I Thought I Was A Fool For No One, But Ooh Baby I'm A Fool For You

Det er søndag, igjen, og jeg hører på den nye cden til Antony and the Johnsons, igjen. Det er virkelig en helt sinnsyk tragedie at han kommer til Oslo og at jeg ikke greide å hive meg rundt og få billett. Litt som hvis Helen Mirren og Colin Firth hadde spilt en tåredryppende, men samtidig gloheit elskovsscene midt på Stortorvet mens jeg var stuck på jobb i Bogstadveien og pusha espressobaserte drikkevarer. Eller ja. Dere skjønner. Det konstruerte scenarioet der var forøvrig såpass fantastisk at jeg ikke skal tenke mer på det, for da blir jeg alldeles ustø og ukonsentrert.

Det eneste som ikke var oppkonstruert med det var min arbeidsplass, og der var jeg noen timer i går. Å jobbe lørdager er egentlig ikke en favorittaktivitet, men ettersom jeg i går sto opp tidlig med den hensikt å trene pilates før jobben, var jeg i kjempehumør. Riktignok var pilatesklassen flyttet, så det ble mer skitpreik med Espen og tafatt styrketrening, men dog. Dessuten kom min desiderte favorittstamkunde - type jazzelskende, eldre norsk komedieskuespiller med sans for selskapsreiser - og vi har en så god tone at da blir de irriterende jobbebagatellene litt lettere å takle. Som for eksempel den sjokkerende mengden kunder som ikke forstår poenget med å stille seg i kø foran kassa, men heller vil stå et annet sted i lokalet og rope ut bestillingen sin. Nei, kaffen din kommer ikke fortere om du lener deg over espressomaskinen og snakker direkte inn i øret mitt. Jeez.

Etter jobb var det vors med sandefjordsvenner. Fryktelig koselig. KarroCool hadde fete briller som hun ikke ville låne ut, og jeg ble forvandlet til et fototalent av de sjeldne da jeg fikk ta bilder av Tonje. Jeg skulle liksom ikke være med ut, ettersom jeg på en måte har sangevaluering i morgen, men det gikk jo dårlig. Bergansjakka mi og jeg befant oss plutselig på Parkteatret, og det var en ambivalent opplevelse. På en måte trives jeg veldig godt på Grünerløkka blant alle de hipsterintellektuelle med nerdebriller og fine klær, på den andre siden blir jeg litt sånn hjelp is this all there is. Og alle er egentlig litt like, og alle driver med de samme smarte tingene på Blindern eller koker kaffe i en eller annen underholdningsredaksjon for å drive med et eller annet med media når de blir store. Nå er jeg fryktelig fordomsfull, men det ligger vel bittelitt i det. På en måte var det litt digg å være nerden med boblejakke blant alle vintagekåpene, på en annen måte ikke. NUH VEL.

Jeg trives med fysisk fostring, svett treningstøy og internhumor. Derfor skal jeg spise litt frokost og henge opp en klesvask (nok en ulovlig vaskeseanse, jeg gjør opprør mot borettslagets naziregime), og så skal jeg ta på meg boblejakka igjen og ta t-banen til skolen. Jeg skal liksom synge to sanger så pent som mulig for absolutt alle sanglærerne på skolen i morgen, for deretter å få egen stemme og teknikk evaluert. Nettopp. Derfor skal jeg øve, og slutte å la meg sjokkere av hvor langt folk er villige til å gå for å psyke ut andre. Not all Bårdar people are good people, for å si det sånn. Hvis noen har lyst til å gjøre meg veldig fotogen (som skuespilleren på bildet der, fytti FASAN) eller sykt god til å danse jazz, må de gjerne stille opp, forresten. Mine barn skal tvinges inn i ballettsko fra fosterstadiet. Nå ble det et langt innlegg igjen. Pokker. God søndag.