London Calling

Jeg er fullstendig klar over at dette er et sinnssykt tidspunkt å skrive et blogginnlegg på, men det får briste eller bære. Jeg får uansett ikke smurt matpakke, som planen egentlig var. Det er nemlig en rørlegger på kjøkkenet vårt. Han ankom klokka halv åtte, noe jeg finner helt ekstremt tidlig. Da jeg påpekte dette fikk jeg bare nøkternt beskjed om at de egentlig begynte sju, så han hadde faktisk vært grei som ventet såpass lenge. Jeez. I går morges kom det en polakk med pressluftbor og borra så store deler av den ene kjøkkenveggen vår smuldra sammen. Vi mangler nå vann på kjøkkenet, Ada mangler nøkler (disse måtte polakken ha i three weeks) og leiligheten er dekket av et så tykt støvlag at man må skifte sokker bare man går fra badet til kjøkkenet. Halleluja for å bo i et såkalt sameie, der ens skjebne blir avgjort på diffuse styremøter man ikke selv har blitt invitert til. Kåre Berg AS in my heart. (se her, ja: nå kom akkurat rørleggeren travende inn på kjøkkenet med et gigantisk rør under armen)

Den egentlige grunnen til at jeg skriver så tidlig, er at jeg reiser til London med mor i kveld og blir borte til søndag formiddag. Ikke det at jeg venter noen leserstorm hvis jeg ikke oppdaterer på fire dager, men som det friluftsmennesket jeg er synes jeg det er greit å følge fjellvettreglene og si fra hvor jeg går. Jeg går med andre ord til London. Der skal jeg se Piaf og Spamalot og ellers kose meg i vinkel som det anglofile mennesket jeg er. Før det blir det skole, kor med søt korlærer (må ikke forveksles med ensemblesanglærer, det er som himmel og helvete), ballett med søt danselærer og ikke minst pardans med sjefen sjøl. Nei, ikke Vårherre. Jeg gleder meg til alt, egentlig.

Spørsmål:

1. Hvis du skulle til London denne helga, hva ville du gjort?