Maybe I'm Supposed To Say I'm Walking Tall On Feet Of Clay

Du vet når man får brusk under kneskålen og deretter infeksjon i et sår under foten? Ikke. Det vet jeg.

En skade kommer sjelden alene, sies det, og i løpet av kun én kort uke har jeg vært innom flere. Hadde jeg visst at det var så viktig å rense såret når man hadde fått flis, ville jeg aldri tatt så lett på det da Eirik måtte dra ut en flis på størrelse med en halv tannpirker fra foten min en gang medio januar. En kjapp liten vask med Pyrisept for tre uker siden ville spart meg for en helvetes mye smerte i går ettermiddag, samt to eksepsjonelt vonde danseøkter og en noe utfordrende fottur på glattisen. Alltid gøy å danse jazz med et betent sår under foten, for deretter å få nevnte sår skåret opp med skalpell på legekontoret. Spenning på en onsdag.

Bortsett fra fotondet er livet bra. Jeg har mye lættis, bruker mye penger jeg ikke har, synger mye og er mye sosial. På tirsdag drakk jeg til og med vin OG spiste kake med Vibeke, på kafé, på Frogner, til sent på kveld. Da følte jeg meg voksen, gitt. Dessuten har jeg begynt med litt skuespillergreier igjen, og det går forbausende ålreit. Vi har tekstperiode på skolen, og Frikk og jeg mesker oss med en scene som er et slags maraton i korte replikker (hvorav noen er fascinerende merkelig utformet) og stemningsskift. Mye graviditet, skaphomofili og kjeksspising. Tror det kan bli veldig fint, faktisk! I dag har jeg til og med vært på regiprøve til påskekrimmen. Innspillingen går av stabelen på mandag morgen, og etter ettermiddagens fest av en øvelse må jeg si jeg gleder meg. Selve filmen blir bra, men bakomfilmen blir nok enda bedre; særlig replikkene som oppstår når skuespillerne tar seg manusmessige friheter. Hoihoi. Kommer snart til en lokalavisnettside nær DEG.

I morgen blir det kor, musikkteaterhistorie og dansevisning med M2 og Musikaldans for danselinja, lærerne og holdpåhatten litt invitert presse. Noen ganger blir jeg litt usikker på om Bårdar vet sitt eget beste. Jeg skal plastre det åpne såret og gi alt og litt til. Så blir det litt helg, litt øvings og litt skrekkblandet fryd på søndag. Jeg er stolt av at jeg klarer å holde noen ting hemmelig.

Ett fullkomligt kaos

Det var det jeg våknet opp til i dag morges; ikke en estetisk nytelse av en frokost med toast og kaffe, men et kaos av dimensjoner. Jeg synes selv at jeg har tilpasset meg voksenlivet ganske forbilledlig, men på ett, eneste punkt er jeg fortsatt fjortis. Jeg er fullstendig ute av stand til å holde orden på rommet mitt. Det grenser til det perverse. Derfor har jeg og Ada tilbragt omtrent hele dagen inne, ryddende i hvert vårt respektive bombenedslag. Det var jo ålreit det, i og for seg: vi har til og med fått oss hele fire ekstremt gode lattere, pluss spist nok usunn mat for et helt år. Greit å spise på seg det man har trent bort i løpet av uka.

Uka har ellers vært god, og preget av store mengder latter og internhumor. Den har også vært preget av litt sangevaluering (som jeg faktisk tror gikk ganske bra, og det er ganske digg), litt ekstremflerstemmighet og relativt mye dansesvette. Det har nå nådd et punkt hvor jeg har gitt opp å se nogenlunde bra ut mellom mandag og torsdag grunnet all svetten som på et eller annet tidspunkt vil produseres. Kjører derfor steinhard stil på fredagene og satser på at det er det bildet av meg som blir sittende igjen i underbevisstheten til medelevene mine, ikke det våte og rødmussede faenskapet som svinger seg i tonene til Nat King Coles udødelige slager L-o-v-e. Eller i pardans med påfølgende vaskeromstrening med Henrik, for den saks skyld.

