fantastiske scenisk gestaltning-lærer), ha master class med fine, inspirerende masterclasslærer og ballett med russisk teknikknazist med tvilsom språkforståelse. Det er bra, alt er bra, men nå er jeg stressa fordi det er bra, og litt stressa fordi jeg vet veldig godt hva jeg vil gjøre med dette livet mitt, og fordi jeg håper så innmari at det blir orden på det. Litt stressa også fordi jeg har valgt å synge ekstremsang numero uno på konsert på torsdag, samt at vi, klassen, tydeligvis skal synge One Day More fra Les Miserables på julekonsert tirsdag og torsdag (hello, vi har øvd i ca én time og er sju stykker, mot normal ensemblestørrelse på ca. tjue). Nevnte jeg at vi har audition for en tysk agent på torsdag også? Nei? Det har vi, da. Nå må jeg gjøre noe, merker jeg.

Og hei, jeg blogger tydeligvis igjen! Velkommen tilbake til mitt ekstremt spennende liv. Heh.

Barbra Streisand And Other Musical Instruments

Jeg er ikke så voldsomt på bloggern, og har egentlig ikke mer på hjertet enn bare innleggets tittel og bildet ovenfor. Humor.

Simen har vært i Göteborg, vi spiller Fröken Julie på skolen, jeg øver sang som en gal og har sovemorgen og lang frokost hver tirsdag. Sånn er livet akkurat nå. Bra, med andre ord. I januar skal jeg synge Don't Rain On My Parade med et symfoniorkester. How gay can you be?

Spørsmål:
1. How gay are you?
2. Hva gjør du om dagen?

The Best Of Times Is Now

Nå har jeg akkurat våknet til snø hjemme i Göteborg. Snø i mitt boligområde i Göteborg er ikke like fint som snø i Bergen, men snø er snø, som jeg pleier å si.

På lørdag morgen satte jeg meg på et ekstremt tidlig fly til Bergen. Gudene vet når jeg tenkte at det var en god idé å bestille billetter til Norwegians avgang klokken null åtte null null på en lørdag morgen, men jeg fikk i hvert fall en veldig lang og god dag. Simen sov ut glitteret fra dagen før, mens jeg leste Magasinet og spiste frokost på Godt Brød. Deretter gikk jeg meg litt vill i diverse smau før jeg fant fram til leiligheten hans; dere vet, en sånn typisk bergensleilighet på toppen av et gammelt hvitt trehus. Det er rart med gjensyn, man tror at det skal føles rart å møte noen man ikke har sett på flere måneder, men så føles det bare som om det har gått en dag. Eller kanskje en uke. Etter litt mer avslapning, litt bolle og kaffe og et lite treff med tidligere auditionteknikkregissør på Fisketorget, skulle dragartistens store dag begynne. Jeg, på min side, gjorde et veldig dårlig forsøk på å sove litt. Forsøket mislyktes på grunn av en kombinasjon av 1) premierenerver på Gloppens vegne og 2) det faktum at jeg hadde fått ansvaret for hele familien Gloppens billetter. Jeg kom meg uansett i finklærne og bort til teateret, der jeg fikk plassert meg ved siden av Gloppens mormor. Alle burde få opplevelsen av å sitte ved siden av henne i teatret, hun er ei fyrrig dame. Vi holdt hverandre til og med litt i hendene da teppet gikk opp og forestillingen begynte.

Og for en forestilling det var. La Cage aux Folles, altså. Fantastiske skuespillere i fantastisk innpakning, og fantastisk fine dansere. Jeg grein litt, da, kan vi si. Både på grunn av selve forestillingen (når noen tar musikal på alvor, som denne regissøren gjør, griner jeg egentlig uansett), men også av stolthet. Det er noe spesielt når venner og klassekamerater får ordentlig scenejobb, og når det attpåtil er en du omtrent har vært siamesisk tvilling med gjennom to års skolegang er det ekstra fint. Vi har liksom jobbet sammen, og nå har han fått det til. Stor applaus til Den Nationale Scene. Er, om mulig, enda mer overbevist enn før om at det er dit jeg har lyst til å søke praksis.

Premierefest ble det, og der var fjærføringen høy og talene så fine at jeg nesten ble rørt sjæl. Søndagen spiste vi brunch, møtte familien Gloppen igjen (der mormor bestemte seg for å gi meg 50 kr som takk for gårsdagen), drakk milkshake med flere dragdansegutter på amerikansk diner og gikk hjem og lå i hi resten av dagen. Bergen er latterlig vakkert, særlig med snø på fjellene.

Nå er jeg hjemme i leiligheten min igjen etter to uker skoleferie. Det føles godt. Jeg begynner klokka ett med scenisk gestaltning, så før den tid er jeg inne og ser på snøen, sender mailer og baker knekkebrød. Jeg er et veldig heldig menneske, synes jeg, som har så mye gøy å gjøre og så mange fine folk å gjøre det sammen med.

Can I Talk To The Prettiest Girl In Oslo

Litt urovekkende at jeg skriver sjeldnere når det er ferie og oftere i hverdagen. Oh well. London var fint, til tross for at jeg ble frastjålet to mobiler og en iPod. Vi drakk øl, spiste god mat, kjøpte billige dansesko og så fire forestillinger hver. For min del ble den siste forestillingen en teaterforestilling, ettersom jeg plutselig fikk kvelningsfornemmelser og følelsen av å være på en fabrikk i West End-musikaljungelen. Jaggu er de flinke der borte i London, men jeg tror heller jeg vil jobbe her, der man er litt mer mennesker enn maskiner.

Nå, derimot, er jeg i Oslo. Jeg har et intensivt sosialt løp på gang, men det er s å f i n t . Da jeg kom på mandag ble jeg helt overveldet av hvor bisarrt det føles å være her igjen. Det har skjedd så masse siden sist, men her var alt ved det gamle, samtidig som det ikke var det. Plutselig satt jeg på Kaffebrenneriet og møtte tre tusen Bårdar-mennesker på én gang; akkurat som om det hadde vært en vanlig høstdag i fjor. Tror ikke helt jeg har skjønt at det er Oslo som er ferie og Göteborg som er hjemme nå, i hvert fall rent praktisk sett.

Det er uansett utrolig deilige feriedager her. I dag var jeg på yoga med Vetle klokka ti, før vi møtte Veronica og spiste omelettlunsj på Grünerløkka. Vi ble liksom ikke helt ferdige med kafésittinga, så etter at regningen var betalt, gikk vi like godt bare to kafeer bort og satte oss på Kaffebrenneriet i to timer til. Jeg sier dere det: ingenting slår norsk kaffe. Mulig jeg er miljøskadet av min fortid som, ja nettopp, norsk barista, men det er faktisk sant. Etterpå gikk jeg fra Grünerløkka til Tullinløkka og beundret byen min. Nå skal jeg straks til Kristine og lage middag. En liten del av meg vil være her alltid. En annen, mer fornuftig del, vil tilbake til Göteborg og gå mer på skole først. Nå skal jeg derimot kjøre trikk til Vika! Trikken i mitt hjerte.

