Og vi suser avgårde, alle mann

Jeg har hatt verdens fineste 17. mai. Jeg elsker Norge og jeg elsker Oslo og jeg kan ikke forstå hvordan i all verden jeg skal klare å flytte herfra. Og ikke bare herfra; men til et annet, rart land der 17. mai bare er en dato og det er forventet at man skal stå opp og gå til skolen og gjøre fornuftige ting. Fullstendig unaturlig. Jeg vil ha på meg bunad og drikke cava til frokost med gode venner. Jeg vil bevege meg i en lett rus hele dagen, spise is, vifte med flagg og høre glemte artister spille glemte grand prix-låter på Rådhusplassen. Jeg er så norsk at det nesten er helt pinlig. Framfor alt elsker jeg byen min og vennene mine her, og jeg føler meg litt liten og redd ved tanken på at jeg skal reise fra den, dem og alt som er trygt. En vakker dag skal jeg eie min egen leilighet her. En vakker dag skal jeg gifte meg, få barn og leve av å synge og spille teater her. Det er derfor jeg reiser til Göteborg nå. For at jeg skal bli så god at jeg får jobb, og for at det skal bli enda bedre å komme tilbake hit. De har bedre sykkelstier der borte, da. Det er alltids noe.

Together We're Invincible

Dagene flyr og jeg lærer noe nytt om meg selv og verden hele tiden. Å synge i in-ear på Telenor Arena, for eksempel. Ny lærdom. Og en vanvittig morsom sådan. Prøv å stå på en gigantisk scene i en gigantisk arena med Nord-Europas største lysrigg, tjue kameraer og et voldsomt lydanlegg og synge eurovisionballade av hjertens lyst i tjue minutter sammenhengende. DET var tidenes kick, skal jeg si dere. Det er helt ok om det "bare" blir syngedame av meg, hvis det er sånne ting jeg får gjøre. I så fall burde jeg kanskje flytte til Malta; ballader er ganske hot der.

Andre ting man lærer, er hvordan denne bransjen jeg har begitt meg uti er et livslangt kurs i samarbeid, samhold, å takle misunnelse og å bare være seg selv, utifra en selv og ingen andre. Skjønte dere den setningen? Det var den beste måten jeg klarte å beskrive det på. Det er i hvert fall dødsviktig. Vi kommer så mye lenger når vi klarer å hjelpe og støtte hverandre enn om vi er misunnelige og usikre. Det er så mye vi ikke kan styre eller forandre. Til syvende og sist handler alt om å være glad for det man har, og unne andre det de får. Det har jeg vært gjennom ulike stadier av i dag. Dagens dype fra min kant. Nå skal jeg spise et knekkebrød med makrell i tomat, før jeg legger meg og ser på 30 Rock. I morra skal jeg og resten av Bårdar-hedningene holde hviledagen skitten og øve til hovedproduksjon.

Spørsmål:

1. HAR du klemt noen i dag? Haha.

2. Har du et godt hjelp-til-selvhjelpsordtak? Sånn siden jeg plutselig er blitt livsveileder, mener jeg.

My Husband Only Rarely Comes To Bed, My Husband Makes Movies Instead

Dette er definisjonen på vakker.

I dag har jeg sunget masse, og jøsseball så gøy det er. Hadde sangtime for første gang på noe som føles som en evighet. Jeg synger i praksis hele My Fair Lady. Sanglærer synes det er en god idé å lære seg en hel rolle, og når rollen er Eliza Doolittle er jeg ikke så veldig vond å be. Dessuten har jeg sniki inn en liten perle fra Nine, og den minner meg på hvorfor jeg elsker musikal. Når det er bra, vel å merke. Jeg skal begynne på Artisten til høsten, og da skal jeg bli noe så voldsomt god til å synge.

For å snakke om noe annet (og det ønsker vel mine skarve lesere gjerne at jeg gjør), så har jeg laget en heidundrandes god middag i dag. Laksefilet bakt i ovnen med kremost, timian, sitron og brokkoli, med smørsurret spinat og fullkornspasta med pesto ved siden av. Herregud, det var så godt. For å si det litt vovet: det var som sex på en tallerken. Har en porsjon til i en tupperwareboks i kjøleskapet. Den skal jeg kose/trøste meg med i den bittelille pausen mellom skole og eurovisionprøver i morgen. Ingenting er som en saueflokk på 74 elever, en uengasjert kjendisregissør og en voldsomt engasjert (mistenker henne for å prøve å veie opp for regissørens mangel på denslags) kjendiskoreograf stuet inn i en oksygenfattig sal i tre timer.

En vakker dag skal jeg få en bedre blogg. Men akkurat nå har jeg det veldig, veldig bra, og det er tross alt det som er viktigst.

