The Quiz

Jeg så en morsom liste hos Mikaela, og som den skruppelløse kvinnen jeg er stjal jeg den likegodt. De som føler seg kallet kan for eksempel a) svare på de samme spørsmålene i kommentarfeltet (ja ja ja!!!) eller b) svare på de samme spørsmålene i en eventuell egen blogg. Jeg skal ikke presse noen, altså. Dere kan jo tenke på det mens jeg fortsetter å bade i min egen navle her. Okay:

For fem år siden...

var jeg femten år, gikk på ungdomsskolen og var sykelig aktiv i elevråd, arrangementskomiteer og skolemusikal. Jeg skulle snart på klassetur til Polen, var ulykkelig forelska (i en person jeg forøvrig ikke aner hva jeg så i nå) og ble full av to rusbrus.

For tre år siden...

var jeg 17 år, hadde akkurat begynt i andreklasse på musikklinja og oppdaga sakte, men sikkert hvor ekstremt lykkelig jeg blir av å synge. Ellers sleit jeg med kraftig separasjonsangst etter å ha havnet i en annen klasse en Martin, pluss begynte å øve på Den lille prinsen; der jeg spilte diverse ekstreme roller og ville dø hele tiden.

For ett år siden...

hadde jeg tidenes identitetskrise, stemmeproblemer og vokalomfang på omtrent en kvint. Jeg gikk på Romerike der jeg ble venn med Linn og deltok i et slags evigvarende stand up-show, og var en merkelig kombinasjon av veldig glad og veldig lei meg hele tiden. Til slutt ble det så ille at jeg ikke fikk sove om nettene, og måtte sitte oppe til to og spise pizza på rommet til Vetle for å ikke føle meg så aleine. Da slutta jeg, også begynte et ekstremt merkelig år.

For tre måneder siden...

hadde jeg akkurat vært på Kreta med mamma, var fregnete og fin og gleda meg helt ekstremt til skolestart.

I går...

var jeg på skolen, dansa jazz med feber (interessant opplevelse, kaldsvett er et godt stikkord), hadde en superduper sangtime og gjorde et noe mislykket forsøk på å lære meg et nytt parti i interpretasjonssangen min sånn i veldig siste liten. Deretter hadde jeg interpretasjon med nazi-Hanken og lette etter den overentusiastiske, oversexa og naive showtjueåringen i meg. På kvelden øvde jeg kor med Simen, oppdaget at alt og bass er to stemmer som skjelden klinger godt sammen, dansa vilt og hemningsløst til musikalhighlights og spiste pølse foran Nationaltheatret klokka halv elleve om kvelden.

I morgen...

skal jeg danse jazz, ha hørelære, tøye som en besatt, øve på Oklahoma-helvetet og jobbe i fire timer med å lage kaffe til utakknemlige vestkantfolk.

Om ett år...

er jeg mye bedre til å synge, mye bedre til å danse, mye mer allsidig som skuespiller og har forhåpentligvis funnet mitt beryktede sentrom. I tillegg går jeg forhåpentligvis i M2 på Bårdar, og er forhåpentligvis ikke lenger evig singel.

Ta lista dere også da, pliiis a. Dere kan jo for eksempel bare svare på ett spørsmål, hvis dere er veldig late. Forresten har jeg veldig lyst til å slenge på et "For to år siden"-punkt, siden jeg kom på noe fryktelig fint som skjedde for nøyaktig to år siden i går. Derfor gjør jeg det her:

For to år siden...

hadde jeg akkurat hatt min første lesetime noensinne, og løp ut av sceneinngangen på Nationaltheatret mens jeg ringte til Martin for at ingen skulle se hvor ekstremt glad og fnisete og uproff jeg var. Etterpå tok jeg t-banen hjem til pappa, hørte på KT Tunstall på sykt volum hele veien og var helt stappfull av lykke. Fordi jeg følte meg ett hundre prosent sett av noen, for aller første gang.

Det var ganske fint, ikke sant? Når var du sist helt stappfull av lykke, og hvorfor?

