A Spoonful of Sugar

Premieren er overstått, jeg har drukket absinth, vært gladstoltoglittsattut av mye fin respons og ligget pal på verdens fineste svaberg med Verri i flerfoldige timer dagen derpå. I tillegg har jeg innledet et kjærlighetsforhold til iskrem, det nyfargede mørkebrune håret mitt, den nye grå genseren min og Veronica Maggio. Alle disse affærene er utelukkende positive, bortsett fra det med iskremen. Det er ubegrenset tilgang på vaniljeis med sjokoladesaus her i huset, og jeg sier dere: det er IKKE bra. Jeg som har skaffet meg både kroppskontroll og et slankere ytre i løpet av året, skal jeg nå skusle det bort i løpet av noen slappe ferieuker i Sandefjord? Skjerpings, Husby. Og apropos kjærlighetsforhold: min fascinasjon for eldre menn bare vokser. Eldre menn med skjegg. Jeg har funnet et nytt objekt. Jeezalicious.

Nå er i hvert fall selve arbeidet i gang, og det blir spennende. Det er tyngre sangteknisk enn planlagt, og det stresser meg litt. I tillegg er det en utfordring av dimensjoner å spille så nærme publikum og holde intensiteten og temperaturen oppe, selv de dagene det er 40 stykker i salen. Som det var i kveld. Halloisa, var det noen som sa andre forestilling? Jådæ. Nå skal jeg uansett legge meg. I morgen venter stemmeoppvarming av en annen verden og tyning av den, etter sigende, siste soldagen på en stund (kilde: VG og Dagbladet). Vi har fått hengekøye i hagen. Det er mulig jeg innleder et lite kjærlighetsforhold til den også.

It's Hot Outside, Just As Hot As It Is Inside

Det ble dårlig med den utlovede bloggoppdateringa, gitt. Jeg skylder på varmen, samt at livet egentlig ikke er så spennende om dagen. Når jeg ikke svetter ihjel under prøver inne på Castberggården, ligger jeg enten ute i hagen og svetter der, eller stressykler ut til et svaberg for å ligge der og svette. Mye perspirasjon om dagen, altså. Intet nytt under solen. Jeg er vant med svette (jamfør div. tidligere blogginnlegg).

Forestillingen begynner å komme seg inn på et slags riktig spor. Det lover i og for seg godt, ettersom premieren er på onsdag. Teoretisk sett burde jeg være litt stressa ettersom i morgen, altså mandag, er første dag med full teknisk gjennomkjøring, men jeg tror rett og slett jeg er for varm til å ta noe som helst innover meg. Alternativt er jeg litt for sliten etter skoleårets strabaser til å gidde å bry meg. Det sistnevnte er litt lite sjarmerende, og jeg håper det ikke stemmer. Neida. Det blir gøy å begynne å spille! Yay.

Jeg har da fått gjort litt spennende utenom øvelser til detta sjåvvet. Jeg har deltatt i rekelag, syklet halve Sandefjord rundt på regissørens sykkel, spist mengder is, hatt besøk av diverse typer, drukket vin på brygga, kranglet meg til en relativt dårlig deal på pizza ved midnatt, hatt ansvar for vanning av hele den nysådde tomta vår i en uke (dette involverte særs mye krongling med sprederen) og vært på togaparty. Ja, togaparty. Det er noe bisarrt med voksne mennesker kledd i eføy og laken, men jeg trivdes overmåte godt. Viste til og med fram noen Bårdartriks. Jeez. Dessuten har jeg hatt usedvanlig mange fargerike drømmer. Én involverte blant annet at jeg fikk en liten, nyfødt søster som mamma insisterte på å også kalle Julie, uten at hun forsto at jeg syntes det var litt problematisk. I en annen drøm var jeg på fylla med regissøren min, som for anledingen hadde malt en sommerfugl i ansiktet. I samme drøm ble jeg også lagt an på, på groveste vis, av min kvinnelige motspiller. Hello hello, summer nights. Og snakker om sola: jammen skal jeg ikke legge meg.

