My Body

Før noen får noen ville ideer grunnet innleggets tittel: nei, bildet over her viser logisk nok ikke meg og min kropp. Skulle jeg ønske at det gjorde det? Ja. Det er derimot en annen historie.

Eller, er det det? Denne siste uka har vært preget av skolestart, og skolestart innebærer naturlig nok dans i store mengder. Jeg vet jeg har sagt før at jeg hater meg selv for at jeg sluttet å danse da jeg var en del yngre og dummere, men de siste dagene har det virkelig blitt klart for meg hvor eksepsjonelt idiotisk jeg var den dagen jeg la ballettskoene på hylla. Det er helt dust hvor gøy jeg synes balletten er. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men jeg liker det urimelig godt - i hvert fall om man måler min danseglede etter prestasjonene mine. Eller nei, de siste dagene har ikke de heller vært så verst. I går var jeg faktisk direkte god, om man ser bort fra de noe klumpete piruettene. De har jeg derimot øvd eksepsjonelt mye på i dag, så på tirsdag satser jeg på en kassasuksess (eh) av en ballettime. Jeg satser på å hanke inn et "fint" fra mer-til-overs, det er omtrent så langt hun strekker seg når det gjelder komplimenter. Om jeg får det skal jeg leve på det til jeg blir førti. Dans er kjærleik, og jeg har tenkt til å bli god. Basta.

Utenom dansetimene (hvor jeg heisann forresten i går det glemte jeg å siii måtte vise en øvelse for klassen heisann sveisann jeg er dustete stolt) har det vært et hardkjør uten like. Fem dager på skolen etter nyttår, og lærerne har allerede klart å lesse på oss en imponerende svær mengde arbeid som må gjøres. Det er instudering av nytt sangrepertoar, nye ensemblesanger, helt nye rutiner og koreografier i alle danseklasser, nytt og krevende (men oioioi så inspirerende) opplegg i skuespill, kromatisk prima vista-sang i hørelære og som kirsebæret på kremtoppen: øving til elevvisning om to knappe uker.

Elevvisning = en forestilling elevene i hver klasse lager ett hundre prosent selv, som alle de andre på skolen kommer og ser. JADA. Vi har hengt i stroppen som ville foler, og instudert et kjempeensemblenummer med hele klassen på bare tre dager. Helt på egenhånd. Det gjenstår allikevel rimelig mye. For min egen del innebærer dette å tråkle sammen en slags versjon av en tørrvittig og tonalt utskeiende Sondheim-åpningslåt, ved hjelp av et hemmeligstemplet lydopptak med Kåre Conradi. I tillegg skal jeg trekke i horehabitten, dra fram Ricki Lake-attituden og belte indignert at my body is my business og hvis jeg vil selge den så er det nobody's business but my own. Sammen med åtte andre jenter i klassen. Hvis ikke dette er en anledning til å teste nyttårsforsettet om å gå aktivt inn for å drite seg ut, så veita pokkern ikke jeg.

Jeg er veldig glad, da. I morgen er det helg, jeg har grapefruktjuice i kjøleskapet og masse tid til å hygggeøve på skolen med Simen og Ada. Det er godt å være bækk in bissniss.