Det kommer annat emellan och det är bra

Prosjekt "Gjenoppta Bloggingen" begynner jo optimistisk. Hyppigere har det altså ikke blitt siden sist. Men ok. Jeg prøver litt til, jeg gjør det.

Det er forbanna fint på så altfor mange måter akkurat nå. Det er ordentlig høst i Göteborg; ikke sånn tullehøst, men skikkelig høst - en sånn der det regner om morgenene, det er hyggelig og varmt inne i kantina på skolen og løvet blåser i vinden sånn at det ser ut som det snør. Det gjorde i hvert fall det da jeg gikk av bussen ved Korsvägen i går morges. Det var akkurat som i en film, eller noe annet kunstnerisk og estetisk fint. Sånne ting liker jeg da, vet dere. Jeg har sunget på auditions i det vide og det brede, og det har gått bra. I dag hadde jeg en hvor jeg la så mye av meg sjæl i framføringa at jeg er bombesikker på at det lå igjen en halv nyre etter meg på gulvet i A308. Det var hinsides gøy, men når det går bra er det nesten enda verre etterpå; fordi man får smake på hva det faktisk ville være å få den jobben. Det tar aldrig riktigt slut, for å sitere Lars Winnerbäck. Er det ikke det ene, så er det det andre. Men det er kanskje derfor jeg driver med det her. Og er det noe jeg er glad for akkurat nå, så er det at jeg får lov til å holde på med akkurat dette. Det er helt absurd hvor bra det er, på mange måter, at jeg får gjøre alle de tingene jeg holder på med nå. Etter høstferien skal jeg spille en jente som har drept og partert en mann med sag. Skjønner dere, eller? Det er moro, det her.

Jeg har solgt hjertet mitt til Sverige. Jeg elsker Göteborg, jeg e l s k e r Stockholm, og jeg... jeg trives her. Det er bra her. I morgen skal jeg tilbake til Oslo i en uke, og det er også fint. Det er helt fantastisk egentlig, det også. På den ene siden blir jeg litt sliten av at jeg ikke helt vet hva som er hjemme og hvor jeg skal bygge og bo og alt det der, men på den andre siden føler jeg meg ganske takknemlig for at jeg får oppleve begge deler. At jeg får låne begge landene. Mest av alt er jeg takknemlig for at jeg holder på med det jeg holder på med. At jeg jobber med dette. Så lenge jeg får jobbe med noe som er bra, driter jeg i om jeg må snakke norsk eller svensk. Så lenge jeg får jobbe, så går mesteparten av det andre i livet ganske bra. Sånn er det i hvert fall nå. Og det sover vi på.

The Bitch Is Back

Åkæi, folkens. Dette trodde jeg aldri skulle skje, men nå skjer det jaggu meg. Ånden kom over meg igjen. Ikke Den Hellige Ånd (og godt er det, for sånt blir det barn av, har jeg hørt), men bloggånden, og plutselig satt jeg her da, med morrakaffen i handa, leste gamle innlegg og ble supernostalgisk. Dessuten tok jeg meg selv i å synes at jeg var ganske morsom, og at jeg, på en eller annen bisarr måte, faktisk har et litt interessant liv. Det ville jo vært dumt om jeg skulle fortsette å holde all denne underholdningen borte fra dere. I tillegg har jeg også merket at mine ferdigheter i det norske skriftspråket har begynt å skrante litt etter all denne svenskofilien jeg holder på med her borte, så ja; noe måtte gjøres. Og blogg ble svaret.

Det er tirsdag, det er morgen, og jeg har av uforklarlige årsaker vært våken siden klokken kvart på syv. Eller, uforklarlige og uforklarlige. Jeg skal forsåvidt prøvesynge for GöteborgsOperan, VärmlandsOperan og Östgötateatern på en og samme audition i dag, så det er kanskje ikke hypermerkelig at kroppen er litt stressa. I tillegg er den velkjente hypokonderen i meg lys våken, så her har jeg inhalert vanndamp, tatt meg litt ibuprofen og 1000 mg C-vitamin. Pluss to kopper kaffe og litt cottage cheese. Alt før klokka rakk å bli 0900. Kunstnerlivet, dere. En evig reise i nerver og angst.

Under dette paranoide immunforsvarsopplegget har jeg, parallellt, lest gjennom litt gamle innlegg i bloggen. Det var faktisk veldig fint. Det slo meg at jeg hadde det veldig, veldig bra de to årene jeg bodde i den fuktskadede leiligheten på Marienlyst. Vi var litt av en gjeng. Jeg savner det litt, selv om det forsåvidt er digg og voksent å bo alene i sin egen leilighet også. Nå skal jeg ikke skrive mer om mine fordums dager i kollektiv og hvor lykkelige de var. Fikk litt Thomas André-vibber av meg selv da jeg skrev setningen "Vi var litt av en gjeng", og det blir faktisk litt for tragisk på en nervepirrende morgen som denne. (klikk på linken og le/gråt)

Uansett. Jeg håper noen er keene på å lese. Jeg håper at jeg fortsatt behersker det norske språket. Jeg håper at jeg en eller annen gang kommer til å løse denne evigvarende norsksvenske identitetskrisa jeg lever med, og jeg håper at den trestrøkne D-en jeg skal sneie innom både en og fire ganger klokken 1500 sitter som en kuk i kondom. Jeg håper alle har det bra. Jeg elsker Göteborg og Sverige, men jeg elsker Oslo like mye, og det skal bli ubeskrivelig godt å komme dit til helga. Da skal jeg helle i meg kaffe fra Kaffebrenneriet og kjøre trikk til jeg spyr. Bildet der oppe er fra veien min til bussholdeplassen her hjemme, forresten.

SPØRSMÅL:
1. Is there anybody out there?
2. Hvor mye kaffe er det helsemessig forsvarlig å drikke?
3. Har du savna meg? (her er det lov å lyve og si ja, bare sånn at jeg skal føle meg litt mindre tapersk)

Goodbye, My Friend

Jeg har slutta å blogge. Det har ligget i lufta en stund, men nå merker jeg at jeg er ferdig på orntli. Det har vært gøy og fint å dokumentere livet sitt i nesten tre (!) hele år her inne. Nå har jeg liksom aldri lyst til å skrive lenger, og jeg merker også at den fritiden jeg har vil jeg heller bruke på andre ting. Takk til dere som eventuelt har lest! Kommer ikke til å slette bloggen, så om noen av en eller annen bisarr grunn vil gå inn og kikke på den som et tidsdokument, så kommer den fortsatt til å være her. Siden mai 2008 har jeg kommet inn på Bårdar, gått to år på Bårdar, kommet inn på Artisten, flyttet til Göteborg og rukket å gå første året av bacheloren min i musikkteater. Det er pokker ikke verst. Nå skal jeg ut i det ikke-virtuelle livet og sommerferien (f.o.m i morgen kl 1200), og videre til nye, fantastiske år. Dette ble svulstig, men sant. KJØSS PÅ DEG, EVENTUELLE LESER!

