Spela en sång som vi hört förut, sjung en refräng som vi kan

Se der, nå falt jeg helt av bloggelasset igjen. En kort periode (les: ca. en halvtime på formiddagen i dag) vurderte jeg å kaste inn håndklet for godt, bloggmessig, men så kom jeg til meg selv og tenkte at, nei - jeg liker det jo ganske godt når jeg først får ut fingern. Derfor tar jeg tastaturet fatt igjen. Hansken er kastet, fingern er ute. Hvor den satt, skal vi ikke verken dvele ved eller diskutere nærmere.

Forestillingsuka kom og gikk i et avsindig tempo. Det var fantastisk gøy og fint på alle måter. Jeg grein litt da det var over, mye fordi jeg var sliten, men mest fordi jeg kommer til å savne Jo March veldig. Det er den litt utakknemlige delen med dette yrket: man bruker all sin våkne tid og store deler av seg selv på å bli kjent med et annet menneskes historie i flere uker, og plutselig kan det være over etter bare fem forestillinger. I det virkelige arbeidslivet er det heldigvis litt annerledes, men dog. Det er rart at jeg ikke skal ta på meg støvlene hennes igjen. Klisjé, men sant.

Livsrytmen gikk drastisk ned i tempo etter siste forestilling, og det har vært deilig det også, på sitt vis. I helgen har jeg for eksempel hatt tid til å ha storfint besøk! Henriette kom på torsdag, og på fredag ettermiddag kom Andrea etter. Vi har ledd, spist, drukket vin, sett film, gått på frokostbuffet, shoppa, ledd enda mer, ligget i kokong og ikke minst; vært på Helen Sjöholm-konsert. Hun er faen meg bra. Jeg har sett henne live før, men det var noe ekstra spesielt å se henne her, i Göteborg, sammen med to fine, fantastiske venninner. Vi satt og holdt hverandre i hendene gjennom hele den første sangen, og jeg tenkte at - shit, her sitter jeg, i Sverige, går på en utdannelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme inn på, og utdanner meg til å gjøre det samme som Helen gjør hver dag resten av livet mitt. Jeg hadde ikke gjort det om jeg ikke hadde oppdaget henne, tror jeg. Og jeg tror jaggu ikke jeg hadde trodd det om noen hadde sagt det til meg da jeg var 17 år, gikk på musikklinja i Sandefjord og gikk til skolen med Visor-albumet i ørene hver eneste dag. Seks år med Helen. Jeg har blitt en annen person i løpet av de seks årene, men inspirasjonen jeg får av henne har ikke forandret seg i det hele tatt. Hun er bra. Og det er Henriette og Andrea også. Bare se på det fine bildet der oppe! Noen ganger synes jeg sjæl at jeg er ganske heldig med detta livet.