Red, Hot And Blue

Ting som fascinerer/gleder/underholder:

- at det ikke bare er Helen Mirren som har levd et liv med utagerende festing; min yndlingsmusikaltante har også tatt seg et par fester eller tre. Jeg sier bare Elaine Paige: Sex, drugs and musicals.
- at jeg skal se sistnevnte i levandes live (igjen) i Oslo Konserthus om to uker
- at Bjørn og jeg skal til London i juni for å se førstnevnte live in action, på the National Theatre, i fuckings Fedra. Fytti FEITE, ord blir fattige.
- at pappa har vært her i dag og skrudd opp bilder og lamper og knagger, sånn at rommet mitt endelig har fått en slags identitet
- at jeg er så forkjøla at jeg våkner med vondt i ørene om morgenen, fordi mandlene presser mot øregangene mine
- at jeg, med nevnte helsetilstand, skal synge Broadway Baby på interpretasjon i morgen
(de to siste punktene er vel mer skremmende enn underholdende, men skitt au)
- at darling Andreas Diesen på fredag hadde viet hele musikkteaterhistorietimen til Cole Porter, noe som resulterte i at undertegnede smilte så mye at hun fikk vondt i kinna
- at tidligere nevnte lærer prøvde å bestikke meg med Elaine Paige-opptak hvis jeg var snill og stille i alle timene hans resten av året
- at jeg var på tidenes konsert med tidenes jazzbesetning i går, og at den utspilte seg på Kolbotn (sykt, men sant)
- at Knut-Sigurd i klassen min har musikk, astrologi og kosttilskudd som sine hjertesaker
- at jeg går på en skole der absolutt alle timene er så interessante at jeg blir frustrert av tanken på å måtte være borte en dag
- at Annie Lennox er så vanvittig bra, og at min undervisning innebærer at vi ser klipp som det over der i timene.

Det er ikke så verst, dette livet, selv om man er sørpe forkjøla og ingen kommenterer blogginnleggene man skriver (kremt). Nå blir det søvn. I morgen skal jeg fortsette å leve, pimpin' it Elaine style. Sex, drugs and musical theatre - my way or the high way. Yesda.

No day but today

Tida går virkelig helt sykt fort. Jeg hadde tenkt jeg skulle komme ganske raskt tilbake med et nytt, mer positivt innlegg etter mandagens emo-blogg, men det ble liksom aldri tid. Plutselig er det i hvert fall torsdag kveld, og sinnsstemningen har, takk og pris, blitt litt lysere siden sist. Dels fordi øvelsene jeg fikk på sangtimen faktisk hjalp, dels fordi sanglæreren hadde rett i at det ville gjøre alt mye bedre å bare grine fra seg litt, dels fordi skuespilltimen jeg gikk til rett etter forrige innlegg gikk superbra og dels fordi det har vært så mye annet å tenke på. Som hvordan man skal lære seg å lytte etter og forme ulike overtoner når man synger, hvordan armene skal festes i andre posisjon, hvordan man formidler en historie ved kun å bruke kroppen, iført maske, eller hvordan man lærer seg en to minutter lang koreografi på ca fem minutter før timen begynner. For eksempel. Jeg sier for eksempel fordi jeg kunne holdt på i det uendelige. Det er helt sykt at jeg bare har gått på skolen i fire uker. Det føles som en evighet. Egentlig er det veldig merkelig; på en måte føler jeg at jeg har lært masse og utviklet meg allerede, samtidig som jeg hver dag blir mer og mer klar over hvor sinnssykt mye jeg ikke kan og hvor fryktelig mye jobb som gjenstår. Det er både motiverende og demotiverende på samme tid. Det er liksom så store kontraster hele tiden. Først kan jeg sveve en hel dag på at jeg fikk til piruettene i klassisken og at ballettlæreren min spurte om jeg hadde danset ballett på Jorun Kirkenær (for dere som ikke er helt inne i dansekretsen: major cred, min rimelig uerfarne bakgrunn tatt i betraktning), deretter går vi med skolen på jazzforestillinga til det profesjonelle kompaniet til Bårdar og plutselig er ikke ballettriumfen så jævlig imponerende lenger. Hjernen min klarer liksom aldri å ta pause, det er alltid et eller annet jeg vet jeg bør/vil/skulle ønske jeg kunne bedre; alltid et eller annet nytt å tenke eller øve på. Det er helt fantastisk, men det er fryktelig slitsomt. Den beste måten å beskrive det på, blir vel å sitere min rimelig strenge ensemblesanglærer: Det er nå dere har sjansen, det er nå alle disse mulighetene er her. Ta dem og bruk dem for det de er verdt. Sånn føles det, hele tiden. Og det er derfor at jeg, Julie - musikalsnobben, Lloyd Webber-hora, Weill- og Bernstein-skjøga - har sett meg nødt til å ta i bruk et sitat fra rockemusikalen Rent (som jeg egentlig liker ganske godt, jeg bare holder det for meg selv):

