Lullaby of Broadway

Adventstiden fikk meg til å ville fornye litt. I stedet for å rydde på rommet, valgte jeg å gi bloggen nye farger. Skal overhodet ikke påstå at dette var særlig vellykket, men det får være som dette til jeg kommer på bedre og mer estetiske tanker.

Det har vært en ekstremt etterlengtet langhelg, og jeg har brukt den jævlig godt om jeg skal si det selv. Mye søvn og dertil mange ekstreme drømmer. Hadde det ikke vært for at jeg innehar en viss grad av selvsensur (i hvert fall når jeg opererer på internetten) skulle jeg delt noen av dem her, men av frykt for at dere vil tro jeg er klin klistre kanakkas gæren lar jeg det være. Det var i hvert fall såpass underholdende at jeg seriøst vurderte å sove bort omtrent hele helga, for å finne ut hvordan det ville gå til slutt. I drømmene, altså.

Ellers har jeg blitt sminket av en ekstremhomofil mann på Skin Tonic i Bogstadveien, en opplevelse som ga meg uvurderlig innsikt i egen ansiktsform, stil og ikke minst min skjulte wa-wa-wooom-faktor. Jeg har forresten et viktoriansk utseende med fantastiske kinnbein, hvis noen lurte. I tillegg har jeg gjort en sinnssykt god innsats på jobben, vært med i kreasjonen av tidenes adventsstake (ingredienser: julekake, fire lilla lys, en sliten remse balkanblomster og en frodig danselærerklon/julenissefigur), badet mitt legeme i hvitløkssmør, drukket vin med kollektivet minus Henris pluss Simen og Vetle og sett Grease i Oslo Spektrum. Forestillingen var en noe absurd opplevelse, men synge: det kan dem pokkern meg. Apropos sang, tre korte punkter på tampen: 1) ble fanget i en slags vokalteknikkens akse i dag, da både sangpedagog og logoped av en eller annen absurd grunn befant seg på Grease samtidig som meg, henholdsvis en og to rader direkte bak meg. Artig øyeblikk oppstod. You had to be there. 2) det er gløggkalas i stua, og nå sitter den harde kjernen igjen og synger Vinsjan på kaia. 3) jeg skal prøve å synge fint på interpretasjon i morgen, ergo skal jeg sove. Prøver å drukne ut lyden av Britney- og DDE-allsang fra stua ved hjelp av musikalballader av ypperste klasse, type Stephen Sondheim. Funker fett som vuggesang. Sov godt og god advent <3>

Spørsmål:

1. Hva gleder du deg til i jula i år?

2. Hva er din ideelle vuggesang?

I Can't Get No Satisfaction

Nå har det dratt seg til kraftig siden sist jeg skreiv. Jeg har vært i London, vært på skolen, gjennomført en heidundrandes lite god auditionteknikk, vært sliten og lei, dansa hip hop under ledelse av dansekjendis, vært på Wallmanns med skolen, vært småfull foran/med lærerne mine under nevnte show, sett klassekontakt kline, fantasert om kjekke andreklassinger med skjegg og ledd mye av M2s Tsjekhov-farse. Jeg har med andre ord gjort omtrent alt som gjøres kan, unntatt å anlegge bart. Derav et bartebilde. Dessuten bor jeg med en trønder.

Jeg har ikke så mye å komme med. Denne uka har jeg for første gang møtt på de "uinspirerte dagene" jeg ble fortalt ville komme, og energinivået har vært deretter. Rommet mitt ser ut som et helvete, leiligheten er et kaos (oppdatering på rørleggerfronten: det er nå hull i kjøkkengulvet; altså et hull direkte ned til naboen) og jeg måtte bladlese omtrent alle stemmene i kortimen i dag grunnet dårlig forberedelse. Dårlig korforberedelse er ikke noe jeg vanligvis farer med, ei heller så ekstremt kreativ stemmetolkning som jeg bedrev i dag. Det var på en måte humor, så vilt var det. Jeg er uansett litt mer inspirert nå, etter en brownies- og youtubeorgie av dimensjoner med Martin + litt nerding til cdene jeg kjøpte i London. London var supert, forresten, og den oppsetningen av Piaf fikk meg til å skrinlegge mine planer om noensinne å a) kunne synge Edith Piaf-sanger med noensomhelst form for troverdighet eller b) spille tittelrollen i Piaf med noensomhelst form for troverdighet. Ekstremt bra er liksom ikke ordentlig dekkende.