<3

Unzip My Body, Take My Heart Out. 'Cause I Need A Beat To Give This Tune.

Bloggen og jeg - vi har et kjærlighetsfullt av-og-på-forhold. Nå har vi hatt en av-fase, det er ganske åpenbart, men jeg prøver meg igjen.

Det er vår, det er påske og jeg sitter på toget til Stockholm. Ettersom jeg har vært hjemme i Oslo to ganger på under to måneder, tenkte jeg at det var på tide å spre vingene litt ellers i Skandinavia også. Dere vet, jetsettlivet og alt det der. Viktig kunstnerisk påfyll i hverdagen. Så, fra og med klokken 1246 i dag og til klokken 2020 på onsdag er jeg i Stockholm, min første kjærlighet i svenskeland. Det skal bli godt! Jeg skal bo hos Linn, og det blir enda bedre. Vi har jo en slags påsketradisjon, plutselig; ifjor var vi forent i New York, og i år skal vi altså gjenta suksessen i verdensmetropolen Stockholm. Stockholm, Stockholm, stad i världen. Gleder meg til å komme til byen der jeg passer inn med dialekten min. Har aldri fått dreisen på göteborgskan.

Uansett: torsdag har jeg en kjapp stopover hjemme i Göttis, og langfredagsmorra setter jeg meg på toget til København og påskeblasfemi med Martin og Anders. Lam, vin, upassende spøker og påskeeggjakt; en urban høytidsfeiring. Det er litt luksus at jeg faktisk har penger til denne ferien, selv om det ikke akkurat er voldsomt ekstravagant med plassbillett på andre klasse hos Svenska Järnvägar.

I Göteborg har livet også vært fint. På fredag var Mikaela gjest på intim norskefest hjemme hos meg, og det ble underholdt med både alternative tolkninger av Du måste finnas og fri gestaltning av sangpedagogers seksualliv. Til slutt gikk resten av gjestene, og Mikaela og jeg spiste pastarester og drakk vin til klokka halv fem. Vi diskuterte livet, sangen, kjærligheten og konsekvensene av andre, liknende nattlige vinsamtaler for noen uker siden. Det store spørsmålet for tiden er hvor lenge det er gøy å være spenningsmomentet i noen andres liv. Tror jeg trenger et par liter rosé til for å finne ut av det. Nå har passasjeren ved siden av meg snakket så lenge på telefonen om hvorvidt de skal bygge utedass på den nye hytta deres, at jeg har blitt litt reisesyk. Takk for meg for denne gang!

Who I'd Be

På en dag som denne, når man sitter på bussen til Oslo mens resten av klassen toger til Danmark for å dra på workshop, passer det med et innlegg som dette. Jeg har sykemeldt meg selv fram til mandag for å få orden på de stakkars overarbeida stemmebåndene mine, og det føles først og fremst bra. Det er ikke noe farlig feil med dem - ingenting feil, egentlig - men ettersom brent barn skyr ilden, og jeg er et vokalmessig brent barn, så tar jeg mine forholdsregler. Dessuten føles det godt å være den som står ved roret i skipet som er mitt liv. Oi, metafortoget tar meg så fort jeg krysser grensa. Uansett: for å holde inspirasjonen, så lager jeg nå ei litta liste over damer jeg har lyst til å få være en gang. Fordi det er gøy, og fordi det er det som holder en i gang i de periodene det ikke bare er bløtkake og champagne å være syngende skuespiller/skuespillende sanger.

Eliza Doolittle (My Fair Lady)
Fordi hun har baller, sosiolekt og fine kjoler. Og bøttevis med bra sanger.

Fanny Brice (Funny Girl)
Fordi hun er morsom, sårbar og en helvetes utfordring. Dessuten trenger man nese for å gjøre henne, og det har jeg.

Kristina (Kristina från Duvemåla)
Det må være lov å drømme.

Audrey (Little Shop of Horrors)
Fordi hun er søtest i verden. Og kanskje også dummest i verden.

Sally Bowles (Cabaret)
Berlin, bowlerhatt, Kander & Ebb, Fosse. Det sier sæ sjæl.

Lucille Frank (Parade)
Herregud. For bra, på så mange måter.

Diana (Next to Normal)
Om 20 år. Fordi det må være noe av det beste som er skrevet på musikkteaterfronten på mange, mange år.

og sånn på tampen

Jo March (Little Women)
Fordi hun er en av de tøffeste jentene jeg har blitt kjent med. Og fordi jeg savner henne litt hver dag.

Nå skal jeg gå av bussen og ut i Oslo! Årets mest pretensiøse innlegg stempler ut. Adios.

Cause He's Touched Your Perfect Body With His Mind

Opptaket på skolen er ferdig, og åtte, fine og feiende flotte musikalartister har fått samme gledessjokkopplevelse som jeg fikk i fjor. Det blir gøy med nye tilskudd til høsten! Og apropos nye tilskudd; hele tredjeklasse musikal har endelig kommet tilbake fra praksis. De er jo ikke akkurat nykomlinger på noen måte, men i vår hverdag er de både nye og etterlengtede, etter et halvt år som ensomme musikalfreaks på skolen. Sju stykker mot hele resten av sceneområdet; det sier seg selv at det er godt å få litt forsterkninger. Blant disse forsterkningene er også min Artisten-mamma og long time internet friend (harry, men sant) Mikaela, og hun er attpåtil min nabo! På søndag feiret vi våren med thaisalat og et glass rødt i leiligheten. Våren blir bra i Johanneberg, kjenner jeg.

Ellers har jeg shoppa mer enn på sikkert et år, og skaffet meg både gul Fjällräven-sekk og hvite, nye Converse. I anledning våren, liksom. Har også kjøpt to nye lange kjoler, og disse blir satt pris på både av meg selv og omgivelsene. Det er ikke hver dag man blir kalt snygg sånn ut av det blå, men jeg liker det. Tror jeg. Deler av livet mitt arter seg for tiden som en slags absurd tv-serie.

På fredag reiser vi, klassen, til Danmark på studietur for å gå på masterclasses for to amerikanske musikalkomponister og en amerikansk sanggestaltningsguru. Skal bli gøy, om man ser bortifra at jeg ikke er helt på topp stemmemessig. Oh well. Det brydde meg veldig i forrige uke, men nå; når det er vår, jeg kan sykle til skolen og har jävligt snygga jeans, så merker jeg at det ikke er så farlig allikevel. I neste uke skal jeg drikke vin og bli full. Det var jaggu lenge sida. Heia våren!