The Worst Pies In London

Kofferten er pakket, passet ligger framme og jeg har fordelt alt av skjønnhetsprodukter i små, gjennomsiktige plastbeholdere. I morgen reiser jeg til London sammen med familien. Ikke mor og far, men den familien som er blitt meg tildelt av Högskolan för scen och musik. Det er en veldig fin familie, så det er ikke en dårlig deal jeg har skaffa meg her. Det gikk for alvor opp for meg hvor fin ikke bare familien, men hele slekta er (og med slekt refererer jeg til hele sceneområdet på skolen) da jeg satt i en solstol i et teaterstudio i går kveld, foran en for anledningen opprigget solnedgang og drakk øl sammen med Oscar i klassen. Andre- og tredjeklasse la ned en ekstrem innsats i nollningen i går (nollning = svensk form for innvielsesgreie, studenttradisjon), og det var en veldig spesiell opplevelse. Jeg tror ikke jeg har følt meg så velkommen noe sted på noensinne som jeg gjør her. Jeg tror heller ikke jeg har konsumert så mye alkohol, så jevnlig og over en så lang periode som jeg har gjort her. Lite tips: ikke gå på fest med operasangere. De er harde på flaska og store i kjeften, og vips er klokka tre om natta og det tar en halvtime med trikken hjem.

Så: i morgen - London, torsdag - Sandefjord, søndag kveld - Oslo. Fytti katta. Det skal bli en nytelse av de sjeldne å drikke KB-kaffe og lese Magasinet igjen. Jeg har til og med pakket ulltrøye og joggesko, sånn at jeg kan løpe rundt Sognsvann. Norge <3 Men først, London og Billy Elliot, Phantom of the Opera, Avenue Q, nye jazzsko, nye noter og engelsk i bøtter og spann. I tillegg skal jeg se en forestilling i morgen også, jeg har bare ikke kjøpt billett til noen enda. I morgen på denne tiden har jeg kanskje sett den. Om en uke på denne tiden er jeg i Norge. Tida flyr når man har det bra.

Life Is Sweet

Livet är la gött att leva. Det er deilig høstvær, løv i alle de breie gatene i Göteborg, fortsatt sykkelføre og jeg har kjøpt meg bjørnefitte. Ja, en lue, altså. Har oppdaget at dette er et heller ukjent begrep for svenskene, og tar dermed høyde for at det kan være det for en del nordmenn også. Det er altså snakk om en lue i imitert pels av russisk art.

Helgen har vært storveies. Operafest med alt det det innebærer (flerstemt allsang under røykepausene og generell flatfyll), lang bytur, ledsaging av mannlig kamerat i piercing av øreflipp, fantastisk gresk middag med Sandra og Tore og nattlig Keith Jarrett-hygge med meg selv. Søndagen har jeg brukt til husmoderlige syssler, litt te hos Jennie (ja! jeg har fått venner utenfor klassen! søt operajente som attpåtil er nabo. jeg har et liv!) og så danseforestilling med Tuva på Göteborgsoperan. Apropos Göteborgsoperan; nærmeste nabo til dette fantastiske huset er tidenes mest ekstreme smågodtbutikk. Tuva og jeg fikk sukkersjokk, og ble så fascinerte at vi kom for seint til andre akt. Og apropos Göteborgsoperan 2: tror dere ikke Gunilla Backman, "Sveriges stora musikalstjärna", som spiller hovedrollen i Sunset Boulevard var syk på torsdag da vi var og så på? Og tror dere ikke at min tidligere nevnte masterclasslærer er standin-en hennes, og for anledningen hadde hoppet inn, med sånn cirka null prøvetid? Hun var ganske så bra. Jeg gråt en liten skvett for meg selv mens jeg låste opp sykkelen nede ved sjøen etter forestillingen, fordi jeg blir så inspirert av folk som gir alt OG vinner i sånne ekstremsituasjoner. Nina Norblad. Bra dame.

Nå har jeg bakt ukas siste porsjon knekkebrød, spist to av dem, sett en episode Mad Men og lakket neglene med sånn fancy Chanel-lakk. Begynner seint i morgen, og benytter derfor anledningen til å late som om det fortsatt er litt helg. Om én uke reiser vi til London, og om halvannen uke kommer jeg hjem til Norge. Du store kineser. Jeg har vært her borte i to måneder. Det skal bli godt å komme hjem litt, selv om jeg blir mer og mer glad i byen og livet her. Hjem til a mor, til 'n far, til venner og til Gloppen i drag. Gleder meg! Gleder meg også til å komme tilbake, for da blir det scenisk gestaltning og utdeling av materiale til prosjektet vi skal gjøre i februar. Pluss at det snart blir jul og redovisningskonsert, og da kommer far til Götis for å høre og by på middag. Nej, det är la gött.

Spørsmål:

1. Hva gleder du deg til?
2. Hva slags lue har du?
3. Hvem er du? (ja, jeg vet det er ukjente som leser og jeg lurer på hvem dere er! bare nysgjerrig)

She's Scattin' Like Her Name Is Ella

Halloisa på doisa! Det var en teit hilsen, men det er sånn jeg føler meg akkurat nå. Dere får rett og slett leve med det.

København var fantastisk. Jeg spiste, lo og hygget meg sammen med tre av verdens beste mennesker, og jeg falt bare av den svære guttesykkelen to ganger. Riktignok ble det hull i buksa etter et av fallene, men det har flere sagt at ser såkalt "røft" ut, så da driter jeg i det. Godt å komme seg litt ut og se at det finnes liv utenfor bobla. Og med bobla mener jeg ikke bare Göteborg, jeg mener mer spesifikt de få kvadratkilometerne fra den øvre delen av Avenyn og opp til Johanneberg. Jeg var utenfor området noen ganger da Kathrine var her også, forsåvidt, men det blir en ekstra god pustepause når man attpåtil får kryssa en skandinavisk landegrense.

Ellers har uka gått unna i sitt sedvanlige, ekstreme tempo. På mandag var det masterclass med vår fantastisk inspirerende, ehh, masterclasslærer. Hun virker som en sånn sangpedagog som jeg en gang kan tenke meg å være (etter og ved siden av alt det andre jeg vil gjøre, altså). Tirsdag hadde jeg musikalsk instudering og et slags seminar, som mest utartet til en heftig diskusjon mellom operasangere og musikalartister. Tenk om skuespillerne hadde vært der, da hadde det blitt liv i leieren. Uansett: onsdag var rörelsens dag, og jeg startet den hengende opp-ned på rörelselæreren. Og i dag, torsdag, har jeg hatt jazz, musikkteori og sangtime. Sangtimen gikk forrykende bra, om jeg skal si det selv. Synger en ekstremsang om en jente som har en operasanger og en jazzsanger som naboer. Sangen illustrerer således disse ulike musikkstilene i ålreit kjappe vekslinger. Jeg tror jaggu jeg kan klare det.

Nå, som toppen på kransekaka, skal jeg på generalprøve på Sunset Boulevard på Göteborgsoperan. Gud, jeg gleder meg. Vi skal til og med ta et lite glass vin sammen, hele klassen, og som ikke dette var nok: operaen ligger langt nedenfor Avenyn, ja - helt nede ved sjøen. Får kommet meg rundt og sett litt på livet. Godt for meg, det. Noen ganger er det å være her som lykkepiller i seg selv.

Så glad er jeg når jeg varmer opp før sangtime.