Nå er det uansett langhelg, og den skal inneholde både slækking, jobb, dåp m/påfølgende dåpstapas (min stesøster er tydeligvis blitt en trendy småbarnsmor) og gløgghygge i heimen. Neste uke er det interpretasjon igjen (ich liebe så jævlig, skal synge emosjonell ballade og prøve å ta litt sjanser), skuespill for første gang på halvannen måned, visningsklasse i jazz og julekonsertøvings og jeg veit ikke hva. Dessuten har jeg tenkt å fortsette å være serr spess med Ada, det er en undervurdert aktivitet. Dataparty i Harald Hårfagres gate 12A - interesserte kan melde seg på hos Eva i resepsjonen.

London Calling

Jeg er fullstendig klar over at dette er et sinnssykt tidspunkt å skrive et blogginnlegg på, men det får briste eller bære. Jeg får uansett ikke smurt matpakke, som planen egentlig var. Det er nemlig en rørlegger på kjøkkenet vårt. Han ankom klokka halv åtte, noe jeg finner helt ekstremt tidlig. Da jeg påpekte dette fikk jeg bare nøkternt beskjed om at de egentlig begynte sju, så han hadde faktisk vært grei som ventet såpass lenge. Jeez. I går morges kom det en polakk med pressluftbor og borra så store deler av den ene kjøkkenveggen vår smuldra sammen. Vi mangler nå vann på kjøkkenet, Ada mangler nøkler (disse måtte polakken ha i three weeks) og leiligheten er dekket av et så tykt støvlag at man må skifte sokker bare man går fra badet til kjøkkenet. Halleluja for å bo i et såkalt sameie, der ens skjebne blir avgjort på diffuse styremøter man ikke selv har blitt invitert til. Kåre Berg AS in my heart. (se her, ja: nå kom akkurat rørleggeren travende inn på kjøkkenet med et gigantisk rør under armen)

Den egentlige grunnen til at jeg skriver så tidlig, er at jeg reiser til London med mor i kveld og blir borte til søndag formiddag. Ikke det at jeg venter noen leserstorm hvis jeg ikke oppdaterer på fire dager, men som det friluftsmennesket jeg er synes jeg det er greit å følge fjellvettreglene og si fra hvor jeg går. Jeg går med andre ord til London. Der skal jeg se Piaf og Spamalot og ellers kose meg i vinkel som det anglofile mennesket jeg er. Før det blir det skole, kor med søt korlærer (må ikke forveksles med ensemblesanglærer, det er som himmel og helvete), ballett med søt danselærer og ikke minst pardans med sjefen sjøl. Nei, ikke Vårherre. Jeg gleder meg til alt, egentlig.

Spørsmål:

1. Hvis du skulle til London denne helga, hva ville du gjort?

Still My Body Aches

Der har du meg: jeg tøyer og tøyer, men jeg blir fortsatt like forbanna støl i beina. Jeg var inne på tanken om at jeg kunne være overstrukket, men etter dagens noe miserable forsøk på å gjenta torsdagens spagatsuksess tror jeg den ideen pent må kasseres. Smerten jeg føler er rett og slett stivhet. Så mye for tanken om at jeg liksom er en gammel sjel i en ung kropp.

