What You Don't Know About Women

Dette er omtrent det jeg ser av verden utenfor skolen om dagen; det jeg ser fra sykkelstyret på vei til skolen og hjem fra skolen. Med andre ord, en relativt kjedelig gate i ytterkanten av sentrum av Göteborg, som enten farer forbi i ekstrem fart (nedoverbakke på vei til skolen) eller humper forbi i varierende fart (oppoverbakke på vei hjem, fart avhengig av dagsform). På gode dager får konkurranseinstinktet mitt kjørt seg noe vakent på vei opp, særlig når jeg blir forbisyklet av andre, obsternasige syklister. Det er ikke greit. Jeg legger meg på hjul. I dag vant jeg, etter en grei spurt, med god margin over en svensk mosjonistkvinne med fornuftige sko. Mulig hun syntes jeg var litt spesiell.

Ellers ruller livet på, med mindre og mindre konkurranse rettet mot andre (bortsett fra andre syklister) og mer og mer konkurranse rettet mot meg selv. Det fungerer fint for meg, må jeg si. Det har blitt ordentlig høst og jeg høster fruktene av flere år som manisk skjerfinnkjøper. Har så mye fine skjerf, vet dere. Gullårstid for meg, sånn motemessig. Høsten er dog ikke en gullårstid immunforsvarsmessig. Jeg har ryki på en liten immunforsvarssmell, men etter tre dager som en slags vandrende, opphovnet mandel er jeg på bedringens vei. I dag sang jeg Jason Robert Brown for fulle mugger på sangtime uten å høres ut som ei kråke. Jeg tror, helt seriøst, at hvis jeg bare får synge litt med bra akkompagnement noen ganger hver uke resten av livet, så kommer jeg glatt til å unngå alle former for depresjon.

I morgen er det jazz og avsluttende tilbakemeldingstime i aksjon/aktivitet (skuespillerfaget vi har hatt 16 timer i uka siden skolestart), og så er det helg igjen. På kvelden blir det spleiselag for å feire høsten i et av teaterstudioene sammen med resten av sceneområdet (skuespillerfag og opera), og på lørdag får jeg besøk av Kath! Jeg sier som hele M2 på Bårdar 09/10:

LIVET.

PS. Tittelen har ingen relevans, det er bare tittelen på en veldig kul og schvingende duett jeg skal synge med Tuva i klassen. Takk.

Good Morning, Baltimore

Eller god morgen, Göteborg, da. Om vi skal være pirkete.

Tiden går latterlig fort her borte, nå har jeg for eksempel bodd her i en hel måned. Helt sykt, selv om det føles som om jeg har vært her lenger. Det er akkurat som om jeg står opp om morgenen på mandag, og neste gang jeg legger meg er det plutselig torsdag kveld og da er uka over. Det var godt beskrevet, gitt.

I går var jeg på skolen fra halv ni til ni, og i dag skal jeg gjenta bedriften med noe lignenden, så jeg rekker liksom ikke skrive. Derfor gjør jeg det nå. Forrige uke var fin, men omtumlende. Hadde svette dansetimer (kondis = forsvunnet), utrolig fin sang-/repetitørtime (Streisand og My Fair Lady og flink pianist, det blir ikke så mye bedre) og gigantiske mengder skuespillertrening. På fredag var det begravelse for en mann som har betydd utrolig mye for utdannelsen vår, og det var fryktelig vakkert og veldig, veldig trist. Vi kjente ham ikke, men vi var den siste klassen han var med på å ta inn, og det var godt å gå dit som klasse og kjenne på hvor takknemlig man er for å være her i dag. Så mye varme og musikk og engasjement og samhold i en begravelse er ikke hverdagskost. Tusen, tusen takk.

Etterpå var jeg et slakt, og kvelden ble tilbragt i fosterstilling i senga, før jeg dro meg med trikken til Julie. Hun bød på vin og mat og jeg takket ja. Lørdag var det brettspill og alkohol i et særdeles norsk festlig lag, og søndag ble - som dere forhåpentligvis vet - en annen slags sorgens dag her borte. Kjære nordmenn, stem rødgrønt og stem medmenneskelig. De ødelegger samfunnet sitt sakte, men sikkert her.

Nå skal jeg på sangtime!

