I staden där jag växte upp och så, märker du hur fort det går

Jeg er hjemme i Sandefjord på ferie en uke. Det er sykt deilig. Jeg hadde glemt hvor fint det er her om sommeren, og særlig nå som mamma og islendingen har totalrenovert hele hagen. Det har ikke vært fantastisk vær, men det har egentlig ikke gjort så mye: jeg har bare ligget i hengekøya i hagen med pledd over meg og lest Jo Nesbø. Sommer og krim, altså - det er ikke dumt!

På kveldene har jeg hatt etegilde og skravlekveld i god, gammeldags sommerånd med gode

sandefjordsvenner. Vi sitter i kjellerstua til Sivert, spiser sjokolade, ser på dokumentarer om seriemordere på TV og snakker om livet og alle vi kjenner og hva de driver med nå. Det er merkelig, for det er akkurat det vi har gjort i fem år, og det føles egentlig ikke som det har gått så veldig lang tid. I den kjellerstua tror jeg tiden har stått stille. Bortsett fra på spillkonsollfronten. Vi hadde ikke Nintendo Wii i 2005. Det har vi nå, så i kveld har vi spilt Mario Party og drukket rosévin.

Når klokka bikker over midnatt sykler jeg kjempefort hjem over jordet, forbi den gamle skolen min, over ringveien og hjem på den samme veien jeg syklet hver dag i tre år. Jeg tror jeg kan sykle den veien i blinde, og det må jeg nesten også, for Sandefjord kommune insisterer på å skru av alle gatelykter etter klokka tolv. Det er fint å være tilbake her, møte tidligere lærere, gamle venner og andre kjente i byen (og gjemme seg for de man ikke vil treffe), sitte oppe sent og lese bok og drikke te, fint å glede seg til å sykle på stranda i morgen tidlig. Det er fint å være her, men det er fint å vite at jeg ikke skal være her resten av livet også. Nå er det ikke bare én, men fire islendinger i huset. Mamma har lært seg islandsk også, så jeg er strengt tatt i mindretall. Skal trekke opp på rommet og gå i eksil sammen med Jo og Harry. Sov godt. I morgen er dette meg:

Spørsmål:

1. Skal du hjem til barndomshjemmet ditt i sommer?

2. Hva liker du i så fall å gjøre der?

Summer In The City Means Cleavage, Cleavage, Cleavage

Og plutselig var det over, gitt. Vi festa oss ut av Bårdar med et grandprixshow uten like; oss selv på storskjerm fra Telenor Arena og innklipte hilsener fra Per Sundnes og Stian Barsnes Simonsen (ser ikke helt hans tilknytning til MGP, men i disse dager vil vel alle ha en bit av schlagerkaka). I tillegg var det fri flyt av musserende og bløtkake, så det var ikke en dum måte å avslutte to av de beste årene av livet sitt på. Bårdar, altså. Som jeg og en dansejente så fint konstaterte under et særdeles beruset øyeblikk i sal 1 på onsdag: vi har gjort utrolig mye rart i det huset der. Jeg har gjort showstoppernummer med 15 menn og meg i boa (et stor øyeblikk i enhver kvinnelig musikalartists liv), jeg har løpt rundt i lue og Gloppens bukse og villet være med i den kule, new yorkske guttegjengen, jeg har rappet på amerikansk foran hele skolen, og jeg har - i en relativt minneverdig seanse - avsluttet det toårige kalaset med å simulere samleie med Kim Helge foran hele klassen. Et samleie som var resultatet av improvisasjonen "gravid kvinne på vei til sykehuset" møter sjangeren "porno". I went out with a bang.

Og det er det flere som har gjort, for å si det sånn. På fredag kom Gard og Petter i klassen min jaggu inn på Teaterhøgskolen. Det er sykt og fint. Folk kommer seg opp og fram i verden. Det blir tydeligvis folk av oss. For å rett og slett sitere klassen min: Livet --- (lang kunstpause) --- er sjukt.

Hva med ræ sjæl?, tenker du kanskje. Jo, jeg har ikke brukt tiden min til å komme inn på teaterskoler. Jeg har derimot drukket mye kaffe, mye alkohol, hatt prinsessebryllupsslaberas i heimen (og i samme slengen sett kjære mor Marte get hammered on love og sjampis før klokka seks på formiddan), vært på tidenes lengste tomannsnachspiel i klassekamerats barndomshjem, ligget i park med Gloppen, vasket alle klærne mine og desinfisert toalettet. Også har jeg blitt utsatt for nettsvindel og begynt jobben med å overstrekke hamstrings. Dere veit, det vanlige. I morgen skal jeg begynne på Rimi. Det er kanskje ikke det feteste man kan gjøre om sommeren, men jeg har skolefri fram til 30. august, og da føles det nesten som om sommeren skal vare evig. I en evigvarende sommer er det ikke krise å tilbringe fire uker med litt vakter på Rimi. Oslosommer er kanskje det beste jeg vet, særlig når jeg skal være en hel uke på ferie i Sandefjord pluss en hel uke på Dance Explosion i august. Og mange andre ting, som jeg ikke vet eller har planlagt enda. LIVET.

