Still My Body Aches

Der har du meg: jeg tøyer og tøyer, men jeg blir fortsatt like forbanna støl i beina. Jeg var inne på tanken om at jeg kunne være overstrukket, men etter dagens noe miserable forsøk på å gjenta torsdagens spagatsuksess tror jeg den ideen pent må kasseres. Smerten jeg føler er rett og slett stivhet. Så mye for tanken om at jeg liksom er en gammel sjel i en ung kropp.

Helgas utskeielser kan i og for seg også ha noe med stølheten å gjøre. Fredag var det Bårdarfest med schlagermusikk og vifting med hip hop-svansen. For Ada involverte festlighetene også et aldri så lite vesketap (he.he. ordspill he.he.), med påfølgende konspirasjonsteorier rundt hvem som kunne være veskens rette far, ehh, tyv. Jeg var uansett ganske full, og imponerte (?) Simen med min daværende ganske så imponerende spagat mens vi sto i dokø. Dagen etter sto jeg opp grytidlig, iførte meg ører og kattesminke og gikk på jobb. Nei, jeg har ikke fått jobb i en norsk nyoppsetning av musikalen Cats: jeg har bare en litt overdrevent fantasifull kollega som, i et forsøk på å dra opp handlegleden i disse finanskrisetider, arrangerte karneval på Norli Bogstadveien. Kombinasjonen fyllesyke, kaffegrut og påmalte værhår er ikke å anbefale.

Uansett, lørdag kveld var jeg tilbake i slag og satte ut med frisk mot for å feire homoseksualiteten sammen med en gruppe glade mennesker. Denne festen var adskillig mer vellykket enn fredagens, særlig ettersom den inneholdt musikalske perler som Wilderswood - Trond Teigen, Hero - Charlotte Perellli og ikke minst slageren Alle ønsker at de var en katt, innspilt av Guri Schanke. Det var okay å være gay på lørdag, for å seia det slik. Jeg valgte forøvrig, igjen, å benytte anledningen til å briefe med min nyfunne kroppskontroll. Har et noe uskarpt, men rimelig levende mentalt bilde av at jeg sto i bro midt på stuegulvet mens jeg avleverte den udødelige setningen: Se på meg, jeg går på Bårdar. Jada. No more Bacardi for me.

Man skulle kanskje tro at en sånn crazy helg (her håper jeg dere tar ironien både kraftig og godt) ville legge en kraftig demper på dagens sangtime, men neida. Det gikk forbausende bra, bedre enn på flere uker. Nå, derimot, er jeg ganske knekt i absolutt alle organer, så jeg tror jeg tar kvelden. Jeg er kjempeglad, da, nesten hele tiden. Det er ganske vanskelig å ikke være det når man gjør ting som er inspirerende og moro hver eneste dag, sammen med inspirerende og morsomme mennesker. I morgen blir det mer tøy og bøy, mer piruettsadisme (egenpåført sådan), mer Rogers & Hammerstein, mer til overs, mer sang og mer hygge. Life Is Just A Bowl Of Cherries. Piis ænd løv.

Suddenly I See Why The Hell It Means So Much To Me

For å si det med min mors umiskjennelige ord: tida går så altfor fort. Det føles litt som et hav av tid (ehhhja) har passert siden mandag, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Tirsdagen kan i og for seg være litt av grunnen til denne følelsen, ettersom den inneholdt nok emosjonelle svingninger for et helt år. Siden dette er offentlig nett skal jeg ikke gå helt i detalj, men jeg kan jo si det sånn at hørelæretimen til min gruppe utartet til en slags grinefest med vår umiskjennelige lærer som mer enn litt aktiv deltager. Det som startet som en uskyldig evaluering av huskonsertarbeidet endte opp i en tårevåt selvransakelse av oss som medmennesker og individer og hvor viktig det var å være tro mot seg selv og jeg vet pokkern ikke hva.

