Spela en sång som vi hört förut, sjung en refräng som vi kan

Se der, nå falt jeg helt av bloggelasset igjen. En kort periode (les: ca. en halvtime på formiddagen i dag) vurderte jeg å kaste inn håndklet for godt, bloggmessig, men så kom jeg til meg selv og tenkte at, nei - jeg liker det jo ganske godt når jeg først får ut fingern. Derfor tar jeg tastaturet fatt igjen. Hansken er kastet, fingern er ute. Hvor den satt, skal vi ikke verken dvele ved eller diskutere nærmere.

Forestillingsuka kom og gikk i et avsindig tempo. Det var fantastisk gøy og fint på alle måter. Jeg grein litt da det var over, mye fordi jeg var sliten, men mest fordi jeg kommer til å savne Jo March veldig. Det er den litt utakknemlige delen med dette yrket: man bruker all sin våkne tid og store deler av seg selv på å bli kjent med et annet menneskes historie i flere uker, og plutselig kan det være over etter bare fem forestillinger. I det virkelige arbeidslivet er det heldigvis litt annerledes, men dog. Det er rart at jeg ikke skal ta på meg støvlene hennes igjen. Klisjé, men sant.

Livsrytmen gikk drastisk ned i tempo etter siste forestilling, og det har vært deilig det også, på sitt vis. I helgen har jeg for eksempel hatt tid til å ha storfint besøk! Henriette kom på torsdag, og på fredag ettermiddag kom Andrea etter. Vi har ledd, spist, drukket vin, sett film, gått på frokostbuffet, shoppa, ledd enda mer, ligget i kokong og ikke minst; vært på Helen Sjöholm-konsert. Hun er faen meg bra. Jeg har sett henne live før, men det var noe ekstra spesielt å se henne her, i Göteborg, sammen med to fine, fantastiske venninner. Vi satt og holdt hverandre i hendene gjennom hele den første sangen, og jeg tenkte at - shit, her sitter jeg, i Sverige, går på en utdannelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme inn på, og utdanner meg til å gjøre det samme som Helen gjør hver dag resten av livet mitt. Jeg hadde ikke gjort det om jeg ikke hadde oppdaget henne, tror jeg. Og jeg tror jaggu ikke jeg hadde trodd det om noen hadde sagt det til meg da jeg var 17 år, gikk på musikklinja i Sandefjord og gikk til skolen med Visor-albumet i ørene hver eneste dag. Seks år med Helen. Jeg har blitt en annen person i løpet av de seks årene, men inspirasjonen jeg får av henne har ikke forandret seg i det hele tatt. Hun er bra. Og det er Henriette og Andrea også. Bare se på det fine bildet der oppe! Noen ganger synes jeg sjæl at jeg er ganske heldig med detta livet.

We Went To Bed And Turned The Stereo On Low, Heard The Timber Creek And Windows Rattle Gently

Dette har vært en stor dag. Ja, ikke bare en stor dag, men en historisk dag: i dag har jeg, for første gang siden jeg fikk mobiltelefon i 2001, byttet telefonnummer. Ok, så er det ikke et ordentlig bytte, jeg har fortsatt det norske liggende i en slags dvale, men jeg har like fullt skaffet meg et splitter nytt, svensk mobilnummer på heltid. Det ligger i iPhonen min, og lar meg atter få holde hele verdsveven i min pølsefingrede hånd. Norske Tele2 var jo mildt sagt en skuffelse på mobilsurffronten. Straks jeg kom over grensa og kjente ferten av Trollhättan (greit, det lukter ikke i Trollhättan, men det ga en fin effekt) sa det takk for seg, og siden den gang har mobilen min vært en impotent iPhone. Fram til i dag, altså. Det er når jeg gjør praktiske ærender som dette jeg blir minnet på at jeg faktisk bor i utlandet. Det er liksom ikke bare å vise fram legitimasjonen og ferdig med det; nei, det må fakses inn brev fra Lånekassen og norske pass og jeg vet ikke hva. På et tidspunkt under hele prosessen nede i telebutikken klarte jeg å spøkefullt si til butikkdama at jeg følte meg som en innvandrer, hvorpå hun tørt svarte "Ja, men det är du ju". Pinlig nok har jeg ikke tenkt på meg selv som det. Og jeg tror, enda mer pinlig, at det er fordi jeg er hvit og nordisk og har samme kultur. Allikevel er jeg jo vitterlig like mye innvandrer som noen fra Polen eller Tyrkia. Greit å møte sine egne fordommer ansikt til ansikt, sånn på en lørdag formiddag. Følte meg en liten stund som en av de papirløse. Maria Amelie og jeg. Neida.

