You Are Like A Sunset Behind A Mountain Somewhere

Tiden flyr, rusen fra forrige innlegg har lagt seg (og med den min korte periode som selvhjelpsprofet) og slagerfeberen har satt inn for fullt. Jeg har viet mitt liv til Eurovision Song Contest. Jeg og resten av avgangstrinnet på Bårdar er dummies for begge delfinalene, noe som i praksis innebærer at vi har blitt tildelt en par-tre nummer hver, som vi må lære oss OG framføre nøyaktig likt som originalartisten. Dette skal vi senere gjøre i rekkefølge med alt av lyd, lys, kamera og pyroeffekter over tre dager på Telenor Arena for å hjelpe NRK med å lage det beste tv-showet på norsk jord siden OL i 94. Jeg er Malta og Romania. Har også noen kjappe koristaffærer for Armenia, Kypros og Sveits. Det er ganske morsomt. Det er spesielt morsomt når vi slår oss sammen med danselinja og har gjennomganger av hele showet i sal 1 på skolen. Hvis du trodde Grand Prix var kleint og lattervekkende når det ble sendt på TV, forestill deg hvordan det ser ut når det blir framført av et utvalg skoleelever i provisoriske kostymer og fullt arbeidslys. Jeg har gjort mye rart i den salen i løpet av mine to år på Bårdar, men dette tar alle kaker. Get up and dance to the eastern european kind of funk, for å sitere et av bidragene.

For å virkelig stappe rosinen godt inn i slagerpølsa, har skolen også slengt oss med i pauseinnslaget i den ene delfinalen. Det er fortsatt litt uklart hva det egentlig innebærer, men etter dagens øvelse kan jeg i hvert fall fastslå at vi skal vaie som trær, men ikke for mye, samt synge en korsats på mange språk baklengs. Sikkert er det i hvert fall at jeg skal tilbringe tilsammen 42 timer utover skoletiden på å øve på det. Vi sees i juni, hvis dere ikke vil gjøre som 126 millioner andre og skru på tven den 27. mai. Kanskje dere får et lite glimt av meg. I mellomtiden hadde det vært ålreit om noen kunne ta klesvasken min. God natt. Eller nuapte buna, som vi sier i Romania.

Do You, Do You Really Enjoy Living A Life That's So Hateful?

Jeg blogger i en lett pilsrus, og da kommer kjernen fram, innbiller jeg meg. Har hatt en finfin kveld med et lite knippe nydelige mennesker i klassen. Vi har spist kald pizza, drukket øl og malt kubbspillet til Linna med fine farger og Bårdar-sitater. I sånne gode og løssnippede sammenhenger kommer man ofte fram til de store sannhetene i livet, for å si det litt svulstig. Og det gjorde vi vitterlig i kveld også. Det viktigste er å være glad, varm, ærlig, jobbe hardt og UNNE folk de fine tingene som kommer til dem. Og de som ikke klarer det, de kan rett og slett bare ta en saftig bit av sin egen ræv og tygge litt på den. Jeg kunne sikkert skrevet en lang avhandling om dette emnet, men da blir jeg sinna og ubehøvlet i språket og det har jeg ikke lyst til å forpurre en sånn bra aften med. Det eneste jeg kan si er at jeg innerst inne synes synd på mennesker som har det så dårlig med seg selv at de må bruke all sin ledige tid på å snakke nedlatende om andre. Jeg er utrolig glad for at jeg har så mye annet og så mange andre å fylle tida mi med. Jeg gleder meg til å kunne spytte en av de energityvene i trynet ved første og beste anledning. Fuck you very, very much. Hahaha. Dette blir nattens siste ord! Livet er fint, og i morgen skal jeg jobbe videre. Hardt arbeid og mykt hjerte er det eneste som betyr noe. Gud, så dyp jeg er.

