Ett fullkomligt kaos

Det var det jeg våknet opp til i dag morges; ikke en estetisk nytelse av en frokost med toast og kaffe, men et kaos av dimensjoner. Jeg synes selv at jeg har tilpasset meg voksenlivet ganske forbilledlig, men på ett, eneste punkt er jeg fortsatt fjortis. Jeg er fullstendig ute av stand til å holde orden på rommet mitt. Det grenser til det perverse. Derfor har jeg og Ada tilbragt omtrent hele dagen inne, ryddende i hvert vårt respektive bombenedslag. Det var jo ålreit det, i og for seg: vi har til og med fått oss hele fire ekstremt gode lattere, pluss spist nok usunn mat for et helt år. Greit å spise på seg det man har trent bort i løpet av uka.

Uka har ellers vært god, og preget av store mengder latter og internhumor. Den har også vært preget av litt sangevaluering (som jeg faktisk tror gikk ganske bra, og det er ganske digg), litt ekstremflerstemmighet og relativt mye dansesvette. Det har nå nådd et punkt hvor jeg har gitt opp å se nogenlunde bra ut mellom mandag og torsdag grunnet all svetten som på et eller annet tidspunkt vil produseres. Kjører derfor steinhard stil på fredagene og satser på at det er det bildet av meg som blir sittende igjen i underbevisstheten til medelevene mine, ikke det våte og rødmussede faenskapet som svinger seg i tonene til Nat King Coles udødelige slager L-o-v-e. Eller i pardans med påfølgende vaskeromstrening med Henrik, for den saks skyld.

Så jada. Jeg er generelt sett fornøyd, hvis man ser bort i fra at jeg har fått en aldri så liten kneskade. Eller, fått og fått; det skjedde vel strengt tatt i begynnelsen av januar, men det var på onsdag jeg fikk det diagnostisert. Det er bittebittelite og det går helt fint an å fikse med daukjedelig fysioterapi, hvilket ikke bør være noe problem for meg (tatt i betraktning at jeg tilbragte hele fjoråret i ensom stillhet med utelukkende logopedøvelser som selskap). Det som er litt kjipt er at det er veldig selvforskyldt, fordi jeg har kjørt denne ydmyk og nydelig-greia litt for hardt. Har man naturlig flat turn-out er det tydeligvis like skadelig å ikke bruke den, som det er å ha liten turn-out og prøve å bruke for mye. Fra nå av skal føttene mine peke stolte og fornøyde til både øst og vest i hver dansetime. Dessuten går det ganske bra med nyttårsforsettet uansett, så da kan jeg legge den skyggementaliteten litt på hylla. For nå.

I morgen skal jeg spise middag og synge litt med pappa. Nå, derimot, skal jeg legge meg på det ryddige rommet mitt, lese Cornelis Vreeswijk-biografien, pugge litt manus og fortsette å bli pinlig varm inni meg av Bo Kaspers-tekster.

Dom vill lära dig att ljuga, när det tar emot.
Lära dig bocka och att buga, för någon idiot.
Jag vill lära dig att dansa, om det någon gång blir av.
Om jag får nått att säga till om, då skall du dansa på min grav.