Fire ting om meg

Fredrik utfordret meg, og ettersom jeg er så sabla tøff sier jeg ikke nei til en utfordring. Sånn listegreie da veit dere.

Fire jobber jeg har hatt

- oppvaskhjelp/servitør/slave/trappevasker på Fru Wolds Kafé i Sandefjord

- kokk og servitør på Dolly Dimples

- barista

- løpejente og ungdomskritiker på Markedet for scenekunst, tre herrrlige år

Fire filmer jeg kan se om igjen

- As Good As It Gets

- Love Actually

- The Hours

- Tilsammans

Fire filmer jeg ikke kan se om igjen

- Guruen (fytti faen. Anders vet hva jeg snakker om)

- Lilja 4-ever (sykt bra, og sykt jævlig - orker rett og slett ikke igjen)

- Glitter

- Veiviseren

Fire steder jeg har bodd

- Oslo

- Bergen

- Sandefjord

- Jessheim, en relativt kort periode

Fire tv-programmer jeg elsker

- Twin Peaks

- Hjerte til hjerte

- Prime Suspect

- Sex and the City

(har store planer om å en dag jobbe meg gjennom hele Six Feet Under. Kanskje hvis det regner jævlig mye i sommer.)

Fire steder jeg har vært på ferie

- Cuba

- USA

- Hellas

- Italia

Fire nettsteder jeg er innom hver dag

- Facebook

- Gmail

- Google (googler unaturlig mye)

- div. blogger

Fire steder jeg vil være

- i en svett dansesal med fantastisk musikk, der jeg er supergod og gladutslitt

- på en uterestaurant i Buenos Aires med Kath

- i en kassebil i Sør-England, på roadtrip med en kjæreste som er like sær som meg

- på en seilbåt i Middelhavet, halvveis i en lang tur fra havn til havn der jeg ikke har noe som helst ansvar for selve seilinga
(på et gatehjørne i New York, på jazzklubb i Paris, på sushirestaurant i Tokyo....)

Fire beste sceneopplevelser som publikum

- Peter Pan, Det Norske Teatret

- Psykos 4:48, Svenska Riksteatern
- Tolvskillingsoperan, Stockholms Stadsteater

- Piaf, West End, London

Fire beste bøker

- Kompani Orheim

- Extremely Loud and Incredibly Close

- Fuglane

- Skammen

Jeg utfordrer (for det skal man visst også) alle som har lyst. Nå er det helg, og jeg er sykt sliten. Dessuten er jeg sykt sår under føttene, etter en litt uheldig danseøkt uten sokker på gummigulvet i sal 2. Snart kommer Linn, også blir det fredagskveld. Det blir mer enn relativt ålreit. Det eneste som ikke er ålreit akkurat nå er at rommet mitt ser ut som et helvete og budsjettet er sprengt. Jeg er lei av å aldri ha penger til overs. Det er så mye jeg trenger som jeg ikke har råd til, og det er litt frustrerende i lengden. I tillegg var jeg dum og spiste masse pasta på restaurant i stad. Det har jeg i hvert fall ikke penger til. Oh well. Hvis jeg bare ligger helt stille og ikke tenker på det går det kanskje over. Veldig voksen taktikk.

Hvis livet mitt var en film og iTunes bestemte

Opening Credits:

Playboy Mommy - Tori Amos

Waking Up:

No One's Gonna Come - Sondre Lerche

First Day At School:

The Man That Got Away - Judy Garland (ehh hva?)

Breaking Up:

My Lady Story - Antony and the Johnsons

Prom:

Train Under Water - Bright Eyes

Teenage years:

Love For Sale - Lisa Ekdahl

Life:

Your Love Is Like Las Vegas - The Thrills

Making Babies:

Radio GaGa - Queen

Emotional life:

Warm Tape - Red Hot Chilipeppers

Mental Breakdown:

Postgirobygget - Postgirobygget (er det sånn at jeg liksom skal hoppe?)

