No day but today

Tida går virkelig helt sykt fort. Jeg hadde tenkt jeg skulle komme ganske raskt tilbake med et nytt, mer positivt innlegg etter mandagens emo-blogg, men det ble liksom aldri tid. Plutselig er det i hvert fall torsdag kveld, og sinnsstemningen har, takk og pris, blitt litt lysere siden sist. Dels fordi øvelsene jeg fikk på sangtimen faktisk hjalp, dels fordi sanglæreren hadde rett i at det ville gjøre alt mye bedre å bare grine fra seg litt, dels fordi skuespilltimen jeg gikk til rett etter forrige innlegg gikk superbra og dels fordi det har vært så mye annet å tenke på. Som hvordan man skal lære seg å lytte etter og forme ulike overtoner når man synger, hvordan armene skal festes i andre posisjon, hvordan man formidler en historie ved kun å bruke kroppen, iført maske, eller hvordan man lærer seg en to minutter lang koreografi på ca fem minutter før timen begynner. For eksempel. Jeg sier for eksempel fordi jeg kunne holdt på i det uendelige. Det er helt sykt at jeg bare har gått på skolen i fire uker. Det føles som en evighet. Egentlig er det veldig merkelig; på en måte føler jeg at jeg har lært masse og utviklet meg allerede, samtidig som jeg hver dag blir mer og mer klar over hvor sinnssykt mye jeg ikke kan og hvor fryktelig mye jobb som gjenstår. Det er både motiverende og demotiverende på samme tid. Det er liksom så store kontraster hele tiden. Først kan jeg sveve en hel dag på at jeg fikk til piruettene i klassisken og at ballettlæreren min spurte om jeg hadde danset ballett på Jorun Kirkenær (for dere som ikke er helt inne i dansekretsen: major cred, min rimelig uerfarne bakgrunn tatt i betraktning), deretter går vi med skolen på jazzforestillinga til det profesjonelle kompaniet til Bårdar og plutselig er ikke ballettriumfen så jævlig imponerende lenger. Hjernen min klarer liksom aldri å ta pause, det er alltid et eller annet jeg vet jeg bør/vil/skulle ønske jeg kunne bedre; alltid et eller annet nytt å tenke eller øve på. Det er helt fantastisk, men det er fryktelig slitsomt. Den beste måten å beskrive det på, blir vel å sitere min rimelig strenge ensemblesanglærer: Det er nå dere har sjansen, det er nå alle disse mulighetene er her. Ta dem og bruk dem for det de er verdt. Sånn føles det, hele tiden. Og det er derfor at jeg, Julie - musikalsnobben, Lloyd Webber-hora, Weill- og Bernstein-skjøga - har sett meg nødt til å ta i bruk et sitat fra rockemusikalen Rent (som jeg egentlig liker ganske godt, jeg bare holder det for meg selv):

There's Only Us
There's Only This
Forget, Regret, Or Life Is Yours To Miss
No Other Road
No Other Way
No Day But Today

Sånn er det hver dag, bare på en litt mindre påtagelig klisjéfylt måte, åff kårs. Det føles sånn hele tiden. Det er noe nytt å lære alltid, og når man endelig har lært det oppdager man enda nye ting man ikke kan. Det er slitsomt og utmattende, men jeg elsker det jo, innerst inne. Det tar aldrig riktigt slut, hilsen Lars Winnerbäck. I dag trykte jeg uansett på pause litt, kjøpte en kjempepose smågodt sammen med Ada og så en dokumentar om seriemordere (!) for å skru av hjernen. I morra skal jeg skru den jævlig godt på igjen. Før den tid skal jeg le litt for meg selv av crazyballetten vi hadde i dag (har DU prøvd å stå i planken og synge Puttin' On The Ritz firstemt samtidig?) og sove steintungt. Jeg gjentar: steintungt. Pis løv ænd ønderstænding <3

Spørsmål:
1. Har du et motto? Hvis ja, hva er det? (notér: mitt motto er ikke No day but today, selv om det i og for seg er fint, altså)
2. Hva er ditt favorittsmågodt?