Lille Oslo er en egen planet

Nå har det virkelig vært seriøs bloggtørke en stund. Jeg har lyst til å være en kul og morsom person som blogger ofte, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få det til. Nå har jeg i det minste tatt et skritt nærmere tilværelsen som kul og hyppig skribent: jeg har skaffet meg en blogapp på mobilen! Skal se hvordan dette funker. Virker foreløpig lovende, men jeg er ikke akkurat kjent for å ha flaks med de tekniske finessene. Dette innlegget er altså en test, skrevet fra trikk 12 på vei mot restaurantbesøk med min mor ved Frogner Stadion. Oslo ass! I sommer kommer jeg tilbake og blir en stund.

Spela en sång som vi hört förut, sjung en refräng som vi kan

Se der, nå falt jeg helt av bloggelasset igjen. En kort periode (les: ca. en halvtime på formiddagen i dag) vurderte jeg å kaste inn håndklet for godt, bloggmessig, men så kom jeg til meg selv og tenkte at, nei - jeg liker det jo ganske godt når jeg først får ut fingern. Derfor tar jeg tastaturet fatt igjen. Hansken er kastet, fingern er ute. Hvor den satt, skal vi ikke verken dvele ved eller diskutere nærmere.

Forestillingsuka kom og gikk i et avsindig tempo. Det var fantastisk gøy og fint på alle måter. Jeg grein litt da det var over, mye fordi jeg var sliten, men mest fordi jeg kommer til å savne Jo March veldig. Det er den litt utakknemlige delen med dette yrket: man bruker all sin våkne tid og store deler av seg selv på å bli kjent med et annet menneskes historie i flere uker, og plutselig kan det være over etter bare fem forestillinger. I det virkelige arbeidslivet er det heldigvis litt annerledes, men dog. Det er rart at jeg ikke skal ta på meg støvlene hennes igjen. Klisjé, men sant.

Livsrytmen gikk drastisk ned i tempo etter siste forestilling, og det har vært deilig det også, på sitt vis. I helgen har jeg for eksempel hatt tid til å ha storfint besøk! Henriette kom på torsdag, og på fredag ettermiddag kom Andrea etter. Vi har ledd, spist, drukket vin, sett film, gått på frokostbuffet, shoppa, ledd enda mer, ligget i kokong og ikke minst; vært på Helen Sjöholm-konsert. Hun er faen meg bra. Jeg har sett henne live før, men det var noe ekstra spesielt å se henne her, i Göteborg, sammen med to fine, fantastiske venninner. Vi satt og holdt hverandre i hendene gjennom hele den første sangen, og jeg tenkte at - shit, her sitter jeg, i Sverige, går på en utdannelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle komme inn på, og utdanner meg til å gjøre det samme som Helen gjør hver dag resten av livet mitt. Jeg hadde ikke gjort det om jeg ikke hadde oppdaget henne, tror jeg. Og jeg tror jaggu ikke jeg hadde trodd det om noen hadde sagt det til meg da jeg var 17 år, gikk på musikklinja i Sandefjord og gikk til skolen med Visor-albumet i ørene hver eneste dag. Seks år med Helen. Jeg har blitt en annen person i løpet av de seks årene, men inspirasjonen jeg får av henne har ikke forandret seg i det hele tatt. Hun er bra. Og det er Henriette og Andrea også. Bare se på det fine bildet der oppe! Noen ganger synes jeg sjæl at jeg er ganske heldig med detta livet.

We Went To Bed And Turned The Stereo On Low, Heard The Timber Creek And Windows Rattle Gently

Dette har vært en stor dag. Ja, ikke bare en stor dag, men en historisk dag: i dag har jeg, for første gang siden jeg fikk mobiltelefon i 2001, byttet telefonnummer. Ok, så er det ikke et ordentlig bytte, jeg har fortsatt det norske liggende i en slags dvale, men jeg har like fullt skaffet meg et splitter nytt, svensk mobilnummer på heltid. Det ligger i iPhonen min, og lar meg atter få holde hele verdsveven i min pølsefingrede hånd. Norske Tele2 var jo mildt sagt en skuffelse på mobilsurffronten. Straks jeg kom over grensa og kjente ferten av Trollhättan (greit, det lukter ikke i Trollhättan, men det ga en fin effekt) sa det takk for seg, og siden den gang har mobilen min vært en impotent iPhone. Fram til i dag, altså. Det er når jeg gjør praktiske ærender som dette jeg blir minnet på at jeg faktisk bor i utlandet. Det er liksom ikke bare å vise fram legitimasjonen og ferdig med det; nei, det må fakses inn brev fra Lånekassen og norske pass og jeg vet ikke hva. På et tidspunkt under hele prosessen nede i telebutikken klarte jeg å spøkefullt si til butikkdama at jeg følte meg som en innvandrer, hvorpå hun tørt svarte "Ja, men det är du ju". Pinlig nok har jeg ikke tenkt på meg selv som det. Og jeg tror, enda mer pinlig, at det er fordi jeg er hvit og nordisk og har samme kultur. Allikevel er jeg jo vitterlig like mye innvandrer som noen fra Polen eller Tyrkia. Greit å møte sine egne fordommer ansikt til ansikt, sånn på en lørdag formiddag. Følte meg en liten stund som en av de papirløse. Maria Amelie og jeg. Neida.

På tirsdag har vi premiere. Det skal bli bra, tror jeg. I uka som har gått har jeg vært stressa og sliten, men etter en liten breakdown på torsdag, påfølgende god prøvedag på fredag og så en avsluttende afterwork med klassen + regissøren fredag kveld, følte jeg meg bedre. I dag har jeg bare vært alene, gjort ærender, laget mat, ryddet litt, lastet ned masse musikalnoter og drukket to glass vin for meg selv. I morgen skal jeg bake (standard søndag, knekkebrøddagen), synge og så til skolen og hjelpe til med det tekniske aspektet av denne drageflygingen. Det er én ting å få en drage til å fly utendørs i sterk vind, det er noe ganske annet inne på en teaterscene. Og nei, vi kan ikke låne vindmaskinen til Carola. Synd, egentlig.

Jeg gleder meg til å spille til uka, tror jeg. Tre hele gjennomganger med publikum før første forestilling. Jeg tror jeg kan begynne å slappe av og leke i det. Det føles i hvert fall sånn, nå når stemmen er uthvilt etter en dag uten skrikebelting, kjøkkenet er rent og jeg kan drikke vin og høre på Theresa Andersson og Thomas Dybdahl. Om tre uker begynner opptaksprøvene for de som har søkt på skolen i år. Tenk at jeg kom inn, a. Det er faktisk ganske fantastisk. Nå skal jeg være vill og gæren og gå og legge meg.