Uansett, det var ikke min lærer/medmenneskes svulstige ord som rørte meg (overhodet IKKE), men på en eller annen måte sendte den timen meg rett i dørken, nærmere bestemt dørken i gangen bak skolens bibliotek. Jeg trodde jeg hadde skjult meg rimelig godt, men neida: da jeg prøvde å snike meg ut sendte jeg meg selv rett i armene på vår danselærer/klassekontakt/mer-til-overs herself. Dette møtet utløste igjen, mot min vilje, at en konflikt mellom hørelærelærer og danselærelærer (som jeg inntil denne dagen var uvitende om) fikk ny glød og... ja. Jesus. Dere skjønner sikkert ingenting av dette uansett, men det var i hvert fall godt å få skrivi det ned for ettertida eller hvem nå enn. De som er litt innvidde får forøvrig ikke noen premie for å gjette hvilken side jeg ville stilt meg på den i nevnte konflikten. Hoi.

Poenget er: tirsdagen ble i hvert fall en slags forløselse, så de to siste dagene har vært en fest i flotte farger. Ellerno. Jeg har dansa som en helt, tøyd som en strikk, øvd som en gud og oversatt musikaltekster til nynorsk som jeg var Ivar Aasen sjøl. Jeg trives jævlig godt og jeg er jævlig motivert og det er bedre enn man kan forestille seg, egentlig. Det er rett og slett ganske fantastisk, og jeg føler meg heldig omtrent hvert eneste minutt for at jeg har de mulighetene jeg har. Dessuten føler jeg meg endelig litt sett; at jeg gjør noe som er på vei et eller annet sted. Det er ikke så dumt altså. Jeg liker mennesker som inspirerer. Nå skal jeg lage et diffust kjøttdeigmåltid med Ada, før det bærer på gratisteater med klassen igjen. Det er nesten for godt til å være sant: omtrent som at Frikk viste seg å være sykt god til å danse swing. Men det er han altså. I morgen skal jeg tøye enda mer på spagaten, som er pokkern så nærme. Pokkern så nærme! Fred ut <3>

Hope Is The Thing With Feathers

Jeg har fått klager på lengden på innleggene mine av en viss flåsete musikaldanser. Fra nå av skal jeg prøve å skjerpe meg, samt gjøre mitt ytterste for å produsere like snappy og ironigenerasjonsriktige blogginnlegg som herr Agledahl. Når jeg sier snappy, betyr ikke det på noen måte at Schnappy das kleine krokodil kommer til å være involvert. Eventuelle skuffede lesere kan med andre ord surfe videre med en gang.

Siden sist har jeg sett Sound of Music igjen, delvis for å heie på min gode klassekamerat Simen og delvis for å sikle på deiligheten over alle deilige, eldre menn; mr. Bjørn Skagestad. Prosjekt nummer én ble meget vellykket. Prosjekt nummer to gikk det litt dårligere med, da tidligere nevnte mister har pådratt seg en drabelig utposning bak venstre øyeeple og nå ser litt ut som et slags monster. Om man kombinerer dette monstrøse utseendet med det faktum at Maria Arredondo minner en smule om heksa i Hans og Grete, er det kanskje naturlig å tenke seg at dette ikke akkurat er en trygg og god familieforestilling, men joda: jeg synes det funker. På den andre siden er ikke jeg noen familie, så jeg skal ikke uttale meg. Underholdandes var det i hvert fall.

Jeg har også tilbragt sykelig mye tid på skolen, lekt ganske mye Pølse-i-brød (nei, dette er ikke et fancy uttrykk for å si at jeg har vært veldig aktiv i sengehalmen) og sunget at jeg er et lite lam som har gått seg vill unevnelig mange ganger. De tre ovennevnte aktivitetene skyldes arbeidet med huskonserten, en konsert som nå er overstått. Det gikk ganske bra. Jeg har fått diffus og ivrig regi av tidligere nevnte auditionteknikkregissør ("det er ikke det at han ikke treffer blinken, han bare skyter på helt feil blink, ikke saaant?"), slått vitser med sistnevnte, sittet på Simens imaginære snertne lille trille med plass til to, nesten slått ned vår 86-årgamle tsjekkiske teaterlærer grunnet ivrig gestikulering, konkurrert i norgesmesterskapet i engasjert bakspill, sunget jævlig mye flerstemt og sunget litt solo. Det gikk også ganske greit, selv om jeg ikke er helt på det stadiet der jeg kan synge så sjela revner og det regner rosa glitter fra himmelen enda. But I don't care, it will come. Edith Piaf og Judy Garland kan snart gå og dra noe gammalt over seg. Ehjada.