Jag vet att jag kommer att stiga på tåget, som för mig bort härifrån

Strengt tatt sitter jeg allerede på toget, men da den sangen kom på i iTunes akkurat idet jeg skulle begynne å skrive føltes det for passende til at jeg ville la sånne detaljer ødelegge. I dag gikk jeg fra skolen, ut i Göteborg og inn på toget som om én time og et kvarter skal tøffe inn på stasjonen i København. I skrivende stund beveger jeg meg altså med stor fart gjennom Skåne et sted, mens jeg spiser rart gummigodteri og har Helen Sjöholm i høretelefonene. Jeg er ganske lykkelig nå, altså. Til tross for at dagen startet badet i svette (yay) og egen frustrasjon (nay), har den utviklet seg til å bli en dag av det virkelig gode slaget. Vi hadde klassemøte med veilederen vår, og som de utøvende kunstnerne vi er fikk vi gravd dypt og grundig i våre egne følelser og relasjoner med hverandre. Så fint, og det trengtes nok nå, tror jeg. Det er en fin liten familie jeg har i Sverige, altså. Operaklassen er også full av rare og bra mennesker. I går kom jeg meg aldri hjem fra skolen fordi jeg ble stående ved skapet i total latterkrampe med tre operasangere i halvannen time.

Og jaggu er jeg ikke på vei for å more meg med en annen operararitet i ei hel helg, si! En operasanger, en danser og en teaterstudent - det blir litt som i Göteborg, bare med nærere relasjoner og tjue tonn mer internhumor. Pluss en hund, det har vi ikke i Götet. Åh, dette livet. Nå blir jeg nesten rørt, som den tanta jeg er.

Ha en feiende flott helg! Jeg skal teste om det er like dejligt i Danmark om man reiser inn fra Sverige, som når man kommer via båt fra Norge. Er man norsk i Danmark, så er man norsk i Danmark, tenker jeg. På søndag kveld bærer det hjem igjen, og på mandag er det første masterclass. Føler meg som et heldig menneske.

Jag vet att jag kommer att stiga på tåget, som för mig bort härifrån
Bort till en plats som inte innebär förändring
Vet att jag snart är tillbaka

What You Don't Know About Women

Dette er omtrent det jeg ser av verden utenfor skolen om dagen; det jeg ser fra sykkelstyret på vei til skolen og hjem fra skolen. Med andre ord, en relativt kjedelig gate i ytterkanten av sentrum av Göteborg, som enten farer forbi i ekstrem fart (nedoverbakke på vei til skolen) eller humper forbi i varierende fart (oppoverbakke på vei hjem, fart avhengig av dagsform). På gode dager får konkurranseinstinktet mitt kjørt seg noe vakent på vei opp, særlig når jeg blir forbisyklet av andre, obsternasige syklister. Det er ikke greit. Jeg legger meg på hjul. I dag vant jeg, etter en grei spurt, med god margin over en svensk mosjonistkvinne med fornuftige sko. Mulig hun syntes jeg var litt spesiell.

Ellers ruller livet på, med mindre og mindre konkurranse rettet mot andre (bortsett fra andre syklister) og mer og mer konkurranse rettet mot meg selv. Det fungerer fint for meg, må jeg si. Det har blitt ordentlig høst og jeg høster fruktene av flere år som manisk skjerfinnkjøper. Har så mye fine skjerf, vet dere. Gullårstid for meg, sånn motemessig. Høsten er dog ikke en gullårstid immunforsvarsmessig. Jeg har ryki på en liten immunforsvarssmell, men etter tre dager som en slags vandrende, opphovnet mandel er jeg på bedringens vei. I dag sang jeg Jason Robert Brown for fulle mugger på sangtime uten å høres ut som ei kråke. Jeg tror, helt seriøst, at hvis jeg bare får synge litt med bra akkompagnement noen ganger hver uke resten av livet, så kommer jeg glatt til å unngå alle former for depresjon.

I morgen er det jazz og avsluttende tilbakemeldingstime i aksjon/aktivitet (skuespillerfaget vi har hatt 16 timer i uka siden skolestart), og så er det helg igjen. På kvelden blir det spleiselag for å feire høsten i et av teaterstudioene sammen med resten av sceneområdet (skuespillerfag og opera), og på lørdag får jeg besøk av Kath! Jeg sier som hele M2 på Bårdar 09/10:

LIVET.

PS. Tittelen har ingen relevans, det er bare tittelen på en veldig kul og schvingende duett jeg skal synge med Tuva i klassen. Takk.

Good Morning, Baltimore

Eller god morgen, Göteborg, da. Om vi skal være pirkete.

Tiden går latterlig fort her borte, nå har jeg for eksempel bodd her i en hel måned. Helt sykt, selv om det føles som om jeg har vært her lenger. Det er akkurat som om jeg står opp om morgenen på mandag, og neste gang jeg legger meg er det plutselig torsdag kveld og da er uka over. Det var godt beskrevet, gitt.

I går var jeg på skolen fra halv ni til ni, og i dag skal jeg gjenta bedriften med noe lignenden, så jeg rekker liksom ikke skrive. Derfor gjør jeg det nå. Forrige uke var fin, men omtumlende. Hadde svette dansetimer (kondis = forsvunnet), utrolig fin sang-/repetitørtime (Streisand og My Fair Lady og flink pianist, det blir ikke så mye bedre) og gigantiske mengder skuespillertrening. På fredag var det begravelse for en mann som har betydd utrolig mye for utdannelsen vår, og det var fryktelig vakkert og veldig, veldig trist. Vi kjente ham ikke, men vi var den siste klassen han var med på å ta inn, og det var godt å gå dit som klasse og kjenne på hvor takknemlig man er for å være her i dag. Så mye varme og musikk og engasjement og samhold i en begravelse er ikke hverdagskost. Tusen, tusen takk.

Etterpå var jeg et slakt, og kvelden ble tilbragt i fosterstilling i senga, før jeg dro meg med trikken til Julie. Hun bød på vin og mat og jeg takket ja. Lørdag var det brettspill og alkohol i et særdeles norsk festlig lag, og søndag ble - som dere forhåpentligvis vet - en annen slags sorgens dag her borte. Kjære nordmenn, stem rødgrønt og stem medmenneskelig. De ødelegger samfunnet sitt sakte, men sikkert her.

Nå skal jeg på sangtime!

Breakfast At Tiffany's

I dag spiste jeg søndagsfrokost med Simen. Via Skype. Det var sykt koselig og litt trist på samme tid. Trist fordi det er rart å være langt borte fra noen man er vant til å se absolutt hver dag og omtrent hver våkne time, men også litt trist fordi - let's face it - det er noe patetisk over at ens eneste søndagssamvær har vært via satelitt og webcam. Jeg stortrives i Göteborg, men jeg driver også en liten privat nedtelling til alt av samvær med utenomgöteborgiske venner. København og ekteparet Ha + Anders: 26 dager. Oslo og alle det innebærer: 50 dager. Bergen og Gloppen i full transemundur: 56 dager. Innimellom København og Oslo sniker London-turen med klassen seg inn også, så det er ikke akkurat synd på meg. Dette blir en veldig, veldig fin høst.

Når jeg sier at et skjermbilde av Simen har vært mitt eneste søndagssamvær, så juger jeg litt. Jeg har nemlig både stiftet bekjentskap med en svensk kjernefamilie i første etasje og en kjekk og grei låsesmed. Låste meg ute av leiligheten, da vet dere. Moro. Betalte låsesmeden med det svenske kortet mitt, og har nå bestemt meg for å late som det aldri skjedde.