On A Clear Day You Can See Forever

Jeg spådde at jeg ikke kom til å få tid til å blogge, og jaggu fikk jeg rett. Kanskje jeg er synsk. Det hadde vært noe.

De siste to ukene har vært hektiske, og jeg har stort sett tilbragt all min våkne tid på skolen. Det går bedre og bedre med forestillingen, og jeg har, sånn en og en halv uke før premieren, klart å lære meg absolutt alt materialet utenat. Når prøveperioden er på totalt fem uker og det dreier seg om 50 sider manus + ca like mange sider med noter, synes jeg ikke det er så verst. Klapp på skuldra til meg sjæl. Nå begynner pirkeperioden, og den er alltid like frustrerende. Det er lett å bli innsnødd på alle de små tingene som ikke er bra, som må fikses og justeres, og da jeg gikk fra skolen på fredag kveld følte jeg meg som en eneste stor må gjøres-liste; en liste der alle tingene handlet om meg personlig, og ingen var av typen "kjøp mer oppvaskmiddel" eller "betal strømregningen". Det er det jeg både elsker og hater med det yrket (hjelpesjøss, det er faktisk snart et yrke nå) jeg har valgt; ingenting av det man jobber med ligger utenfor en selv. Men, etter helgen føles lista mye mer overkommelig og håndfast. På fredag drakk jeg vin med venner, og våknet uthvilt og glad (gikk hjem fra festlighetene klokka 2330, voksenpoeng ganger tusen) lørdag morgen til sms fra regissøren om at han var på skolen, og at jeg gjerne kunne komme innom og gå gjennom de, latterlig lite gjennomgåtte, sololåtene mine. Jeg takket ja, og møtte fornøyd opp, som den latterlig flinke piken jeg er. Vel framme viste det seg at han hadde vært ute i alle leketøysbutikker i Göteborg for å få tak i en drage til forestillingen. Denne dragen er det jeg som skal håndtere i en av scenene våre, og i method actingens og pedagogikkens ånd hadde han kommet på at jeg burde teste den på ordentlig, ute i friluft. Så det gjorde vi, da. Ut på plenen på universitetsområdet, midt i en populær turløype og opp med dragen. Det var gøy og absurd, det. Det blåste skikkelig, dragen fløy av gårde og jeg følte meg som herre over vinden. Sol var det også, og jeg følte meg litt som et barn. Etterpå gikk vi inn og øvde, og da jeg gikk fra skolen var jeg lørdagsgladere enn jeg hadde vært på lenge. Jeg er sikker på at det var dragen som gjorde det.

Fra skolen tok jeg trikken til Julie i Olivedalsgatan, og der ble vi sittende på kjøkkenet hennes og drikke først te, så rødvin, spise først brødskiver, så oppvarmet hjemmelaget pizza, og etterhvert dro vi oss til Stage Door - stampuben til Teaterhögskolan. Tredjeklasse opera hadde bestilt alle bordene den kvelden, så hele puben var full av scenefolk fra skolen. Jeg drakk en øl, hadde en, som alltid, fryktelig bra samtale med fine opera-Frida, før jeg gjentok suksessen fra gårsdagen og gikk hjem i ordentlig tid. Det er undervurdert å gå hjem i tolvtida, altså! Mulig jeg skal fortsette med det også etter Little Women. Mulig det ikke kommer til å la seg gjennomføre. Spår at det blir det siste alternativet.

I dag har jeg spist frokost på kafé, kopiert usannsynlige mengder attester til stipendsøknader, nerdet meg på macforum (hjelpmegjegkanikkegåinnidenbutikkenjegkjøperbaremasseunødvendigtiltelefonenmin) og bakt trippel porsjon knekkebrød. Den ene er til Mari, som hadde bursdag i forrige uke. I morgen har vi første kostymegjennomgang klokka, hold dere fast, 0900, så jeg skal legge meg og sove. Er jævlig spent på hvor mye jeg kommer til å sinke forestillingen med klesskiftene mine. Forresten, jeg har fått meg en slags spillejobb i en kulturkirke her. Visste de skulle reklamere for det på sida si, men hadde ikke helt forestilt meg denne formuleringen. Hoisa! Fint med forventninger, da. Heh.

Run, Running All The Time

Forrige innlegg var noe misvisende. Eller, rettere sagt: tittelen på forrige innlegg var misvisende. Det er ikke mye tid til å ligge ned, i hvert fall ikke i løpet av dagen. Jeg løper rundt stort sett konstant, både til og fra prøver og på scenen. Og om jeg ikke løper, skal jeg gjerne være, sitat regissør "mer utagerande, mer skrikig och med högre inre rytm". Jada. Jeg føler meg litt som en vaskeklut nå. Derfor kjøpte jeg thaitakeaway på vei hjem fra skolen, og vel hjemme plasserte jeg meg selv og maten i senga foran macen og 30 Rock. Hver eneste kveld hittil denne uka har blitt tilbragt med manus og matlaging, så nå følte jeg ærlig talt at det var velfortjent. Nå ser jeg liksom ikke noe annet å gjøre enn å bare legge meg. Det har vært en fin dag, med sang og latter og interessante diskusjoner, og da er det ikke noen grunn til å dra den ut noe lenger enn nødvendig. Noen ganger er en kjedelig kveld i en rotete leilighet i Johanneberg det beste man kan be om. God natt.

Girl Laying Down

Dette er meg i noen uker framover. I tilfelle noen lurer på hvor jeg blir av om jeg plutselig slutter å blogge, liksom. Jeg har ikke snødd inne på Liseberg eller blitt sittende fast i Göteborgshjulet (Göttas, unnskyld meg, litt patetiske svar på the London Eye); jeg ligger bare nedgravd under ca. to tonn manus og vocal score. Vi har produksjon på skolen, og jeg spiller hovedrollen. Føles uhorvelig kleint å skrive, men det er nå en gang sånn. Det er veldig, veldig gøy og jeg er supertakknemlig, men det er også noe innihelvetes mye materiale. Har tilbragt to timer i kveld bare med å organisere monstrumet i en perm, markeringstusje replikker og sette inn klistrelapper for å i det hele tatt finne veien inn og/eller ut av galskapen. Nå er det orden i sysakene da. Orden og litt autistiske tendenser, men pytt; det byr jeg på.

I helgen skal vi til Gislaved utenfor Borås (også kjent som verdens navle, avdeling Sverige) og synge med et symfoniorkester. Jeg skal synge Cabaret i en toneart som er så dyp at jeg nesten blir sittende fast i min egen stemme. Det blir gøy. Dessuten har pianisten vår varslet en relativt høy fuktighetsgrad på den sosiale delen av turen. Den forrige klassen som var der og sang oppfant uttrykket "What happens in Gislaved, stays in Gislaved". Føler det sier det meste.