Spørsmål:

1. Hvordan er ditt forhold til hetebølgen? 2. Hva drømmer du om for tiden?

Det Kommer Ordna Sig, Det Gör Det Alltid

Sånn her har jeg det nå:

Jeg satt utenfor skolen og venta på trikken.

Ble varm og gladmelankolsk, og feiret med å flashe turnouten.

Kjærleik på et rart og høyt plan. <3

Disse bildene sier egentlig alt, selv om de ikke sier så mye. Eller jo, de sier masse for meg, og det er det som er viktigst. Livet blir så bra at det er nesten ikke til å tro. I morgen skal jeg til Sandefjord og feriere ensom i min mors hus. Det vil si; jeg skal ikke feriere, jeg skal øve som en hest og ikke ha noe liv før første juli, men jeg har pakket to bager, og da føles det som ferie. Dessuten drar jeg dit med en slags ro i sjela, og da tror jeg jeg kan klare å lure meg selv til å tro at det er ferie uansett. Jeg kommer til å savne Oslo og livet her, men jeg skal kose meg i Sandefjord. Det bestemmer jeg meg for, og da blir det sånn. 17. juli er jeg tilbake i big city, og da blir det ferie og vin og hygge og veranda med gode venner. Inntil videre blir det cabaret i small town. Jeg kommer så garantert til å holde bloggen oppdatert. Nå: søvn, før jeg dauer av utmattelse.

We Got Nothing To Hit But The Heights

De to siste dagene har vært de rareste dagene i hele livet mitt. Den siste jazzklassen, den siste visninga til daværende M2, hulkegrining, vitnemålsutdeling, forsøksvis blanding av korsang og grining (mislykket forsøk), flatfyll på skolefest, tidenes fyllesyke morgen, emosjonelt anarki på plenen utenfor skolen, forsøksvis blanding av totalt lykkelig og fryktelig lei seg (mislykket forsøk, endte opp som nummenhet), vond baguett for å stille fyllesulten, oppmøte i sal 5, de fine, men få ansiktene, en helt syk åpenbaringsfølelse, fine ord, is med Simen, sykt bittersøt lykkefølelse og taco med Marte. Dette er det rareste jeg har vært med på.

JEG KOM INN I ANDREKLASSE.

Det har vært en helt bisarr dag. Å åpne det brevet, og ikke minst og se alle de andre gjøre det samme, var noe av det verste jeg har gjort. Jeg har ikke lyst til å skrive så mye om den forferdelige, grusomme delen ved det hele, for det blir kleint og dumt uansett hva jeg gjør. Jeg kan bare si så mye som at det var en liten periode på gresset der jeg nesten kunne lagt meg ned og dødd litt. Jævlig er ikke dekkende. Uansett, jeg vil heller bare skrive dette: den følelsen jeg hadde da hele den nye klassen var samlet i sal fem og vi bare satt og så på hverandre mens vi ventet på lærerne; den følelsen er noe av det fineste jeg har hatt noensinne. Jeg skal gå i M2. Jeg skal ha et år til på skolen, der jeg skal synge skalaer og beltøvelser til jeg blir blå i trynet og danse jazz til jeg kan fylle et badekar med min egen svette. Jeg skal ha skuespill og Tsjekhov og Shakespeare og hovedproduksjon, og jeg skal bli verdensmester i teknisk, afrikanskinspirert jazz med Paul Henry. Dette året skal jeg bli så j æ v l i g god. Det er vanskelig å holde på lykkefølelsen helt midt oppi alt det andre som følger med denne helvetes inntaksprosessen, men akkurat her, akkurat nå er jeg helt lykkelig.

Just Play It Cool, Boy - Real Cool.