There's Only Us
There's Only This
Forget, Regret, Or Life Is Yours To Miss
No Other Road
No Other Way
No Day But Today

Sånn er det hver dag, bare på en litt mindre påtagelig klisjéfylt måte, åff kårs. Det føles sånn hele tiden. Det er noe nytt å lære alltid, og når man endelig har lært det oppdager man enda nye ting man ikke kan. Det er slitsomt og utmattende, men jeg elsker det jo, innerst inne. Det tar aldrig riktigt slut, hilsen Lars Winnerbäck. I dag trykte jeg uansett på pause litt, kjøpte en kjempepose smågodt sammen med Ada og så en dokumentar om seriemordere (!) for å skru av hjernen. I morra skal jeg skru den jævlig godt på igjen. Før den tid skal jeg le litt for meg selv av crazyballetten vi hadde i dag (har DU prøvd å stå i planken og synge Puttin' On The Ritz firstemt samtidig?) og sove steintungt. Jeg gjentar: steintungt. Pis løv ænd ønderstænding <3

Spørsmål:
1. Har du et motto? Hvis ja, hva er det? (notér: mitt motto er ikke No day but today, selv om det i og for seg er fint, altså)
2. Hva er ditt favorittsmågodt?

Because sometimes life sucks

Noen dager er livet litt dritt. Såpass dritt at man kjøper en stor latte selv om man 1) er laktoseallergisk og 2) ikke har penger til det, så dritt at man gjemmer seg i skjerfet og griner på t-banen, så dritt at man har mest lyst til å bli stående i dusjen og ikke gå til skuespillertimen, og så dritt at man må smågråte seg gjennom alle skalaøvelsene i sangtimen. Litt sånn er det nå. Jeg er kjempeglad og kjempepriviligert som får gå på en sånn skole, danse hver dag og ha verdens beste sanglærer (serr, no kidding), men det gjør vondt langt inni den innerste, sjelslige rotmosa mi av at jeg ikke er bra enda. Egentlig har jeg bestemt meg for å ikke skrive om sånne ting på bloggen, men for å sitere nevnte sanglærer på nevnte sangtime i dag: noen ganger er det kanskje bedre å slippe det ut, og ikke bare ha alt inni seg. Derfor slipper jeg det ut her, griner litt til og prøver å tenke at det er greit å ikke være så flink hele tida. Deretter spiser jeg opp knekkebrødet med kaviar, tar på meg klærne, setter meg på t-banen og hører på Savage Rose hele veien tilbake til skolen. Jeg vil og vet at det skal bli bra, det er den mest konstruktive tanken og den skal jeg holde på. Men som sagt, noen ganger er det kanskje mest konstruktivt å bare kjenne på hvor lei seg man egentlig er. Det kan jo dere også gjøre (hvis dere for eksempel også trenger å slippe ut noe) ved å se/høre på denne her:

Og sånn baidevei og apropos noe helt annet: uansett hva man kanskje skulle tro og hva andre måtte synes, så begynner jeg å tenke litt at det kanskje kunne vært noe. You might be surprisingly good for me.

Jah.