Driving:

Aj Aj Aj Vilken Röd Liten Ros - Benny Anderssons Orkester m/Helen Sjöholm

Flashback:

Drömmar av glas/Historien om schack - Chess på svenska (!litt for fantastisk, faktisk)

Getting Back Together:

There's A Boat Dat's Leavin' Soon For New York - Magni Wentzel Sextet (<3)

Moment of success:

Something In Red - Elaine Paige

Birth of a Child:

The Buddy System - City of Angels The Musical (jaså)

Final Battle:

What A Game - Ragtime The Musical

End Credits:

Bare barn er barn - Trond Viggo Torgersen

Den siste der gir i hvert fall en fin avslutning på det hele. I dag klarte jeg en pen dobbel piruett! Den var så pen at noen bør henge den på veggen. Etterpå trente Henrik og jeg styrke, igjen, på vaskerommet, igjen. I dag fikk vi til og med uventet besøk av mer-til-overs, på jakt etter "humor". Ikke visste vi at vårt yndlingstreningssenter lå vegg-i-vegg med lærernes garderobe. Ekstra vanskelig blir det hele når danselinja jobber med "uttrykk" i salen på den andre siden, sånn at man havner i en slags klinsj der man verken kan le eller sladre. Fanget mellom barken og veden, so to speak. Jeg tror kanskje jeg får minst like gode magemuskler av å bare le sammen med Henrik, som jeg får av å trene med ham. Nå skal jeg sove og drømme om at noen vil være med meg på fin roadtrip i sommer, sånn som de på bildet. For eksempel når jeg er ferdig med skuespillersommerjobben min, som jeg har fått meg. Life is good <3

Climb Every Mountain

(og ja, Cæmmis, denne tittelen samt illustrasjonen signaliserer en pause i konkurransen; jeg har ikke tenkt å gi deg seieren på et sølvfat, heller)¨

The hills have been alive, folkens. Jeg har tilbragt en uke i filmende isolasjon på Blefjell og Gaustatoppen, derav så sykt lite oppdateringer. Regner med at alle omtrent holder på å dette av stolen av spenning mens dere leser dette første livstegnet på en halvannen ukes tid. Ehjada.

Filminnspillinga, eller nærmere bestemt påskekriminnspillinga har vært innmari lærerik, på både ett og to plan. For det første fikk jeg smertelig erfare at nei, det å stå på ski er ikke det samme som å sykle; det er en ferdighet som forsvinner hvis man ikke bruker den. Etter sju år uten ski på beina var det mildt sagt en ydmykende og ikke minst skummel opplevelse å plutselig befinne seg helt oppe på Gaustatoppen med usmurte og altfor lange fjellski. Da jeg deretter fikk beskjed om å gå ned et avsindig bratt heng, for deretter å tråkke meg oppover fjellsida igjen med nevnte ski på beina, var gråten ikke så langt unna. Eller nei, vent: jeg gråt vel faktisk noen veldig lite modige tårer. Godt det ikke dreide seg om et nærbilde. Men ja. For det andre fikk jeg prøvd litt hvordan det er å være skuespiller på orntli (eller i hvert fall nesten orntli), og det ga ganske mye mersmak. Jeg savner den delen av meg. Må bruke den mer, både for sjelas skyld og ikke minst for kvalitetens skyld. Det merkes at jeg bruker mer tid på chassépliéogtakkforiaften enn på replikker for tida, for å si det sånn.

Vinterferien har med andre ord stått veldig i filmens tegn, og ettersom jeg har tilbragt uka sammen med bl.a. Vestfolds to største ordspillfanatikere har humorens tegn sneket seg inn bittelitt også. Jeg har mest spist brød og ledd av dem. Det var gratis brød over en lav sko, og jeg slo til. Skal aldri spise så mye brød igjen. Det får konsekvenser for systemet. Nuff said. I morgen er det uansett skole igjen. Det gleder jeg meg til. Jeg liker skolen. Jeg liker også Linn-Agnete, som jeg fant bloggen til i stad. Hun går i klassen min, og er veldig god til å danse og skrive lister. Jeg liker også lister, så derfor avslutter jeg ballet med ei litta liste sjæl.

Akkurat nå liker jeg:
1. Neglelakken min
2. Grapefruktjuice (evig vinner, satan så godt. Er nok avhengig)
3. Bounce Shake med BoyzIIMen. Gleder meg til et gjensyn med denne musikalske og koreografiske perlen. Gleder meg såpass at jeg lastet ned sangen på vorspiel i går. I morgen kl 0900. Jazzdans, sal 1. Be there or be square.

Maybe I'm Supposed To Say I'm Walking Tall On Feet Of Clay

Du vet når man får brusk under kneskålen og deretter infeksjon i et sår under foten? Ikke. Det vet jeg.

