The Bitch Is Back

Åkæi, folkens. Dette trodde jeg aldri skulle skje, men nå skjer det jaggu meg. Ånden kom over meg igjen. Ikke Den Hellige Ånd (og godt er det, for sånt blir det barn av, har jeg hørt), men bloggånden, og plutselig satt jeg her da, med morrakaffen i handa, leste gamle innlegg og ble supernostalgisk. Dessuten tok jeg meg selv i å synes at jeg var ganske morsom, og at jeg, på en eller annen bisarr måte, faktisk har et litt interessant liv. Det ville jo vært dumt om jeg skulle fortsette å holde all denne underholdningen borte fra dere. I tillegg har jeg også merket at mine ferdigheter i det norske skriftspråket har begynt å skrante litt etter all denne svenskofilien jeg holder på med her borte, så ja; noe måtte gjøres. Og blogg ble svaret.

Det er tirsdag, det er morgen, og jeg har av uforklarlige årsaker vært våken siden klokken kvart på syv. Eller, uforklarlige og uforklarlige. Jeg skal forsåvidt prøvesynge for GöteborgsOperan, VärmlandsOperan og Östgötateatern på en og samme audition i dag, så det er kanskje ikke hypermerkelig at kroppen er litt stressa. I tillegg er den velkjente hypokonderen i meg lys våken, så her har jeg inhalert vanndamp, tatt meg litt ibuprofen og 1000 mg C-vitamin. Pluss to kopper kaffe og litt cottage cheese. Alt før klokka rakk å bli 0900. Kunstnerlivet, dere. En evig reise i nerver og angst.

Under dette paranoide immunforsvarsopplegget har jeg, parallellt, lest gjennom litt gamle innlegg i bloggen. Det var faktisk veldig fint. Det slo meg at jeg hadde det veldig, veldig bra de to årene jeg bodde i den fuktskadede leiligheten på Marienlyst. Vi var litt av en gjeng. Jeg savner det litt, selv om det forsåvidt er digg og voksent å bo alene i sin egen leilighet også. Nå skal jeg ikke skrive mer om mine fordums dager i kollektiv og hvor lykkelige de var. Fikk litt Thomas André-vibber av meg selv da jeg skrev setningen "Vi var litt av en gjeng", og det blir faktisk litt for tragisk på en nervepirrende morgen som denne. (klikk på linken og le/gråt)

Uansett. Jeg håper noen er keene på å lese. Jeg håper at jeg fortsatt behersker det norske språket. Jeg håper at jeg en eller annen gang kommer til å løse denne evigvarende norsksvenske identitetskrisa jeg lever med, og jeg håper at den trestrøkne D-en jeg skal sneie innom både en og fire ganger klokken 1500 sitter som en kuk i kondom. Jeg håper alle har det bra. Jeg elsker Göteborg og Sverige, men jeg elsker Oslo like mye, og det skal bli ubeskrivelig godt å komme dit til helga. Da skal jeg helle i meg kaffe fra Kaffebrenneriet og kjøre trikk til jeg spyr. Bildet der oppe er fra veien min til bussholdeplassen her hjemme, forresten.

SPØRSMÅL:
1. Is there anybody out there?
2. Hvor mye kaffe er det helsemessig forsvarlig å drikke?
3. Har du savna meg? (her er det lov å lyve og si ja, bare sånn at jeg skal føle meg litt mindre tapersk)