I'm A Brass Band, I'm A Harpsichord, I'm A Clarinet

Ok, så er jeg ikke det, da. Men jeg er meget glad. Vi har det fint på skolen, jeg har endelig tid til å gjøre noe annet når skoledagen er over og jeg har ålreite venner. Dessuten er det vår, og jeg skal flytte til Göteborg og starte et nytt liv til høsten. Herregud, dette er ikke dumme saker.

I går var en godt over gjennomsnittlig god dag. Den startet friskt med Paul Henry-jazz sammen med, holdpåhatten; tredjeklasse danselinja. Det gikk over all forventning, om jeg skal si det sjæl. Det skjer noe med meg (og sikkert en del andre i klassen også, hva vet vel jeg) når det kommer inn sju-åtte dansejenter i timen; da handler det plutselig ikke om prestasjon lenger, det handler om overlevelse. Eller, det ble feil. Alt jeg vet er at jeg tydeligvis er aller best når jeg prøver å strekke meg etter noe, ikke å oppfylle noens forventninger. Jeg har aldri hatt så pene piruetter og fine hopp noensinne, tror jeg. Elsker å danse. Er innmari lykkelig over at vi har en jente i klassen i Götta som også kom inn på jazzlinja på KHiO; da skal - og må - jeg i hvert fall strekke meg.

Resten av dagen fulgte på i samme gode ånd. Jeg drakk kaffe, sangoppvarmet klassen, hadde fin ensemblesang og diggedaggers koreografriprøve. Det var tidenes fredagsstemning, og fri flyt av koffertvitser. Vil si det nådde sitt toppunkt da danselærer + svensk, kvinnelig regissør bega seg ut på en lang tankerekke med klare lesbiske undertoner. Dem imellom. I sånne tilfeller skulle jeg ønske jeg hadde mye dårligere fantasi. Big Spender begynner forresten å bli ganske så bra. Det er så gøy å gjøre det nå at jeg nesten dauer litt på meg. Tenk når vi skal gjøre det på Chat Noir, og barren senkes ned fra taket under introen... Iiik. Ålreit moro. Det er nesten det diggeste, akkurat nå: om man ikke kan være brassband, så er dette nesten bedre. Kanskje det rett og slett bare er bedre. Det er godt å føle på.

På kvelden var det litt ensom pilates, på egen matte i egen stue. Deretter var det klassemiddag hjemme hos sanglærer + samboer, og det var vanvittig trivelig. Det bugnet av libanesisk mat og rødvin. Jeg er så innmari glad i den lille gjengen jeg svetter sammen med hver eneste dag. Jeg er drittalei av dem iblant, men herregud - så mye jeg kommer til å savne dem.

Nå skal jeg gå tur i det stygge maiværet.

Spørsmål:

1. Kommer du på Chat Noir 4. eller 5. juni?

2. Tenker du mye koffert?

You Are Like A Sunset Behind A Mountain Somewhere

Tiden flyr, rusen fra forrige innlegg har lagt seg (og med den min korte periode som selvhjelpsprofet) og slagerfeberen har satt inn for fullt. Jeg har viet mitt liv til Eurovision Song Contest. Jeg og resten av avgangstrinnet på Bårdar er dummies for begge delfinalene, noe som i praksis innebærer at vi har blitt tildelt en par-tre nummer hver, som vi må lære oss OG framføre nøyaktig likt som originalartisten. Dette skal vi senere gjøre i rekkefølge med alt av lyd, lys, kamera og pyroeffekter over tre dager på Telenor Arena for å hjelpe NRK med å lage det beste tv-showet på norsk jord siden OL i 94. Jeg er Malta og Romania. Har også noen kjappe koristaffærer for Armenia, Kypros og Sveits. Det er ganske morsomt. Det er spesielt morsomt når vi slår oss sammen med danselinja og har gjennomganger av hele showet i sal 1 på skolen. Hvis du trodde Grand Prix var kleint og lattervekkende når det ble sendt på TV, forestill deg hvordan det ser ut når det blir framført av et utvalg skoleelever i provisoriske kostymer og fullt arbeidslys. Jeg har gjort mye rart i den salen i løpet av mine to år på Bårdar, men dette tar alle kaker. Get up and dance to the eastern european kind of funk, for å sitere et av bidragene.

For å virkelig stappe rosinen godt inn i slagerpølsa, har skolen også slengt oss med i pauseinnslaget i den ene delfinalen. Det er fortsatt litt uklart hva det egentlig innebærer, men etter dagens øvelse kan jeg i hvert fall fastslå at vi skal vaie som trær, men ikke for mye, samt synge en korsats på mange språk baklengs. Sikkert er det i hvert fall at jeg skal tilbringe tilsammen 42 timer utover skoletiden på å øve på det. Vi sees i juni, hvis dere ikke vil gjøre som 126 millioner andre og skru på tven den 27. mai. Kanskje dere får et lite glimt av meg. I mellomtiden hadde det vært ålreit om noen kunne ta klesvasken min. God natt. Eller nuapte buna, som vi sier i Romania.