Resten av dagen har jeg tilbragt med klesvask, matlaging, mailskriving og forberedelse til én av morgendagens skuespilløkter. Vi skal observere oss selv nøye i et dagligdags gjøremål, sånn at vi kan gjenskape det for klassen i morgen. Sekvensen skal vare 2-3 minutter og kan ikke involvere imaginære objekter eller personer. Dette innebærer 1) at jeg må prøve å bygge en så nøyaktig kopi som mulig av stua mi i teaterstudio A306 i morgen og 2) at jeg har utført den samme "å teipe noter"-sekvensen fem ganger her hjemme i min ensomhet, for deretter å ta notater. Man føler seg veldig rar når man prøver å gjøre noe dagligdags, men hele tiden er ekstremt opptatt av akkurat HVA det er man driver med. Jeg tror ikke det blir så veldig troverdig det der, egentlig.

Grunnstemningen her borte i øst er glad. Jeg er glad for at det er høst, jeg er glad for at jeg går på denne fantastiske skolen, jeg er glad for at det er så mange bra mennesker her og jeg er utrolig glad for at det finnes så mange bra mennesker spredd ut i resten av Nord-Europa som jeg snart skal få se igjen. Klein og søndagsfrokostmett hørte jeg på Body Talk pt. 2 og var omtrent sånn som dette:

We've Only Just Begun

Én uke har gått, men det føles mye lenger. Hjernen er så full av ny info at man kan spørre seg hvordan det er plass til mer. Det er det forhåpentligvis, dette er liksom bare begynnelsen (både bokstavelig og billedlig talt).

Alt virker hittil veldig, veldig bra. Har hatt sangtime og lært meg at alle vokalene mine er på bærtur (forsåvidt intet nytt under solen), introduksjonsforedrag i omtrent alt man kan få introduksjon i på HSM, litt dans og mye teater. Dessuten har jeg detaljobservert en vennegjeng førtifem minutter på Centralstationen, med alt hva det innebærer av spiontaktikker for å ikke bli oppdaget og avslørt som kikker. Resultatet skal spilles for klassen + operaklassen i morgen, av meg, Mari, Knut og Opera-Jens. Jo, også har jeg 45 minutter helt for meg selv med en pianist annenhver uke, i tillegg til sangtimen min. Han er ganske flink også, kan du si. Grei luksus.

På fredag hadde vi innspark og ble sørpe kanakkas, alle som en. Knut og jeg hadde jamsession i en blackbox med flygel og spilte Du måste finnas i bossatakt og rødvinsrus. Jeg flørtet med en kantor, og en kjekk mann kalte meg baby og sa jeg luktet godt. Mari fyllesyklet og Liw glemte nøklene sine inne i skapet på skolen. Dette resulterte i at jeg fikk leilighetens første overnattingsgjest. Liw var meget takknemlig, og ville gjerne fikse det tette røret i vasken på badet med det samme hun kom. Dette ble avverget. Lørdagen var jeg en tur i byen, men lå ellers i fosterstilling og led. Og i dag, dere, har jeg vært husmor! Jeg har storhandlet, lagd knekkebrød, dobbel omelettporson og en avsindig god thai-inspirert linsegryte. Dessuten har jeg vært en tur på skolen og øvd sang. Man bare låser seg inn med nøkkelkortet sitt, og vips: så har man tilgang til alle studioer og øvingsrom og det som verre er. Bårdar, go home.

Nå drikker jeg grønn te og har skrevet prosessdagbok. Blir jeg mer flink pike nå, så blir jeg veldig kjedelig. Livet är la gött i Göteborg.

Byr på linsegryte og kvise på overleppa.

Something's Coming

I morgen, eller rettere sagt i dag, begynner eventyret. Jeg skal bare sove en kort natt, og når jeg våkner i morgen tidlig skal jeg fikse meg, spise frokost, pakke skoleveska og sykle ned til byen og de tre neste årene av livet mitt. Det er som første skoledag i førsteklasse på barneskolen, bare at nå er jeg voksen og nå er det på alvor. HSM - i morgen kommer jeg.

In The Middle Of Northtown Just Feeling Good

Plutselig var jeg innvandrer. Jeg har bodd i Göteborg (nå må jeg skrive det konsekvent med tøddler, føler jeg, selv om det unektelig er litt harry) i snart en uke nå, og for å sitere fotoet: det virker som en bra by. I helgen var mor og islendingen her og hjalp meg med å flytte inn. Jeg mistenker at det kunne blitt satt verdensrekord i hurtigmontering av IKEA-møbler i min leilighet i løpet av de dagene, for noe så effektivt har jeg aldri vært med på før. Plutselig har jeg et hjem. Jeg vil forøvrig trekke tilbake alt jeg har sagt om at jeg hadde mye ting da jeg flyttet fra Harald Hårfagres: mine eiendeler er latterlig få når man sprer dem ut i en hel leilighet.

Uansett. Denne uka har blitt tilbragt med ganske mange husmoderlige og praktiske sysler. Det er nemlig ikke så mye å gjøre her, sånn før skolen begynner. Jeg har måttet porsjonere ut husarbeidsoppgavene på de forskjellige dagene, sånn at det hver dag finnes noe å henge fingrene i. Én dag, for eksempel, var målet å kjøpe dusjforheng. Dagen etter ble målet, som en konsekvens av den foregående dagens kjøp, å kjøpe ringer til dusjforhenget. Denne oppdelingen var riktignok ikke helt planlagt, men dere skjønner hvor jeg vil.

Jeg har vært litt sosial også. Først med Markus, så en hel dag med Knut og så en bydag med Liw. Med andre ord bare mennesker jeg skal gå i klasse med resten av tiden her borte. Jammen har jeg et stort kontaktnett. Det går bedre og bedre med svensken, også. Etter noen timer med Liw i går begynte jeg etterhvert å miste den gnagende følelsen av at jeg ikke er helt meg selv når jeg snakker det språket, og det er alltid bra. Jeg klarte til og med å slå en vits. Hurra for meg. Det kan hende at det kommer til å funke, dette svenskegreiene. Når jeg attpåtil får svensk personnummer om noen ukers tid, åpner det seg en helt ny verden. Inntil videre får jeg leve med barnekort i banken (tenk Visa Electron, sånn som man har sånn ca på fosterstadiet), mobilt bredbånd og rare blikk hver gang jeg bruker det norske bankkortet. Det er tydeligvis hypereksotisk å ha bilde av seg selv på Visa-kortet. Såpass eksotisk at de tror det er et tøysekort og ber meg om annen legitimasjon. Hello Sweden.

Dagens svenske norm: det er ikke greit å sykle på fortauet ("Cyklister ska inte vara på trottoaren! Cyklister ska cykla på vägen!"). Hilsen sint mann (50+)

Dagens svenske oppdagelse: hver gang du kommer inn i en butikk - se etter kølappmaskin. Det er kølappsystem over alt. Sann mine ord.

Känn ingen sorg för mig, Göteborg

Nå gikk jeg akkurat inn på yr.no og klikket på Gøteborg, bare sånn at det var den linken som skulle ligge øverst neste gang jeg kommer inn der. På en rar måte ble det den ultimate bekreftelsen på at nå skal jeg flytte, gitt.

I kveld kommer a mor, også kjører vi over grensa. Og tror dere ikke at jeg har utsatt pakkinga til nå? Joda. Løper rundt i huset som en spent strikk. Når jeg ikke sitter her og blogger, så klart. Det er begrenset hvor ekstrem multitasking selv jeg kan klare. Om en times tid blir det avskjedskaffe med Gloppen. Hvis ikke de har bringebærbolle på Kaffebrenneriet i dag, er det faktisk en liten tragedie.