Helgas utskeielser kan i og for seg også ha noe med stølheten å gjøre. Fredag var det Bårdarfest med schlagermusikk og vifting med hip hop-svansen. For Ada involverte festlighetene også et aldri så lite vesketap (he.he. ordspill he.he.), med påfølgende konspirasjonsteorier rundt hvem som kunne være veskens rette far, ehh, tyv. Jeg var uansett ganske full, og imponerte (?) Simen med min daværende ganske så imponerende spagat mens vi sto i dokø. Dagen etter sto jeg opp grytidlig, iførte meg ører og kattesminke og gikk på jobb. Nei, jeg har ikke fått jobb i en norsk nyoppsetning av musikalen Cats: jeg har bare en litt overdrevent fantasifull kollega som, i et forsøk på å dra opp handlegleden i disse finanskrisetider, arrangerte karneval på Norli Bogstadveien. Kombinasjonen fyllesyke, kaffegrut og påmalte værhår er ikke å anbefale.

Uansett, lørdag kveld var jeg tilbake i slag og satte ut med frisk mot for å feire homoseksualiteten sammen med en gruppe glade mennesker. Denne festen var adskillig mer vellykket enn fredagens, særlig ettersom den inneholdt musikalske perler som Wilderswood - Trond Teigen, Hero - Charlotte Perellli og ikke minst slageren Alle ønsker at de var en katt, innspilt av Guri Schanke. Det var okay å være gay på lørdag, for å seia det slik. Jeg valgte forøvrig, igjen, å benytte anledningen til å briefe med min nyfunne kroppskontroll. Har et noe uskarpt, men rimelig levende mentalt bilde av at jeg sto i bro midt på stuegulvet mens jeg avleverte den udødelige setningen: Se på meg, jeg går på Bårdar. Jada. No more Bacardi for me.

Man skulle kanskje tro at en sånn crazy helg (her håper jeg dere tar ironien både kraftig og godt) ville legge en kraftig demper på dagens sangtime, men neida. Det gikk forbausende bra, bedre enn på flere uker. Nå, derimot, er jeg ganske knekt i absolutt alle organer, så jeg tror jeg tar kvelden. Jeg er kjempeglad, da, nesten hele tiden. Det er ganske vanskelig å ikke være det når man gjør ting som er inspirerende og moro hver eneste dag, sammen med inspirerende og morsomme mennesker. I morgen blir det mer tøy og bøy, mer piruettsadisme (egenpåført sådan), mer Rogers & Hammerstein, mer til overs, mer sang og mer hygge. Life Is Just A Bowl Of Cherries. Piis ænd løv.

Suddenly I See Why The Hell It Means So Much To Me

For å si det med min mors umiskjennelige ord: tida går så altfor fort. Det føles litt som et hav av tid (ehhhja) har passert siden mandag, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Tirsdagen kan i og for seg være litt av grunnen til denne følelsen, ettersom den inneholdt nok emosjonelle svingninger for et helt år. Siden dette er offentlig nett skal jeg ikke gå helt i detalj, men jeg kan jo si det sånn at hørelæretimen til min gruppe utartet til en slags grinefest med vår umiskjennelige lærer som mer enn litt aktiv deltager. Det som startet som en uskyldig evaluering av huskonsertarbeidet endte opp i en tårevåt selvransakelse av oss som medmennesker og individer og hvor viktig det var å være tro mot seg selv og jeg vet pokkern ikke hva.

Uansett, det var ikke min lærer/medmenneskes svulstige ord som rørte meg (overhodet IKKE), men på en eller annen måte sendte den timen meg rett i dørken, nærmere bestemt dørken i gangen bak skolens bibliotek. Jeg trodde jeg hadde skjult meg rimelig godt, men neida: da jeg prøvde å snike meg ut sendte jeg meg selv rett i armene på vår danselærer/klassekontakt/mer-til-overs herself. Dette møtet utløste igjen, mot min vilje, at en konflikt mellom hørelærelærer og danselærelærer (som jeg inntil denne dagen var uvitende om) fikk ny glød og... ja. Jesus. Dere skjønner sikkert ingenting av dette uansett, men det var i hvert fall godt å få skrivi det ned for ettertida eller hvem nå enn. De som er litt innvidde får forøvrig ikke noen premie for å gjette hvilken side jeg ville stilt meg på den i nevnte konflikten. Hoi.

