Jeg er sinnssykt sliten. Og jeg klarte, uten å tenke meg om, å bryte mitt nyttårsforsett om å være en ydmyk og nydelig skygge i dansetimene. Eller nei, men jeg brøt i hvert fall en bittebitteliten del av det. Nå skal jeg vente hele fire uker minst før jeg spør om noe, og bare ha en ekstremt bratt utviklingskurve uten at noen merker noe før det plutselig treffer dem i trynet.
Dansen er gøy, da. Jeg føler meg på hjemmebane når vi får danse til West Side Story, i hvert fall litt. Dessuten sitter de klassiske piruettene som en smekk etter ekstreme mengder øving. Skal briefe med dem i balletten klokken null ni null null i morgen tidlig. Ble også demonstrasjonskanin for en øvelse i jazzen i dag. Selv om det overhodet ikke betyr en dritt, velger jeg å ta det som et slags positivt tegn på at jeg i hvert fall blir sett. I en klasse med 32 andre oppmerksomhetshorer får man ta det lille man får og klamre seg til det som det var drivved rundt Titanic. Føling i fjæra.
Jeg regner med at min bruk av språklige bilder vil få selv den minst observante leser til å forstå at jeg er slapp som en saccosekk fra åttitallet. Det går i ett, for å seia det slik. I dag var jeg på skolen omtrent sammenhengende fra ni til ni og dreiv med belting i stor skala, jazzdans, lett tøyning og utstrakt organisasjonsvirksomhet. Neste gang vi har produksjon tror jeg ikke jeg skal være inspisient. Det er litt som å være mamma, bare med mer papirarbeid og flere samtaler på kammerset.
Det er klart jeg liker skolen, jeg gjør virkelig det. Akkurat nå er det bare litt mer fristende å ligge i senga, gå turer med venner eller drikke vin på fine utesteder om kveldene. I stedet har jeg tilbragt denne kvelden innestengt i en dansesal med en svak eim av moskussvette, sammen med åtte andre jenter og en utskremt mannlig pianist i mer eller mindre disharmonisk samklang. Akk, dette liv. Hvis noen vil være med og drikke kopiøse mengder vin når jeg dukker fram fra elevvisningshiet en gang rundt neste fredag: skrik høyt og skingrende.
Men, jeg har fine søttitallsbukser og en fryktelig anvendelig musikalstemme med stort omfang, så da skal man virkelig ikke klage. Dagens sanglærerskryt, minus buksene. Det kom jeg på sjæl.
Spørsmål: Hvor henter jeg titlene til innleggene mine fra? Gi gjerne konkrete eksempler. Kanskje det blir premie.
Før noen får noen ville ideer grunnet innleggets tittel: nei, bildet over her viser logisk nok ikke meg og min kropp. Skulle jeg ønske at det gjorde det? Ja. Det er derimot en annen historie.
Eller, er det det? Denne siste uka har vært preget av skolestart, og skolestart innebærer naturlig nok dans i store mengder. Jeg vet jeg har sagt før at jeg hater meg selv for at jeg sluttet å danse da jeg var en del yngre og dummere, men de siste dagene har det virkelig blitt klart for meg hvor eksepsjonelt idiotisk jeg var den dagen jeg la ballettskoene på hylla. Det er helt dust hvor gøy jeg synes balletten er. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men jeg liker det urimelig godt - i hvert fall om man måler min danseglede etter prestasjonene mine. Eller nei, de siste dagene har ikke de heller vært så verst. I går var jeg faktisk direkte god, om man ser bort fra de noe klumpete piruettene. De har jeg derimot øvd eksepsjonelt mye på i dag, så på tirsdag satser jeg på en kassasuksess (eh) av en ballettime. Jeg satser på å hanke inn et "fint" fra mer-til-overs, det er omtrent så langt hun strekker seg når det gjelder komplimenter. Om jeg får det skal jeg leve på det til jeg blir førti. Dans er kjærleik, og jeg har tenkt til å bli god. Basta.
Utenom dansetimene (hvor jeg heisann forresten i går det glemte jeg å siii måtte vise en øvelse for klassen heisann sveisann jeg er dustete stolt) har det vært et hardkjør uten like. Fem dager på skolen etter nyttår, og lærerne har allerede klart å lesse på oss en imponerende svær mengde arbeid som må gjøres. Det er instudering av nytt sangrepertoar, nye ensemblesanger, helt nye rutiner og koreografier i alle danseklasser, nytt og krevende (men oioioi så inspirerende) opplegg i skuespill, kromatisk prima vista-sang i hørelære og som kirsebæret på kremtoppen: øving til elevvisning om to knappe uker.
