Lille Oslo er en egen planet

Nå har det virkelig vært seriøs bloggtørke en stund. Jeg har lyst til å være en kul og morsom person som blogger ofte, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til. Nå har jeg i det minste tatt et skritt nærmere tilværelsen som kul og hyppig skribent: jeg har skaffet meg en blogapp på mobilen! Skal se hvordan dette funker. Virker foreløpig lovende, men jeg er ikke akkurat kjent for å ha flaks med de tekniske finessene. Dette innlegget er altså en test, skrevet fra trikk 12 på vei mot restaurantbesøk med min mor ved Frogner Stadion. Oslo ass! I sommer kommer jeg tilbake og blir en stund.

Spela en sång som vi hört förut, sjung en refräng som vi kan

Se der, nå falt jeg helt av bloggelasset igjen. En kort periode (les: ca. en halvtime på formiddagen i dag) vurderte jeg å kaste inn håndklet for godt, bloggmessig, men så kom jeg til meg selv og tenkte at, nei - jeg liker det jo ganske godt når jeg først får ut fingern. Derfor tar jeg tastaturet fatt igjen. Hansken er kastet, fingern er ute. Hvor den satt, skal vi ikke verken dvele ved eller diskutere nærmere.

Forestillingsuka kom og gikk i et avsindig tempo. Det var fantastisk gøy og fint på alle måter. Jeg grein litt da det var over, mye fordi jeg var sliten, men mest fordi jeg kommer til å savne Jo March veldig. Det er den litt utakknemlige delen med dette yrket: man bruker all sin våkne tid og store deler av seg selv på å bli kjent med et annet menneskes historie i flere uker, og plutselig kan det være over etter bare fem forestillinger. I det virkelige arbeidslivet er det heldigvis litt annerledes, men dog. Det er rart at jeg ikke skal ta på meg støvlene hennes igjen. Klisjé, men sant.

Livsrytmen gikk drastisk ned i tempo etter siste forestilling, og det har vært deilig det også, på sitt vis. I helgen har jeg for eksempel hatt tid til å ha storfint besøk! Henriette kom på torsdag, og på fredag ettermiddag kom Andrea etter. Vi har ledd, spist, drukket vin, sett film, gått på frokostbuffet, shoppa, ledd enda mer, ligget i kokong og ikke minst; vært på Helen Sjöholm-konsert. Hun er faen meg bra. Jeg har sett henne live før, men det var noe ekstra spesielt å se henne her, i Göteborg, sammen med to fine, fantastiske venninner. Vi satt og holdt hverandre i hendene gjennom hele den første sangen, og jeg tenkte at - shit, her sitter jeg, i Sverige, går på en utdannelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme inn på, og utdanner meg til å gjøre det samme som Helen gjør hver dag resten av livet mitt. Jeg hadde ikke gjort det om jeg ikke hadde oppdaget henne, tror jeg. Og jeg tror jaggu ikke jeg hadde trodd det om noen hadde sagt det til meg da jeg var 17 år, gikk på musikklinja i Sandefjord og gikk til skolen med Visor-albumet i ørene hver eneste dag. Seks år med Helen. Jeg har blitt en annen person i løpet av de seks årene, men inspirasjonen jeg får av henne har ikke forandret seg i det hele tatt. Hun er bra. Og det er Henriette og Andrea også. Bare se på det fine bildet der oppe! Noen ganger synes jeg sjæl at jeg er ganske heldig med detta livet.

We Went To Bed And Turned The Stereo On Low, Heard The Timber Creek And Windows Rattle Gently

