Round My Hometown, Oooh The People I've Met Are The Wonders Of My World

Dette har på en måte vært ståa siden lørdag morgen, da jeg startet dagen med å la meg lede ut i fristelse. Det føles veldig godt. Ja, kjære lesere, dette er rett og slett noe så legendarisk som mitt første innlegg fra mac. Dagen i dag, derimot, startet veldig sånn:

Klein og våken mot egen vilje klokka halv ni med et kranglevorent trådløst nett.

Etter hvert kom derimot min gamle skolekamerat aka datageniet hackende inn i maskinen min som en slags Lisbeth Salander, og plutselig kommuniserte mac og router, gitt. Så gikk jeg til Simen og hentet sykkel og bag (etterlatte levninger etter gårsdagens heidundrandes vorspiel), før jeg syklet til Torshov og herrene Fjellstad/Agledahls nye hjem. Noen timer med Vetle på kjøkkenet og en times tid på en plen med gamle venner gjør noe med selv den kleineste av de kleine. Det gjør faktisk ganske mye, for noen timer senere var jeg og det nye vidunderet hos Henrik, og da var alt plutselig helt sånn:

Tre timer, en halvdårlig, men ekstremt stjernespekket, romantisk komedie, en halvkilo smågodt og en lummer sykkeltur fra nedre Frogner til Ullevål hageby senere er ikke formen like jovial og god. Jeg må legge meg. Har sangtime i morgen klokka ett, for første gang siden medio juni. Ja, hallo. Det skal bli spennende å hilse på sangstemmen igjen. Den er sikkert spretten og klar! Eheh.

Når jeg sykler gjennom byen min med sangene vi har danset til de siste ukene i ørene, er jeg forresten ganske lykkelig. Oslo. Du har vært grei mot meg, altså. Dette er ting som gjør meg glad nå: Oslo, sykkelen og det faktum at jeg er ferdig på Rimi.

PS: Dette er ikke på vei til å bli en Photobooth-blogg. Takk.