Adjø, Oslo. Jeg skal ikke si at vi tar en pause i forholdet, for det kan fort bli stygt (populærkulturell referanse: Ross/Rachel). Jeg kommer pokker meg tilbake.

Nå må jeg bare sitte her litt til og høre på Melissa Horn, sånn at hun går forbi "Sangtime med Ole" med den ukjente artisten Julie i last.fm-boksen her på sida. Pinlig å ha slike spor etter seg på nettet når man skal rømme landet og være uten nett en stund.

And It's Okay If You Have To Go Away, Oh Just Remember The Telephone Works Both Ways

Det er mye som har sunget på siste verset dette halvåret: min tid på Bårdar, livet i leiligheten, økonomien min (...), men, for å ta denne metaforen hakket videre, nå nynner vi virkelig på det siste refrenget av hele konserten her. (Gud, metafortoget tar meg med til nye og uante stoppesteder) På fredag flytter jeg fra Oslo. Mitt hjem, mitt liv, min verden. Den utbrukte skjøga ved Akerselva. Tigerstaden, Tiggerstaden. Alt ettersom. Byen blir i hvert fall om kun få dager en hengiven innbygger fattigere. Jeg håper den ser på det som et like stort tap som det jeg gjør. Sannsynligheten er ganske liten, egentlig. Jeg blir sikkert kjapt erstattet av en eller annen nittenåring fra Trøndelag som har flyttet til storbyen for å studere sosialantropologi, leve studentlivet og bli veganer. Han/hun er sikkert mye kulere enn meg, uansett. Vedkommende drikker sikkert mer øl, også. Good riddance, tenker Oslo.

Gud, det var tidenes sidespor. Jeg skylder på at jeg har brukt de siste dagene på å, ja faktisk, drikke øl. Ikke for å holde tritt med alle disse kule nye trønderstudentene jeg ser for meg kommer for å ta over byen min, mer for å få skviset ut det siste av Oslo og vennene mine her før jeg drar. Det går ganske bra. Livet har vært litt mindre produktivt etter at dansekursene tok slutt, men det er nok sunt. Det har gitt meg tid til å kjede meg, og til å

innse hvor lei jeg er av ferie og hvor godt det faktisk skal bli å komme seg til Gøteborg og det nye livet der. I går fant jeg timeplanen min på nett. H e r r e g u d . Da gikk det opp for meg, kan du si. Jeg skal utdanne meg på teaterhøgskole, med spesialisering innen musikal, i tre år. Det er ikke noe tøys, det her. Det er skole, og det er hverdag og det er nytt og spennende i en ny by, og attpåtil får jeg en bachelorgrad og masse kontakter oppå det hele. Livet.

I morgen skal jeg ha litt Oslosommer på Hovedøya med Gloppen, og se om jeg kan skrape inn litt brunfarge før jeg krysser grensa. Neste sommer er allerede under planlegging, og det ser ut til at det kanskje blir litt barneteater. Kath og Jules forener krefter igjen! Jeg vil skrive mer, men det er seint, innlegget har blitt langt, jeg er litt full og vil se 30 Rock. Min siste uke i Oslo skal jeg bruke på ca det samme som denne: øl med venner, kaffe med venner, sykling opp alle byens bakker (hurra for å bo på Ullevål) samt å pakke meg selv ned i koffert igjen for siste gang på en stund. Jeg sier det igjen: l i v e t .

Spørsmål:

1. Hva skal du til høsten?

2. Når jeg sier skolestart, hva tenker du på da?

Round My Hometown, Oooh The People I've Met Are The Wonders Of My World

Dette har på en måte vært ståa siden lørdag morgen, da jeg startet dagen med å la meg lede ut i fristelse. Det føles veldig godt. Ja, kjære lesere, dette er rett og slett noe så legendarisk som mitt første innlegg fra mac. Dagen i dag, derimot, startet veldig sånn:

Klein og våken mot egen vilje klokka halv ni med et kranglevorent trådløst nett.

Etter hvert kom derimot min gamle skolekamerat aka datageniet hackende inn i maskinen min som en slags Lisbeth Salander, og plutselig kommuniserte mac og router, gitt. Så gikk jeg til Simen og hentet sykkel og bag (etterlatte levninger etter gårsdagens heidundrandes vorspiel), før jeg syklet til Torshov og herrene Fjellstad/Agledahls nye hjem. Noen timer med Vetle på kjøkkenet og en times tid på en plen med gamle venner gjør noe med selv den kleineste av de kleine. Det gjør faktisk ganske mye, for noen timer senere var jeg og det nye vidunderet hos Henrik, og da var alt plutselig helt sånn:

Tre timer, en halvdårlig, men ekstremt stjernespekket, romantisk komedie, en halvkilo smågodt og en lummer sykkeltur fra nedre Frogner til Ullevål hageby senere er ikke formen like jovial og god. Jeg må legge meg. Har sangtime i morgen klokka ett, for første gang siden medio juni. Ja, hallo. Det skal bli spennende å hilse på sangstemmen igjen. Den er sikkert spretten og klar! Eheh.

Når jeg sykler gjennom byen min med sangene vi har danset til de siste ukene i ørene, er jeg forresten ganske lykkelig. Oslo. Du har vært grei mot meg, altså. Dette er ting som gjør meg glad nå: Oslo, sykkelen og det faktum at jeg er ferdig på Rimi.

PS: Dette er ikke på vei til å bli en Photobooth-blogg. Takk.

Att tro på något är världens bästa drog

Det er lettvint å velge å bli sur, sjalu eller bitter, men det er mye bedre å velge å være glad og stole på seg selv. Å gjøre det man vil fordi man har tro på det, og drite i hva andre gjør. Det er tross alt bare en selv en kan ta utgangspunkt i. Dette er gammel lærdom, men det er greit å friske det opp en gang iblant. Dagens sjelslige dypdykk, der altså. Eller bare med andre ord:

Dette gjør meg glad. Takk for i aften.

A Way Back To Then

Ja. I dag fikk jeg oppfylt en barndomsdrøm, kan dere si. Dere ser det bildet i innlegget under der? Ja? Det er fra originalkoreografien til All That Jazz, åpningsnummeret i Chicago. Vet dere hva jeg lærte i dag? Originalkoreografien til All That Jazz, åpningsnummeret i Chicago. Da jeg så meg selv innta akkurat den posisjonen der i speilet, døde jeg litt på innsiden. Plutselig var jeg tolv og tjueto år gammel samtidig. Ja, det er nesten så man blir rørt, ska jæ si dere.

Nå skal jeg lage omelett i et ekstremt tempo, og så blir det vin med fine Rebecka. Livet!

Treat Me Rough

Jeg tilbringer dagene på Bårdar og sliter meg ut. Det er fantastisk. På den ene siden blir man ekstremt inspirert og danseglad, og på den andre siden får man en vanvittig wake up call på alt man ikke kan dansemessig. På den tredje siden (?) blir man veldig støl. En mangefasettert affære, dette altså. Uansett er det fantastisk deilig. I går hadde jeg jazz, moderne og ballett, og i dag har jeg hatt jazz, musikal og pilates. Musikal- og jazzlæreren er greit god. Hun har dansa i Chicago, Sweet Charity, Fosse, Dancin' og Chorus Line på Broadway, kan du si. Også er hun på fornavn med Bob Fosse og Gwen Verdon, samt er sikkert midt i førtiåra og går ut i alt som er av spagater og yogaposisjoner. Herregud. I går lærte vi originalkoreografien som Bob Fosse pleide å bruke på auditions. Du kan si at det er verdt penga sine, dette her. Og hvis dere ikke vet hvem Bob Fosse er, bør dere google det.