Dette har vært en stor dag. Ja, ikke bare en stor dag, men en historisk dag: i dag har jeg, for første gang siden jeg fikk mobiltelefon i 2001, byttet telefonnummer. Ok, så er det ikke et ordentlig bytte, jeg har fortsatt det norske liggende i en slags dvale, men jeg har like fullt skaffet meg et splitter nytt, svensk mobilnummer på heltid. Det ligger i iPhonen min, og lar meg atter få holde hele verdsveven i min pølsefingrede hånd. Norske Tele2 var jo mildt sagt en skuffelse på mobilsurffronten. Straks jeg kom over grensa og kjente ferten av Trollhättan (greit, det lukter ikke i Trollhättan, men det ga en fin effekt) sa det takk for seg, og siden den gang har mobilen min vært en impotent iPhone. Fram til i dag, altså. Det er når jeg gjør praktiske ærender som dette jeg blir minnet på at jeg faktisk bor i utlandet. Det er liksom ikke bare å vise fram legitimasjonen og ferdig med det; nei, det må fakses inn brev fra Lånekassen og norske pass og jeg vet ikke hva. På et tidspunkt under hele prosessen nede i telebutikken klarte jeg å spøkefullt si til butikkdama at jeg følte meg som en innvandrer, hvorpå hun tørt svarte "Ja, men det är du ju". Pinlig nok har jeg ikke tenkt på meg selv som det. Og jeg tror, enda mer pinlig, at det er fordi jeg er hvit og nordisk og har samme kultur. Allikevel er jeg jo vitterlig like mye innvandrer som noen fra Polen eller Tyrkia. Greit å møte sine egne fordommer ansikt til ansikt, sånn på en lørdag formiddag. Følte meg en liten stund som en av de papirløse. Maria Amelie og jeg. Neida.

På tirsdag har vi premiere. Det skal bli bra, tror jeg. I uka som har gått har jeg vært stressa og sliten, men etter en liten breakdown på torsdag, påfølgende god prøvedag på fredag og så en avsluttende afterwork med klassen + regissøren fredag kveld, følte jeg meg bedre. I dag har jeg bare vært alene, gjort ærender, laget mat, ryddet litt, lastet ned masse musikalnoter og drukket to glass vin for meg selv. I morgen skal jeg bake (standard søndag, knekkebrøddagen), synge og så til skolen og hjelpe til med det tekniske aspektet av denne drageflygingen. Det er én ting å få en drage til å fly utendørs i sterk vind, det er noe ganske annet inne på en teaterscene. Og nei, vi kan ikke låne vindmaskinen til Carola. Synd, egentlig.

Jeg gleder meg til å spille til uka, tror jeg. Tre hele gjennomganger med publikum før første forestilling. Jeg tror jeg kan begynne å slappe av og leke i det. Det føles i hvert fall sånn, nå når stemmen er uthvilt etter en dag uten skrikebelting, kjøkkenet er rent og jeg kan drikke vin og høre på Theresa Andersson og Thomas Dybdahl. Om tre uker begynner opptaksprøvene for de som har søkt på skolen i år. Tenk at jeg kom inn, a. Det er faktisk ganske fantastisk. Nå skal jeg være vill og gæren og gå og legge meg.

On A Clear Day You Can See Forever

Jeg spådde at jeg ikke kom til å få tid til å blogge, og jaggu fikk jeg rett. Kanskje jeg er synsk. Det hadde vært noe.