How We Gonna Pay Last Year's Rent

Du kan ta jenta ut av New York, men du kan ikke ta fra a bloggen! Oi. Det var litt av et forsøk på humor og slagferdighet. Jeg skylder på at det er sent, samt at jeg er nærmest lamslått av alle beykringsmeldingene om at denne bloggen er på dødens rand. Det er den altså ikke. Den er i like god behold som meg. Og når meg-personen det er snakk om lever midt i våren med fine nye klær, knallhvite sneakers, sykkelføre i gatene og Rent på skolen; da forstår dere forhåpentligvis at bloggen lever i beste velgående.

New York var fantastisk. Jeg brukte alt for mye penger, men jeg angrer ikke på noen ting. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke kjøpte mer, egentlig: når man først skal være blakk, kan man like så godt være det med stil. Stil hadde jeg i hvert fall mye av i NYC. Når man er ei svett litta bårdarjente som tilbringer mesteparten av sin våkne tid i muggbefengte saler på Tullinløkka, gir det luft under klesvingene å få slippe seg løs midt på sjølveste Manhattan. Om man i tillegg reiser med Linn, hvilket jeg praktisk nok gjorde, får man virkelig slått seg løs på klesfronten. Har fått fornyet selvtillit på egen stil. Jeg har til og med gått med blinkende kaninører på Fifth Avenue. Dette var riktignok i forbindelse med påskeparaden, men det var høylys dag og vi møtte mora fra Alle elsker Raymond, så ingen kan si at det ikke var både vovet og glamorøst.

Nå, derimot, er det tilbake til lille Oslo og Rent for alle penga - både på privaten og på skolen. Utrolig passende tidspunkt å være blakk på, egentlig; få kjent på bohemlivet, drive litt karakterarbeid. Kanskje jeg skulle slengt meg på heroinet også, for å virkelig komme dypere i materien? Skal vurdere det. Mens jeg setter meg i den tenkeboksen, kan dere benytte anledningen til å holde av to datoer i kalenderen deres. 4. og 5. juni, Chat Noir, Oslo. Årets avgangselever ved Bårdars musikkteaterlinje spiller Sweet Charity og Rent, og jeg synes alle burde komme og se. Særlig dere som av mer eller mindre uforklarlige grunner har fulgt denne bloggen en stund; om dere har klart å lide dere gjennom så mye meningsløst skolepjatt, synes jeg dere fortjener en belønning form av en heidundrandes fin forestilling. Om ikke annet kan det være interessant å se meg spille heroinavhengig stripperske. I M1 var jeg hore, i februar var jeg eskortepike og nå skal jeg avslutte ballet med dette. Jeg kommer meg opp og fram her i verden.

Spørsmål:

1. Hva er en bra vårsang?

2. Hvor ofte bør man oppdatere bloggen?

Somewhere That's Green

Nå har det skjedd en del ting her, gitt.

Jeg har kommet inn på Teaterhögskolan i Göteborg, musikalprogrammet. Det er ganske innmari kult. Vi er åtte stykker i klassen. Og... ja. Det er veldig, veldig gøy. Hadde to fantastiske sisteprøvedager på torsdag og fredag; og etter et ventehelvete av en ettermiddag, fikk jeg vite at jeg hadde kommet videre til den avsluttende konserten. Da var vi tolv stykker, og da jeg satt på scenen og hørte de andre synge kjente jeg at jeg egentlig var så lykkelig akkurat da at det ikke hadde spilt noen rolle om jeg ikke kom inn. Alle var så innmari flinke, stemningen var så fin og det var bare så utrolig moro å få stå der og synge sangen min at... ja, det hadde egentlig holdt, det også. Men så kom jeg jaggu inn, gitt. Så plutselig er jeg én skoleplass, sju nye klassekamerater (hvorav to også er nåværende klassekamerater, ekstra gøy), en ny mamma, en ny mormor og en helt ny fremtidsmulighet rikere. Jeg tror ikke helt det har gått ordentlig opp for meg enda, men det er i hvert fall en ganske stor sannsynlighet for at jeg flytter til Göteborg til høsten.