Do You, Do You Really Enjoy Living A Life That's So Hateful?

Jeg blogger i en lett pilsrus, og da kommer kjernen fram, innbiller jeg meg. Har hatt en finfin kveld med et lite knippe nydelige mennesker i klassen. Vi har spist kald pizza, drukket øl og malt kubbspillet til Linna med fine farger og Bårdar-sitater. I sånne gode og løssnippede sammenhenger kommer man ofte fram til de store sannhetene i livet, for å si det litt svulstig. Og det gjorde vi vitterlig i kveld også. Det viktigste er å være glad, varm, ærlig, jobbe hardt og UNNE folk de fine tingene som kommer til dem. Og de som ikke klarer det, de kan rett og slett bare ta en saftig bit av sin egen ræv og tygge litt på den. Jeg kunne sikkert skrevet en lang avhandling om dette emnet, men da blir jeg sinna og ubehøvlet i språket og det har jeg ikke lyst til å forpurre en sånn bra aften med. Det eneste jeg kan si er at jeg innerst inne synes synd på mennesker som har det så dårlig med seg selv at de må bruke all sin ledige tid på å snakke nedlatende om andre. Jeg er utrolig glad for at jeg har så mye annet og så mange andre å fylle tida mi med. Jeg gleder meg til å kunne spytte en av de energityvene i trynet ved første og beste anledning. Fuck you very, very much. Hahaha. Dette blir nattens siste ord! Livet er fint, og i morgen skal jeg jobbe videre. Hardt arbeid og mykt hjerte er det eneste som betyr noe. Gud, så dyp jeg er.

How We Gonna Pay Last Year's Rent

Du kan ta jenta ut av New York, men du kan ikke ta fra a bloggen! Oi. Det var litt av et forsøk på humor og slagferdighet. Jeg skylder på at det er sent, samt at jeg er nærmest lamslått av alle beykringsmeldingene om at denne bloggen er på dødens rand. Det er den altså ikke. Den er i like god behold som meg. Og når meg-personen det er snakk om lever midt i våren med fine nye klær, knallhvite sneakers, sykkelføre i gatene og Rent på skolen; da forstår dere forhåpentligvis at bloggen lever i beste velgående.

New York var fantastisk. Jeg brukte alt for mye penger, men jeg angrer ikke på noen ting. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke kjøpte mer, egentlig: når man først skal være blakk, kan man like så godt være det med stil. Stil hadde jeg i hvert fall mye av i NYC. Når man er ei svett litta bårdarjente som tilbringer mesteparten av sin våkne tid i muggbefengte saler på Tullinløkka, gir det luft under klesvingene å få slippe seg løs midt på sjølveste Manhattan. Om man i tillegg reiser med Linn, hvilket jeg praktisk nok gjorde, får man virkelig slått seg løs på klesfronten. Har fått fornyet selvtillit på egen stil. Jeg har til og med gått med blinkende kaninører på Fifth Avenue. Dette var riktignok i forbindelse med påskeparaden, men det var høylys dag og vi møtte mora fra Alle elsker Raymond, så ingen kan si at det ikke var både vovet og glamorøst.

Nå, derimot, er det tilbake til lille Oslo og Rent for alle penga - både på privaten og på skolen. Utrolig passende tidspunkt å være blakk på, egentlig; få kjent på bohemlivet, drive litt karakterarbeid. Kanskje jeg skulle slengt meg på heroinet også, for å virkelig komme dypere i materien? Skal vurdere det. Mens jeg setter meg i den tenkeboksen, kan dere benytte anledningen til å holde av to datoer i kalenderen deres. 4. og 5. juni, Chat Noir, Oslo. Årets avgangselever ved Bårdars musikkteaterlinje spiller Sweet Charity og Rent, og jeg synes alle burde komme og se. Særlig dere som av mer eller mindre uforklarlige grunner har fulgt denne bloggen en stund; om dere har klart å lide dere gjennom så mye meningsløst skolepjatt, synes jeg dere fortjener en belønning form av en heidundrandes fin forestilling. Om ikke annet kan det være interessant å se meg spille heroinavhengig stripperske. I M1 var jeg hore, i februar var jeg eskortepike og nå skal jeg avslutte ballet med dette. Jeg kommer meg opp og fram her i verden.

Spørsmål:

1. Hva er en bra vårsang?

2. Hvor ofte bør man oppdatere bloggen?