Poenget er: tirsdagen ble i hvert fall en slags forløselse, så de to siste dagene har vært en fest i flotte farger. Ellerno. Jeg har dansa som en helt, tøyd som en strikk, øvd som en gud og oversatt musikaltekster til nynorsk som jeg var Ivar Aasen sjøl. Jeg trives jævlig godt og jeg er jævlig motivert og det er bedre enn man kan forestille seg, egentlig. Det er rett og slett ganske fantastisk, og jeg føler meg heldig omtrent hvert eneste minutt for at jeg har de mulighetene jeg har. Dessuten føler jeg meg endelig litt sett; at jeg gjør noe som er på vei et eller annet sted. Det er ikke så dumt altså. Jeg liker mennesker som inspirerer. Nå skal jeg lage et diffust kjøttdeigmåltid med Ada, før det bærer på gratisteater med klassen igjen. Det er nesten for godt til å være sant: omtrent som at Frikk viste seg å være sykt god til å danse swing. Men det er han altså. I morgen skal jeg tøye enda mer på spagaten, som er pokkern så nærme. Pokkern så nærme! Fred ut <3>

Hope Is The Thing With Feathers

Jeg har fått klager på lengden på innleggene mine av en viss flåsete musikaldanser. Fra nå av skal jeg prøve å skjerpe meg, samt gjøre mitt ytterste for å produsere like snappy og ironigenerasjonsriktige blogginnlegg som herr Agledahl. Når jeg sier snappy, betyr ikke det på noen måte at Schnappy das kleine krokodil kommer til å være involvert. Eventuelle skuffede lesere kan med andre ord surfe videre med en gang.

Siden sist har jeg sett Sound of Music igjen, delvis for å heie på min gode klassekamerat Simen og delvis for å sikle på deiligheten over alle deilige, eldre menn; mr. Bjørn Skagestad. Prosjekt nummer én ble meget vellykket. Prosjekt nummer to gikk det litt dårligere med, da tidligere nevnte mister har pådratt seg en drabelig utposning bak venstre øyeeple og nå ser litt ut som et slags monster. Om man kombinerer dette monstrøse utseendet med det faktum at Maria Arredondo minner en smule om heksa i Hans og Grete, er det kanskje naturlig å tenke seg at dette ikke akkurat er en trygg og god familieforestilling, men joda: jeg synes det funker. På den andre siden er ikke jeg noen familie, så jeg skal ikke uttale meg. Underholdandes var det i hvert fall.

Jeg har også tilbragt sykelig mye tid på skolen, lekt ganske mye Pølse-i-brød (nei, dette er ikke et fancy uttrykk for å si at jeg har vært veldig aktiv i sengehalmen) og sunget at jeg er et lite lam som har gått seg vill unevnelig mange ganger. De tre ovennevnte aktivitetene skyldes arbeidet med huskonserten, en konsert som nå er overstått. Det gikk ganske bra. Jeg har fått diffus og ivrig regi av tidligere nevnte auditionteknikkregissør ("det er ikke det at han ikke treffer blinken, han bare skyter på helt feil blink, ikke saaant?"), slått vitser med sistnevnte, sittet på Simens imaginære snertne lille trille med plass til to, nesten slått ned vår 86-årgamle tsjekkiske teaterlærer grunnet ivrig gestikulering, konkurrert i norgesmesterskapet i engasjert bakspill, sunget jævlig mye flerstemt og sunget litt solo. Det gikk også ganske greit, selv om jeg ikke er helt på det stadiet der jeg kan synge så sjela revner og det regner rosa glitter fra himmelen enda. But I don't care, it will come. Edith Piaf og Judy Garland kan snart gå og dra noe gammalt over seg. Ehjada.