Elevvisning = en forestilling elevene i hver klasse lager ett hundre prosent selv, som alle de andre på skolen kommer og ser. JADA. Vi har hengt i stroppen som ville foler, og instudert et kjempeensemblenummer med hele klassen på bare tre dager. Helt på egenhånd. Det gjenstår allikevel rimelig mye. For min egen del innebærer dette å tråkle sammen en slags versjon av en tørrvittig og tonalt utskeiende Sondheim-åpningslåt, ved hjelp av et hemmeligstemplet lydopptak med Kåre Conradi. I tillegg skal jeg trekke i horehabitten, dra fram Ricki Lake-attituden og belte indignert at my body is my business og hvis jeg vil selge den så er det nobody's business but my own. Sammen med åtte andre jenter i klassen. Hvis ikke dette er en anledning til å teste nyttårsforsettet om å gå aktivt inn for å drite seg ut, så veita pokkern ikke jeg.
Jeg er veldig glad, da. I morgen er det helg, jeg har grapefruktjuice i kjøleskapet og masse tid til å hygggeøve på skolen med Simen og Ada. Det er godt å være bækk in bissniss.
Hvordan i herrefridens navn har jeg kunnet glemme Helen Sjöholm? Jeg skjemmes. Her sitter jeg i ensom i leiligheten, omgitt av syke mengder duftlys og omsluttet av gåsehud fra topp til tå. Helen synger så det kribler i magen og innvollene og armer og bein og langt inn i brystet på meg. Helen er sangkjærlighet og sangglede, på en måte. Noen lærer seg å synge i blikkenslagerier, andre synger så det river i sjela i tomme annekser i vestfoldbyer. Sånn som meg. Du och jag, Helen. Du och jag. Jeg har hatt en pause fra deg, men nå - nå er jeg pokkern meg tilbake. Nå, nå skal jeg atter en gang ruse meg på svensk kvalitetsslager, gamle viser i jazzinnpakking og ikke minst upolert og ujålete musikalsang. Sex, drugs and swedish musical theatre. Mama, I'm Coming Home.
Så ble det både jul og romjul og snart nyttårsaften i år igjen. Ja, er'ekke rart dere. Aaaanyway. Jeg kunne skrevet om høytiden og hvordan jeg har tilbragt den, men jeg nøyer meg med å si at den har vært fin. Lite mat grunnet influensa, ergo tynnere enn før feiringen begynte, men materielt sett rikere med både ny boblejakke og digital opptaker til å spille inn min og sanglærers liflige røster med. Til egenøving, altså, jeg er ikke en sånn psyko. Hoi, for en setning. Nå er jeg i hvert fall i Sandefjord, og her spiser jeg julekake med brunost og drikker te til langt på natt med diverse typer. I går ble jeg til og med lurt ut på julejam, samt opp på scenen. Note to self: hvis du tror at du kanskje kan en sang, da kan du den ikke. The Nearness of You, derimot: den kan du.
Nok julepreik. Jeg skal heller fylle ut ei litta liste, nærmere bestemt ei liste jeg har fylt ut ved hvert års slutt siden jeg begynte med denne bloggebissnissen. Sånt er gøy, gjøre opp status og lage kavalkade. Dessuten er det tradisjon, og hvilken tid på året egner seg vel bedre for tradisjoner enn jula? Jeg bare spør. Altså:
2008
Gjorde du noe i år som du aldri har gjort før? Hadde helt egen konsert med bare meg, reiste til Wales, møtte Elaine Paige type to ganger (stalkertendenser), søkte på Bårdar, kom inn på Bårdar, lærte meg å gå i spagaten, flyttet ut fra mor og far, lærte meg å lage middag.
Holdt du noen av nyttårsforsettene dine? I følge den gamle bloggen min var de eneste forsettene å slutte å bruke engelske ord og uttrykk i norsk skriftspråk, samt begynne å levere bibliotekmateriell i tide. I dette innlegget alene teller jeg to engelskinnslag og jeg har i skrivende stund en liten inkassosak gående med Deichmanske bibliotek. Svaret er altså nei.