Så jada. Jeg er generelt sett fornøyd, hvis man ser bort i fra at jeg har fått en aldri så liten kneskade. Eller, fått og fått; det skjedde vel strengt tatt i begynnelsen av januar, men det var på onsdag jeg fikk det diagnostisert. Det er bittebittelite og det går helt fint an å fikse med daukjedelig fysioterapi, hvilket ikke bør være noe problem for meg (tatt i betraktning at jeg tilbragte hele fjoråret i ensom stillhet med utelukkende logopedøvelser som selskap). Det som er litt kjipt er at det er veldig selvforskyldt, fordi jeg har kjørt denne ydmyk og nydelig-greia litt for hardt. Har man naturlig flat turn-out er det tydeligvis like skadelig å ikke bruke den, som det er å ha liten turn-out og prøve å bruke for mye. Fra nå av skal føttene mine peke stolte og fornøyde til både øst og vest i hver dansetime. Dessuten går det ganske bra med nyttårsforsettet uansett, så da kan jeg legge den skyggementaliteten litt på hylla. For nå.

I morgen skal jeg spise middag og synge litt med pappa. Nå, derimot, skal jeg legge meg på det ryddige rommet mitt, lese Cornelis Vreeswijk-biografien, pugge litt manus og fortsette å bli pinlig varm inni meg av Bo Kaspers-tekster.

Dom vill lära dig att ljuga, när det tar emot.
Lära dig bocka och att buga, för någon idiot.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.

I Thought I Was A Fool For No One, But Ooh Baby I'm A Fool For You

Det er søndag, igjen, og jeg hører på den nye cden til Antony and the Johnsons, igjen. Det er virkelig en helt sinnsyk tragedie at han kommer til Oslo og at jeg ikke greide å hive meg rundt og få billett. Litt som hvis Helen Mirren og Colin Firth hadde spilt en tåredryppende, men samtidig gloheit elskovsscene midt på Stortorvet mens jeg var stuck på jobb i Bogstadveien og pusha espressobaserte drikkevarer. Eller ja. Dere skjønner. Det konstruerte scenarioet der var forøvrig såpass fantastisk at jeg ikke skal tenke mer på det, for da blir jeg alldeles ustø og ukonsentrert.

Det eneste som ikke var oppkonstruert med det var min arbeidsplass, og der var jeg noen timer i går. Å jobbe lørdager er egentlig ikke en favorittaktivitet, men ettersom jeg i går sto opp tidlig med den hensikt å trene pilates før jobben, var jeg i kjempehumør. Riktignok var pilatesklassen flyttet, så det ble mer skitpreik med Espen og tafatt styrketrening, men dog. Dessuten kom min desiderte favorittstamkunde - type jazzelskende, eldre norsk komedieskuespiller med sans for selskapsreiser - og vi har en så god tone at da blir de irriterende jobbebagatellene litt lettere å takle. Som for eksempel den sjokkerende mengden kunder som ikke forstår poenget med å stille seg i kø foran kassa, men heller vil stå et annet sted i lokalet og rope ut bestillingen sin. Nei, kaffen din kommer ikke fortere om du lener deg over espressomaskinen og snakker direkte inn i øret mitt. Jeez.

Etter jobb var det vors med sandefjordsvenner. Fryktelig koselig. KarroCool hadde fete briller som hun ikke ville låne ut, og jeg ble forvandlet til et fototalent av de sjeldne da jeg fikk ta bilder av Tonje. Jeg skulle liksom ikke være med ut, ettersom jeg på en måte har sangevaluering i morgen, men det gikk jo dårlig. Bergansjakka mi og jeg befant oss plutselig på Parkteatret, og det var en ambivalent opplevelse. På en måte trives jeg veldig godt på Grünerløkka blant alle de hipsterintellektuelle med nerdebriller og fine klær, på den andre siden blir jeg litt sånn hjelp is this all there is. Og alle er egentlig litt like, og alle driver med de samme smarte tingene på Blindern eller koker kaffe i en eller annen underholdningsredaksjon for å drive med et eller annet med media når de blir store. Nå er jeg fryktelig fordomsfull, men det ligger vel bittelitt i det. På en måte var det litt digg å være nerden med boblejakke blant alle vintagekåpene, på en annen måte ikke. NUH VEL.

