Twentysomething

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en rosablogger. En sånn som oppdaterer hver dag, gir sminketips og tar bilde av maten sin med webcam. Det virker mye lettere, og det er sikkert sykt tilfredsstillende for den indre sosialpornografen vi alle bærer på. I alle fall er det veldig tilfredsstillende for min indre sosialpornograf å lese sånne blogger. Derfor tenker jeg noen ganger at jeg kanskje skulle vært sånn. Det hadde i hvert fall vært lettere å få oppdatert. Alternativt ville jeg vært sånn artig, fresk og freidig som Marte og Sigmund er. Blodfan av den bloggen. Pinlig blodfan. Mulig jeg skal reformere litt her inne også, inspirert av dem. Dra ei litta Martin Luther. Vi får se.

I morgen er det siste forestilling. Jeg går den i møte med blandede følelser. På en måte skal det bli digg å få litt ordentlig fri, reise tilbake til Oslo, møte folk, trene igjen, ordne i leiligheten og leve livet med treliteren på balkongen (og Rustøy i full gang med å montere Ikea-møbler i naborommet), men jeg synes det er litt trist også. Jeg kommer til å savne de svette og klissete gangene på Castberg, den veldig provisoriske garderoben vår og den bisart trange spilleplassen. Dessuten blir man litt bortskjemt av å motta applaus hver kveld klokka elleve bare fordi man har gjort jobben sin.

Det har vært gøy å værra showgirl, da, har 'a det. Jeg har til og med dratt med meg tre gode showvenner ut i dette jetsetlivet, nærmere bestemt Kristine, Simen og Henrik. Kristine var her i forrige uke, og da jugde vi på oss en venninne som skulle gifte seg som påskudd for å få prøve et utvalg tacky selskapskjoler i en brudebutikk. Etterpå gikk vi på konditori. Simen og Henrik kom kjørende ned på lørdag, og deres besøk var en mer langvarig affære. Vi drakk vin, vi spiste nattpizza, vi drakk mer vin med mor, 2/3 av selskapet røkte mye med mor, vi spiste mat med mor... Mor var involvert en del. I tillegg kjørte vi bil til Stavern, der jeg viste fram Vestfolds kulturelle stolthet (aka Kruttårnteatret) før vi schtappa i oss tre tonn banansplitt. Også så de forestilling, så klart, og det var fryktelig koselig. Hele besøket var egentlig fryktelig koselig. Det var litt som å være på hytta, på en måte, uten at jeg har så mye hytteerfaring å skrive hjem om. Jeg orker sannelig ikke skrive mer nå. Når jeg kommer tilbake til Oslo og får et hverdagsliv skal jeg bli snæppy, regelmessig og velformulert, sånn som Jomfru Maria og NadaMucho. My heroes.

PS. Jeg har kjøpt ny iPod. Gleder meg så mye til den kommer at jeg går inn på "track order" på budfirmaets hjemmeside pinlig ofte. Nå er den i Liege i Belgia. Sånt er gøy.

Söndag i sängen

Nå har jeg vært i Oslo siden mandag morgen og kjent på livet. Det har vært to avsindig ålreite døgn, med sangtime, Kaffebrenneriet, hvitvinsfylla, Bårdar-venner, tøyefest, mye lættis, løpetur, pappamiddag, Kristine-hygge og leilighetslykke. For et fryktelig bra liv jeg har. Jeg er ganske lykkelig for at jeg skal tilbake til det om bare en drøy uke, samtidig som jeg er lykkelig for at jeg skal tilbake til Sandefjord og sommerjobben min, der jeg gjør det jeg liker best i hele verden. Nå har jeg spist frokost i BH og olabukse, og om to strakser skal jeg pusse tennene, gå ut døra og møte Kristine. Tar med meg en fin osloperson hjem til fjorden. Stort bedre kan det vel ikke bli. Jeg skal innrømme at jeg har litt lyst til å bare bli liggende i den store, digge senga mi her i leiligheten, men er man voksen så forstår man at det ikke går. Og voksen er jeg tydeligvis blitt. Dessuten kommer jeg jo snart tilbake igjen. So long, suckahs.

Spørsmål: Hva liker du best med stedet der du bor?

A Spoonful of Sugar

Premieren er overstått, jeg har drukket absinth, vært gladstoltoglittsattut av mye fin respons og ligget pal på verdens fineste svaberg med Verri i flerfoldige timer dagen derpå. I tillegg har jeg innledet et kjærlighetsforhold til iskrem, det nyfargede mørkebrune håret mitt, den nye grå genseren min og Veronica Maggio. Alle disse affærene er utelukkende positive, bortsett fra det med iskremen. Det er ubegrenset tilgang på vaniljeis med sjokoladesaus her i huset, og jeg sier dere: det er IKKE bra. Jeg som har skaffet meg både kroppskontroll og et slankere ytre i løpet av året, skal jeg nå skusle det bort i løpet av noen slappe ferieuker i Sandefjord? Skjerpings, Husby. Og apropos kjærlighetsforhold: min fascinasjon for eldre menn bare vokser. Eldre menn med skjegg. Jeg har funnet et nytt objekt. Jeezalicious.