Dette er sjåvvet vi holder på med, forresten. Little Women. Spiller i midten av februar, om noen tilfeldigvis er i traktene. Kom kom! Jeg aner foreløpig ikke hva jeg holder på med.

Nå må jeg sove eller noe.

Gothenburg, I Came Back To You. Now You Be Nice To Me, And I'll Be Nice To You

Tjobing. Fire timer med tog, en jovial og gebrokken taxitur (jeg på feriesvorsk, sjåfør på kebabsvensk) og vips; jeg sitter i sofaen min i Göteborg igjen. Det er bra, ass. Da jeg pakket i dag, ble jeg plutselig rammet av akutt norgemelankoli og ville helst bare bli i Oslo og drikke Kaffebrenneri-kaffe og se britiske dokumentarer med pappa. Men, da taxien kjørte oppover den snødekte Avenyn, svingte forbi skolen og opp bakkene til Johanneberg, kjente jeg at; ok, det er godt å være her også. Det er svensk og det er skole og det er sang og teater og fryktelig mange morsomme mennesker. Dessuten er det min egen seng, og det er jaggu alt annet enn dumt.

Før avreise i dag rakk jeg forresten imponerende mye. Mye kjedelige, praktiske saker, men også noen veldig fine ting. Kaffe og vokalnerding med tidligere sangpedagog, for eksempel, eller å hilse på tidligere danselærer, i bloggen kjent som mer-til-overs. Jeg ble satt ut over hvor utrolig glad jeg ble av å se henne igjen, men det ble jeg altså. Bårdar. Man kan si mye rart om den institusjonen, men jeg er latterlig takknemlig for de to fine, absurde, litt selvutslettende og veldig lærerike årene jeg hadde der. For en epoke. Jesus krist.

Jeg er egentlig takknemlig over hele linja akkurat nå. Jeg har tent lys, lagd meg en kopp te og Barbra synger. Det er forøvrig veldig passende. Som jeg sa på nyttårsaften (i en viss cavarus): dette er the year of Streisand. Jeg sier ikke at jeg har tenkt å våkne i morgen med divanykker herfra til helvete. Jeg skal bare slutte å bry meg om hva andre mener om meg, ikke være redd for å være vanskelig og gjøre alt jeg gjør ordentlig og uten hemninger. Barbra sier det bedre enn meg, bare se selv. Eller her. Jeg har tro på dette som innfallsvinkel, men dere må gjerne le. Om ikke annet har det hjulpet meg til å akseptere at jeg er utstyrt med et ganske stort nesegrev.

Spørsmål:
1. Om du måtte leve etter tankesettet til en kjendis i år, hvem ville du valgt?

The Way We Were

Jeg har ikke mange tradisjoner i mitt ganske så hedenske liv, men dette, mine venner, har i hvert fall blitt en tradisjon. Lista. Alle listers mor. Den er lang som et vondt år og sannsynligvis ikke interessant for andre enn meg selv, men nå har jeg en gang fylt den ut hvert år siden 2007 (!), så da må man fortsette. Litt som Grevinnen og hovmesteren - ikke spesielt gøy lenger, men vi må liksom se den. Dette språklige bildet var ment for dere, ikke for meg. Jeg har det jævlig gøy. Omtrent som hovmesteren, med andre ord. Minus sherryen. Here we go:

2010

Gjorde du noe i år som du aldri har gjort før?

Kom inn i andreklasse danselinja på Bårdar (jævlig sjukt, fortsatt stolt), kom inn på Artisten (skolen in my heart, nerd.se), betalte en hel dyr utenlandsreise helt selv, så forestilling på Broadway, spilte forestilling på Chat Noir, jobba på Rimi, kjørte leiebil leid i eget navn, flyttet til Sverige og var borte fra Norge i nesten tre måneder sammenhengende.

Holdt du noen av nyttårsforsettene dine?

Jeg sakser fra første innlegg i januar 2010:
" I år skal jeg

- levere bibliotekbøker og leiefilmer til tida

- sortere klærne mine når jeg tar dem av meg, i stedet for å strø dem utover gulvet og la dem ligge noen uker

- lage økologisk tomatsaus, helt fra bunnen av, minst én gang

- gå mer på teater

- se alle episodene av 30 Rock

- lese flere bøker av Haruki Murakami

- besøke venner som ikke bor i Oslo

- fortsette å tøye

- bli en pilatesguru

- stole på meg selv og være mer grenseløs"

Bibliotekbøkene og leiefilmene gikk det til helvete med (intet sjokk), sortere klærne gikk det dårlig med i Oslo, men har hittil gått ok i Göteborg. Den økologiske tomatsausen ble lagd én gang og aldri mer, da det viste seg at det var noe ganske elementært feil med oppskriften (funny story, dog ikke så morsom at jeg skal utsette dere for den). Teater har jeg gått på, men ikke så mye som jeg vil. Derimot har jeg sett absolutt alt av 30 Rock, pløyd nesten hele forfatterskapet til Murakami, fortsatt å tøye og trent passe mye pilates. På toppen av det hele, så kan jeg sånn ved årets slutt si at jeg stoler mer på meg selv enn noensinne, og at de heldige (?) utvalgte som har sett meg utfolde meg på mer eller mindre heldig vis i teatertimene denne høsten vil forhåpentligvis si at jeg kan være ganske grenseløs også. Livet.

Ble noen av vennene dine foreldre i år?

Ja!

Hvilke land besøkte du?

USA, Nederland (om vi kan telle med mellomlanding), Frankrike (mellomlanding igjen), Danmark og England. Ellers har jeg fordelt tida nesten jevnt mellom Norge og Sverige, så føler ikke det kan telle som besøk.

Er det noe du savnet i 2010 som du ønsker deg i 2011?

En bra skuespill- eller sangjobb. Og bedre evne til å få ræva i gir.

Hvilken dato i 2010 kommer du alltid til å huske?

Jeg innser at jeg ikke husker datoer, selv når det skjer ganske store ting. Jeg tror jeg kom inn på skolen 26. mars, det kommer jeg vel alltid til å huske. Ellers er det fint lite tall som sitter i, altså.

Hva var din største framgang i 2010?

At jeg kom inn på skolen min. Dessuten har jeg gjort noen ting på slutten av året nå som jeg er veldig stolt av.

Den største feilen?

Hele perioden vi jobbet med hovedproduksjonen på Bårdar var på mange måter en stor mental feil. Eller fail, om jeg skal være litt hipp. Konkret feil: å prøve å forandre meg for å tilfredsstille andre.