Ble noen av vennene dine foreldre i år? En tidligere klassekamerat har i hvert fall fått barn, uten at jeg vet noe om hvordan det har gått. Dessuten ble stesøsteren min mamma. Kall meg bare stetante.
Hvilke land besøkte du? Sverige, Hellas, England.
Er det noe du savnet i 2008 som du ønsker deg i 2009? Etter det siste halvåret er det faktisk ganske lite. Jeg kunne tenkt meg kjæreste, men den gamle tralten gidder jeg ikke dra igjen. Jeg skal hale meg sjøl ut på kjøttmarkedet. Ellers vil jeg gjerne ha perfekte doble piruetter, litt mer veggpryd i leiligheten og større variasjon i egne kulinariske ferdigheter. Pluss evnen til å gi mer faen, men det kommer uansett nå.
Hvilken dato i 2008 kommer du alltid til å huske? 6. mai, 10. mai, 31. juli og 25. august. Notér: jeg kommer ikke til å huske datoene. Det er de såkalte eventsa som sitter i minnet.
Hva var din største framgang i 2008? Uten noen som helst fuckings tvil: at jeg ble frisk av stemmeproblemene og at jeg klarte det helt selv.
Den største feilen? Jeg har levd så asketisk i år at det har ikke blitt mange feil. Kanskje feilen egentlig er at jeg har tatt for få sjanser? Jeg tror jeg svarer det.
Har du vært syk eller skadet deg? Jeg fikk en strekk i låret en gang i oktober. Pinlig at det er det eneste jeg kommer på.
Det beste kjøpet? Turen til Wales og senga mi. Muligens den dyreste og mest voksne investeringen jeg har gjort. Seng, altså.
Hva brukte du mest penger på? Ett ord: Kaffebrenneriet. Jeg liker å tenke at jeg ikke bare kjøper kaffe med venner; jeg investerer penger i en slags minnenes bank. Ehja.
Gjorde noe deg ordentlig glad? Den følelsen jeg hadde da jeg gikk fra Torshov og hjem i sommervarmen mens jeg spiste jordbær og akkurat hadde fått vite at stemmebåndene mine var helt friske igjen: den tror jeg kan beskrives som skikkelig, ordentlig glad. Ellers venner, leiligheten, å le av Ada, hele sommeren og nesten hver dag på skolen. Ah, the good life.
Hvilke sanger kommer alltid til å minne deg om 2008? Keep Breathing - Ingrid Michaelsson Someone To Watch Over Me - George Gershwin Only He - Starlight Express Hymne à l'Amour - Edith Piaf
Var du gladere eller tristere i år, om du sammenligner med tidligere år? Første halvdelen av året var jeg vel egentlig bare mer alene enn før. Fra mai og ut har jeg vært stort sett veldig fornøyd med livet, uten at det innebærer at man er glad hele tida. Nå er jeg ganske glad.
Tynnere eller tjukkere? Litt tjukkere første halvdel, tror jeg. Nå er jeg tynnere og i bedre form og sånn skal det forbli til jeg er så gammal at dem henger meg i et horn på veggen.
Rikere eller fattigere? Helt likt, bare med litt mer økonomisk ansvar type husleie og strømregning.
Hva skulle du ønske at du hadde gjort mer av? Tatt sjanser.
Hva skulle du ønske at du hadde gjort mindre av? Tenkt. Nå virker jeg jo veldig dyp. Det er litt uheldig.
Hvordan tilbragte du julen i år? Delt ulikt mellom fars residens, Norli Bogstadveien, Nesodden hos stemor og Sandefjord hos mor. Første juledag var høytidens desiderte høydepunkt. Høy banjoføring, tykk sigarrøyk og mye sild i Ullevål hageby.
Ble du forelsket i år? Ikke ordentlig forelsket, nei.
Favorittprogram på TV? 2008 er DVD-boksens år. Prime Suspect og Twin Peaks <3>
Hater du noen nå som du ikke hatet i begynnelsen av året? Jeg hater ikke folk. Punktum. Misliker jeg noen jeg ikke mislikte i begynnelsen av året? Ja, men bare fordi jeg aldri hadde møtt vedkommende da. Hirr hirr.
Den beste boka du leste i år? Mig äger ingen av Åsa Linderborg, Popsongar av Frode Grytten, Farmor har kabel-TV av Tore Renberg.
Den største musikalske oppdagelsen? Antony and the Johnsons. Oioioioi altså.
