Gothenburg, I Came Back To You. Now You Be Nice To Me, And I'll Be Nice To You

Tjobing. Fire timer med tog, en jovial og gebrokken taxitur (jeg på feriesvorsk, sjåfør på kebabsvensk) og vips; jeg sitter i sofaen min i Göteborg igjen. Det er bra, ass. Da jeg pakket i dag, ble jeg plutselig rammet av akutt norgemelankoli og ville helst bare bli i Oslo og drikke Kaffebrenneri-kaffe og se britiske dokumentarer med pappa. Men, da taxien kjørte oppover den snødekte Avenyn, svingte forbi skolen og opp bakkene til Johanneberg, kjente jeg at; ok, det er godt å være her også. Det er svensk og det er skole og det er sang og teater og fryktelig mange morsomme mennesker. Dessuten er det min egen seng, og det er jaggu alt annet enn dumt.

Før avreise i dag rakk jeg forresten imponerende mye. Mye kjedelige, praktiske saker, men også noen veldig fine ting. Kaffe og vokalnerding med tidligere sangpedagog, for eksempel, eller å hilse på tidligere danselærer, i bloggen kjent som mer-til-overs. Jeg ble satt ut over hvor utrolig glad jeg ble av å se henne igjen, men det ble jeg altså. Bårdar. Man kan si mye rart om den institusjonen, men jeg er latterlig takknemlig for de to fine, absurde, litt selvutslettende og veldig lærerike årene jeg hadde der. For en epoke. Jesus krist.

Jeg er egentlig takknemlig over hele linja akkurat nå. Jeg har tent lys, lagd meg en kopp te og Barbra synger. Det er forøvrig veldig passende. Som jeg sa på nyttårsaften (i en viss cavarus): dette er the year of Streisand. Jeg sier ikke at jeg har tenkt å våkne i morgen med divanykker herfra til helvete. Jeg skal bare slutte å bry meg om hva andre mener om meg, ikke være redd for å være vanskelig og gjøre alt jeg gjør ordentlig og uten hemninger. Barbra sier det bedre enn meg, bare se selv. Eller her. Jeg har tro på dette som innfallsvinkel, men dere må gjerne le. Om ikke annet har det hjulpet meg til å akseptere at jeg er utstyrt med et ganske stort nesegrev.

Spørsmål:
1. Om du måtte leve etter tankesettet til en kjendis i år, hvem ville du valgt?