Har du vært syk eller skadet deg?

Jeg kan ikke huske å ha vært syk... Jeg hadde en jævelsk strekk i venstrebeinet det første halvåret, også var jeg voldsomt forkjøla under Sweet Charity-workshopen. Det er alt jeg husker.

Det beste kjøpet?

Macen. Macen, macen og atter macen.

Hva brukte du mest penger på?

Engangskjøp: macen. Sånn over hele linja: sannsynligvis kaffe. Og nøtter, jeg bruker usannsynlig mye penger på nøtter.

Gjorde noe deg ordentlig glad?

Herregud, ja. Å komme inn i Göteborg, å komme inn på danselinja, å gå videre på KHiO, klassene til Bill, klassene til Dana, lættisroadtrip med Hannah og Simen, oslosommer, x antall hysteriske latterkramper i forbindelse med scenisk gestaltning og Fröken Julie, latter og alkohol i Göteborg, fantastisk fine ord og. Ja. Så lenge jeg får le er det ikke vanskelig å bli ordentlig glad.

Hvilke sanger kommer alltid til å minne deg om 2010?

Somewhere That's Green - Little Shop of Horrors
An Old-Fashioned Love Story - The Wild Party
The Beauty Is - The Light in the Piazza
Another Day - RENT
Tired - ADELE

Var du gladere eller tristere i år, om du sammenligner med tidligere år?

Litt tristere iblant, men stort sett, og sånn nå på tampen: helt klart gladere.

Tynnere eller tjukkere?

Litt tjukkere akkurat nå, men det er jula og semestersluttfylla som har lagt seg på kroppen.

Rikere eller fattigere?

Helt likt, vil jeg anta, men med stadig mer ordnet økonomi + litt utbytte av å leve på en evigvarende harrytur.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mer av?

Gitt faen og gitt alt.

Hva skulle du ønske du hadde gjort mindre av?

Brydd meg om hva andre tenker om meg, følt prestasjonspress. Og, i år som i fjor: sagt rare ting i fylla.

Hvordan tilbragte du julen i år?

Hjemme hos mor med mor, far og islandsk stefar. Den fuktigste julaften hittil. Endte med at jeg underviste mor i pilates klokken halv to om natten.

Ble du forelsket i år?

Nja. Ikke forelska, men ikke totalt uberørt heller. Og det er fint.

Favorittprogram på TV?

En soleklar seier til 30 Rock.

Hater du noen nå som du ikke hatet i begynnelsen av året?

Nei. Jeg hater ikke folk.

Den beste boka du leste i år?

Herregud. Hvorfor husker jeg ikke sånt? The Easter Parade av Richard Yates var bra, Vidunderbarn av Roy Jacobsen var drittafin og The Wind-Up Bird Chronicles av Haruki Murakami var flottings. Pixley Mapogo av Tore Renberg fikk meg til å gråte mens jeg satt i kassa på Rimi, så jeg antar at jeg likte den også.

Den største musikalske oppdagelsen?

Her vet jeg at jeg har noe! Jeg var jo, som hele resten av Skandinavia på Robyn-kjøret en god stund. Jeg gjenoppdaget The Beatles, oppdaget Teitur og ble mer forelska i Barbra Streisand. Hørte sykt mye på Dirty Projectors en periode, men ellers går jeg liksom i det gamle. Indiefolkish og divaer. Kjent kombinasjon.

Noe du ønsket deg og fikk?

Noe jævlig bra å gjøre til høsten.

Noe du ønsket deg og ikke fikk?

Piruettene sitter vel ikke akkurat som en smekk i år heller.

Årets beste film:

Igjen, hvorfor skriver jeg ikke ned sånn under årets gang? Virker jo helt kulturellt analfabet når jeg skal lage denne lista. Jo: The Squid and the Whale eller Milk. Også The Way We Were nå på tampen av året, men jeg tror ikke jeg er helt objektiv i akkurat det tilfellet.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Hadde auditionteknikk og var på indisk restaurant med mor, far og Anne. Drakk og spiste latterlige mye, og måtte ta taxi fra Bislett til Marienlyst som følge av for stor bag/ekstrem metthet.

Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre?

Om jeg hadde vært litt mer ålreit mot meg selv og ergo vært litt mer ålreit mot andre enn periode på våren der. Ellers er jeg ganske fornøyd, må jeg si.

Hvordan vil du beskrive klesstilen din i 2009?

Praktisk i begynnelsen av året, forsøksvis mer normal og velkledd på høsten. Jeg vil si at budsjett er stikkordet.

Hva fikk deg til å ha det bra?

Venner, latter, danseklasser, sang, kaffe og teater. Mye teater.

Hvilken kjendis var du mest keen på?

Jeg føler jeg har snakket om noen som er digg, men jeg kan ikke for mitt bare liv huske hvem det er. Colin Firth er og blir en vinner, år etter år.

Hvem savnet du?

Linn, Martin, Simen, Anders og alle andre som ikke var i Oslo eller Göteborg da jeg var der.

iPodens mest spilte?

De øverste tingene er sanger jeg har lært meg til skolen og derfor hørt i stykker, så de teller ikke. Av sanger jeg har hørt på frivillig blir det... skal vi se... Ingrid Michaelsson - You and I. Ikke dumt.

De beste nye menneskene du traff?

Her vil jeg bare dra mange mennesker over én og samme kam og si: Artisten/Högskolan för scen och musik/Teater- och Operahögskolan i Göteborg. Kjær skole har mange navn, men den har jaggu mange fine mennesker også. Klassen, lærere, operasangere, skuespillere, kantorer. You name it. Jeg elsker dere alle sammen.

Nå skal jeg legge meg og sove og prøve å ikke lese. Jeg har fått to norskspråklige bøker til jul, og de skal jeg holde meg unna til jeg er tilbake i svenskeland, har jeg bestemt. Neste uke skal jeg få meg døgnrytme igjen. Bildet der oppe byr jeg på, for å vise at selv Robert Redford og Barbra Streisand har vært unge og crazy og gjort helsprø ting for kamera. Shit ass.

Spørsmål:
1. Har du noen nyttårsforsetter? Hvis ja; hva er de? Hvis nei, hvorfor ikke?
2. Er du også veldig mett?

I Wanna Go Home For Christmas, Let Me Go Home This Year

I denne bloggens historie er vel dagens sangteksttittel den minst kreative så langt, men er det passende, så er det passende. Har blitt så mainstream nå som jeg har fått meg iPhone og greier. Og apropos iPhone: sjekk jeg har tatt fint bilde av to fine mennesker! Trenger ikke lete etter kunst i arkivene på weheartit.com og lignende når man har så estetisk innbydende saker liggende på telefonen sin.