Jeg trives med fysisk fostring, svett treningstøy og internhumor. Derfor skal jeg spise litt frokost og henge opp en klesvask (nok en ulovlig vaskeseanse, jeg gjør opprør mot borettslagets naziregime), og så skal jeg ta på meg boblejakka igjen og ta t-banen til skolen. Jeg skal liksom synge to sanger så pent som mulig for absolutt alle sanglærerne på skolen i morgen, for deretter å få egen stemme og teknikk evaluert. Nettopp. Derfor skal jeg øve, og slutte å la meg sjokkere av hvor langt folk er villige til å gå for å psyke ut andre. Not all Bårdar people are good people, for å si det sånn. Hvis noen har lyst til å gjøre meg veldig fotogen (som skuespilleren på bildet der, fytti FASAN) eller sykt god til å danse jazz, må de gjerne stille opp, forresten. Mine barn skal tvinges inn i ballettsko fra fosterstadiet. Nå ble det et langt innlegg igjen. Pokker. God søndag.

Movies Of Myself

La oss begynne med det viktigste: min mor fyller 52 år i dag. Alle som leser dette kan gjerne ta et lite tre ganger tre hurra for henne, hvis de vil.

Jeg er endelig fri igjen. Elevvisningen er overstått, og det med bravur (om jeg får si det selv). Det er absurd hvordan en forestilling man egentlig er ubeskrivelig lei av plutselig framstår i nytt lys når man får gjøre den foran publikum. Det var rett og slett så gøy å spille på fredag at jeg sjokkerte meg selv med å ha lyst til å gjøre det en gang til. Og den følelsen, den var jævlig etterlengtet. Det var sykt digg å føle litt skikkelig mestring, og bli minnet litt på hvorfor jeg faktisk svetter og sliter og gir avkall på alt sosialt liv for dette.

Apropos avkall på sosialt liv: rett etter at visninga var overstått på fredag tok jeg et kraftig skippertak for å ta igjen litt tapt vennskapstid. Først dro jeg med meg Kathrine på Broker og drakk øl, der vi stiftet bekjentskap med en pakistansk mann som krevde respekt og takknemlighet, deretter sprintet jeg bort til Barratt Due og hørte på Martin synge på operakafé. Stemmebånda til den gutten er ikke tapte bak noen vogn, for å si det sånn. Jeg nøyde meg ikke med bare øl og opera, neida: jeg heiv meg rundt og dro ut, drakk mer øl med klassen og badet i vår egen selvgodhet etter vel overstått elevvisning. Det oppsto et noe pinlig øyeblikk da vi, glade og forfriskede, inntok Håndverkeren og møtte kjendisregissøren/mannen vi har hatt i method acting de tre siste ukene, men det velger jeg ikke å ta med i beregningen. Han har uansett sett meg danse og synge iført fullt horeantrekk og hullete nettingstrømper, så stort verre/bedre kan det egentlig ikke bli.

I helgen har det derfor vært ganske rolig. Jeg har satt studielånpenger over styr på Make Up Store, sittet upassende lenge på restaurant med Martin, montert en ny dusjslange og vasket klær til den store gullmedaljen. Og jo: jeg har dessuten hatt en slags filmens søndag. Det er ganske gøy. I løpet av én dag hadde jeg to forskjellige avtaler som involverte meg selv og egen medvirkning i ulik type film. Det er snakk om kortfilm, i og for seg, men det er allikevel ikke så verst. Den ene er helt sikker, og er en slags påskekrimgreie som skal publiseres på diverse avisers nettsider. Jeg spiller kjæreste med Petter, som for anledningen skal trekke i nikkers og duggende briller. Det er i og for seg interessant nok i seg selv. Den andre er en kortfilm av litt mer seriøst kaliber, og der har jeg bare prøvefilmet. Jeg vet ikke hva det blir med det, men det var i hvert fall innmari inspirerende å prøve.

Noen ganger tenker jeg at jeg gaper over litt for mye med tanke på mitt eget yrkesvalg, men da ser jeg bare på bildet der Helen Mirren trøkker i seg hamburger på Oscar-gallaen. Tanken på at hun klarer å svelge unna den monsterburgeren og fortsatt ha både designerkjolen og æren i behold er liksom beroligende på en ekstremt søkt og symbolsk måte. Symbolikken er egentlig såpass dum at jeg tror den er et signal om at jeg bør ta kvelden. Hvilket jeg skal. God natt.

Og tittelen, forresten?