Spørsmål:

1. Hva gjør du i sommer?

2. Hva er den rareste/kjipeste/kuleste sommerjobben du har hatt?

3. Hvilken sang og artist er tittelen til innlegget hentet fra?

Zing! Went The Strings Of My Heart

I dag har jeg skrevet kontrakt på leiligheten min i Göteborg. Det blir noe så vanvittig fint! Den ligger sentralt, har en liten balkong, kjøkken med masse skap og plass til spisebord, flislagt bad og et fint rom med en slags alkove der senga kan stå. Veggene er helt hvite, og jeg gleder meg som et lite barn til å henge opp bildene mine, sette inn bokhyller og lage det til mitt hjem; selv om det bare er for ett år. Plutselig er det en leilighet jeg skal bo i helt alene, som bare er min. Hjemme hos meg og ingen andre. Det er første gang. Det blir sykt gøy og veldig rart. Det eneste minuset med leiligheten akkurat nå er at det står en 120-seng der som må bli stående, hvilket betyr at den elskede senga mi må oppbevares i Sandefjord hos a mor ett år. De to andre møblene som står der - et brunt skap og en gråaktig sofa - er heller ikke noe å skrive hjem om, men sofaen kjøper jeg nytt trekk til og skapet setter jeg på loftet. Jeg er en driftig kvinne.

Etter kontraktskrivingen tok jeg bussen inn til sentrum (noe som tar fem fuckings minutter) og møtte min kjære Artisten-mormor Rebecka. For de uinnvidde kan jeg opplyse om at alle teaterhøgskolene i Sverige opererer med et slags slektsystem: når du kommer inn får du tildelt en mor eller far i kullet over deg, og hans eller hennes mor/far blir da din mormor eller morfar. Og sånn holder det på. Rebecka er altså min mormor, gikk ut nå i vår og skal mønstre på Color Magic som showartist til høsten. Hun er et godt over gjennomsnittlig fint menneske. Hun ga meg en liten sightseeing på skolen (med litt ulovlig ervervet nøkkel), før vi gikk og fikade som det så fint heter på Avenyn. God vegetarlasagne, god samtale og godt selskap - stort mer man kan ikke be om. En liten stund fikk vi også besøk av noen andre svenske musikalmennesker, hvorav en hadde sett sluttkonserten vi hadde på opptaksprøven. Veldig hyggelig. Det er helt absurd gøy at jeg skal flytte og starte et litt nytt liv til høsten.

Kvart over seks gikk bussen hjem, og jeg dro fra byen med en helt annen sinnsstemning enn jeg hadde da jeg kom. Det finnes et liv etter Bårdar; til og med et som lover ganske godt! Revet med som jeg var av denne gode dagen, lagde jeg rett og slett en spilleliste på iPoden som jeg herved har tenkt å dele med dere. Den heter passende nok Göteborg, og gir et slags schizofrent bilde på den feelgood-stemningen jeg var i. Alternativt bare et schizofrent bilde av min musikksmak. Uansett, her: Göteborg.

Jeg tror dette blir en knakende fin sommer. VIRKELIG. Livet er et bra sted å være.

Spørsmål:

1. Hva har du gjort denne lørdagen?

2. Hva skal du til høsten?

3. Skal du flytte i sommer?

Beat Me Daddy, Eight To The Bar

En æra er snart over; på onsdag neste uke har jeg min siste dag på Bårdar. De som har holdt ut med denne bloggen i de siste to årene (ja, det er så lenge, jesus krist og maria og alt det der) vet naturlig nok at den i ganske stor grad har omhandlet min tilværelse på skolen. Hva skal jeg skrive om nå som jeg ikke har svette dansesaler, støle stemmebånd og tsjekkiske teaternazister å blogge om? Tja, si det. Livet, kanskje? Mitt liv i kassa på Rimi St. Hanshaugen i sommer? Høres det ut som noe av interesse? Jeg regner med at det blir en tung avskjed med Norges Fame-skole (notér: det er ledelsen som kaller den det, ikke jeg) for dere alle, ikke bare meg. Kødda. Heldigvis for dere alle skal jeg begynne på en lignende skole i Göteborg om bare litt over to knappe måneder. Nå puster dere lettet ut tenker jeg. Hahaha. Jammen er jeg en morsom jente.

På det seriøse planet: vi har spilt to forestillinger av den utradisjonelle komboen Sweet Charity/RENT på Chat Noir. Sykt kick. Før selve showene braket løs var det mye stillaspolitikk, konstruksjon av hengende hippiealter, synging med scenesnø i munnen, femten timers arbeidsdager og en del emoepisoder. Emoepisoder var det også nok av etter forestilling, og da særlig på vår episke teppefallsfest. Kalaset utspilte seg i sal 5 på skolen, en ganske liten og normal dansesal, med tilhørende tak utenfor vinduet. Regissøren satte rekord i talelengde uten at noen syntes det var annet enn positivt, og resten av oss drakk oss gråte-og-danse-og-synge-jazzlåter-flerstemt-fulle på vinkartonger innkjøpt av lærerne. Jeg forlot skolen kvart på seks. Vi er en fin gjeng.

Nå synger vi, bokstavelig talt, på det siste verset. Én uke igjen, og i dag har vi sparket fra med to danseklasser; én med gode, gamle mer-til-overs (stikkord: svettebad) og én i moderne og gulvarbeid. Kroppen min har møtt underlaget på nye måter, for å si det sånn. Har en kul på hoftekammen som blir mer lilla for hver time som går. I morgen blir det ballett, og det liker jeg som vi vet over gjennomsnittlig godt. Gleder dere dere ikke til jeg får et liv? Det gjør jeg også.

Jeg vil forresten ha en sånn hårspenne som hun på bildet. Det var alt.