En skade kommer sjelden alene, sies det, og i løpet av kun én kort uke har jeg vært innom flere. Hadde jeg visst at det var så viktig å rense såret når man hadde fått flis, ville jeg aldri tatt så lett på det da Eirik måtte dra ut en flis på størrelse med en halv tannpirker fra foten min en gang medio januar. En kjapp liten vask med Pyrisept for tre uker siden ville spart meg for en helvetes mye smerte i går ettermiddag, samt to eksepsjonelt vonde danseøkter og en noe utfordrende fottur på glattisen. Alltid gøy å danse jazz med et betent sår under foten, for deretter å få nevnte sår skåret opp med skalpell på legekontoret. Spenning på en onsdag.

Bortsett fra fotondet er livet bra. Jeg har mye lættis, bruker mye penger jeg ikke har, synger mye og er mye sosial. På tirsdag drakk jeg til og med vin OG spiste kake med Vibeke, på kafé, på Frogner, til sent på kveld. Da følte jeg meg voksen, gitt. Dessuten har jeg begynt med litt skuespillergreier igjen, og det går forbausende ålreit. Vi har tekstperiode på skolen, og Frikk og jeg mesker oss med en scene som er et slags maraton i korte replikker (hvorav noen er fascinerende merkelig utformet) og stemningsskift. Mye graviditet, skaphomofili og kjeksspising. Tror det kan bli veldig fint, faktisk! I dag har jeg til og med vært på regiprøve til påskekrimmen. Innspillingen går av stabelen på mandag morgen, og etter ettermiddagens fest av en øvelse må jeg si jeg gleder meg. Selve filmen blir bra, men bakomfilmen blir nok enda bedre; særlig replikkene som oppstår når skuespillerne tar seg manusmessige friheter. Hoihoi. Kommer snart til en lokalavisnettside nær DEG.

I morgen blir det kor, musikkteaterhistorie og dansevisning med M2 og Musikaldans for danselinja, lærerne og holdpåhatten litt invitert presse. Noen ganger blir jeg litt usikker på om Bårdar vet sitt eget beste. Jeg skal plastre det åpne såret og gi alt og litt til. Så blir det litt helg, litt øvings og litt skrekkblandet fryd på søndag. Jeg er stolt av at jeg klarer å holde noen ting hemmelig.

Ett fullkomligt kaos

Det var det jeg våknet opp til i dag morges; ikke en estetisk nytelse av en frokost med toast og kaffe, men et kaos av dimensjoner. Jeg synes selv at jeg har tilpasset meg voksenlivet ganske forbilledlig, men på ett, eneste punkt er jeg fortsatt fjortis. Jeg er fullstendig ute av stand til å holde orden på rommet mitt. Det grenser til det perverse. Derfor har jeg og Ada tilbragt omtrent hele dagen inne, ryddende i hvert vårt respektive bombenedslag. Det var jo ålreit det, i og for seg: vi har til og med fått oss hele fire ekstremt gode lattere, pluss spist nok usunn mat for et helt år. Greit å spise på seg det man har trent bort i løpet av uka.

Uka har ellers vært god, og preget av store mengder latter og internhumor. Den har også vært preget av litt sangevaluering (som jeg faktisk tror gikk ganske bra, og det er ganske digg), litt ekstremflerstemmighet og relativt mye dansesvette. Det har nå nådd et punkt hvor jeg har gitt opp å se nogenlunde bra ut mellom mandag og torsdag grunnet all svetten som på et eller annet tidspunkt vil produseres. Kjører derfor steinhard stil på fredagene og satser på at det er det bildet av meg som blir sittende igjen i underbevisstheten til medelevene mine, ikke det våte og rødmussede faenskapet som svinger seg i tonene til Nat King Coles udødelige slager L-o-v-e. Eller i pardans med påfølgende vaskeromstrening med Henrik, for den saks skyld.

Så jada. Jeg er generelt sett fornøyd, hvis man ser bort i fra at jeg har fått en aldri så liten kneskade. Eller, fått og fått; det skjedde vel strengt tatt i begynnelsen av januar, men det var på onsdag jeg fikk det diagnostisert. Det er bittebittelite og det går helt fint an å fikse med daukjedelig fysioterapi, hvilket ikke bør være noe problem for meg (tatt i betraktning at jeg tilbragte hele fjoråret i ensom stillhet med utelukkende logopedøvelser som selskap). Det som er litt kjipt er at det er veldig selvforskyldt, fordi jeg har kjørt denne ydmyk og nydelig-greia litt for hardt. Har man naturlig flat turn-out er det tydeligvis like skadelig å ikke bruke den, som det er å ha liten turn-out og prøve å bruke for mye. Fra nå av skal føttene mine peke stolte og fornøyde til både øst og vest i hver dansetime. Dessuten går det ganske bra med nyttårsforsettet uansett, så da kan jeg legge den skyggementaliteten litt på hylla. For nå.