Noe du ønsket deg og fikk? Skoleplass der jeg får bli bedre på det jeg liker best hver eneste dag.
Noe du ønsket deg og ikke fikk? Nå står det stille, gitt.
Årets beste film? In The Valley of Elah.
Hva gjorde du på bursdagen din? Spiste på fransk konditori med Anders og Martin, frøys ræva av meg, spiste indisk med mammapappaAnnebestefarogTove, hadde rødvin- og popcornkalas med mammapappaAnne, fikk opplæring i pilates av stemor. Var selv edru under disse festligheter. Foreldre + steforelder not so much.
Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre? Kynisk nok vil jeg svare litt mer penger. Ellers tror jeg et år blir bra fordi det har både opp- og nedturer. Ja, jeg ser mye på dr. Phil.
Hvordan vil du beskrive klesstilen din i 2008? Kleint spørsmål. I det siste har det vært mye tights og trikot. Trives med det.
Hva fikk deg til å ha det bra? Vennene mine, skolen, leiligheten, Kaffebrenneriet, teater, sommer, sang, internhumor, selvstendigheten.
Hvilken kjendis var du mest keen på? Som alltid: Colin Firth. Ellers en svak girl crush på Helen Mirren. Old lady crush er kanskje et mer riktig uttrykk.
Hvem savnet du? Linn, Bjørn, Anders, Kathrine, Ingrid, og alle andre jeg ikke får sett ofte nok til tross for at vi kanskje bor i samme by.
Ipodens mest spilte? Fistful of Love - Antony and the Johnsons
De beste nye menneskene du traff? Dette synes jeg er et morsomt spørsmål fordi det gir meg muligheten til å svare følgende: Elaine og Bjørn. Og Simen og Henrik og en del andre som har med M1 på Bårdarakademiet å gjøre. ELAINE PAIGE. Jeg bare skreiv det en gang til, jeg.
Jeg utfordrer (hvis dere har orket å lese helt ned hit) Vetle, Kathrine og Marte til å ta denne lista. Alle andre også, i og for seg. Sikkert koselig tidsfordriv om man ikke har blogg også; hygge seg med penn og papir på pikerommet. Nok fjas. Nå skal jeg kjøpe vin. I går belta jeg forøvrig som en gud. Synd jeg ikke tok det opp, følte meg som en deltaker i amerikansk Idol. Tolk det som dere vil.
Tiden har flydd noe voldsomt, og plutselig er det juleferie. Jeg har ikke rukket å fikse de stygge fargene på denne sida, men jeg har derimot rukket å konsumere en imponerende mengde alkohol. Jeg tror ikke jeg har vært så mye på fest i løpet av en så kort periode noen gang, og det har egentlig vært ganske morsomt. Men, etter den søte kløe kommer den sure svie (aldri skjønt det ordtaket der), og nå har jeg, som straff for villskapen (eh) fått noe som kan minne litt om influensa. Det er godt mulig at det rett og slett er det det er. Jeg lider ingen nød, da - jeg har tvert i mot trukket meg tilbake, rettere sagt cirkus to kilometer nordover Kirkeveien, til fars residens i Ullevål hageby. Her er kjøleskapet fullt av Norvegia, vi har Fedonbrød i brødboksen og varmekabler på badet. Den rene idyll. Derfor skal jeg, fra min tilbakelente stilling i min barndoms noe smalere seng, komme med ei litta liste. Kall den variations on a theme, eller kall den bare noe så kleint som
Ting jeg gjør (i alkohol- og bakrus):
- observerer Ada forsyne seg så grovt av koldtbordet på juleballet at hun kunne foret en liten landsby i Sudan - observerer skolens regnskapsfører bli ufrivillig inkludert i et usedvanlig horete hip-hop-show fra danselinjejentene i tredjeklasse - lover egen danselærer at neste år skal jeg, Julie, underholde med et lignende show - men bare hvis hun heier på meg - tar på meg rollen som hyperjovial og sosialt underutviklet i forsøk på å bryte opp et festpar - flørter skamløst med den mannlige delen av nevnte festpar - kaller meg selv jævlig fet, og omtaler min kvinnelige konkurrent som litt kjip, men hyggelig - prøver å lokke med meg folk på nachspiel ved å lyve om at jeg har spillet Twister, samt flere ulike sorter Ludo - avslører egen bløff - ler sykt høyt og lenge av historien om det såkalte