Jeg skulle skrive mitt ukentlige blogginnlegg nå (det har tydeligvis blitt en ukentlig affære, spør meg ikke hvorfor), men jeg er så ekstremt sliten at jeg orker rett og slett ikke. I stedet skrur jeg av hjernen og ser på Åndenes makt. I dag havna jeg forøvrig i vanvare på en klasse i latinjazz. En artig opplevelse. Mine hofter er nå løse og frigjorte in ways I never thought possible. Siden jeg er så kjip i dette innlegget, kan jeg by på noen morsomme fakta fra mitt liv:

1. I går så jeg det mest blodige teaterstykket noensinne. Og jeg likte det faktisk. Gå og se Løytnanten frå Inishmore på Det Norske Teatret!
2. Nevnte teaterforestilling var gratis, creds to tha Bårdar Academy.
3. Jeg har totalt sett tre teaterforestillinger den siste uka. Fikk alle gratis. Ahh, mitt liv.
4. På vei inn på skolen i dag trodde jeg seriøst at mannen som gikk foran meg var Fredrik Reinfeldt, Sveriges statsminister. Hva det sier mest om, meg eller utseendet til nevnte mann, er jeg heller usikker på.
5. Jeg kommer ikke på noe mer morsomt. Og de foregående punktene har vel heller ikke vært spesielt morsomme.

Nei, nå skal jeg ta kvelden tidlig og sove godt, mett på indisk mat og litt for mye piruettøvelser. So long.

Laughing up a storm

Dette skal ikke bli et langt innlegg, for jeg skal sove. Uansett: det jeg gjør mest av for tiden er å le. Jeg ler av Ada når vi er pensjonister i leiligheten, jeg ler av å observere danselæreren min sjonglere iført høyhælte karaktersko, jeg ler av hvor hinsides sliten jeg er i jazztimene, jeg ler av at Martin klemmer fysioterapeuten sin og jeg ler av alt og ingenting og hele tiden og på feil steder. Jeg aner ikke hva det kommer av. Det er mulig det er en slags merkelig kombinasjon av lykke, utmattelse og total selvforvirring. Jeg har i hvert fall ledd helt sykt mye i det siste, og formkurven toppet seg vel egentlig dagen etter bli-kjent-festen i forrige uke. For å si det slik, kjære lesere; jeg sitter på en anekdote som er så farlig god at den egentlig bør deles med hele verden, men av hensyn til de involverte skal jeg la det være. Og det er pokkern så synd, for aldri har latteren runget så lenge og så kraftig mellom veggene i Harald Hårfagres gate 12A. Hele nevnte fest kan i og for seg omsettes til en eneste stor latterkule, men kveldens natur er så vanskelig å beskrive at jeg tror vi også bør la det ligge.

Det er forsåvidt også en kjent sak at gråten er latterens, om ikke akkurat bror eller søster, så i hvert fall dens rimelig nære kusine. Sånn sett har uka vært et slags slektstreff. På mandag var jeg i en syk rus hele dagen etter en tretti minutters intensiv førstedate (eh) med min nye sanglærer, på tirsdag gikk det litt nedover etter at jeg demotiverte meg selv kraftig (ja, jeg tar på meg den fulle skylden) i ensemblesangtimen og på onsdag etter hørelæra traff jeg en slags vegg. Veggen kom mot meg som isoporveggen kommer mot Ylvis i et gameshow på TVNorge, og plutselig befant jeg meg alene og gråtende inne på et sangrom. Det hele var veldig Irene Cara i Fame, men jeg tok meg sammen (ikke ulikt Irene Caras rollefigur i Fame, forøvrig). Denne skolen her er en merkelig greie, men innerst inne liker jeg den veldig, veldig godt. Jeg finner også en absurd glede i å sitte på trikken hjem iført tights, shorts, trikot og støvletter og se ut som jeg, atter en gang, skal på audition til tidligere nevnte musikal. Piece of advice: gå på do før du tar på deg ballettrikoten. Trikot er flott, men ved toalettbesøk... not so much.

