Won't Forget, Can't Regret What I Did For Love

Livet på skolen er ganske fint om dagen. Vi har vanlige danseklasser, slækkere og hyggeligere hørelære og ellers bare fellesøving til elevvisning. Livet generelt er ålreit, og jeg skriver mest for å dokumentere det. I dag, for eksempel, har jeg bare hatt planleggingsmøte med klassen, ballett (elsk elsk elsk elsk) og klassestyrt korøvelse der vi sang musikalgospel av våre lungers fulle, flerstemte kraft. I tillegg har jeg trent litt styrke og tøyd litt, og oppdaget til min store lykke at jeg nesten kommer ut i guttespagaten. Vi snakker centimeter her, og vi snakker ikke så rent mange av dem heller. Kanskje åtte-ni. For de som lurer er guttespagaten den hvor man smeller beina ut til siden, og ikke rett fram. Den rett fram har jeg i boks fra før. Hø.hø.

Jeg er så takknemlig for skolen min akkurat nå at det både er digg og gjør litt vondt samtidig. Det sier sitt at jeg ble litt på grinern av å stå utenfor sal 2 og se på M2 øve Chorus Line i dag, bare fordi de sang What I Did For Love flerstemt. Det er mulig et år i musikalland har forandret meg til en vandrende klisjé, men du kan si hva du vil: den teksten treffer deg, i hvert fall hvis du har noe du vil drive med så mye at du egentlig ikke forstår det helt selv. På skolen får jeg uansett leve midt oppi det hele tiden, og det blir jeg glad av. Jeg blir glad av å ligge på gulvet i det moskussvette tøyerommet ved skapene, jeg blir glad av å spise cottage cheese i kantina, jeg blir glad av å synge skalaer for meg selv i rommet med det ekle, grønne teppet og jeg blir glad bare av å være der. I går, etter jazzen, var jeg på et relativt høyt lykkenivå. Plutselig skjønte jeg hvor mye jeg har lært og utviklet meg og forandret meg i løpet av dette året. Det er helt vanvittig hvor mye jeg kan nå, som jeg overhodet ikke hadde kunnet fått til for et år siden. Det er noe å bli lykkelig av.

Nå er det et år siden jeg startet denne bloggen. I morgen skal jeg gå på skolen, synge kor og ha dobbelttime musikkteaterhistorie (HOI, stikkord: kaffe). Etter det skal jeg reise til Sandefjord og ha prøver i fire dager (ja, jeg greide å snakke meg ut av det absurde opplegget med sammenhengende langprøver i to uker), og på toget skal jeg gå hardt inn for å være lykkelig for alt jeg har lært. Det gjør liksom ingenting at jeg er superforkjøla og hinsides støl når jeg bare klarer det.