Nå må jeg legge den utkjørte kroppen min i fosterstilling og sove litt. Klippet under kunne vært pilateslæreren vår. Kommer denne musikalen mot formodning noensinne til Norge, er jeg villig til å vedde tre paller cottage cheese på at det blir Kristin Berg som står der og svinger sadistisk med hoppetauet.

What A Difference A Day Made

I dag har jeg

- jobbet sju timer på Rimi

- lest ut en bok (Pixley Mapogo av Tore Renberg, LES!)

- syklet innom Hornaas Musikk og prøvd ukuleleutvalget

- vært hos Folkeregisteret og fått beskjed om at jeg fra og med august vil regnes som en utvandret (!).

- brukt noen av mine siste kroner på en kaffe på stambrenneriet, med alle dagens aviser som selskap (fikk lest alle avisene gratis, så innbiller meg derfor at jeg egentlig hadde råd til kaffen)

- løpt rundt Sognsvann

- badet i Sognsvann, sammen med en liten gruppe ender

- tøyd ut etter badet på en brygge, følte meg veldig zen

- lagd atter et godt måltid basert utelukkende på mat fra fars fryser, samt variasjon over temaet "en billig grønnsak" som tilbehør

- hatt besøk av Simen og spist potetgull og mørk sjokolade, mens vi nøt og engasjerte oss voldsomt i 20 Spørsmål på NRK. Gloppen bød på snacks.

Ja, det er jaggu utrolig hva man får gjort når man står opp klokka seks og jobber fra sju. Det skal dere bare vite. Nå er jeg trøtt som ei strømpe. Det blir ikke Spania, forresten: økonomien svikter meg. Eller, jeg svikter den. Jeg velger materiell lykke og et tryggere budsjett framfor fregner på nesa og drinker i strandkanten. Samt danseklassebonanza på Bårdar i noen uker framover. Hello, yndlingsmodernelærer og hello glemte muskler. Når jeg får penger skal jeg kjøpe MacBook, ukulele og kul sykkelhjelm. Fred ut i sommernatta.

Spørsmål:

1. Har du god råd i sommer?

2. Liker du best å bade i innsjø eller hav?

3. Hvordan er den ideelle sommerarbeidsdag?

She Was A Day Tripper

Tur-retur Gøteborg med gigaflyttelass, Hatlo i førersetet og dikting av vulgære sanger på melodien til Hanne Kroghs "Lykken er". Det er vel strengt tatt det lykken er, egentlig. Bortsett fra mitt lille interiørmessige sammenbrudd på IKEA, fordi jeg plutselig ble overbevist om at jeg aldri kom til å klare å matche fargene sånn at det ble fint i leiligheten. Hello drama queen. Jeg tror det blir kjempefint der. Jeg elsker den nye leiligheten min, jeg elsker svenske dagligvarer og jeg elsker svenske priser. Gleder meg stort til å komme tilbake om knappe fire uker. Riktignok blir jeg møtt av et uutpakket flyttekaos og fire flatpakker fra IKEA, men det gjør ikke så mye. Jeg er flink til å ordne opp.

Før den tid blir det en natt til i Sandefjord, noen vakter til på Rimi, en svett uke på Dance Explosion (!!! :D ) og en svett uke i Spania med Kristine og Hannah. Never ending summer, og så ny og spennende høst. Kanskje med ny og spennende blogg?

This Is The First Day Of My Life

Sofie har fått en ukulele i bursdagsgave. I går morges tilbød jeg meg å stemme den, ettersom min kjære samboer hadde vært ute og skrudd planløst på stemmeskruene. Ved første rene strengeslag var det gjort. Jeg har vært på kjøret siden. Jeg spilte fra jeg kom hjem fra jobb i går kveld, kun avbrutt av små pauser for å nippe til hvitvinsglasset (det andre kjøret Sofie har ledet meg ut på; småalkoholismen), og har nå lært meg et forbløffende antall grep. Synes jeg selv. Jeg har klimpret meg gjennom hits av Ingrid Michaelsson og Bright Eyes, og jeg har til og med plukket akkordene til Chess-reklamesangen for Sofie. Den går i D-dur, sånn hvis noen lurte. Jeg blir stresset av tanken på at dette herlige instrumentet snart ikke kommer til å være innen umiddelbar rekkevidde lenger. Jeg skal tross alt flytte ut om to dager. Det naturlige stressmomentet i tilværelsen bør egentlig være akkurat det; at jeg har to dager på å pakke og flytte ut alle tingene mine fra en leilighet jeg har levd og åndet i/for de to siste årene, men dengang ei. Jeg trakter meg bare en kopp kaffe og klimprer videre som om dagen aldri kom, som Jenny Jenssen ville sagt det. Lurer på om det finnes ukuleletabs til den på nettet?

Forresten har jeg klippet en slags lugg. Håpet var å se mer ut som en hipster og mindre ut som en Streisand. Så lenge jeg ikke begynner å ligne på Margaret Berger igjen, er egentlig alt bra.

Show Me Love, Show Me Life, Baby Show Me What It's All About

Det er Oslo-sommer for alle penga. Jeg jobber på Rimi, løper kveldsturer i gatene, detoxer kroppen etter den ukelange matfesten i Sandefjord, ordner og fikser, vasker absolutt alle klærne mine, tar båt til Hovedøya, går på 3D-film og drikker øl og alt annet sånt. I går fikk forøvrig detoxen til helvete. Simen returnerte fra to uker i Spania, og vi hadde en slags heldag/helaften i oslokjærleikens ånd. Kombinasjonen gjensynsglede og honorar på konto er fatal. Etter å ha stekt oss litt på Hovedøya, tok vi båten inn til byen igjen og konsumerte et gigantisk indisk måltid på Mother India. Det ballet på seg da vi kom på vokalensembleøvelse hos Hannah og ble oppvartet med ca. et tonn pistasjis. Da var gullegget på en måte lagt, så vi fortsatte like godt kvelden i stor stil med en par-tre-fire pils og en nattlig kebab på Alexander Kiellands plass. Hoho, det er godt jeg skal trene en del til høsten. Oslo er i hvert fall best nå. Jeg skal kjøpe meg I LOVE OSLO t-skjorte og bruke den titt og ofte i Göteborg. Mulig jeg ikke får så mange venner på det, men det får stå sin prøve.

Nå rydder jeg på rommet (som inntil nå har sett sykt forferdelig ut) og hører på Robyn. Popjenta i meg våkner om sommeren. I morgen skal jeg prøve meg på en løpetur før frokost. Sykt spent. Tror kondisselvtilliten kan få seg en real knekk. Jeg liker forresten sangen over her veldig, veldig godt. Kanskje jeg er i ferd med å bli VG-listafan?

Spørsmål:

1. Hvilken sang har du på hjernen akkurat nå?

2. Hvilken sang minner deg mest om ungdomstida di?

I staden där jag växte upp och så, märker du hur fort det går

Jeg er hjemme i Sandefjord på ferie en uke. Det er sykt deilig. Jeg hadde glemt hvor fint det er her om sommeren, og særlig nå som mamma og islendingen har totalrenovert hele hagen. Det har ikke vært fantastisk vær, men det har egentlig ikke gjort så mye: jeg har bare ligget i hengekøya i hagen med pledd over meg og lest Jo Nesbø. Sommer og krim, altså - det er ikke dumt!