Spexuka gikk forbløffende bra, og selve showet ligeså. Jeg har en indre organisasjonshitler som titter fram i sånne sammenhenger. Etter spexet var det julefest som endte klokken 0530 i seng med min navnesøster i Linnéstan. Min siste dag i Göteborg dette året ble, passende nok, fjerde søndag i advent. Jeg feiret med å rense sluket. Fytti satan. Den opplevelsen var et tungtveiende argument for å klippe seg kort, alternativt slutte å dusje hjemme. Jeg kom meg raskt til hektene igjen etter en jovial togtur til Oslo (kollektivtransport over svenskegrensa under norsksvensk landskamp i håndball; anbefales på det sterkeste). I Oslo var alt kjempejovialt. Pappa spilte gammel tysk ompaschlager på morgenkvisten, jeg var på jovialt kaffetreff med søstrene Snusk (se bildebevis) og jeg tok med meg pappa på kino. Pappa er gøyal å ta med på utflukt. Han flørter med alle ekspeditriser (som tror han er gal og blir redde), kjøper rar Solo (fordi den ser "spennende" ut) og fascineres urovekkende mye av brøytebiler. Vi måtte stå stille i sprengkulda i tre minutter og se på en av dem "arbeide". Familien.

I skrivende stund er jeg hjemme hos mor i Sandefjord. Her er juletreet pyntet og kjøleskapet så fullt at vi har problemer med å lukke kjøleskapsdøra. I tillegg har jeg forspist meg to ganger, snudd døgnet totalt og lastet ned en hel sesong Grey's Anatomy pluss en film med Barbra Streisand. Julestemning, med andre ord. Jeg har ikke vært så glad i jula på mange år som det jeg er nå. GOD JUL-

Jag står och väntar här än, för du gav mig elden, Leila

Søndagsblogg er tydeligvis den nye greia.

Jeg overlevde ekstremuka, og det med bravur - om jeg skal si det selv. Far kom på tirsdag, spanderte to restaurantmåltider og bidro med generelt trivelig selskap. Oppdaget også at det tydeligvis lønner seg å ta med seg en stor, norsktalende mann i sin beste alder når man skal handle i Göteborg. Har aldri fått så god service alene. Vurderer å ta på meg brei norsk aksent når jeg skal julehandle; kanskje det blir bedre mottatt enn min lettere stockholmsinfluerte rikssvenska. Ellers har jeg og klassen sunget One Day More fra Les Miserables på to fullsatte og meget høytidelige julekonserter. Tilbakemeldingene var i det store og det hele veldig bra, om man ser bort fra at konferansieren tok en av lærerne våre til side og sa "säg till dina elever att dom ska lita på mikrofonerna". Mulig vi tok i litt voldsomt vokalt. Jeg føler allikevel jeg har retten på min side, ettersom min mikrofon sto i et stativ som tilsynelatende var stilt inn for et barn på ca. 150 cm. Cosette - nå også med pukkelrygg og Kongsbergknekken i knærne.

På toppen av denne kransekaka har vi også avviklet en scenisk konsert og en åpen klasse der vi jobbet med noen av scenene fra Fröken Julie. Konserten gikk flotters og den åpne klassen likeså; jeg avsluttet min korte periode som suicidal og tok smørkniven i hånda for siste gang. Fredag feiret vi med gløggfest hos Mari, og det gikk for seg. Jeg var støl i kjeven hele lørdag som følge av for mye latter. Hvis jeg skal le like mye som jeg har gjort denne uka i to og et halvt år framover, kommer jeg til å forlenge livet med en god del år, tror jeg.

Nå blir det spexuke (spex = førsteklasse lager revy om livet på skolen, spilles for fulle lærere og medelever på fredag kveld, merkelig svensk tradisjon) og så blir det hjem til Norge. Akkurat nå bør jeg rydde og vaske i min egen leilighet, men jeg er så ineffektiv at det er helt latterlig. Det eneste jeg gjør er å drikke for mye kaffe og høre på Helen Sjöholm og tenke på at jeg er takknemlig for at jeg oppdaget henne for fem år siden. Jeg tror det er litt derfor jeg er her i dag. Hadde det ikke vært jævlig harry, så hadde jeg jaggu skrevet et takkekort.

When It Snows, Ain't It Thrillin'

Ting å gjøre på en nedsnødd søndag i Göteborg:

- beundre julestjerna i vinduet
- drikke kaffe fra Mummikopp
- lese Magasinet og Dagbladet søndag på nett, og lengte seg litt syk etter papirutgavene
- vaske alle klærne sine (intet nytt under solen/snøen, dette skjer hver søndag)
- utsette å rydde opp rotet fra gårsdagen (heller ikke nytt, roter hver lørdag for så å rydde på søndag)
- tenke på å øve til redovisningskonsert
- høre på duettspilleliste, innhentet fra twitter og siljestavrum
- sende melding til verdens fineste skuespillerperson, som følge av scenisk gestaltning-utløst takknemlighet
- skremme naboene med sitt uflidde oppsyn i trappeoppgangen (er det vanlig å pynte seg før man skal i vaskekjelleren i Sverige? hilsen fett hår og bh-løs (22))
- glede seg til iPhone (tidenes julegave, jeg er bortskjemt enebarn), jul i hjemmet og besøk fra far
- grue seg litt til besøk fra far (prestasjonsangst halløj)
- ta monsteroppvask og høre på den nye plata til Helen Sjöholm
- elske Helen Sjöholm dypt, sentimentalt og hemningsløst
- rulle ut yogamatta, gjøre noen øvelser av et eller annet slag, ta på seg sko og jakke og skjerf, gå ned på butikken, kjøpe klementiner, kanskje gå helt ned til skolen, synge noen skalaer i rommet med det store flygelet, kanskje gå hjem igjen, lage omelett til middag, legge seg i rent, rødt sengetøy og tenke at alt ordner seg på sitt vis, at alt går over, at alt går over i noe annet.

Sånn er livet her akkurat nå. I morgen skal jeg atter igjen spille Fröken Julie (har siden sist blitt omtrent voldtatt av to klassekamerater, knust to stoler i scenisk aggresjon, forlatt scenen med smørkniv i hånd for å begå selvmord og hatt generell, ekstrem lættis av vår fantastiske scenisk gestaltning-lærer), ha master class med fine, inspirerende masterclasslærer og ballett med russisk teknikknazist med tvilsom språkforståelse. Det er bra, alt er bra, men nå er jeg stressa fordi det er bra, og litt stressa fordi jeg vet veldig godt hva jeg vil gjøre med dette livet mitt, og fordi jeg håper så innmari at det blir orden på det. Litt stressa også fordi jeg har valgt å synge ekstremsang numero uno på konsert på torsdag, samt at vi, klassen, tydeligvis skal synge One Day More fra Les Miserables på julekonsert tirsdag og torsdag (hello, vi har øvd i ca én time og er sju stykker, mot normal ensemblestørrelse på ca. tjue). Nevnte jeg at vi har audition for en tysk agent på torsdag også? Nei? Det har vi, da. Nå må jeg gjøre noe, merker jeg.