De siste to ukene har vært hektiske, og jeg har stort sett tilbragt all min våkne tid på skolen. Det går bedre og bedre med forestillingen, og jeg har, sånn en og en halv uke før premieren, klart å lære meg absolutt alt materialet utenat. Når prøveperioden er på totalt fem uker og det dreier seg om 50 sider manus + ca like mange sider med noter, synes jeg ikke det er så verst. Klapp på skuldra til meg sjæl. Nå begynner pirkeperioden, og den er alltid like frustrerende. Det er lett å bli innsnødd på alle de små tingene som ikke er bra, som må fikses og justeres, og da jeg gikk fra skolen på fredag kveld følte jeg meg som en eneste stor må gjøres-liste; en liste der alle tingene handlet om meg personlig, og ingen var av typen "kjøp mer oppvaskmiddel" eller "betal strømregningen". Det er det jeg både elsker og hater med det yrket (hjelpesjøss, det er faktisk snart et yrke nå) jeg har valgt; ingenting av det man jobber med ligger utenfor en selv. Men, etter helgen føles lista mye mer overkommelig og håndfast. På fredag drakk jeg vin med venner, og våknet uthvilt og glad (gikk hjem fra festlighetene klokka 2330, voksenpoeng ganger tusen) lørdag morgen til sms fra regissøren om at han var på skolen, og at jeg gjerne kunne komme innom og gå gjennom de, latterlig lite gjennomgåtte, sololåtene mine. Jeg takket ja, og møtte fornøyd opp, som den latterlig flinke piken jeg er. Vel framme viste det seg at han hadde vært ute i alle leketøysbutikker i Göteborg for å få tak i en drage til forestillingen. Denne dragen er det jeg som skal håndtere i en av scenene våre, og i method actingens og pedagogikkens ånd hadde han kommet på at jeg burde teste den på ordentlig, ute i friluft. Så det gjorde vi, da. Ut på plenen på universitetsområdet, midt i en populær turløype og opp med dragen. Det var gøy og absurd, det. Det blåste skikkelig, dragen fløy av gårde og jeg følte meg som herre over vinden. Sol var det også, og jeg følte meg litt som et barn. Etterpå gikk vi inn og øvde, og da jeg gikk fra skolen var jeg lørdagsgladere enn jeg hadde vært på lenge. Jeg er sikker på at det var dragen som gjorde det.

Fra skolen tok jeg trikken til Julie i Olivedalsgatan, og der ble vi sittende på kjøkkenet hennes og drikke først te, så rødvin, spise først brødskiver, så oppvarmet hjemmelaget pizza, og etterhvert dro vi oss til Stage Door - stampuben til Teaterhögskolan. Tredjeklasse opera hadde bestilt alle bordene den kvelden, så hele puben var full av scenefolk fra skolen. Jeg drakk en øl, hadde en, som alltid, fryktelig bra samtale med fine opera-Frida, før jeg gjentok suksessen fra gårsdagen og gikk hjem i ordentlig tid. Det er undervurdert å gå hjem i tolvtida, altså! Mulig jeg skal fortsette med det også etter Little Women. Mulig det ikke kommer til å la seg gjennomføre. Spår at det blir det siste alternativet.

I dag har jeg spist frokost på kafé, kopiert usannsynlige mengder attester til stipendsøknader, nerdet meg på macforum (hjelpmegjegkanikkegåinnidenbutikkenjegkjøperbaremasseunødvendigtiltelefonenmin) og bakt trippel porsjon knekkebrød. Den ene er til Mari, som hadde bursdag i forrige uke. I morgen har vi første kostymegjennomgang klokka, hold dere fast, 0900, så jeg skal legge meg og sove. Er jævlig spent på hvor mye jeg kommer til å sinke forestillingen med klesskiftene mine. Forresten, jeg har fått meg en slags spillejobb i en kulturkirke her. Visste de skulle reklamere for det på sida si, men hadde ikke helt forestilt meg denne formuleringen. Hoisa! Fint med forventninger, da. Heh.

Run, Running All The Time

Forrige innlegg var noe misvisende. Eller, rettere sagt: tittelen på forrige innlegg var misvisende. Det er ikke mye tid til å ligge ned, i hvert fall ikke i løpet av dagen. Jeg løper rundt stort sett konstant, både til og fra prøver og på scenen. Og om jeg ikke løper, skal jeg gjerne være, sitat regissør "mer utagerande, mer skrikig och med högre inre rytm". Jada. Jeg føler meg litt som en vaskeklut nå. Derfor kjøpte jeg thaitakeaway på vei hjem fra skolen, og vel hjemme plasserte jeg meg selv og maten i senga foran macen og 30 Rock. Hver eneste kveld hittil denne uka har blitt tilbragt med manus og matlaging, så nå følte jeg ærlig talt at det var velfortjent. Nå ser jeg liksom ikke noe annet å gjøre enn å bare legge meg. Det har vært en fin dag, med sang og latter og interessante diskusjoner, og da er det ikke noen grunn til å dra den ut noe lenger enn nødvendig. Noen ganger er en kjedelig kveld i en rotete leilighet i Johanneberg det beste man kan be om. God natt.