På tirsdag har vi premiere. Det skal bli bra, tror jeg. I uka som har gått har jeg vært stressa og sliten, men etter en liten breakdown på torsdag, påfølgende god prøvedag på fredag og så en avsluttende afterwork med klassen + regissøren fredag kveld, følte jeg meg bedre. I dag har jeg bare vært alene, gjort ærender, laget mat, ryddet litt, lastet ned masse musikalnoter og drukket to glass vin for meg selv. I morgen skal jeg bake (standard søndag, knekkebrøddagen), synge og så til skolen og hjelpe til med det tekniske aspektet av denne drageflygingen. Det er én ting å få en drage til å fly utendørs i sterk vind, det er noe ganske annet inne på en teaterscene. Og nei, vi kan ikke låne vindmaskinen til Carola. Synd, egentlig.

Jeg gleder meg til å spille til uka, tror jeg. Tre hele gjennomganger med publikum før første forestilling. Jeg tror jeg kan begynne å slappe av og leke i det. Det føles i hvert fall sånn, nå når stemmen er uthvilt etter en dag uten skrikebelting, kjøkkenet er rent og jeg kan drikke vin og høre på Theresa Andersson og Thomas Dybdahl. Om tre uker begynner opptaksprøvene for de som har søkt på skolen i år. Tenk at jeg kom inn, a. Det er faktisk ganske fantastisk. Nå skal jeg være vill og gæren og gå og legge meg.

On A Clear Day You Can See Forever

Jeg spådde at jeg ikke kom til å få tid til å blogge, og jaggu fikk jeg rett. Kanskje jeg er synsk. Det hadde vært noe.

De siste to ukene har vært hektiske, og jeg har stort sett tilbragt all min våkne tid på skolen. Det går bedre og bedre med forestillingen, og jeg har, sånn en og en halv uke før premieren, klart å lære meg absolutt alt materialet utenat. Når prøveperioden er på totalt fem uker og det dreier seg om 50 sider manus + ca like mange sider med noter, synes jeg ikke det er så verst. Klapp på skuldra til meg sjæl. Nå begynner pirkeperioden, og den er alltid like frustrerende. Det er lett å bli innsnødd på alle de små tingene som ikke er bra, som må fikses og justeres, og da jeg gikk fra skolen på fredag kveld følte jeg meg som en eneste stor må gjøres-liste; en liste der alle tingene handlet om meg personlig, og ingen var av typen "kjøp mer oppvaskmiddel" eller "betal strømregningen". Det er det jeg både elsker og hater med det yrket (hjelpesjøss, det er faktisk snart et yrke nå) jeg har valgt; ingenting av det man jobber med ligger utenfor en selv. Men, etter helgen føles lista mye mer overkommelig og håndfast. På fredag drakk jeg vin med venner, og våknet uthvilt og glad (gikk hjem fra festlighetene klokka 2330, voksenpoeng ganger tusen) lørdag morgen til sms fra regissøren om at han var på skolen, og at jeg gjerne kunne komme innom og gå gjennom de, latterlig lite gjennomgåtte, sololåtene mine. Jeg takket ja, og møtte fornøyd opp, som den latterlig flinke piken jeg er. Vel framme viste det seg at han hadde vært ute i alle leketøysbutikker i Göteborg for å få tak i en drage til forestillingen. Denne dragen er det jeg som skal håndtere i en av scenene våre, og i method actingens og pedagogikkens ånd hadde han kommet på at jeg burde teste den på ordentlig, ute i friluft. Så det gjorde vi, da. Ut på plenen på universitetsområdet, midt i en populær turløype og opp med dragen. Det var gøy og absurd, det. Det blåste skikkelig, dragen fløy av gårde og jeg følte meg som herre over vinden. Sol var det også, og jeg følte meg litt som et barn. Etterpå gikk vi inn og øvde, og da jeg gikk fra skolen var jeg lørdagsgladere enn jeg hadde vært på lenge. Jeg er sikker på at det var dragen som gjorde det.