Valdresløftet, involverende en overforfrisket klassekamerat, en noe forfrisket danselærer og klassekameratens løft av nevnte lærer. Ler vel egentlig fortsatt. - ser flesteparten av lærere og administrasjon ved skolen fascinerende fulle - tenker at det ikke gjør så mye, ettersom jeg er fascinerende full selv - blir fortalt av Simen at livet er en jævla ekstremsport - har kontaktimprovisasjon med stor løfteangst klokken elleve dagen derpå. Høy indre spenning. - har sushifest med Henrik, Ada og Simen - introduserer Henrik for Edith Piaf, og får ham kjapt til å føle rytmen - går sykt mye i spagaten. Sykt mye. Det finnes bildebevis på fjesbok. - følger rektors oppfordring om å gjøre mageøvelser i ferien - prøver å gjenskape noen av høstsemesterets koreografier - mislykkes kraftig, men Henrik dimmet lysene taktfast opp og ned, så da ble det litt bra allikevel - kjører partytaxi med indisk sjåfør, r&b på eksepsjonelt volum og tidenes omvei. 190 kr er en liten pris å betale for en slik opplevelse. - møter Simen på julefest på Edderkoppen - går på parykktokt backstage med Henrik - blir introdusert for Bjørn Skagestad
Det sistnevnte punkt er en höjdare i seg selv, særlig om man kjenner vår, ehh, historie. Jeg kunne sikkert skrevet et epos av et blogginnlegg om bare denne begivenheten, men jeg kan nøye meg med å si at vi fant tonen forbløffende bra. Det er jammen godt alkohol gir meg evnen til å leve i nuet og øse av min intellektuelle sjarm, ellers ville jeg kanskje ligget som et slakt av en eksosrype under bilen til Maria Arredondo. Ehja. Hysterisk morsomt var det uansett. Han kysset meg på hånden x antall ganger, vi vurderte å bytte skjerf som en symbolsk handling, jeg imiterte (ufrivillig) min hedmarkske skuespillermentor til stor anerkjennelse og alt var velstand. På slutten av alt fjaset klarte jeg til og med å presse inn noen intelligente uttalelser om teaterstykket Beckett. Om ikke dette gir meg innpass på Nationaltheatret veitapokkernikkejeg. Hett tips: drøm noen upassende drømmer om en anerkjent scenekunstner, lag et slagord, skaff en venn i miljøet og rot det til for deg slik at nevnte venn avslører både drømmer og slagord for vedkommende. Oppskrift på moro.
Nå skal jeg sove. I morgen skal jeg forhåpentligvis være frisk nok til å julevaske Harald Hårfagres, pakke inn julegaver, nyte følelsen av å endelig ha litt fri og samtidig glede meg litt til det er tilbake til hverdagen igjen. Once a geek, always a geek,
Det er mye som irriterer meg. Kunder som roper ut bestillingene sine fra et tilfeldig sted midt i lokalet i den tro at kø- og kassesystemet vårt bare er symbolsk, for eksempel. At jeg aldri finner min riktige BH-størrelse. Eller bare fargene på denne bloggen. De irriterer meg kanskje mest av alt nå. Jeg ser at det var et feiltrinn å gå bort fra det gamle, men jeg har liksom ikke ork til å fikse. Eller jo, kanskje jeg skal gjøre det nå - får ikke sove uansett. Ok, dette er en digresjon.
Uansett: jeg skal ikke påstå at det intenst stygge fargeoppsettet på bloggen er den eneste grunnen til at jeg ikke har skrevet på en stund. Det har rett og slett vært voldsomme mengder arbeid på skolen, og generell overload av ganske mye. På en positiv måte, altså. Vi hadde musikkteaterworskshop med mr. auditionteknikk hele forrige uke, og det var ganske underholdende. Ikke bare lærte jeg at jeg har en tendens til Edith Piaf-armer, jeg fikk også utforsket, sammen med mine elskede klassekamerater, min indre, argumenterende utvandrer og min egen evne til å spille dritings deltager i shownummer fra tjuetallet. Alltid noe nytt å lære, her altså. Neida men sånn fra spøk til halvor, så var det faktisk veldig inspirerende. Omtrent som alt annet på skolen. Det sier sitt at jeg egentlig, innerst inne og i hemmelighet, synes det er litt kjipt at det er ferie om tre dager.