Uff, nå er det lav hyppighet på bloggingen her. Jeg skammer meg. Jeg leser andres blogger og blir glad for hvor flinke de er til å oppdatere, men så klarer jeg det ikke helt selv. Det er ikke det at jeg ikke har lyst, det blir bare aldri til at jeg setter meg ned og skriver ordentling. Og det er egentlig ganske synd, for når jeg ser tilbake og leser gjennom innleggene fra året som er gått er jeg fryktelig glad for at jeg i perioder har vært så flink til å skrive. Jeg har samlet så mye fint fra et av de beste årene jeg har hatt, og jeg burde være flink til å fortsette den trenden. Men, når det nevnte fine året er på hell er det noen ganger bittelitte grann mer fristende å tilbringe tid sammen med de menneskene som har gjort året fint, enn å sitte inne og trøkke på tastaturet. Nuff said.

En uke til har gått. Jeg har rukket en tredagers øvingsbolk i Sandefjord, middag med far, langtur med Kristine, løpetur med meg sjæl, innhandling av nye klær (feriepenger forever in my heart), junkfoodfest med Simen og avvikling av klassens siste elevvisning. Sammensetningen av innslag var noe bisarr (flerstemte nazihymner fra Cabaret side om side med popkoreograferte jentenumre fra Legally Blonde - The Musical), men jeg tror det ble fint, sånn alt i alt. Jeg sang duett med Ole Martin, og det var kjempegøy. Utrolig deilig å få kjenne litt på stemmen igjen; stå rett opp og ned og bare synge, uten å samtidig måtte forholde seg til 15 dansende gutter i kelnerkostymer eller løpe lange strekk i høyhælte karaktersko. Å synge er livet, gitt.

Å danse er også livet, derav klippet øverst. Vi så det i den siste musikkteaterhistorietimen forrige uke, og da jeg satt og så det i mørket på teorirommet snørte det seg helt sammen inni meg. Hvis jeg kunne gått tilbake i tid ville jeg pisket mamma og pappa til å dra meg opp på ballettskolen hver bidige uke, selv da jeg sa jeg ville slutte. Tenk å kunne gjøre sånne ting med kroppen sin. Jeg er ikke en gang halvparten så god som de der, men når jeg danser og får det til føles det helt ubeskrivelig. Tenk hvordan det må føles for dem, som er så gode. Filmklippet er forresten Cool fra West Side Story, og man må se litt uti for å skjønne hva jeg mener. Sukk og stønn, ass.

I morgen bærer det til Sandefjord igjen med et avsindig tidlig tog, så man kan spørre seg hvorfor jeg atter en gang sitter her og tuller bort tida i stedet for å sove. Kanskje jeg har tatt min egen oppfordring for bokstavelig; rett og slett blitt for cool? Oi, det var så kleint at det til og med var litt vondt å skrive det. Jeg legger meg, før dette blir verre. Adjøss.

He's My Guy, I Don't Care What He Does

Dette, mine venner, er Simen; alternativt kalt Saijm eller Gloppen, om jeg er skikkelig i slag. Simen går i klassen min på Bårdar og forgyller hverdagen på både en og to og tre måter. Han er der når jeg ler, han er der når jeg vil ha kaffe og han er der når jeg griner, men da blir han amper og setter meg på plass. Sånt er ålreit. Dessuten er han historiens mest engasjerte menneske, og særlig når vi får utfolde oss i nye og funky dansestiler. Da stiger den joviale og litt high-pitchede onkel Simen fram, til alles store glede. For å illustrere denne påstanden slenger jeg her ut to gullkorn fra fredagen:

M1 har hiphop med ung, hipp og trendy danselærer. En medelev sliter med et hopp. Saijm vil oppmuntre med et stemningsfullt hiphop-sitat.

SIMEN: (roper ivrig) You can do it, put your back into it!
TRENDY DANSELÆRER: (tørt) I can do it, put your ass into it.
SIMEN: (begeistret) Se der, ja! Den kunne du også!

Saijm har sett M2s hovedproduksjon. Han er spesielt begeistret over én av elevenes prestasjon og ønsker å dele dette med vedkommende.

SIMEN: Det var helt FANTASTISK! Jeg gråt som et lite barn, på et tidspunkt trodde jeg til og med at jeg begynte å blø neseblod, men så var det bare snørr. Skjønner du, eller!?