Fra skolen tok jeg trikken til Julie i Olivedalsgatan, og der ble vi sittende på kjøkkenet hennes og drikke først te, så rødvin, spise først brødskiver, så oppvarmet hjemmelaget pizza, og etterhvert dro vi oss til Stage Door - stampuben til Teaterhögskolan. Tredjeklasse opera hadde bestilt alle bordene den kvelden, så hele puben var full av scenefolk fra skolen. Jeg drakk en øl, hadde en, som alltid, fryktelig bra samtale med fine opera-Frida, før jeg gjentok suksessen fra gårsdagen og gikk hjem i ordentlig tid. Det er undervurdert å gå hjem i tolvtida, altså! Mulig jeg skal fortsette med det også etter Little Women. Mulig det ikke kommer til å la seg gjennomføre. Spår at det blir det siste alternativet.

I dag har jeg spist frokost på kafé, kopiert usannsynlige mengder attester til stipendsøknader, nerdet meg på macforum (hjelpmegjegkanikkegåinnidenbutikkenjegkjøperbaremasseunødvendigtiltelefonenmin) og bakt trippel porsjon knekkebrød. Den ene er til Mari, som hadde bursdag i forrige uke. I morgen har vi første kostymegjennomgang klokka, hold dere fast, 0900, så jeg skal legge meg og sove. Er jævlig spent på hvor mye jeg kommer til å sinke forestillingen med klesskiftene mine. Forresten, jeg har fått meg en slags spillejobb i en kulturkirke her. Visste de skulle reklamere for det på sida si, men hadde ikke helt forestilt meg denne formuleringen. Hoisa! Fint med forventninger, da. Heh.

Run, Running All The Time

Forrige innlegg var noe misvisende. Eller, rettere sagt: tittelen på forrige innlegg var misvisende. Det er ikke mye tid til å ligge ned, i hvert fall ikke i løpet av dagen. Jeg løper rundt stort sett konstant, både til og fra prøver og på scenen. Og om jeg ikke løper, skal jeg gjerne være, sitat regissør "mer utagerande, mer skrikig och med högre inre rytm". Jada. Jeg føler meg litt som en vaskeklut nå. Derfor kjøpte jeg thaitakeaway på vei hjem fra skolen, og vel hjemme plasserte jeg meg selv og maten i senga foran macen og 30 Rock. Hver eneste kveld hittil denne uka har blitt tilbragt med manus og matlaging, så nå følte jeg ærlig talt at det var velfortjent. Nå ser jeg liksom ikke noe annet å gjøre enn å bare legge meg. Det har vært en fin dag, med sang og latter og interessante diskusjoner, og da er det ikke noen grunn til å dra den ut noe lenger enn nødvendig. Noen ganger er en kjedelig kveld i en rotete leilighet i Johanneberg det beste man kan be om. God natt.

Girl Laying Down

Dette er meg i noen uker framover. I tilfelle noen lurer på hvor jeg blir av om jeg plutselig slutter å blogge, liksom. Jeg har ikke snødd inne på Liseberg eller blitt sittende fast i Göteborgshjulet (Göttas, unnskyld meg, litt patetiske svar på the London Eye); jeg ligger bare nedgravd under ca. to tonn manus og vocal score. Vi har produksjon på skolen, og jeg spiller hovedrollen. Føles uhorvelig kleint å skrive, men det er nå en gang sånn. Det er veldig, veldig gøy og jeg er supertakknemlig, men det er også noe innihelvetes mye materiale. Har tilbragt to timer i kveld bare med å organisere monstrumet i en perm, markeringstusje replikker og sette inn klistrelapper for å i det hele tatt finne veien inn og/eller ut av galskapen. Nå er det orden i sysakene da. Orden og litt autistiske tendenser, men pytt; det byr jeg på.

I helgen skal vi til Gislaved utenfor Borås (også kjent som verdens navle, avdeling Sverige) og synge med et symfoniorkester. Jeg skal synge Cabaret i en toneart som er så dyp at jeg nesten blir sittende fast i min egen stemme. Det blir gøy. Dessuten har pianisten vår varslet en relativt høy fuktighetsgrad på den sosiale delen av turen. Den forrige klassen som var der og sang oppfant uttrykket "What happens in Gislaved, stays in Gislaved". Føler det sier det meste.

