Still My Body Aches

Der har du meg: jeg tøyer og tøyer, men jeg blir fortsatt like forbanna støl i beina. Jeg var inne på tanken om at jeg kunne være overstrukket, men etter dagens noe miserable forsøk på å gjenta torsdagens spagatsuksess tror jeg den ideen pent må kasseres. Smerten jeg føler er rett og slett stivhet. Så mye for tanken om at jeg liksom er en gammel sjel i en ung kropp.

Helgas utskeielser kan i og for seg også ha noe med stølheten å gjøre. Fredag var det Bårdarfest med schlagermusikk og vifting med hip hop-svansen. For Ada involverte festlighetene også et aldri så lite vesketap (he.he. ordspill he.he.), med påfølgende konspirasjonsteorier rundt hvem som kunne være veskens rette far, ehh, tyv. Jeg var uansett ganske full, og imponerte (?) Simen med min daværende ganske så imponerende spagat mens vi sto i dokø. Dagen etter sto jeg opp grytidlig, iførte meg ører og kattesminke og gikk på jobb. Nei, jeg har ikke fått jobb i en norsk nyoppsetning av musikalen Cats: jeg har bare en litt overdrevent fantasifull kollega som, i et forsøk på å dra opp handlegleden i disse finanskrisetider, arrangerte karneval på Norli Bogstadveien. Kombinasjonen fyllesyke, kaffegrut og påmalte værhår er ikke å anbefale.

Uansett, lørdag kveld var jeg tilbake i slag og satte ut med frisk mot for å feire homoseksualiteten sammen med en gruppe glade mennesker. Denne festen var adskillig mer vellykket enn fredagens, særlig ettersom den inneholdt musikalske perler som Wilderswood - Trond Teigen, Hero - Charlotte Perellli og ikke minst slageren Alle ønsker at de var en katt, innspilt av Guri Schanke. Det var okay å være gay på lørdag, for å seia det slik. Jeg valgte forøvrig, igjen, å benytte anledningen til å briefe med min nyfunne kroppskontroll. Har et noe uskarpt, men rimelig levende mentalt bilde av at jeg sto i bro midt på stuegulvet mens jeg avleverte den udødelige setningen: Se på meg, jeg går på Bårdar. Jada. No more Bacardi for me.

Man skulle kanskje tro at en sånn crazy helg (her håper jeg dere tar ironien både kraftig og godt) ville legge en kraftig demper på dagens sangtime, men neida. Det gikk forbausende bra, bedre enn på flere uker. Nå, derimot, er jeg ganske knekt i absolutt alle organer, så jeg tror jeg tar kvelden. Jeg er kjempeglad, da, nesten hele tiden. Det er ganske vanskelig å ikke være det når man gjør ting som er inspirerende og moro hver eneste dag, sammen med inspirerende og morsomme mennesker. I morgen blir det mer tøy og bøy, mer piruettsadisme (egenpåført sådan), mer Rogers & Hammerstein, mer til overs, mer sang og mer hygge. Life Is Just A Bowl Of Cherries. Piis ænd løv.