Nå ligger jeg rett og slett i senga, og gjør et fåfengt forsøk på å hvile ut/akseptere at det er greit å ikke gjøre noen ting etter tre uker med et usannsynlig høyt aktivitetsnivå. Det er fristende å hvile på sine huskonsertlaubær, men - for å sitere vår filosofiske ensemblesanglærer Nazi-Hanken: E veit dokke e glade for at mandagen e over no, men etter mandag så kjeme faktisk tirsdag. Ikke sant. Med de vise ordene stempler jeg rett og slett ut.

PS. Bildet der oppe er tatt av KarroCool, stjålet fra flickr-sida hennes.

PPS. Marte kom akkurat inn på rommet mitt og skremte meg med en Torbjørn Jagland-maske hun hadde laget selv.

Oh, How I Feel Like A Beautiful Child

Willkommen, bienvenue, welcome osv. Velkommen tilbake. Jeg vil med dette beklage emo-innlegget under der; jeg trengte bare å ventilere litt, men nå er det jeg ventilerte sannsynligvis gått over. Noen ganger må man føle at man går skikkelig på snørra for at alt skal ta seg opp. Og det har det nå gjort. Sånn.

Speaking of snørra: det er det jeg har tilbragt de siste dagene med. Ganske mye snørr. Har hatt en merkelig slags forkjølelse som aldri har satt seg andre steder enn i nesa og resterende slimhinner i øre-nese-hals-regionen. Rimelig fascinerende. Det mest fascinerende er vel at det aldri spredte seg til stemmen i noen større grad. Jeg har tvert imot sunget bedre enn på lenge de siste dagene, og det digger meg i ganske mange vinkler. Jeg er på vei tilbake på plass, og det er så fantastisk deilig. Det blir pinlig klisjéfylt om jeg legger ut om hvor mye jeg elsker å synge (igjen), men jeg elsker det altså. Det er som en evig oppdagelsesferd. Se der, ja; der ble det både pinlig og klisjéfylt allikevel.

Sånn ellers har det vært veldig mye huskonsert, veldig mye flerstemmighet (om jeg må synge Epilogue fra City of Angels en eneste gang til etter mandag er det mulig jeg tyr til vold) og veldig mye duettdans/sang for dummies. I begynnelsen var jeg rimelig skeptisk til hele affæren, men etter hvert oppdaget jeg underholdningsverdien i konseptet og ikke minst; i vår bamsehomofile koreograf. Med amerikansk aksent og talefeil. Han lesper. Og bruker bukseseler. Og har et vokabular som utelukkende består av floskler. I tillegg har han psoriasis, og det følte han for å informere oss om. Forestill deg at en person med tjukk aksent og talefeil uttaler ordet psoriasis. Det er ganske morsomt. Dessuten er det ganske morsomt at Petter og jeg sparka litt rumpe på visninga av nevnte klasse i dag. Digg følelse. I Get A Kick Out Of Putta and Jull. Word.

En annen ting som er sykt morsomt er Nationaltheatrets oppsetning av Dyrene i Hakkebakkeskogen. Jeg har kanskje ikke ledd så mye på flere år. Jeg lo høyere enn alle barna, og jeg lo av alle barna. Bra barneteater er fryktelig undervurdert. Voksne mennesker som kler seg ut i dyrekostymer og synger og leker på fullt alvor, på hovedscenen på Norges nasjonalteater: det er kjærleik på høyt nivå. Det, samt å se reaksjonene til både voksne og barn i salen, minte meg så innmari på hvorfor jeg elsker det jeg elsker så mye som jeg gjør. Og det trenger man faktisk å bli minnet på så ofte som mulig. Fytti feite så heldig jeg er som får lov til å drive med det hele tiden, absolutt hver dag.

Too much

Nå skal jeg legge inn årene i noen uker og holde kjeft. Enebarnspokker. Jesus krist. God natt.