Dette er sjåvvet vi holder på med, forresten. Little Women. Spiller i midten av februar, om noen tilfeldigvis er i traktene. Kom kom! Jeg aner foreløpig ikke hva jeg holder på med.

Nå må jeg sove eller noe.

Gothenburg, I Came Back To You. Now You Be Nice To Me, And I'll Be Nice To You

Tjobing. Fire timer med tog, en jovial og gebrokken taxitur (jeg på feriesvorsk, sjåfør på kebabsvensk) og vips; jeg sitter i sofaen min i Göteborg igjen. Det er bra, ass. Da jeg pakket i dag, ble jeg plutselig rammet av akutt norgemelankoli og ville helst bare bli i Oslo og drikke Kaffebrenneri-kaffe og se britiske dokumentarer med pappa. Men, da taxien kjørte oppover den snødekte Avenyn, svingte forbi skolen og opp bakkene til Johanneberg, kjente jeg at; ok, det er godt å være her også. Det er svensk og det er skole og det er sang og teater og fryktelig mange morsomme mennesker. Dessuten er det min egen seng, og det er jaggu alt annet enn dumt.

Før avreise i dag rakk jeg forresten imponerende mye. Mye kjedelige, praktiske saker, men også noen veldig fine ting. Kaffe og vokalnerding med tidligere sangpedagog, for eksempel, eller å hilse på tidligere danselærer, i bloggen kjent som mer-til-overs. Jeg ble satt ut over hvor utrolig glad jeg ble av å se henne igjen, men det ble jeg altså. Bårdar. Man kan si mye rart om den institusjonen, men jeg er latterlig takknemlig for de to fine, absurde, litt selvutslettende og veldig lærerike årene jeg hadde der. For en epoke. Jesus krist.

Jeg er egentlig takknemlig over hele linja akkurat nå. Jeg har tent lys, lagd meg en kopp te og Barbra synger. Det er forøvrig veldig passende. Som jeg sa på nyttårsaften (i en viss cavarus): dette er the year of Streisand. Jeg sier ikke at jeg har tenkt å våkne i morgen med divanykker herfra til helvete. Jeg skal bare slutte å bry meg om hva andre mener om meg, ikke være redd for å være vanskelig og gjøre alt jeg gjør ordentlig og uten hemninger. Barbra sier det bedre enn meg, bare se selv. Eller her. Jeg har tro på dette som innfallsvinkel, men dere må gjerne le. Om ikke annet har det hjulpet meg til å akseptere at jeg er utstyrt med et ganske stort nesegrev.

Spørsmål:
1. Om du måtte leve etter tankesettet til en kjendis i år, hvem ville du valgt?

The Way We Were

Jeg har ikke mange tradisjoner i mitt ganske så hedenske liv, men dette, mine venner, har i hvert fall blitt en tradisjon. Lista. Alle listers mor. Den er lang som et vondt år og sannsynligvis ikke interessant for andre enn meg selv, men nå har jeg en gang fylt den ut hvert år siden 2007 (!), så da må man fortsette. Litt som Grevinnen og hovmesteren - ikke spesielt gøy lenger, men vi må liksom se den. Dette språklige bildet var ment for dere, ikke for meg. Jeg har det jævlig gøy. Omtrent som hovmesteren, med andre ord. Minus sherryen. Here we go:

2010

Gjorde du noe i år som du aldri har gjort før?

Kom inn i andreklasse danselinja på Bårdar (jævlig sjukt, fortsatt stolt), kom inn på Artisten (skolen in my heart, nerd.se), betalte en hel dyr utenlandsreise helt selv, så forestilling på Broadway, spilte forestilling på Chat Noir, jobba på Rimi, kjørte leiebil leid i eget navn, flyttet til Sverige og var borte fra Norge i nesten tre måneder sammenhengende.

Holdt du noen av nyttårsforsettene dine?