Nå er i hvert fall selve arbeidet i gang, og det blir spennende. Det er tyngre sangteknisk enn planlagt, og det stresser meg litt. I tillegg er det en utfordring av dimensjoner å spille så nærme publikum og holde intensiteten og temperaturen oppe, selv de dagene det er 40 stykker i salen. Som det var i kveld. Halloisa, var det noen som sa andre forestilling? Jådæ. Nå skal jeg uansett legge meg. I morgen venter stemmeoppvarming av en annen verden og tyning av den, etter sigende, siste soldagen på en stund (kilde: VG og Dagbladet). Vi har fått hengekøye i hagen. Det er mulig jeg innleder et lite kjærlighetsforhold til den også.

It's Hot Outside, Just As Hot As It Is Inside

Det ble dårlig med den utlovede bloggoppdateringa, gitt. Jeg skylder på varmen, samt at livet egentlig ikke er så spennende om dagen. Når jeg ikke svetter ihjel under prøver inne på Castberggården, ligger jeg enten ute i hagen og svetter der, eller stressykler ut til et svaberg for å ligge der og svette. Mye perspirasjon om dagen, altså. Intet nytt under solen. Jeg er vant med svette (jamfør div. tidligere blogginnlegg).

Forestillingen begynner å komme seg inn på et slags riktig spor. Det lover i og for seg godt, ettersom premieren er på onsdag. Teoretisk sett burde jeg være litt stressa ettersom i morgen, altså mandag, er første dag med full teknisk gjennomkjøring, men jeg tror rett og slett jeg er for varm til å ta noe som helst innover meg. Alternativt er jeg litt for sliten etter skoleårets strabaser til å gidde å bry meg. Det sistnevnte er litt lite sjarmerende, og jeg håper det ikke stemmer. Neida. Det blir gøy å begynne å spille! Yay.

Jeg har da fått gjort litt spennende utenom øvelser til detta sjåvvet. Jeg har deltatt i rekelag, syklet halve Sandefjord rundt på regissørens sykkel, spist mengder is, hatt besøk av diverse typer, drukket vin på brygga, kranglet meg til en relativt dårlig deal på pizza ved midnatt, hatt ansvar for vanning av hele den nysådde tomta vår i en uke (dette involverte særs mye krongling med sprederen) og vært på togaparty. Ja, togaparty. Det er noe bisarrt med voksne mennesker kledd i eføy og laken, men jeg trivdes overmåte godt. Viste til og med fram noen Bårdartriks. Jeez. Dessuten har jeg hatt usedvanlig mange fargerike drømmer. Én involverte blant annet at jeg fikk en liten, nyfødt søster som mamma insisterte på å også kalle Julie, uten at hun forsto at jeg syntes det var litt problematisk. I en annen drøm var jeg på fylla med regissøren min, som for anledingen hadde malt en sommerfugl i ansiktet. I samme drøm ble jeg også lagt an på, på groveste vis, av min kvinnelige motspiller. Hello hello, summer nights. Og snakker om sola: jammen skal jeg ikke legge meg.

Spørsmål:

1. Hvordan er ditt forhold til hetebølgen? 2. Hva drømmer du om for tiden?

Det Kommer Ordna Sig, Det Gör Det Alltid

Sånn her har jeg det nå:

Jeg satt utenfor skolen og venta på trikken.

Ble varm og gladmelankolsk, og feiret med å flashe turnouten.

Kjærleik på et rart og høyt plan. <3

Disse bildene sier egentlig alt, selv om de ikke sier så mye. Eller jo, de sier masse for meg, og det er det som er viktigst. Livet blir så bra at det er nesten ikke til å tro. I morgen skal jeg til Sandefjord og feriere ensom i min mors hus. Det vil si; jeg skal ikke feriere, jeg skal øve som en hest og ikke ha noe liv før første juli, men jeg har pakket to bager, og da føles det som ferie. Dessuten drar jeg dit med en slags ro i sjela, og da tror jeg jeg kan klare å lure meg selv til å tro at det er ferie uansett. Jeg kommer til å savne Oslo og livet her, men jeg skal kose meg i Sandefjord. Det bestemmer jeg meg for, og da blir det sånn. 17. juli er jeg tilbake i big city, og da blir det ferie og vin og hygge og veranda med gode venner. Inntil videre blir det cabaret i small town. Jeg kommer så garantert til å holde bloggen oppdatert. Nå: søvn, før jeg dauer av utmattelse.