Når jeg ikke sier det med hundre prosent sikkerhet, så er det fordi det har skjedd en annen gøyal ting: jeg har jaggu gått hen og kommet til andreprøve på Teaterhøgskolen i Oslo også. Jeg er tydeligvis veldig on a roll. Får håpe det fortsetter. Og hvis det ikke gjør det, så gjør det overhodet ingenting, for jeg har jo kommet inn i Göteborg! Guriland. Jeg er ganske glad akkurat nå, altså. Det er nok derfor jeg skriver ganske dårlig. Dessuten er jeg jo hos Bjørn i Stockholm, og det å blogge virker ganske asosialt. Har feiret med Henris, Bjørn, thaimat og spooning i den svenske hovedstaden. I morgen drar jeg til New York med Linn. Hvis ikke dette er en av de bedre påskeferiene på lenge, så veita pokker ikke jeg. God påske!

I'm Moving, I'm Coming, Can You Hear What I Hear

Dette er stort sett dagene. Jeg jobber og jobber med så mange ting jeg har lyst til samtidig, og jeg føler meg vekselvis produktivt lykkelig og produktivt frustrert. Bildet oppsummerer egentlig alt. Jeg vil dit, og dit er mange forskjellige steder på en gang. Men jeg føler at alle stedene er fine på sitt vis, og det gjør meg inspirert og ivrig. Dessuten ser jeg mye 30 Rock og har hatt bursdag uten at noen ga meg en eneste sesong på DVD (hint hint, alle bursdagsselskapsgjengere), så sånn sett kan bildet sikkert sies å henspeile på det også. I hovedsak hinter det allikevel til alt mulig annet.

Så det er altså livet om dagen. For mer utfyllende informasjon, eller et innblikk i mitt liv sett fra en utenforståendes vinkel, anbefaler jeg atter et besøk hos min samboer Sofie. Hun bidrar, som alltid, med interessante synspunkter og innsiktsfulle betraktninger. Adjøss for denne gang!

Let's Get Rich And Give Everybody Nice Sweaters And Teach Them How To Dance

Tiden flyr i godt lag, som dem sier. Og jeg har virkelig vært i godt lag i det siste. Vi har satt sammen og vist noe som kunne minne mistenkelig om musikalen Sweet Charity, for eksempel. Det gikk ganske bra. Det var i hvert fall pokkers gøy å endelig få spille for et publikum, samt å få lov til å sparke himmelhøyt i kort rød kjole. Deretter tok vi oss en velfortjent vinterferie, og for mitt vedkommende har det hittil innebåret øl og vin med diverse typer, kaffe med diverse typer, repetitørtid med far på diverse opptaksprøvestoff, monologøvings (med varierende hell), depressiv britisk kinofilm, yoga i 40 varmegrader (mye svette = jeg liker det), smør-og-pasta-middag med herrene Agledahl og Fjellstad, ekstensiv klesvask og rundskuring av egen bolig. Også har jeg sett en del 30 Rock, det må sies. Men er det ferie så er det lov. Dessuten leser jeg japansk skjønnlitteratur som en helt, og det bør gi noen intellektualitetspoeng.