I morgen skal jeg spise middag og synge litt med pappa. Nå, derimot, skal jeg legge meg på det ryddige rommet mitt, lese Cornelis Vreeswijk-biografien, pugge litt manus og fortsette å bli pinlig varm inni meg av Bo Kaspers-tekster.

Dom vill lära dig att ljuga, när det tar emot.
Lära dig bocka och att buga, för någon idiot.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.

I Thought I Was A Fool For No One, But Ooh Baby I'm A Fool For You

Det er søndag, igjen, og jeg hører på den nye cden til Antony and the Johnsons, igjen. Det er virkelig en helt sinnsyk tragedie at han kommer til Oslo og at jeg ikke greide å hive meg rundt og få billett. Litt som hvis Helen Mirren og Colin Firth hadde spilt en tåredryppende, men samtidig gloheit elskovsscene midt på Stortorvet mens jeg var stuck på jobb i Bogstadveien og pusha espressobaserte drikkevarer. Eller ja. Dere skjønner. Det konstruerte scenarioet der var forøvrig såpass fantastisk at jeg ikke skal tenke mer på det, for da blir jeg alldeles ustø og ukonsentrert.

Det eneste som ikke var oppkonstruert med det var min arbeidsplass, og der var jeg noen timer i går. Å jobbe lørdager er egentlig ikke en favorittaktivitet, men ettersom jeg i går sto opp tidlig med den hensikt å trene pilates før jobben, var jeg i kjempehumør. Riktignok var pilatesklassen flyttet, så det ble mer skitpreik med Espen og tafatt styrketrening, men dog. Dessuten kom min desiderte favorittstamkunde - type jazzelskende, eldre norsk komedieskuespiller med sans for selskapsreiser - og vi har en så god tone at da blir de irriterende jobbebagatellene litt lettere å takle. Som for eksempel den sjokkerende mengden kunder som ikke forstår poenget med å stille seg i kø foran kassa, men heller vil stå et annet sted i lokalet og rope ut bestillingen sin. Nei, kaffen din kommer ikke fortere om du lener deg over espressomaskinen og snakker direkte inn i øret mitt. Jeez.

Etter jobb var det vors med sandefjordsvenner. Fryktelig koselig. KarroCool hadde fete briller som hun ikke ville låne ut, og jeg ble forvandlet til et fototalent av de sjeldne da jeg fikk ta bilder av Tonje. Jeg skulle liksom ikke være med ut, ettersom jeg på en måte har sangevaluering i morgen, men det gikk jo dårlig. Bergansjakka mi og jeg befant oss plutselig på Parkteatret, og det var en ambivalent opplevelse. På en måte trives jeg veldig godt på Grünerløkka blant alle de hipsterintellektuelle med nerdebriller og fine klær, på den andre siden blir jeg litt sånn hjelp is this all there is. Og alle er egentlig litt like, og alle driver med de samme smarte tingene på Blindern eller koker kaffe i en eller annen underholdningsredaksjon for å drive med et eller annet med media når de blir store. Nå er jeg fryktelig fordomsfull, men det ligger vel bittelitt i det. På en måte var det litt digg å være nerden med boblejakke blant alle vintagekåpene, på en annen måte ikke. NUH VEL.

Jeg trives med fysisk fostring, svett treningstøy og internhumor. Derfor skal jeg spise litt frokost og henge opp en klesvask (nok en ulovlig vaskeseanse, jeg gjør opprør mot borettslagets naziregime), og så skal jeg ta på meg boblejakka igjen og ta t-banen til skolen. Jeg skal liksom synge to sanger så pent som mulig for absolutt alle sanglærerne på skolen i morgen, for deretter å få egen stemme og teknikk evaluert. Nettopp. Derfor skal jeg øve, og slutte å la meg sjokkere av hvor langt folk er villige til å gå for å psyke ut andre. Not all Bårdar people are good people, for å si det sånn. Hvis noen har lyst til å gjøre meg veldig fotogen (som skuespilleren på bildet der, fytti FASAN) eller sykt god til å danse jazz, må de gjerne stille opp, forresten. Mine barn skal tvinges inn i ballettsko fra fosterstadiet. Nå ble det et langt innlegg igjen. Pokker. God søndag.