På kveldene har jeg hatt etegilde og skravlekveld i god, gammeldags sommerånd med gode

sandefjordsvenner. Vi sitter i kjellerstua til Sivert, spiser sjokolade, ser på dokumentarer om seriemordere på TV og snakker om livet og alle vi kjenner og hva de driver med nå. Det er merkelig, for det er akkurat det vi har gjort i fem år, og det føles egentlig ikke som det har gått så veldig lang tid. I den kjellerstua tror jeg tiden har stått stille. Bortsett fra på spillkonsollfronten. Vi hadde ikke Nintendo Wii i 2005. Det har vi nå, så i kveld har vi spilt Mario Party og drukket rosévin.

Når klokka bikker over midnatt sykler jeg kjempefort hjem over jordet, forbi den gamle skolen min, over ringveien og hjem på den samme veien jeg syklet hver dag i tre år. Jeg tror jeg kan sykle den veien i blinde, og det må jeg nesten også, for Sandefjord kommune insisterer på å skru av alle gatelykter etter klokka tolv. Det er fint å være tilbake her, møte tidligere lærere, gamle venner og andre kjente i byen (og gjemme seg for de man ikke vil treffe), sitte oppe sent og lese bok og drikke te, fint å glede seg til å sykle på stranda i morgen tidlig. Det er fint å være her, men det er fint å vite at jeg ikke skal være her resten av livet også. Nå er det ikke bare én, men fire islendinger i huset. Mamma har lært seg islandsk også, så jeg er strengt tatt i mindretall. Skal trekke opp på rommet og gå i eksil sammen med Jo og Harry. Sov godt. I morgen er dette meg:

Spørsmål:

1. Skal du hjem til barndomshjemmet ditt i sommer?

2. Hva liker du i så fall å gjøre der?

Summer In The City Means Cleavage, Cleavage, Cleavage

Og plutselig var det over, gitt. Vi festa oss ut av Bårdar med et grandprixshow uten like; oss selv på storskjerm fra Telenor Arena og innklipte hilsener fra Per Sundnes og Stian Barsnes Simonsen (ser ikke helt hans tilknytning til MGP, men i disse dager vil vel alle ha en bit av schlagerkaka). I tillegg var det fri flyt av musserende og bløtkake, så det var ikke en dum måte å avslutte to av de beste årene av livet sitt på. Bårdar, altså. Som jeg og en dansejente så fint konstaterte under et særdeles beruset øyeblikk i sal 1 på onsdag: vi har gjort utrolig mye rart i det huset der. Jeg har gjort showstoppernummer med 15 menn og meg i boa (et stor øyeblikk i enhver kvinnelig musikalartists liv), jeg har løpt rundt i lue og Gloppens bukse og villet være med i den kule, new yorkske guttegjengen, jeg har rappet på amerikansk foran hele skolen, og jeg har - i en relativt minneverdig seanse - avsluttet det toårige kalaset med å simulere samleie med Kim Helge foran hele klassen. Et samleie som var resultatet av improvisasjonen "gravid kvinne på vei til sykehuset" møter sjangeren "porno". I went out with a bang.

Og det er det flere som har gjort, for å si det sånn. På fredag kom Gard og Petter i klassen min jaggu inn på Teaterhøgskolen. Det er sykt og fint. Folk kommer seg opp og fram i verden. Det blir tydeligvis folk av oss. For å rett og slett sitere klassen min: Livet --- (lang kunstpause) --- er sjukt.

Hva med ræ sjæl?, tenker du kanskje. Jo, jeg har ikke brukt tiden min til å komme inn på teaterskoler. Jeg har derimot drukket mye kaffe, mye alkohol, hatt prinsessebryllupsslaberas i heimen (og i samme slengen sett kjære mor Marte get hammered on love og sjampis før klokka seks på formiddan), vært på tidenes lengste tomannsnachspiel i klassekamerats barndomshjem, ligget i park med Gloppen, vasket alle klærne mine og desinfisert toalettet. Også har jeg blitt utsatt for nettsvindel og begynt jobben med å overstrekke hamstrings. Dere veit, det vanlige. I morgen skal jeg begynne på Rimi. Det er kanskje ikke det feteste man kan gjøre om sommeren, men jeg har skolefri fram til 30. august, og da føles det nesten som om sommeren skal vare evig. I en evigvarende sommer er det ikke krise å tilbringe fire uker med litt vakter på Rimi. Oslosommer er kanskje det beste jeg vet, særlig når jeg skal være en hel uke på ferie i Sandefjord pluss en hel uke på Dance Explosion i august. Og mange andre ting, som jeg ikke vet eller har planlagt enda. LIVET.

Spørsmål:

1. Hva gjør du i sommer?

2. Hva er den rareste/kjipeste/kuleste sommerjobben du har hatt?

3. Hvilken sang og artist er tittelen til innlegget hentet fra?

Zing! Went The Strings Of My Heart

I dag har jeg skrevet kontrakt på leiligheten min i Göteborg. Det blir noe så vanvittig fint! Den ligger sentralt, har en liten balkong, kjøkken med masse skap og plass til spisebord, flislagt bad og et fint rom med en slags alkove der senga kan stå. Veggene er helt hvite, og jeg gleder meg som et lite barn til å henge opp bildene mine, sette inn bokhyller og lage det til mitt hjem; selv om det bare er for ett år. Plutselig er det en leilighet jeg skal bo i helt alene, som bare er min. Hjemme hos meg og ingen andre. Det er første gang. Det blir sykt gøy og veldig rart. Det eneste minuset med leiligheten akkurat nå er at det står en 120-seng der som må bli stående, hvilket betyr at den elskede senga mi må oppbevares i Sandefjord hos a mor ett år. De to andre møblene som står der - et brunt skap og en gråaktig sofa - er heller ikke noe å skrive hjem om, men sofaen kjøper jeg nytt trekk til og skapet setter jeg på loftet. Jeg er en driftig kvinne.

Etter kontraktskrivingen tok jeg bussen inn til sentrum (noe som tar fem fuckings minutter) og møtte min kjære Artisten-mormor Rebecka. For de uinnvidde kan jeg opplyse om at alle teaterhøgskolene i Sverige opererer med et slags slektsystem: når du kommer inn får du tildelt en mor eller far i kullet over deg, og hans eller hennes mor/far blir da din mormor eller morfar. Og sånn holder det på. Rebecka er altså min mormor, gikk ut nå i vår og skal mønstre på Color Magic som showartist til høsten. Hun er et godt over gjennomsnittlig fint menneske. Hun ga meg en liten sightseeing på skolen (med litt ulovlig ervervet nøkkel), før vi gikk og fikade som det så fint heter på Avenyn. God vegetarlasagne, god samtale og godt selskap - stort mer man kan ikke be om. En liten stund fikk vi også besøk av noen andre svenske musikalmennesker, hvorav en hadde sett sluttkonserten vi hadde på opptaksprøven. Veldig hyggelig. Det er helt absurd gøy at jeg skal flytte og starte et litt nytt liv til høsten.

Kvart over seks gikk bussen hjem, og jeg dro fra byen med en helt annen sinnsstemning enn jeg hadde da jeg kom. Det finnes et liv etter Bårdar; til og med et som lover ganske godt! Revet med som jeg var av denne gode dagen, lagde jeg rett og slett en spilleliste på iPoden som jeg herved har tenkt å dele med dere. Den heter passende nok Göteborg, og gir et slags schizofrent bilde på den feelgood-stemningen jeg var i. Alternativt bare et schizofrent bilde av min musikksmak. Uansett, her: Göteborg.

