Twentysomething

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en rosablogger. En sånn som oppdaterer hver dag, gir sminketips og tar bilde av maten sin med webcam. Det virker mye lettere, og det er sikkert sykt tilfredsstillende for den indre sosialpornografen vi alle bærer på. I alle fall er det veldig tilfredsstillende for min indre sosialpornograf å lese sånne blogger. Derfor tenker jeg noen ganger at jeg kanskje skulle vært sånn. Det hadde i hvert fall vært lettere å få oppdatert. Alternativt ville jeg vært sånn artig, fresk og freidig som Marte og Sigmund er. Blodfan av den bloggen. Pinlig blodfan. Mulig jeg skal reformere litt her inne også, inspirert av dem. Dra ei litta Martin Luther. Vi får se.

I morgen er det siste forestilling. Jeg går den i møte med blandede følelser. På en måte skal det bli digg å få litt ordentlig fri, reise tilbake til Oslo, møte folk, trene igjen, ordne i leiligheten og leve livet med treliteren på balkongen (og Rustøy i full gang med å montere Ikea-møbler i naborommet), men jeg synes det er litt trist også. Jeg kommer til å savne de svette og klissete gangene på Castberg, den veldig provisoriske garderoben vår og den bisart trange spilleplassen. Dessuten blir man litt bortskjemt av å motta applaus hver kveld klokka elleve bare fordi man har gjort jobben sin.

Det har vært gøy å værra showgirl, da, har 'a det. Jeg har til og med dratt med meg tre gode showvenner ut i dette jetsetlivet, nærmere bestemt Kristine, Simen og Henrik. Kristine var her i forrige uke, og da jugde vi på oss en venninne som skulle gifte seg som påskudd for å få prøve et utvalg tacky selskapskjoler i en brudebutikk. Etterpå gikk vi på konditori. Simen og Henrik kom kjørende ned på lørdag, og deres besøk var en mer langvarig affære. Vi drakk vin, vi spiste nattpizza, vi drakk mer vin med mor, 2/3 av selskapet røkte mye med mor, vi spiste mat med mor... Mor var involvert en del. I tillegg kjørte vi bil til Stavern, der jeg viste fram Vestfolds kulturelle stolthet (aka Kruttårnteatret) før vi schtappa i oss tre tonn banansplitt. Også så de forestilling, så klart, og det var fryktelig koselig. Hele besøket var egentlig fryktelig koselig. Det var litt som å være på hytta, på en måte, uten at jeg har så mye hytteerfaring å skrive hjem om. Jeg orker sannelig ikke skrive mer nå. Når jeg kommer tilbake til Oslo og får et hverdagsliv skal jeg bli snæppy, regelmessig og velformulert, sånn som Jomfru Maria og NadaMucho. My heroes.

PS. Jeg har kjøpt ny iPod. Gleder meg så mye til den kommer at jeg går inn på "track order" på budfirmaets hjemmeside pinlig ofte. Nå er den i Liege i Belgia. Sånt er gøy.