I staden där jag växte upp och så, märker du hur fort det går

Jeg er hjemme i Sandefjord på ferie en uke. Det er sykt deilig. Jeg hadde glemt hvor fint det er her om sommeren, og særlig nå som mamma og islendingen har totalrenovert hele hagen. Det har ikke vært fantastisk vær, men det har egentlig ikke gjort så mye: jeg har bare ligget i hengekøya i hagen med pledd over meg og lest Jo Nesbø. Sommer og krim, altså - det er ikke dumt!

På kveldene har jeg hatt etegilde og skravlekveld i god, gammeldags sommerånd med gode

sandefjordsvenner. Vi sitter i kjellerstua til Sivert, spiser sjokolade, ser på dokumentarer om seriemordere på TV og snakker om livet og alle vi kjenner og hva de driver med nå. Det er merkelig, for det er akkurat det vi har gjort i fem år, og det føles egentlig ikke som det har gått så veldig lang tid. I den kjellerstua tror jeg tiden har stått stille. Bortsett fra på spillkonsollfronten. Vi hadde ikke Nintendo Wii i 2005. Det har vi nå, så i kveld har vi spilt Mario Party og drukket rosévin.

Når klokka bikker over midnatt sykler jeg kjempefort hjem over jordet, forbi den gamle skolen min, over ringveien og hjem på den samme veien jeg syklet hver dag i tre år. Jeg tror jeg kan sykle den veien i blinde, og det må jeg nesten også, for Sandefjord kommune insisterer på å skru av alle gatelykter etter klokka tolv. Det er fint å være tilbake her, møte tidligere lærere, gamle venner og andre kjente i byen (og gjemme seg for de man ikke vil treffe), sitte oppe sent og lese bok og drikke te, fint å glede seg til å sykle på stranda i morgen tidlig. Det er fint å være her, men det er fint å vite at jeg ikke skal være her resten av livet også. Nå er det ikke bare én, men fire islendinger i huset. Mamma har lært seg islandsk også, så jeg er strengt tatt i mindretall. Skal trekke opp på rommet og gå i eksil sammen med Jo og Harry. Sov godt. I morgen er dette meg:

Spørsmål:

1. Skal du hjem til barndomshjemmet ditt i sommer?

2. Hva liker du i så fall å gjøre der?