Girl Laying Down

Dette er meg i noen uker framover. I tilfelle noen lurer på hvor jeg blir av om jeg plutselig slutter å blogge, liksom. Jeg har ikke snødd inne på Liseberg eller blitt sittende fast i Göteborgshjulet (Göttas, unnskyld meg, litt patetiske svar på the London Eye); jeg ligger bare nedgravd under ca. to tonn manus og vocal score. Vi har produksjon på skolen, og jeg spiller hovedrollen. Føles uhorvelig kleint å skrive, men det er nå en gang sånn. Det er veldig, veldig gøy og jeg er supertakknemlig, men det er også noe innihelvetes mye materiale. Har tilbragt to timer i kveld bare med å organisere monstrumet i en perm, markeringstusje replikker og sette inn klistrelapper for å i det hele tatt finne veien inn og/eller ut av galskapen. Nå er det orden i sysakene da. Orden og litt autistiske tendenser, men pytt; det byr jeg på.

I helgen skal vi til Gislaved utenfor Borås (også kjent som verdens navle, avdeling Sverige) og synge med et symfoniorkester. Jeg skal synge Cabaret i en toneart som er så dyp at jeg nesten blir sittende fast i min egen stemme. Det blir gøy. Dessuten har pianisten vår varslet en relativt høy fuktighetsgrad på den sosiale delen av turen. Den forrige klassen som var der og sang oppfant uttrykket "What happens in Gislaved, stays in Gislaved". Føler det sier det meste.

Dette er sjåvvet vi holder på med, forresten. Little Women. Spiller i midten av februar, om noen tilfeldigvis er i traktene. Kom kom! Jeg aner foreløpig ikke hva jeg holder på med.

Nå må jeg sove eller noe.

Gothenburg, I Came Back To You. Now You Be Nice To Me, And I'll Be Nice To You

Tjobing. Fire timer med tog, en jovial og gebrokken taxitur (jeg på feriesvorsk, sjåfør på kebabsvensk) og vips; jeg sitter i sofaen min i Göteborg igjen. Det er bra, ass. Da jeg pakket i dag, ble jeg plutselig rammet av akutt norgemelankoli og ville helst bare bli i Oslo og drikke Kaffebrenneri-kaffe og se britiske dokumentarer med pappa. Men, da taxien kjørte oppover den snødekte Avenyn, svingte forbi skolen og opp bakkene til Johanneberg, kjente jeg at; ok, det er godt å være her også. Det er svensk og det er skole og det er sang og teater og fryktelig mange morsomme mennesker. Dessuten er det min egen seng, og det er jaggu alt annet enn dumt.

Før avreise i dag rakk jeg forresten imponerende mye. Mye kjedelige, praktiske saker, men også noen veldig fine ting. Kaffe og vokalnerding med tidligere sangpedagog, for eksempel, eller å hilse på tidligere danselærer, i bloggen kjent som mer-til-overs. Jeg ble satt ut over hvor utrolig glad jeg ble av å se henne igjen, men det ble jeg altså. Bårdar. Man kan si mye rart om den institusjonen, men jeg er latterlig takknemlig for de to fine, absurde, litt selvutslettende og veldig lærerike årene jeg hadde der. For en epoke. Jesus krist.

Jeg er egentlig takknemlig over hele linja akkurat nå. Jeg har tent lys, lagd meg en kopp te og Barbra synger. Det er forøvrig veldig passende. Som jeg sa på nyttårsaften (i en viss cavarus): dette er the year of Streisand. Jeg sier ikke at jeg har tenkt å våkne i morgen med divanykker herfra til helvete. Jeg skal bare slutte å bry meg om hva andre mener om meg, ikke være redd for å være vanskelig og gjøre alt jeg gjør ordentlig og uten hemninger. Barbra sier det bedre enn meg, bare se selv. Eller her. Jeg har tro på dette som innfallsvinkel, men dere må gjerne le. Om ikke annet har det hjulpet meg til å akseptere at jeg er utstyrt med et ganske stort nesegrev.

Spørsmål:
1. Om du måtte leve etter tankesettet til en kjendis i år, hvem ville du valgt?