Noen ganger er det ålreit

Ja, herregud, nå begynner det å bli en stund siden sist. Igjen. Når skal jeg lære? Uansett, ettersom verken jeg eller dere (kanskje aller minst dere) har tålmodighet til en lang harang av et blogginnlegg der jeg ramser opp alt som har skjedd siden forrige korsvei, skal jeg lage ei liste. Lista har jeg valgt å kalle Ting jeg gjør volum tre. Dette fordi, som den observante leser kanskje har snappet opp allerede, jeg har hatt en slik liste med en slik tittel to ganger tidligere. Versjon nummer tre der, altså. Jeg kjører på uten blygsel eller hemninger.

Ting jeg gjør:

- kommer på skolen og oppdager at det har oppstått en kjempelekkasje i taket over resepsjonen. Det regner fra fire forskjellige steder i taket, gulvet er forvandlet til en bekk og hele lokalet er mørklagt. Midt oppi dette sitter den den gamle resepsjonsdama rolig og tilsynelatende uaffisert bak disken og spiser ferdigmat fra Toro. I stummende mørke.

- er bestis med nevnte resepsjonsdame. Og det, mine venner, er en bragd.

- føler smerte i stadig nye muskler hver dansetime

- synger så mye kor at følelsen av å gå på et slags korakademi blir stadig mer påtrengende

- får en ekstrem dansemessig reality check når M1 blir tildelt en av danselinjelærerne som jazzvikar. Har du prøvd å fly som et hjul diagonalt over gulvet?

- kjenner på kjertlene til Ada

- kjenner på kjertlene til Ada når hun er full

- er tidenes mest ekstreme party pooper

- ligger for lite i skje med Bjørn

- blir overmannet av gjensynsglede over å se nevnte skjekamerat samt Linn igjen

- deltar på Balkanvorspiel i sammenkomstens mest gjennomførte sigøynerantrekk, for deretter å bli hjemme når vorspielet beveger seg til selve Balkanfesten
- ler jævlig mye av at Linn havnet på tatoveringsnachspiel, med fatale konsekvenser

- ler enda mer av at Torstein ved et uhell på samme nachspiel nå har permanent "skitt under neglen" samt en skjeiv smiley på venstre pekefinger.
- spiser syke mengder rosinboller med Linn og Bjørn

- skriver absurde kommentarer på bloggen til Kathrine i kjedsomhetsrus

- opplever å få leiligheten forvandlet til et festreir

- rømmer fra festreiret og øver auditionteknikk med Simen (en øvingssession som inkluderte konversasjon med fiktiv og usynlig pianist)
- tøyer til tonene av Sandy fra Grease, til danselærerens store fornøyelse

- har en tydeligvis jævlig vellykket auditionteknikk, til undertegnedes store overraskelse

- fascineres av at regissøren vi har i auditionteknikk har et adjektivforråd på kun fem ord: ålreit, fint, bra, ok og, i sjeldne tilfeller: greit. Ålreit var desidert hyppigst i bruk.

- er kjempetrøtt og dau i stemmen, men skriver blogg allikevel

Skitt altså, jeg som hadde tenkt ut så mange morsomme punkter. Når det virkelig gjelder (ehh?) kommer jeg bare på kjipe ting. Det gjør uansett ikke så mye. Akkurat nå er jeg mest glad og stolt over at jeg fikk fuckings B på min første auditionteknikk, og at jeg smugkikka på tallkarakterene. Der sto det 7,7 av 10 mulige. Det er ikke så dumt med dårlig akkompagnatør og rustne stemmebånd, eller når læreren påstår å kun ha gitt 9 til to førsteklassinger i løpet av sine tolv år på skolen. Jeg kan når jeg vil, og jeg kan det jeg vil. Akkurat nå vil jeg sove, så det skal jeg gjøre. For det kan jeg. Peace out, bitches.

De veldig søte menneskene på bildet der oppe er forøvrig to av mine beste venner i hele verden. Dette var stikkordet deres for å bli sjalu. Takk.

Jesus, I love you. Frank, I love you too.