Nå skal jeg uansett sove, og jeg skal ikke grine meg i søvn. Jeg skal heller le, og tenke på hvor veldig fint jeg faktisk har det, og hvor veldig mye finere det også skal bli. Det er liksom ikke plass til så mye trist og vondt i verden etter en teaterkveld med to førtiåringer og en god venninne, samt oppdagelsen av at Ågot har Mamma Mia-soundtracket i bilen og synger villig med. Jeg har det jo faktisk fryktelig bra. Når man skulle ønske det ikke var helg fordi man heller vil gå på skolen, har jeg i hvert fall hørt at det er sånn man har det. Bra, altså.

Spørsmål:
1. Hva hører du på når du kjører bil?
2. Hva ler du av for tida?
3. Hvis du er jente: synes du du blir penere når du sminker deg om kvelden, enn når du sminker deg om morgenen?

Det siste spørsmålet stilles i forskningsøyemed. Takk for meg.

Jeg vet sannelig ikke helt hvor jeg skal begynne. Hodet mitt er helt kokt, noe som kan komme av at jeg 1) har opplevd så ekstremt mye nytt i løpet av bare fire dager, 2) har gått fra den ene ekstreme sinnstilstanden til den andre i løpet av bare fire dager, eller 3) har sittet helt stille, i et hinsides varmt og tett rom, og hørt på musikalsang i to og en halv time i dag. Jeg har, med andre ord, begynt på skolen. Det er er rimelig superbra. De første dagene var jeg redd og nervøs omtrent hele tiden, men etter gjennomsynginga i dag var det akkurat som jeg ble femten tusen kilo lettere. I can see clearly now the rain has gone ellernosånt. Uansett, jeg skjønte plutselig at jeg skal få gå på denne skolen i ett helt år (kanskje to hvis jeg er flink og heldig) sammen med 32 andre som er kjempeflinke på hver sin måte, og at jeg, som en konsekvens av dette, kommer til å bli bedre og bedre selv. Det, mine venner, er pokkern meg ikke verst. Jeg gleder meg HEMNINGSLØST :D

Det mest fascinerende jeg kan fortelle, er at hittil er det dansetimene som er desidert morsomst. Det er ganske sykt. Jeg er ingen utpreget god danser, men kjære jesus som jeg koser meg. Jeg skulle seriøst ønske det var dans hver dag. Ok, det er i og for seg dans hver dag unntatt fredag, men dog. Dans hver dag! Dans til folket! Dans og sangtimer og vokalinterpretasjon! Guruen Julie har talt.

Det er også ganske fascinerende hvor lite strukturert og gjennomarbeidet dette innlegget blir, tatt i betraktning hvor lang tid jeg egentlig har hatt til å tenke det ut. Oh well. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med tilværelsen akkurat nå. Jeg har en kjempefin leilighet, kjempefine samboere, hyggelige klassekamerater og en veldig fin, men veldig nedslitt skole. Det er ingen underdrivelse å si at Bårdarakademiets lokaler (ja, jeg nekter å skrive navnet på skolen min med orddelingsfeil, selv om administrasjonen insisterer på å gjøre det) minner kraftig om den rivningsklare skolen i Fame-filmen. Det er ikke bare det at det ligger dansere strødd i alle korridorene og at jeg selv vandrer rundt i trikot og tights hele dagen som får meg til å føle meg som en statist i nevnte musikal, for å seia det slik. Men, det er vel strengt tatt verre ting man kan føle seg som.

I tillegg til å gå på skole har jeg skrevet tidenes oppdiktede artikkel sammen med Torstein, samt oppdaget at en av sekretærene på kontoret i skolens nabobygg tar urovekkende mange røykepauser. Det er mye man legger merke til når man sitter innestengt i et rom med utsikt mot bakgården i to timer. Hvis jeg ser henne under morgendagens gjennomsynging skal jeg vurdere å by på et røykeplaster. Nå skal jeg sove, ellers forgår jeg av utslitthet.

Spørsmål:
1. Føler du deg noen gang som en statist i en film? I så fall, hvilken og hvorfor?