Hjemmefronten har lidd litt under all tiden jeg har tilbragt på skolen, så nå ser det ut som en slagmark her. Det har aldri sett verre ut. Stakkars Marte, som er den eneste i husstanden med godt utviklede husmorgener. Godt hun er i Namsos og lader batteriene. Jeg synes allikevel den siste tiden har vært godt brukt, om jeg ikke har fått investert så mye av den i husarbeid. Jeg har til og med rukket å kle meg ut som både Evita og Hannah Montana, og det skjer unektelig ikke hver dag. Dessuten har jeg sett Vi Menn på Centralteatret, og det bør virkelig alle andre gjøre også.
I morgen blir det skole med jazzdans/div. (har en snikende følelse av at "div." er et annet uttrykk for kontaktimprovisasjon), før det blir juleball og halloi på kvelden. Jeg har kjøpt en kjole jeg får kløft i. Det må jo love godt.
Det er tydeligvis jul igjen. Jeg trekker ikke denne konklusjonen på bakgrunn av egen julegavehandling, antall luker åpnet i en ikke-eksisterende julekalender eller egen indre julestemning. Mitt inntrykk av at julehøytiden er nært forestående baserer seg utelukkende på to ting: 1) vi øver mye til den, for musikkteaterlinjen, ganske meningsløse juleforestillingen på skolen og 2) rektor har pyntet hele lobbyen med nisser. Nisser i mengder. Nissebonanza i Kristian Augusts gate 15. Dessuten fikk jeg akkurat en mail fra skolen om at det er juleverksted i kantina neste fredag, der administrasjonen stiller med "litt utstyr som papir, saks, lim, papp + + til å lage diverse julepynt" og det blir mulighet for å lage "enkel julebakst". Dette fascinerer stort. Vet ikke helt hvorfor, men det fascinerer i hvert fall.
Uka har allikevel vært veldig fin, og nå som det kommer snø får jeg sikkert også litt julestemning snart. Utover ukas generelle finhet, kan jeg jo nevne at jeg natt til mandag hadde tidenes sykeste drøm. Denne var ikke bare utrolig realistisk, den var også ekstremt pinlig; såpass pinlig at jeg mandag morgen hadde problemer med å se noen av lærerne mine i øynene hele mandag. For å si det med stikkord: drømmen involverte meg selv, en skolefest, ekstensiv fyll fra undertegnedes side, hvitvinsnippende lærere, et infomøte gone bad og holdpåhatten - offentlig nakenhet foran hele denne forsamlingen, igjen fra undertegnedes side. "Ja, det var veldig upassende, Julie!" Sto opp i angst og skrekk og stavret meg ut til Marte, Sjur og Kjersti som hadde nachspiel for å komme tilbake til virkeligheten. Marte skjenket meg med rødvin av merket Amigo, deretter ble alt bedre.
Forøvrig gikk skuespilltimen med diktet særdeles bra. Det var helt ekstremt gøy, rett og slett, nesten like gøy som at tsjekkisk teaterlærer (86) bruker etydeøvelsene våre til å komme med likestillingsmessige synspunkter. Jeg anbefaler at mor tar med maten. Dette er internt, jeg ser det. Men sånn er livet mitt om dagen: det er veldig internt og veldig snevert, men det er det som er gøy. Allikevel skal det bli deilig med litt ferie og litt tid utenfor bobla. Litt tid til å tenke på andre ting enn belting (en evig kamp), doble piruetter (en uendelig kamp), nærvær i eget kroppslig sentrum, kunsten å la seg overraske og spagaten. Sistnevnte er forøvrig oppnådd. Jeg synes dere burde være stolte. Avslutningsvis, et av verdens kanskje fineste og enkleste dikt. Hvis noen har lyst til å innfri disse rimelig enkle forventingene, hadde det vært en ålreit julegave.
Jeg synger, danser, svetter og drikker kaffe. Har utvandret til Sverige for å bli musikalartist på Högskolan för scen och musik i Göteborg, men elsker Oslo og går med bunad ved enhver anledning. Sykler mye. Svak for sjokolade. Liker teater. Har gode venner.
Jeg er sinnssykt sliten. Og jeg klarte, uten å tenke meg om, å bryte mitt nyttårsforsett om å være en ydmyk og nydelig skygge i dansetimene. Eller nei, men jeg brøt i hvert fall en bittebitteliten del av det. Nå skal jeg vente hele fire uker minst før jeg spør om noe, og bare ha en ekstremt bratt utviklingskurve uten at noen merker noe før det plutselig treffer dem i trynet.