Breakfast At Tiffany's

I dag spiste jeg søndagsfrokost med Simen. Via Skype. Det var sykt koselig og litt trist på samme tid. Trist fordi det er rart å være langt borte fra noen man er vant til å se absolutt hver dag og omtrent hver våkne time, men også litt trist fordi - let's face it - det er noe patetisk over at ens eneste søndagssamvær har vært via satelitt og webcam. Jeg stortrives i Göteborg, men jeg driver også en liten privat nedtelling til alt av samvær med utenomgöteborgiske venner. København og ekteparet Ha + Anders: 26 dager. Oslo og alle det innebærer: 50 dager. Bergen og Gloppen i full transemundur: 56 dager. Innimellom København og Oslo sniker London-turen med klassen seg inn også, så det er ikke akkurat synd på meg. Dette blir en veldig, veldig fin høst.

Når jeg sier at et skjermbilde av Simen har vært mitt eneste søndagssamvær, så juger jeg litt. Jeg har nemlig både stiftet bekjentskap med en svensk kjernefamilie i første etasje og en kjekk og grei låsesmed. Låste meg ute av leiligheten, da vet dere. Moro. Betalte låsesmeden med det svenske kortet mitt, og har nå bestemt meg for å late som det aldri skjedde.

Resten av dagen har jeg tilbragt med klesvask, matlaging, mailskriving og forberedelse til én av morgendagens skuespilløkter. Vi skal observere oss selv nøye i et dagligdags gjøremål, sånn at vi kan gjenskape det for klassen i morgen. Sekvensen skal vare 2-3 minutter og kan ikke involvere imaginære objekter eller personer. Dette innebærer 1) at jeg må prøve å bygge en så nøyaktig kopi som mulig av stua mi i teaterstudio A306 i morgen og 2) at jeg har utført den samme "å teipe noter"-sekvensen fem ganger her hjemme i min ensomhet, for deretter å ta notater. Man føler seg veldig rar når man prøver å gjøre noe dagligdags, men hele tiden er ekstremt opptatt av akkurat HVA det er man driver med. Jeg tror ikke det blir så veldig troverdig det der, egentlig.

Grunnstemningen her borte i øst er glad. Jeg er glad for at det er høst, jeg er glad for at jeg går på denne fantastiske skolen, jeg er glad for at det er så mange bra mennesker her og jeg er utrolig glad for at det finnes så mange bra mennesker spredd ut i resten av Nord-Europa som jeg snart skal få se igjen. Klein og søndagsfrokostmett hørte jeg på Body Talk pt. 2 og var omtrent sånn som dette:

We've Only Just Begun

Én uke har gått, men det føles mye lenger. Hjernen er så full av ny info at man kan spørre seg hvordan det er plass til mer. Det er det forhåpentligvis, dette er liksom bare begynnelsen (både bokstavelig og billedlig talt).

Alt virker hittil veldig, veldig bra. Har hatt sangtime og lært meg at alle vokalene mine er på bærtur (forsåvidt intet nytt under solen), introduksjonsforedrag i omtrent alt man kan få introduksjon i på HSM, litt dans og mye teater. Dessuten har jeg detaljobservert en vennegjeng førtifem minutter på Centralstationen, med alt hva det innebærer av spiontaktikker for å ikke bli oppdaget og avslørt som kikker. Resultatet skal spilles for klassen + operaklassen i morgen, av meg, Mari, Knut og Opera-Jens. Jo, også har jeg 45 minutter helt for meg selv med en pianist annenhver uke, i tillegg til sangtimen min. Han er ganske flink også, kan du si. Grei luksus.

På fredag hadde vi innspark og ble sørpe kanakkas, alle som en. Knut og jeg hadde jamsession i en blackbox med flygel og spilte Du måste finnas i bossatakt og rødvinsrus. Jeg flørtet med en kantor, og en kjekk mann kalte meg baby og sa jeg luktet godt. Mari fyllesyklet og Liw glemte nøklene sine inne i skapet på skolen. Dette resulterte i at jeg fikk leilighetens første overnattingsgjest. Liw var meget takknemlig, og ville gjerne fikse det tette røret i vasken på badet med det samme hun kom. Dette ble avverget. Lørdagen var jeg en tur i byen, men lå ellers i fosterstilling og led. Og i dag, dere, har jeg vært husmor! Jeg har storhandlet, lagd knekkebrød, dobbel omelettporson og en avsindig god thai-inspirert linsegryte. Dessuten har jeg vært en tur på skolen og øvd sang. Man bare låser seg inn med nøkkelkortet sitt, og vips: så har man tilgang til alle studioer og øvingsrom og det som verre er. Bårdar, go home.

Nå drikker jeg grønn te og har skrevet prosessdagbok. Blir jeg mer flink pike nå, så blir jeg veldig kjedelig. Livet är la gött i Göteborg.

Byr på linsegryte og kvise på overleppa.