Jeg sakser fra første innlegg i januar 2010:
" I år skal jeg

- levere bibliotekbøker og leiefilmer til tida

- sortere klærne mine når jeg tar dem av meg, i stedet for å strø dem utover gulvet og la dem ligge noen uker

- lage økologisk tomatsaus, helt fra bunnen av, minst én gang

- gå mer på teater

- se alle episodene av 30 Rock

- lese flere bøker av Haruki Murakami

- besøke venner som ikke bor i Oslo

- fortsette å tøye

- bli en pilatesguru

- stole på meg selv og være mer grenseløs"

Bibliotekbøkene og leiefilmene gikk det til helvete med (intet sjokk), sortere klærne gikk det dårlig med i Oslo, men har hittil gått ok i Göteborg. Den økologiske tomatsausen ble lagd én gang og aldri mer, da det viste seg at det var noe ganske elementært feil med oppskriften (funny story, dog ikke så morsom at jeg skal utsette dere for den). Teater har jeg gått på, men ikke så mye som jeg vil. Derimot har jeg sett absolutt alt av 30 Rock, pløyd nesten hele forfatterskapet til Murakami, fortsatt å tøye og trent passe mye pilates. På toppen av det hele, så kan jeg sånn ved årets slutt si at jeg stoler mer på meg selv enn noensinne, og at de heldige (?) utvalgte som har sett meg utfolde meg på mer eller mindre heldig vis i teatertimene denne høsten vil forhåpentligvis si at jeg kan være ganske grenseløs også. Livet.

Ble noen av vennene dine foreldre i år?

Ja!

Hvilke land besøkte du?

USA, Nederland (om vi kan telle med mellomlanding), Frankrike (mellomlanding igjen), Danmark og England. Ellers har jeg fordelt tida nesten jevnt mellom Norge og Sverige, så føler ikke det kan telle som besøk.

Er det noe du savnet i 2010 som du ønsker deg i 2011?

En bra skuespill- eller sangjobb. Og bedre evne til å få ræva i gir.

Hvilken dato i 2010 kommer du alltid til å huske?

Jeg innser at jeg ikke husker datoer, selv når det skjer ganske store ting. Jeg tror jeg kom inn på skolen 26. mars, det kommer jeg vel alltid til å huske. Ellers er det fint lite tall som sitter i, altså.

Hva var din største framgang i 2010?

At jeg kom inn på skolen min. Dessuten har jeg gjort noen ting på slutten av året nå som jeg er veldig stolt av.

Den største feilen?

Hele perioden vi jobbet med hovedproduksjonen på Bårdar var på mange måter en stor mental feil. Eller fail, om jeg skal være litt hipp. Konkret feil: å prøve å forandre meg for å tilfredsstille andre.

Har du vært syk eller skadet deg?

Jeg kan ikke huske å ha vært syk... Jeg hadde en jævelsk strekk i venstrebeinet det første halvåret, også var jeg voldsomt forkjøla under Sweet Charity-workshopen. Det er alt jeg husker.

Det beste kjøpet?

Macen. Macen, macen og atter macen.

Hva brukte du mest penger på?

Engangskjøp: macen. Sånn over hele linja: sannsynligvis kaffe. Og nøtter, jeg bruker usannsynlig mye penger på nøtter.

Gjorde noe deg ordentlig glad?

Herregud, ja. Å komme inn i Göteborg, å komme inn på danselinja, å gå videre på KHiO, klassene til Bill, klassene til Dana, lættisroadtrip med Hannah og Simen, oslosommer, x antall hysteriske latterkramper i forbindelse med scenisk gestaltning og Fröken Julie, latter og alkohol i Göteborg, fantastisk fine ord og. Ja. Så lenge jeg får le er det ikke vanskelig å bli ordentlig glad.

Hvilke sanger kommer alltid til å minne deg om 2010?

Somewhere That's Green - Little Shop of Horrors
An Old-Fashioned Love Story - The Wild Party
The Beauty Is - The Light in the Piazza
Another Day - RENT
Tired - ADELE

Var du gladere eller tristere i år, om du sammenligner med tidligere år?

Litt tristere iblant, men stort sett, og sånn nå på tampen: helt klart gladere.

Tynnere eller tjukkere?

Litt tjukkere akkurat nå, men det er jula og semestersluttfylla som har lagt seg på kroppen.

Rikere eller fattigere?

Helt likt, vil jeg anta, men med stadig mer ordnet økonomi + litt utbytte av å leve på en evigvarende harrytur.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?

Gitt faen og gitt alt.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?

Brydd meg om hva andre tenker om meg, følt prestasjonspress. Og, i år som i fjor: sagt rare ting i fylla.