We Got Nothing To Hit But The Heights

De to siste dagene har vært de rareste dagene i hele livet mitt. Den siste jazzklassen, den siste visninga til daværende M2, hulkegrining, vitnemålsutdeling, forsøksvis blanding av korsang og grining (mislykket forsøk), flatfyll på skolefest, tidenes fyllesyke morgen, emosjonelt anarki på plenen utenfor skolen, forsøksvis blanding av totalt lykkelig og fryktelig lei seg (mislykket forsøk, endte opp som nummenhet), vond baguett for å stille fyllesulten, oppmøte i sal 5, de fine, men få ansiktene, en helt syk åpenbaringsfølelse, fine ord, is med Simen, sykt bittersøt lykkefølelse og taco med Marte. Dette er det rareste jeg har vært med på.

JEG KOM INN I ANDREKLASSE.

Det har vært en helt bisarr dag. Å åpne det brevet, og ikke minst og se alle de andre gjøre det samme, var noe av det verste jeg har gjort. Jeg har ikke lyst til å skrive så mye om den forferdelige, grusomme delen ved det hele, for det blir kleint og dumt uansett hva jeg gjør. Jeg kan bare si så mye som at det var en liten periode på gresset der jeg nesten kunne lagt meg ned og dødd litt. Jævlig er ikke dekkende. Uansett, jeg vil heller bare skrive dette: den følelsen jeg hadde da hele den nye klassen var samlet i sal fem og vi bare satt og så på hverandre mens vi ventet på lærerne; den følelsen er noe av det fineste jeg har hatt noensinne. Jeg skal gå i M2. Jeg skal ha et år til på skolen, der jeg skal synge skalaer og beltøvelser til jeg blir blå i trynet og danse jazz til jeg kan fylle et badekar med min egen svette. Jeg skal ha skuespill og Tsjekhov og Shakespeare og hovedproduksjon, og jeg skal bli verdensmester i teknisk, afrikanskinspirert jazz med Paul Henry. Dette året skal jeg bli så j æ v l i g god. Det er vanskelig å holde på lykkefølelsen helt midt oppi alt det andre som følger med denne helvetes inntaksprosessen, men akkurat her, akkurat nå er jeg helt lykkelig.

Just Play It Cool, Boy - Real Cool.

Uff, nå er det lav hyppighet på bloggingen her. Jeg skammer meg. Jeg leser andres blogger og blir glad for hvor flinke de er til å oppdatere, men så klarer jeg det ikke helt selv. Det er ikke det at jeg ikke har lyst, det blir bare aldri til at jeg setter meg ned og skriver ordentling. Og det er egentlig ganske synd, for når jeg ser tilbake og leser gjennom innleggene fra året som er gått er jeg fryktelig glad for at jeg i perioder har vært så flink til å skrive. Jeg har samlet så mye fint fra et av de beste årene jeg har hatt, og jeg burde være flink til å fortsette den trenden. Men, når det nevnte fine året er på hell er det noen ganger bittelitte grann mer fristende å tilbringe tid sammen med de menneskene som har gjort året fint, enn å sitte inne og trøkke på tastaturet. Nuff said.

En uke til har gått. Jeg har rukket en tredagers øvingsbolk i Sandefjord, middag med far, langtur med Kristine, løpetur med meg sjæl, innhandling av nye klær (feriepenger forever in my heart), junkfoodfest med Simen og avvikling av klassens siste elevvisning. Sammensetningen av innslag var noe bisarr (flerstemte nazihymner fra Cabaret side om side med popkoreograferte jentenumre fra Legally Blonde - The Musical), men jeg tror det ble fint, sånn alt i alt. Jeg sang duett med Ole Martin, og det var kjempegøy. Utrolig deilig å få kjenne litt på stemmen igjen; stå rett opp og ned og bare synge, uten å samtidig måtte forholde seg til 15 dansende gutter i kelnerkostymer eller løpe lange strekk i høyhælte karaktersko. Å synge er livet, gitt.

Å danse er også livet, derav klippet øverst. Vi så det i den siste musikkteaterhistorietimen forrige uke, og da jeg satt og så det i mørket på teorirommet snørte det seg helt sammen inni meg. Hvis jeg kunne gått tilbake i tid ville jeg pisket mamma og pappa til å dra meg opp på ballettskolen hver bidige uke, selv da jeg sa jeg ville slutte. Tenk å kunne gjøre sånne ting med kroppen sin. Jeg er ikke en gang halvparten så god som de der, men når jeg danser og får det til føles det helt ubeskrivelig. Tenk hvordan det må føles for dem, som er så gode. Filmklippet er forresten Cool fra West Side Story, og man må se litt uti for å skjønne hva jeg mener. Sukk og stønn, ass.

I morgen bærer det til Sandefjord igjen med et avsindig tidlig tog, så man kan spørre seg hvorfor jeg atter en gang sitter her og tuller bort tida i stedet for å sove. Kanskje jeg har tatt min egen oppfordring for bokstavelig; rett og slett blitt for cool? Oi, det var så kleint at det til og med var litt vondt å skrive det. Jeg legger meg, før dette blir verre. Adjøss.