You Are Like A Sunset Behind A Mountain Somewhere

Tiden flyr, rusen fra forrige innlegg har lagt seg (og med den min korte periode som selvhjelpsprofet) og slagerfeberen har satt inn for fullt. Jeg har viet mitt liv til Eurovision Song Contest. Jeg og resten av avgangstrinnet på Bårdar er dummies for begge delfinalene, noe som i praksis innebærer at vi har blitt tildelt en par-tre nummer hver, som vi må lære oss OG framføre nøyaktig likt som originalartisten. Dette skal vi senere gjøre i rekkefølge med alt av lyd, lys, kamera og pyroeffekter over tre dager på Telenor Arena for å hjelpe NRK med å lage det beste tv-showet på norsk jord siden OL i 94. Jeg er Malta og Romania. Har også noen kjappe koristaffærer for Armenia, Kypros og Sveits. Det er ganske morsomt. Det er spesielt morsomt når vi slår oss sammen med danselinja og har gjennomganger av hele showet i sal 1 på skolen. Hvis du trodde Grand Prix var kleint og lattervekkende når det ble sendt på TV, forestill deg hvordan det ser ut når det blir framført av et utvalg skoleelever i provisoriske kostymer og fullt arbeidslys. Jeg har gjort mye rart i den salen i løpet av mine to år på Bårdar, men dette tar alle kaker. Get up and dance to the eastern european kind of funk, for å sitere et av bidragene.

For å virkelig stappe rosinen godt inn i slagerpølsa, har skolen også slengt oss med i pauseinnslaget i den ene delfinalen. Det er fortsatt litt uklart hva det egentlig innebærer, men etter dagens øvelse kan jeg i hvert fall fastslå at vi skal vaie som trær, men ikke for mye, samt synge en korsats på mange språk baklengs. Sikkert er det i hvert fall at jeg skal tilbringe tilsammen 42 timer utover skoletiden på å øve på det. Vi sees i juni, hvis dere ikke vil gjøre som 126 millioner andre og skru på tven den 27. mai. Kanskje dere får et lite glimt av meg. I mellomtiden hadde det vært ålreit om noen kunne ta klesvasken min. God natt. Eller nuapte buna, som vi sier i Romania.