Hvordan tilbragte du julen i år?

Hjemme hos mor med mor, far og islandsk stefar. Den fuktigste julaften hittil. Endte med at jeg underviste mor i pilates klokken halv to om natten.

Ble du forelsket i år?

Nja. Ikke forelska, men ikke totalt uberørt heller. Og det er fint.

Favorittprogram på TV?

En soleklar seier til 30 Rock.

Hater du noen nå som du ikke hatet i begynnelsen av året?

Nei. Jeg hater ikke folk.

Den beste boka du leste i år?

Herregud. Hvorfor husker jeg ikke sånt? The Easter Parade av Richard Yates var bra, Vidunderbarn av Roy Jacobsen var drittafin og The Wind-Up Bird Chronicles av Haruki Murakami var flottings. Pixley Mapogo av Tore Renberg fikk meg til å gråte mens jeg satt i kassa på Rimi, så jeg antar at jeg likte den også.

Den største musikalske oppdagelsen?

Her vet jeg at jeg har noe! Jeg var jo, som hele resten av Skandinavia på Robyn-kjøret en god stund. Jeg gjenoppdaget The Beatles, oppdaget Teitur og ble mer forelska i Barbra Streisand. Hørte sykt mye på Dirty Projectors en periode, men ellers går jeg liksom i det gamle. Indiefolkish og divaer. Kjent kombinasjon.

Noe du ønsket deg og fikk?

Noe jævlig bra å gjøre til høsten.

Noe du ønsket deg og ikke fikk?

Piruettene sitter vel ikke akkurat som en smekk i år heller.

Årets beste film:

Igjen, hvorfor skriver jeg ikke ned sånn under årets gang? Virker jo helt kulturellt analfabet når jeg skal lage denne lista. Jo: The Squid and the Whale eller Milk. Også The Way We Were nå på tampen av året, men jeg tror ikke jeg er helt objektiv i akkurat det tilfellet.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Hadde auditionteknikk og var på indisk restaurant med mor, far og Anne. Drakk og spiste latterlige mye, og måtte ta taxi fra Bislett til Marienlyst som følge av for stor bag/ekstrem metthet.

Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre?

Om jeg hadde vært litt mer ålreit mot meg selv og ergo vært litt mer ålreit mot andre enn periode på våren der. Ellers er jeg ganske fornøyd, må jeg si.

Hvordan vil du beskrive klesstilen din i 2009?

Praktisk i begynnelsen av året, forsøksvis mer normal og velkledd på høsten. Jeg vil si at budsjett er stikkordet.

Hva fikk deg til å ha det bra?

Venner, latter, danseklasser, sang, kaffe og teater. Mye teater.

Hvilken kjendis var du mest keen på?

Jeg føler jeg har snakket om noen som er digg, men jeg kan ikke for mitt bare liv huske hvem det er. Colin Firth er og blir en vinner, år etter år.

Hvem savnet du?

Linn, Martin, Simen, Anders og alle andre som ikke var i Oslo eller Göteborg da jeg var der.

iPodens mest spilte?

De øverste tingene er sanger jeg har lært meg til skolen og derfor hørt i stykker, så de teller ikke. Av sanger jeg har hørt på frivillig blir det... skal vi se... Ingrid Michaelsson - You and I. Ikke dumt.

De beste nye menneskene du traff?

Her vil jeg bare dra mange mennesker over én og samme kam og si: Artisten/Högskolan för scen och musik/Teater- och Operahögskolan i Göteborg. Kjær skole har mange navn, men den har jaggu mange fine mennesker også. Klassen, lærere, operasangere, skuespillere, kantorer. You name it. Jeg elsker dere alle sammen.

Nå skal jeg legge meg og sove og prøve å ikke lese. Jeg har fått to norskspråklige bøker til jul, og de skal jeg holde meg unna til jeg er tilbake i svenskeland, har jeg bestemt. Neste uke skal jeg få meg døgnrytme igjen. Bildet der oppe byr jeg på, for å vise at selv Robert Redford og Barbra Streisand har vært unge og crazy og gjort helsprø ting for kamera. Shit ass.

Spørsmål:
1. Har du noen nyttårsforsetter? Hvis ja; hva er de? Hvis nei, hvorfor ikke?
2. Er du også veldig mett?