Dette innlegget var altså dedikert til Simen. Han har forresten også bursdag i dag. Gratulerer med dagen! I sommer skal vi til London og le på oss ryggmargsbrokk.

I morgen drar jeg til Sandefjord på prøve igjen, og det relativt tidlig. 0745 går toget, så man kan jo spørre seg hvorfor jeg sitter her og rabler som en annen ansvarløs tenåring. Jeg er da tross alt i begynnelsen av tyveårene og burde vite bedre. Oh well. Nå tar jeg uansett kvelden. Har på følelsen at søvn kan komme godt med, særlig tatt i betraktning at jeg skal framføre min første egenkoreograferte solodans noensinne for regissør + dansekonsulent klokken 1100 sharp i morgen tidlig. Nevnte jeg at den skal være sexy og forførende? Og at jeg aldri har lagd noen slags dans som helst før? Og at musikken er et synkopert mareritt? Nettopp. Innerst inne tror jeg jeg er litt glad for at jeg egentlig er sanger. Jeg skal i hvert fall sove. Kanskje skriveånden kommer over meg i løpet av tre dagers tangoisolasjon i Vestfold. Sov godt.

Won't Forget, Can't Regret What I Did For Love

Livet på skolen er ganske fint om dagen. Vi har vanlige danseklasser, slækkere og hyggeligere hørelære og ellers bare fellesøving til elevvisning. Livet generelt er ålreit, og jeg skriver mest for å dokumentere det. I dag, for eksempel, har jeg bare hatt planleggingsmøte med klassen, ballett (elsk elsk elsk elsk) og klassestyrt korøvelse der vi sang musikalgospel av våre lungers fulle, flerstemte kraft. I tillegg har jeg trent litt styrke og tøyd litt, og oppdaget til min store lykke at jeg nesten kommer ut i guttespagaten. Vi snakker centimeter her, og vi snakker ikke så rent mange av dem heller. Kanskje åtte-ni. For de som lurer er guttespagaten den hvor man smeller beina ut til siden, og ikke rett fram. Den rett fram har jeg i boks fra før. Hø.hø.

Jeg er så takknemlig for skolen min akkurat nå at det både er digg og gjør litt vondt samtidig. Det sier sitt at jeg ble litt på grinern av å stå utenfor sal 2 og se på M2 øve Chorus Line i dag, bare fordi de sang What I Did For Love flerstemt. Det er mulig et år i musikalland har forandret meg til en vandrende klisjé, men du kan si hva du vil: den teksten treffer deg, i hvert fall hvis du har noe du vil drive med så mye at du egentlig ikke forstår det helt selv. På skolen får jeg uansett leve midt oppi det hele tiden, og det blir jeg glad av. Jeg blir glad av å ligge på gulvet i det moskussvette tøyerommet ved skapene, jeg blir glad av å spise cottage cheese i kantina, jeg blir glad av å synge skalaer for meg selv i rommet med det ekle, grønne teppet og jeg blir glad bare av å være der. I går, etter jazzen, var jeg på et relativt høyt lykkenivå. Plutselig skjønte jeg hvor mye jeg har lært og utviklet meg og forandret meg i løpet av dette året. Det er helt vanvittig hvor mye jeg kan nå, som jeg overhodet ikke hadde kunnet fått til for et år siden. Det er noe å bli lykkelig av.

Nå er det et år siden jeg startet denne bloggen. I morgen skal jeg gå på skolen, synge kor og ha dobbelttime musikkteaterhistorie (HOI, stikkord: kaffe). Etter det skal jeg reise til Sandefjord og ha prøver i fire dager (ja, jeg greide å snakke meg ut av det absurde opplegget med sammenhengende langprøver i to uker), og på toget skal jeg gå hardt inn for å være lykkelig for alt jeg har lært. Det gjør liksom ingenting at jeg er superforkjøla og hinsides støl når jeg bare klarer det.