I går hadde jeg en perfekt lørdag. Jeg tok på meg fine klær, stor lue og syklet til Grønland (ok, t-banen var involvert, jeg innrømmer det) med iPoden i øra. På Grønland hørte jeg Martin synge veldig fint, deretter var dro vi på Evita Espressobar. Planen var å bare sitte der en liten stund, men så kom Simen og plutselig hadde vi alle tre funnet tonen. En liten stund ble til tre timer, og deretter gikk jeg og Martin på en slags tyrkisk restaurant med hinsides god service og spiste noe godt og tyrkisk. Gøtt. Grønland er undervurdert. Man får påtagelig mye mer storbyfølelse av å tilbringe tid der enn i det litt mer striglede Majorstua-området. Etterpå ble jeg litt dårlig av kvinnelige årsaker (der fikk dere den infoen), og i stedet for å dra i en veldig koselig middag hos Frikk ble jeg hjemme under dyna. Det var i og for seg ålreit, det. Jeg gravde gull på youtube og fant ganske mye; deriblant en lang og utfyllende dokumentar om Chess fra 1983. Det er noe eget med å se og høre unge utgaver av Tommy Körberg, Elaine Paige, Tim Rice og Björn Ulvaeus i arbeid, sammen, på ett fuckings brett. Jeg fikk tilfredsstilt beundrerinnen i meg sjøl, samtidig som jeg skal innrømme at det var en anelse deprimerende å se en trettiseksårgammel utgave av sitt største idol synge klin reint og klart og sterkt og sunt og nydelig, live og uredigert fra et øvingsrom. Ikke deprimerende fordi hun er flink, bevares; mer fordi jeg 1) ikke var født da dette utspilte seg, og derfor bare har fått oppleve den noe mer rustne sekstiårgamle versjonen, og 2) fordi det minner meg på hvor fryktelig langt jeg har igjen på den vokale fronten selv. Jeg skal ikke gå i detalj på det, men jeg er inne i en ny slags frustrasjonsfase. Jadaaa. Jeg sier til meg selv at jeg bare er en baby, og at jeg skal gi meg selv fem år.

Søndagen har heller ikke vært så dum, i hvert fall ikke etter at Ada kom hjem og lagde knekkebrød til meg. Jeg har spist franske kaker på Kristines franske fristelser (som ligger farlig nærme leiligheten og farlig idyllisk til) og jeg har vært på kino med Vibeke. Ikke dumt. Jeg oppdaget også at det er en minigolfbane cirka ti meter fra inngangsdøra vår, og at dette er et yndet utfartssted for trendy familier og kjærestepar på søndagene. Kanskje jeg også burde begynne med sånne søndagsutflukter? Jeg skal ta det opp til vurdering. Det ville i hvert fall gitt meg en anledning til å slutte å irritere meg over naziborettslaget mitt som har forbud mot klesvask på søndagene. Det er mulig jeg kommer fra et skikkelig hedninghjem, men hos mor og meg har søndag alltid vært ansett som den internasjonale vaskedagen. Her skal man tydeligvis holde hviledagen hellig. Men minigolf; det får man holde på med! Søndagsengler med skitt på vingene, ass.

Det hender jeg får masse inspirasjon til å skrive litt mer ordentlige tekster med litt mer form og farge (eh), men det blir aldri til at jeg legger dem ut her. Det blir vel egentlig aldri til at jeg skriver dem i det hele tatt, når jeg tenker etter. Det er i og for seg litt dumt. Jeg savner det, og jeg er litt redd for å miste evnen. Jeg skal ta tak i det en dag. Snart. Inntil videre skal jeg fortsette å nyte søndagskåseriene i Dagbladet, samt nyte de ekstremt gode og merkelige sangtekstene til Nellie McKay (jamfør innleggets tittel). Enhver som kan komme på fraser som

Oh, I'm so German
Have to have a plan
Please, Ethel Merman - help me out this jam

er en person jeg kan sette pris på. Dessuten er den absurde strofa der litt for passende for sånn jeg har det akkurat nå. Jeez. I morgen skal jeg uansett gjenta suksessen med å gå til skolen, også blir det jazz og sangtime og akupunktur og all things good.

Spørsmål:

1. Hvordan ser din ideelle lørdag ut?
2. Har du noensinne vært på lagersalg?
3. Hva er din favorittsangtekst, akkurat nå?

det fine bildet der oppe har jeg lånt fra den fine bloggen http://justtoreadmydiary.blogg.se. Jeg vet ikke hvor hun har fått det fra.