Jeg tror dette blir en knakende fin sommer. VIRKELIG. Livet er et bra sted å være.

Spørsmål:

1. Hva har du gjort denne lørdagen?

2. Hva skal du til høsten?

3. Skal du flytte i sommer?

Beat Me Daddy, Eight To The Bar

En æra er snart over; på onsdag neste uke har jeg min siste dag på Bårdar. De som har holdt ut med denne bloggen i de siste to årene (ja, det er så lenge, jesus krist og maria og alt det der) vet naturlig nok at den i ganske stor grad har omhandlet min tilværelse på skolen. Hva skal jeg skrive om nå som jeg ikke har svette dansesaler, støle stemmebånd og tsjekkiske teaternazister å blogge om? Tja, si det. Livet, kanskje? Mitt liv i kassa på Rimi St. Hanshaugen i sommer? Høres det ut som noe av interesse? Jeg regner med at det blir en tung avskjed med Norges Fame-skole (notér: det er ledelsen som kaller den det, ikke jeg) for dere alle, ikke bare meg. Kødda. Heldigvis for dere alle skal jeg begynne på en lignende skole i Göteborg om bare litt over to knappe måneder. Nå puster dere lettet ut tenker jeg. Hahaha. Jammen er jeg en morsom jente.

På det seriøse planet: vi har spilt to forestillinger av den utradisjonelle komboen Sweet Charity/RENT på Chat Noir. Sykt kick. Før selve showene braket løs var det mye stillaspolitikk, konstruksjon av hengende hippiealter, synging med scenesnø i munnen, femten timers arbeidsdager og en del emoepisoder. Emoepisoder var det også nok av etter forestilling, og da særlig på vår episke teppefallsfest. Kalaset utspilte seg i sal 5 på skolen, en ganske liten og normal dansesal, med tilhørende tak utenfor vinduet. Regissøren satte rekord i talelengde uten at noen syntes det var annet enn positivt, og resten av oss drakk oss gråte-og-danse-og-synge-jazzlåter-flerstemt-fulle på vinkartonger innkjøpt av lærerne. Jeg forlot skolen kvart på seks. Vi er en fin gjeng.

Nå synger vi, bokstavelig talt, på det siste verset. Én uke igjen, og i dag har vi sparket fra med to danseklasser; én med gode, gamle mer-til-overs (stikkord: svettebad) og én i moderne og gulvarbeid. Kroppen min har møtt underlaget på nye måter, for å si det sånn. Har en kul på hoftekammen som blir mer lilla for hver time som går. I morgen blir det ballett, og det liker jeg som vi vet over gjennomsnittlig godt. Gleder dere dere ikke til jeg får et liv? Det gjør jeg også.

Jeg vil forresten ha en sånn hårspenne som hun på bildet. Det var alt.

A House Is Not A Home

... but an apartment is! Jeg har fått leilighet i Göteborg! Førti kvadratmeter helt for meg selv. Badekar og balkong. Latterlig lav svensk pris. Sykkelavstand til skolen. Boligområde til forveksling lik Marienlyst. Jeg er veldig fornøyd! Gleder meg stort til å bo helt for meg selv, fylle kjøleskapet med billig laktosefri yoghurt (ja, de har sånt i Sverige. herremingud, for et land) og billige økologiske matvarer (igjen; herremingud, for et land) og invitere venner til vin på balkongen. Det skal riktignok understrekes at balkongen er veldig liten og at jeg i skrivende stund har cirka én venn i hele Göteborg om man ikke regner med Knut og Mari, men hey; det er sånt som løser seg med tida. Ikke størrelsen på balkongen, da. Noe som er dumt, siden jeg sikkert kommer til å få dødsmange venner. Heh. I verste fall kan jeg jo sitte inne og se på tv4 og svt. På tven jeg ikke har. Det er mye som skal løse seg, merker jeg. Men; nå er i hvert fall mine dager som slave av Eurovision Song Contest over. Nok en ting å glede seg over, om ikke resultatet akkurat kan kalles stor kunst. Nå skal jeg legge meg.

Spørsmål:

1. Hva har du i kjøleskapet ditt?

2. Har du bodd helt alene før? I så fall, noen tips?

Og vi suser avgårde, alle mann

Jeg har hatt verdens fineste 17. mai. Jeg elsker Norge og jeg elsker Oslo og jeg kan ikke forstå hvordan i all verden jeg skal klare å flytte herfra. Og ikke bare herfra; men til et annet, rart land der 17. mai bare er en dato og det er forventet at man skal stå opp og gå til skolen og gjøre fornuftige ting. Fullstendig unaturlig. Jeg vil ha på meg bunad og drikke cava til frokost med gode venner. Jeg vil bevege meg i en lett rus hele dagen, spise is, vifte med flagg og høre glemte artister spille glemte grand prix-låter på Rådhusplassen. Jeg er så norsk at det nesten er helt pinlig. Framfor alt elsker jeg byen min og vennene mine her, og jeg føler meg litt liten og redd ved tanken på at jeg skal reise fra den, dem og alt som er trygt. En vakker dag skal jeg eie min egen leilighet her. En vakker dag skal jeg gifte meg, få barn og leve av å synge og spille teater her. Det er derfor jeg reiser til Göteborg nå. For at jeg skal bli så god at jeg får jobb, og for at det skal bli enda bedre å komme tilbake hit. De har bedre sykkelstier der borte, da. Det er alltids noe.

Together We're Invincible

Dagene flyr og jeg lærer noe nytt om meg selv og verden hele tiden. Å synge i in-ear på Telenor Arena, for eksempel. Ny lærdom. Og en vanvittig morsom sådan. Prøv å stå på en gigantisk scene i en gigantisk arena med Nord-Europas største lysrigg, tjue kameraer og et voldsomt lydanlegg og synge eurovisionballade av hjertens lyst i tjue minutter sammenhengende. DET var tidenes kick, skal jeg si dere. Det er helt ok om det "bare" blir syngedame av meg, hvis det er sånne ting jeg får gjøre. I så fall burde jeg kanskje flytte til Malta; ballader er ganske hot der.

Andre ting man lærer, er hvordan denne bransjen jeg har begitt meg uti er et livslangt kurs i samarbeid, samhold, å takle misunnelse og å bare være seg selv, utifra en selv og ingen andre. Skjønte dere den setningen? Det var den beste måten jeg klarte å beskrive det på. Det er i hvert fall dødsviktig. Vi kommer så mye lenger når vi klarer å hjelpe og støtte hverandre enn om vi er misunnelige og usikre. Det er så mye vi ikke kan styre eller forandre. Til syvende og sist handler alt om å være glad for det man har, og unne andre det de får. Det har jeg vært gjennom ulike stadier av i dag. Dagens dype fra min kant. Nå skal jeg spise et knekkebrød med makrell i tomat, før jeg legger meg og ser på 30 Rock. I morra skal jeg og resten av Bårdar-hedningene holde hviledagen skitten og øve til hovedproduksjon.

Spørsmål:

1. HAR du klemt noen i dag? Haha.

2. Har du et godt hjelp-til-selvhjelpsordtak? Sånn siden jeg plutselig er blitt livsveileder, mener jeg.