Og hei, jeg blogger tydeligvis igjen! Velkommen tilbake til mitt ekstremt spennende liv. Heh.

Barbra Streisand And Other Musical Instruments

Jeg er ikke så voldsomt på bloggern, og har egentlig ikke mer på hjertet enn bare innleggets tittel og bildet ovenfor. Humor.

Simen har vært i Göteborg, vi spiller Fröken Julie på skolen, jeg øver sang som en gal og har sovemorgen og lang frokost hver tirsdag. Sånn er livet akkurat nå. Bra, med andre ord. I januar skal jeg synge Don't Rain On My Parade med et symfoniorkester. How gay can you be?

Spørsmål:
1. How gay are you?
2. Hva gjør du om dagen?

The Best Of Times Is Now

Nå har jeg akkurat våknet til snø hjemme i Göteborg. Snø i mitt boligområde i Göteborg er ikke like fint som snø i Bergen, men snø er snø, som jeg pleier å si.

På lørdag morgen satte jeg meg på et ekstremt tidlig fly til Bergen. Gudene vet når jeg tenkte at det var en god idé å bestille billetter til Norwegians avgang klokken null åtte null null på en lørdag morgen, men jeg fikk i hvert fall en veldig lang og god dag. Simen sov ut glitteret fra dagen før, mens jeg leste Magasinet og spiste frokost på Godt Brød. Deretter gikk jeg meg litt vill i diverse smau før jeg fant fram til leiligheten hans; dere vet, en sånn typisk bergensleilighet på toppen av et gammelt hvitt trehus. Det er rart med gjensyn, man tror at det skal føles rart å møte noen man ikke har sett på flere måneder, men så føles det bare som om det har gått en dag. Eller kanskje en uke. Etter litt mer avslapning, litt bolle og kaffe og et lite treff med tidligere auditionteknikkregissør på Fisketorget, skulle dragartistens store dag begynne. Jeg, på min side, gjorde et veldig dårlig forsøk på å sove litt. Forsøket mislyktes på grunn av en kombinasjon av 1) premierenerver på Gloppens vegne og 2) det faktum at jeg hadde fått ansvaret for hele familien Gloppens billetter. Jeg kom meg uansett i finklærne og bort til teateret, der jeg fikk plassert meg ved siden av Gloppens mormor. Alle burde få opplevelsen av å sitte ved siden av henne i teatret, hun er ei fyrrig dame. Vi holdt hverandre til og med litt i hendene da teppet gikk opp og forestillingen begynte.

Og for en forestilling det var. La Cage aux Folles, altså. Fantastiske skuespillere i fantastisk innpakning, og fantastisk fine dansere. Jeg grein litt, da, kan vi si. Både på grunn av selve forestillingen (når noen tar musikal på alvor, som denne regissøren gjør, griner jeg egentlig uansett), men også av stolthet. Det er noe spesielt når venner og klassekamerater får ordentlig scenejobb, og når det attpåtil er en du omtrent har vært siamesisk tvilling med gjennom to års skolegang er det ekstra fint. Vi har liksom jobbet sammen, og nå har han fått det til. Stor applaus til Den Nationale Scene. Er, om mulig, enda mer overbevist enn før om at det er dit jeg har lyst til å søke praksis.

Premierefest ble det, og der var fjærføringen høy og talene så fine at jeg nesten ble rørt sjæl. Søndagen spiste vi brunch, møtte familien Gloppen igjen (der mormor bestemte seg for å gi meg 50 kr som takk for gårsdagen), drakk milkshake med flere dragdansegutter på amerikansk diner og gikk hjem og lå i hi resten av dagen. Bergen er latterlig vakkert, særlig med snø på fjellene.

Nå er jeg hjemme i leiligheten min igjen etter to uker skoleferie. Det føles godt. Jeg begynner klokka ett med scenisk gestaltning, så før den tid er jeg inne og ser på snøen, sender mailer og baker knekkebrød. Jeg er et veldig heldig menneske, synes jeg, som har så mye gøy å gjøre og så mange fine folk å gjøre det sammen med.

Can I Talk To The Prettiest Girl In Oslo

Litt urovekkende at jeg skriver sjeldnere når det er ferie og oftere i hverdagen. Oh well. London var fint, til tross for at jeg ble frastjålet to mobiler og en iPod. Vi drakk øl, spiste god mat, kjøpte billige dansesko og så fire forestillinger hver. For min del ble den siste forestillingen en teaterforestilling, ettersom jeg plutselig fikk kvelningsfornemmelser og følelsen av å være på en fabrikk i West End-musikaljungelen. Jaggu er de flinke der borte i London, men jeg tror heller jeg vil jobbe her, der man er litt mer mennesker enn maskiner.

Nå, derimot, er jeg i Oslo. Jeg har et intensivt sosialt løp på gang, men det er s å f i n t . Da jeg kom på mandag ble jeg helt overveldet av hvor bisarrt det føles å være her igjen. Det har skjedd så masse siden sist, men her var alt ved det gamle, samtidig som det ikke var det. Plutselig satt jeg på Kaffebrenneriet og møtte tre tusen Bårdar-mennesker på én gang; akkurat som om det hadde vært en vanlig høstdag i fjor. Tror ikke helt jeg har skjønt at det er Oslo som er ferie og Göteborg som er hjemme nå, i hvert fall rent praktisk sett.

Det er uansett utrolig deilige feriedager her. I dag var jeg på yoga med Vetle klokka ti, før vi møtte Veronica og spiste omelettlunsj på Grünerløkka. Vi ble liksom ikke helt ferdige med kafésittinga, så etter at regningen var betalt, gikk vi like godt bare to kafeer bort og satte oss på Kaffebrenneriet i to timer til. Jeg sier dere det: ingenting slår norsk kaffe. Mulig jeg er miljøskadet av min fortid som, ja nettopp, norsk barista, men det er faktisk sant. Etterpå gikk jeg fra Grünerløkka til Tullinløkka og beundret byen min. Nå skal jeg straks til Kristine og lage middag. En liten del av meg vil være her alltid. En annen, mer fornuftig del, vil tilbake til Göteborg og gå mer på skole først. Nå skal jeg derimot kjøre trikk til Vika! Trikken i mitt hjerte.