We Got Nothing To Hit But The Heights

De to siste dagene har vært de rareste dagene i hele livet mitt. Den siste jazzklassen, den siste visninga til daværende M2, hulkegrining, vitnemålsutdeling, forsøksvis blanding av korsang og grining (mislykket forsøk), flatfyll på skolefest, tidenes fyllesyke morgen, emosjonelt anarki på plenen utenfor skolen, forsøksvis blanding av totalt lykkelig og fryktelig lei seg (mislykket forsøk, endte opp som nummenhet), vond baguett for å stille fyllesulten, oppmøte i sal 5, de fine, men få ansiktene, en helt syk åpenbaringsfølelse, fine ord, is med Simen, sykt bittersøt lykkefølelse og taco med Marte. Dette er det rareste jeg har vært med på.

JEG KOM INN I ANDREKLASSE.

Det har vært en helt bisarr dag. Å åpne det brevet, og ikke minst og se alle de andre gjøre det samme, var noe av det verste jeg har gjort. Jeg har ikke lyst til å skrive så mye om den forferdelige, grusomme delen ved det hele, for det blir kleint og dumt uansett hva jeg gjør. Jeg kan bare si så mye som at det var en liten periode på gresset der jeg nesten kunne lagt meg ned og dødd litt. Jævlig er ikke dekkende. Uansett, jeg vil heller bare skrive dette: den følelsen jeg hadde da hele den nye klassen var samlet i sal fem og vi bare satt og så på hverandre mens vi ventet på lærerne; den følelsen er noe av det fineste jeg har hatt noensinne. Jeg skal gå i M2. Jeg skal ha et år til på skolen, der jeg skal synge skalaer og beltøvelser til jeg blir blå i trynet og danse jazz til jeg kan fylle et badekar med min egen svette. Jeg skal ha skuespill og Tsjekhov og Shakespeare og hovedproduksjon, og jeg skal bli verdensmester i teknisk, afrikanskinspirert jazz med Paul Henry. Dette året skal jeg bli så j æ v l i g god. Det er vanskelig å holde på lykkefølelsen helt midt oppi alt det andre som følger med denne helvetes inntaksprosessen, men akkurat her, akkurat nå er jeg helt lykkelig.