I Want Some Sugar In My Bowl

Jeg burde skrive et eller annet sånn at ikke hele denne bloggegreia går i stå, men nå er det så mye å gjøre at jeg tror kanskje jeg kapitulerer. Jeg skal i hvert fall ikke skrive om skolen, ettersom en kjapp studie av de tidligere innleggene mine viser at jeg er litt enspora når det gjelder temavalg.

Helgen var i hvert fall veldig fin, med et abnormt matinntak både fredag, lørdag og søndag. Fredag var det taco, belgisk sjokolade, dype samtaler og ekstrem mimelek i Toftes gate med Sandra, Tonje, Martin og Eline. Oppdaget mye spennende om meg selv, deriblant at min evne til å mime har blitt betraktelig dårligere siden videregående, men den viktigste oppdagelsen var vel at det er fryktelig viktig å ta vare på livet og vennene utenom skolen også. Det har jeg vært dårlig til. Fy skam, virkelig. Fra og med nå skal det bli nye tak.

På lørdag var det jobb. I løpet av arbeidsdagens gang ble jeg såpass ivrig at jeg helte et helt glass med vann ned i lomma på forkleet mitt, nærmere bestemt den lomma der mobilen pleier å ligge. Den var, for å si det slik, ikke svømmedyktig. RIP. I hui og hast løp jeg til Byporten og kjøpte meg en ny, og det er nesten sånn at jeg vil si at det var like greit. Den nye er nemlig innmari fin og har ordentlig kamera og greier. Alle i min nærhet lever nå i en overhengende fare for å bli foreviget og festet til digital... ehh... film. Mobilkjøpet ble feiret med sinnssyke mengder wienerbrød og Angels In America hos Simen, samt store og rungende latterkuler. Rullet fornøyd og feit hjem med siste t-bane fra Grønland.

Også... søndag. Søndag var jeg på skolen hele dagen, og det kan jeg vel egentlig ikke skrive om, for da bryter jeg løftet jeg innledet med. Det snødde sykt mye og jeg spiste bare dritt hele den dagen også. Jeg har fått et helt abnormt sukkersug i det siste, og det skremmer meg litt. Det hjelper ikke hvor mye man danser hvis man bare spiser smågodt og bakevarer hele tida. Elevvisninga blir forresten ganske bra, og på sangtimen i dag sang jeg And I Am Telling You (nesten) som jeg aldri hadde gjort annet. Sånn, da var skolekvota oppbrukt.

Nå skal jeg spise knekkebrød med kaviar og så skal jeg legge meg før klokka slår ti. Uinteressant og ikke-skolerelatert innlegg stempler ut. Lover å skaffe meg et liv og litt bedre formuleringsevne til neste gang. Piis ænd løv.

If God Lent His Voice To Me To Speak, I'd Say Go To Bed World

Jeg er sinnssykt sliten. Og jeg klarte, uten å tenke meg om, å bryte mitt nyttårsforsett om å være en ydmyk og nydelig skygge i dansetimene. Eller nei, men jeg brøt i hvert fall en bittebitteliten del av det. Nå skal jeg vente hele fire uker minst før jeg spør om noe, og bare ha en ekstremt bratt utviklingskurve uten at noen merker noe før det plutselig treffer dem i trynet.

Dansen er gøy, da. Jeg føler meg på hjemmebane når vi får danse til West Side Story, i hvert fall litt. Dessuten sitter de klassiske piruettene som en smekk etter ekstreme mengder øving. Skal briefe med dem i balletten klokken null ni null null i morgen tidlig. Ble også demonstrasjonskanin for en øvelse i jazzen i dag. Selv om det overhodet ikke betyr en dritt, velger jeg å ta det som et slags positivt tegn på at jeg i hvert fall blir sett. I en klasse med 32 andre oppmerksomhetshorer får man ta det lille man får og klamre seg til det som det var drivved rundt Titanic. Føling i fjæra.

Jeg regner med at min bruk av språklige bilder vil få selv den minst observante leser til å forstå at jeg er slapp som en saccosekk fra åttitallet. Det går i ett, for å seia det slik. I dag var jeg på skolen omtrent sammenhengende fra ni til ni og dreiv med belting i stor skala, jazzdans, lett tøyning og utstrakt organisasjonsvirksomhet. Neste gang vi har produksjon tror jeg ikke jeg skal være inspisient. Det er litt som å være mamma, bare med mer papirarbeid og flere samtaler på kammerset.

