Det kommer annat emellan och det är bra

Prosjekt "Gjenoppta Bloggingen" begynner jo optimistisk. Hyppigere har det altså ikke blitt siden sist. Men ok. Jeg prøver litt til, jeg gjør det.

Det er forbanna fint på så altfor mange måter akkurat nå. Det er ordentlig høst i Göteborg; ikke sånn tullehøst, men skikkelig høst - en sånn der det regner om morgenene, det er hyggelig og varmt inne i kantina på skolen og løvet blåser i vinden sånn at det ser ut som det snør. Det gjorde i hvert fall det da jeg gikk av bussen ved Korsvägen i går morges. Det var akkurat som i en film, eller noe annet kunstnerisk og estetisk fint. Sånne ting liker jeg da, vet dere. Jeg har sunget på auditions i det vide og det brede, og det har gått bra. I dag hadde jeg en hvor jeg la så mye av meg sjæl i framføringa at jeg er bombesikker på at det lå igjen en halv nyre etter meg på gulvet i A308. Det var hinsides gøy, men når det går bra er det nesten enda verre etterpå; fordi man får smake på hva det faktisk ville være å få den jobben. Det tar aldrig riktigt slut, for å sitere Lars Winnerbäck. Er det ikke det ene, så er det det andre. Men det er kanskje derfor jeg driver med det her. Og er det noe jeg er glad for akkurat nå, så er det at jeg får lov til å holde på med akkurat dette. Det er helt absurd hvor bra det er, på mange måter, at jeg får gjøre alle de tingene jeg holder på med nå. Etter høstferien skal jeg spille en jente som har drept og partert en mann med sag. Skjønner dere, eller? Det er moro, det her.

Jeg har solgt hjertet mitt til Sverige. Jeg elsker Göteborg, jeg e l s k e r Stockholm, og jeg... jeg trives her. Det er bra her. I morgen skal jeg tilbake til Oslo i en uke, og det er også fint. Det er helt fantastisk egentlig, det også. På den ene siden blir jeg litt sliten av at jeg ikke helt vet hva som er hjemme og hvor jeg skal bygge og bo og alt det der, men på den andre siden føler jeg meg ganske takknemlig for at jeg får oppleve begge deler. At jeg får låne begge landene. Mest av alt er jeg takknemlig for at jeg holder på med det jeg holder på med. At jeg jobber med dette. Så lenge jeg får jobbe med noe som er bra, driter jeg i om jeg må snakke norsk eller svensk. Så lenge jeg får jobbe, så går mesteparten av det andre i livet ganske bra. Sånn er det i hvert fall nå. Og det sover vi på.

The Bitch Is Back

Åkæi, folkens. Dette trodde jeg aldri skulle skje, men nå skjer det jaggu meg. Ånden kom over meg igjen. Ikke Den Hellige Ånd (og godt er det, for sånt blir det barn av, har jeg hørt), men bloggånden, og plutselig satt jeg her da, med morrakaffen i handa, leste gamle innlegg og ble supernostalgisk. Dessuten tok jeg meg selv i å synes at jeg var ganske morsom, og at jeg, på en eller annen bisarr måte, faktisk har et litt interessant liv. Det ville jo vært dumt om jeg skulle fortsette å holde all denne underholdningen borte fra dere. I tillegg har jeg også merket at mine ferdigheter i det norske skriftspråket har begynt å skrante litt etter all denne svenskofilien jeg holder på med her borte, så ja; noe måtte gjøres. Og blogg ble svaret.

Det er tirsdag, det er morgen, og jeg har av uforklarlige årsaker vært våken siden klokken kvart på syv. Eller, uforklarlige og uforklarlige. Jeg skal forsåvidt prøvesynge for GöteborgsOperan, VärmlandsOperan og Östgötateatern på en og samme audition i dag, så det er kanskje ikke hypermerkelig at kroppen er litt stressa. I tillegg er den velkjente hypokonderen i meg lys våken, så her har jeg inhalert vanndamp, tatt meg litt ibuprofen og 1000 mg C-vitamin. Pluss to kopper kaffe og litt cottage cheese. Alt før klokka rakk å bli 0900. Kunstnerlivet, dere. En evig reise i nerver og angst.

Under dette paranoide immunforsvarsopplegget har jeg, parallellt, lest gjennom litt gamle innlegg i bloggen. Det var faktisk veldig fint. Det slo meg at jeg hadde det veldig, veldig bra de to årene jeg bodde i den fuktskadede leiligheten på Marienlyst. Vi var litt av en gjeng. Jeg savner det litt, selv om det forsåvidt er digg og voksent å bo alene i sin egen leilighet også. Nå skal jeg ikke skrive mer om mine fordums dager i kollektiv og hvor lykkelige de var. Fikk litt Thomas André-vibber av meg selv da jeg skrev setningen "Vi var litt av en gjeng", og det blir faktisk litt for tragisk på en nervepirrende morgen som denne. (klikk på linken og le/gråt)

Uansett. Jeg håper noen er keene på å lese. Jeg håper at jeg fortsatt behersker det norske språket. Jeg håper at jeg en eller annen gang kommer til å løse denne evigvarende norsksvenske identitetskrisa jeg lever med, og jeg håper at den trestrøkne D-en jeg skal sneie innom både en og fire ganger klokken 1500 sitter som en kuk i kondom. Jeg håper alle har det bra. Jeg elsker Göteborg og Sverige, men jeg elsker Oslo like mye, og det skal bli ubeskrivelig godt å komme dit til helga. Da skal jeg helle i meg kaffe fra Kaffebrenneriet og kjøre trikk til jeg spyr. Bildet der oppe er fra veien min til bussholdeplassen her hjemme, forresten.

SPØRSMÅL:
1. Is there anybody out there?
2. Hvor mye kaffe er det helsemessig forsvarlig å drikke?
3. Har du savna meg? (her er det lov å lyve og si ja, bare sånn at jeg skal føle meg litt mindre tapersk)