Nå ligger jeg rett og slett i senga, og gjør et fåfengt forsøk på å hvile ut/akseptere at det er greit å ikke gjøre noen ting etter tre uker med et usannsynlig høyt aktivitetsnivå. Det er fristende å hvile på sine huskonsertlaubær, men - for å sitere vår filosofiske ensemblesanglærer Nazi-Hanken: E veit dokke e glade for at mandagen e over no, men etter mandag så kjeme faktisk tirsdag. Ikke sant. Med de vise ordene stempler jeg rett og slett ut.

PS. Bildet der oppe er tatt av KarroCool, stjålet fra flickr-sida hennes.

PPS. Marte kom akkurat inn på rommet mitt og skremte meg med en Torbjørn Jagland-maske hun hadde laget selv.

Oh, How I Feel Like A Beautiful Child

Willkommen, bienvenue, welcome osv. Velkommen tilbake. Jeg vil med dette beklage emo-innlegget under der; jeg trengte bare å ventilere litt, men nå er det jeg ventilerte sannsynligvis gått over. Noen ganger må man føle at man går skikkelig på snørra for at alt skal ta seg opp. Og det har det nå gjort. Sånn.

Speaking of snørra: det er det jeg har tilbragt de siste dagene med. Ganske mye snørr. Har hatt en merkelig slags forkjølelse som aldri har satt seg andre steder enn i nesa og resterende slimhinner i øre-nese-hals-regionen. Rimelig fascinerende. Det mest fascinerende er vel at det aldri spredte seg til stemmen i noen større grad. Jeg har tvert imot sunget bedre enn på lenge de siste dagene, og det digger meg i ganske mange vinkler. Jeg er på vei tilbake på plass, og det er så fantastisk deilig. Det blir pinlig klisjéfylt om jeg legger ut om hvor mye jeg elsker å synge (igjen), men jeg elsker det altså. Det er som en evig oppdagelsesferd. Se der, ja; der ble det både pinlig og klisjéfylt allikevel.

Sånn ellers har det vært veldig mye huskonsert, veldig mye flerstemmighet (om jeg må synge Epilogue fra City of Angels en eneste gang til etter mandag er det mulig jeg tyr til vold) og veldig mye duettdans/sang for dummies. I begynnelsen var jeg rimelig skeptisk til hele affæren, men etter hvert oppdaget jeg underholdningsverdien i konseptet og ikke minst; i vår bamsehomofile koreograf. Med amerikansk aksent og talefeil. Han lesper. Og bruker bukseseler. Og har et vokabular som utelukkende består av floskler. I tillegg har han psoriasis, og det følte han for å informere oss om. Forestill deg at en person med tjukk aksent og talefeil uttaler ordet psoriasis. Det er ganske morsomt. Dessuten er det ganske morsomt at Petter og jeg sparka litt rumpe på visninga av nevnte klasse i dag. Digg følelse. I Get A Kick Out Of Putta and Jull. Word.

En annen ting som er sykt morsomt er Nationaltheatrets oppsetning av Dyrene i Hakkebakkeskogen. Jeg har kanskje ikke ledd så mye på flere år. Jeg lo høyere enn alle barna, og jeg lo av alle barna. Bra barneteater er fryktelig undervurdert. Voksne mennesker som kler seg ut i dyrekostymer og synger og leker på fullt alvor, på hovedscenen på Norges nasjonalteater: det er kjærleik på høyt nivå. Det, samt å se reaksjonene til både voksne og barn i salen, minte meg så innmari på hvorfor jeg elsker det jeg elsker så mye som jeg gjør. Og det trenger man faktisk å bli minnet på så ofte som mulig. Fytti feite så heldig jeg er som får lov til å drive med det hele tiden, absolutt hver dag.