Jeg kunne skrevet mye og mangt, men jeg skal reise til mor i Bergen i morgen, så jeg lar det bli med dette. Forresten: har fått visse signaler på at bloggen min oppfattes som forholdsvis triviell; "det er bare en dagbok på nett". Skjønner nå at det må sterke meninger, store opplevelser og klar tematikk til for å fylle bloggformen. Vel, folkens, jeg kan fortelle dere at jeg har ammunisjon til å fyre av de kanonene også. Jeg mistenker nemlig at det har skjedd et Unni Lindellsk drap i vaskekjelleren vår. Det er sant! Jeg skal ikke gå i detalj på dette vanvittig sene tidspunktet, men jeg kan si så mye som at jeg i går snublet over et par damegummistøvler liggende slengt midt i kjellergangen. Dette så mistenkelig ut, så som den drevne krimleseren jeg er, ble jeg fristet til å snuse litt rundt. Og hva er det jeg ser? Jo, rett rundt hjørnet for disse forlatte og fraslengte gummistøvlene, inne i et rom med boder: en kvinneveske og et handlenett, slengt fra seg, slik at varer og vesekinnhold fløt utover. Dette er ganske spesielt i seg selv; særlig når vi bor i en gård der det nærmest blir lynsjestemning om noen feilparkerer en sykkel eller vasker klær på søndager, men det blir først ordentlig spesielt når jeg passerer bodene fem timer senere og tingene fortsatt ligger der. Dagen etter ligger støvlene fortsatt der de var, men døra inn til bodrommet er låst og umulig å åpne. Hvis ikke dette lukter mord, så vet ikke jeg. Skal komme tilbake med mer informasjon om saken senere, for eksempel på søndag når jeg kommer hjem fra Bergen og en eventuell politietterforskning vil være igangsatt. Alternativt når det begynner å komme liklukt. Føler begge deler er uunngåelig. Det er bare et spørsmål om tid. I mellomtiden kan dere hygge dere med Ingrid Michaelson og glede dere til jeg 1) får en kjæreste og 2) blir rik. Da blir det snasne gensere og salsakurs på dere, alle sammen.

Spørsmål:

1. Har du vinterferie? I så fall, hva bruker du den til?

2. Hva heter din favorittkafé og hvor ligger den? Og hva er det som gjør at du liker den spesielt godt?

No, You Don't Have To Steal The Show, It Was Your Show All Along

Det er bra om dagen, altså. Vi jobber med Sweet Charity på heltid, og det begynner å bli ordentlig moro nå. Når man bare har teknikk- og treningstimer glemmer man litt hvor gøy det er å faktisk lage forestilling sammen. Akkurat nå skulle jeg ønske at vi skulle spille mer enn én forestilling, men når nettet begynner å snøre seg litt sammen nærmere visningen på fredag kan det hende jeg skulle ønske at ingen skulle se i det hele tatt, så... Ja. Fint er det i hvert fall. De siste dagene i forrige uke satte vi det ene dansenummeret med meg + alle guttene, og det, mine venner, er i hvert fall moro. Det er på en måte litt som i Bør Børson, bare at jeg i stedet for å være yppig, trøndersk luksusprostituert er en søt, hinsides naiv og hinsides lykkelig eskortepike. Og at jeg faktisk danser, ikke bare løftes rundt av gutter i kelnerkostymer. Vi kan si det sånn at mitt år med tilnærmet nazistisk regime på tøyingen endelig kommer til nytte. Mye høye bein og luftige spark. Svett og glad.

Ellers spiller vi teater og synger, og når vi ikke gjør det spiser vi fastelavensboller og koser oss. Det er kos med klassen, og det er kos å ha fri på kveldene og i helgene sånn at man kan treffe andre venner igjen. Det kommer sikkert en dag der jeg vil savne å brølebelte Jesu lidelseshistorie på nynorsk to til tre kvelder i uka, men akkurat nå er det veldig deilig å være litt normal igjen. Én ting jeg virkelig kommer til å savne, derimot, er klassene til Bill hver onsdag og lørdag. Jeg blir lett og glad i kroppen av det. Litt som jeg blir av livet generelt for tida. Forresten synes jeg alle burde gå og se filmen Precious på kino. Man blir ikke akkurat lett og glad i kroppen av den (den er litt på Lilja 4-ever siden av menneskelighetsskalaen), men den er fryktelig bra. Dagens tips. Med det takker jeg for meg for denne gang.

Spørsmål:
1. Har du sett en bra film i det siste?
2. Hvilken film vil du anbefale og hvorfor?
3. Hva gjør deg lett og glad i kroppen?