Det er klart jeg liker skolen, jeg gjør virkelig det. Akkurat nå er det bare litt mer fristende å ligge i senga, gå turer med venner eller drikke vin på fine utesteder om kveldene. I stedet har jeg tilbragt denne kvelden innestengt i en dansesal med en svak eim av moskussvette, sammen med åtte andre jenter og en utskremt mannlig pianist i mer eller mindre disharmonisk samklang. Akk, dette liv. Hvis noen vil være med og drikke kopiøse mengder vin når jeg dukker fram fra elevvisningshiet en gang rundt neste fredag: skrik høyt og skingrende.

Men, jeg har fine søttitallsbukser og en fryktelig anvendelig musikalstemme med stort omfang, så da skal man virkelig ikke klage. Dagens sanglærerskryt, minus buksene. Det kom jeg på sjæl.

Spørsmål:
Hvor henter jeg titlene til innleggene mine fra? Gi gjerne konkrete eksempler. Kanskje det blir premie.

My Body

Før noen får noen ville ideer grunnet innleggets tittel: nei, bildet over her viser logisk nok ikke meg og min kropp. Skulle jeg ønske at det gjorde det? Ja. Det er derimot en annen historie.

Eller, er det det? Denne siste uka har vært preget av skolestart, og skolestart innebærer naturlig nok dans i store mengder. Jeg vet jeg har sagt før at jeg hater meg selv for at jeg sluttet å danse da jeg var en del yngre og dummere, men de siste dagene har det virkelig blitt klart for meg hvor eksepsjonelt idiotisk jeg var den dagen jeg la ballettskoene på hylla. Det er helt dust hvor gøy jeg synes balletten er. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men jeg liker det urimelig godt - i hvert fall om man måler min danseglede etter prestasjonene mine. Eller nei, de siste dagene har ikke de heller vært så verst. I går var jeg faktisk direkte god, om man ser bort fra de noe klumpete piruettene. De har jeg derimot øvd eksepsjonelt mye på i dag, så på tirsdag satser jeg på en kassasuksess (eh) av en ballettime. Jeg satser på å hanke inn et "fint" fra mer-til-overs, det er omtrent så langt hun strekker seg når det gjelder komplimenter. Om jeg får det skal jeg leve på det til jeg blir førti. Dans er kjærleik, og jeg har tenkt til å bli god. Basta.

Utenom dansetimene (hvor jeg heisann forresten i går det glemte jeg å siii måtte vise en øvelse for klassen heisann sveisann jeg er dustete stolt) har det vært et hardkjør uten like. Fem dager på skolen etter nyttår, og lærerne har allerede klart å lesse på oss en imponerende svær mengde arbeid som må gjøres. Det er instudering av nytt sangrepertoar, nye ensemblesanger, helt nye rutiner og koreografier i alle danseklasser, nytt og krevende (men oioioi så inspirerende) opplegg i skuespill, kromatisk prima vista-sang i hørelære og som kirsebæret på kremtoppen: øving til elevvisning om to knappe uker.

Elevvisning = en forestilling elevene i hver klasse lager ett hundre prosent selv, som alle de andre på skolen kommer og ser. JADA. Vi har hengt i stroppen som ville foler, og instudert et kjempeensemblenummer med hele klassen på bare tre dager. Helt på egenhånd. Det gjenstår allikevel rimelig mye. For min egen del innebærer dette å tråkle sammen en slags versjon av en tørrvittig og tonalt utskeiende Sondheim-åpningslåt, ved hjelp av et hemmeligstemplet lydopptak med Kåre Conradi. I tillegg skal jeg trekke i horehabitten, dra fram Ricki Lake-attituden og belte indignert at my body is my business og hvis jeg vil selge den så er det nobody's business but my own. Sammen med åtte andre jenter i klassen. Hvis ikke dette er en anledning til å teste nyttårsforsettet om å gå aktivt inn for å drite seg ut, så veita pokkern ikke jeg.

Jeg er veldig glad, da. I morgen er det helg, jeg har grapefruktjuice i kjøleskapet og masse tid til å hygggeøve på skolen med Simen og Ada. Det er godt å være bækk in bissniss.