Hope Is The Thing With Feathers

Jeg har fått klager på lengden på innleggene mine av en viss flåsete musikaldanser. Fra nå av skal jeg prøve å skjerpe meg, samt gjøre mitt ytterste for å produsere like snappy og ironigenerasjonsriktige blogginnlegg som herr Agledahl. Når jeg sier snappy, betyr ikke det på noen måte at Schnappy das kleine krokodil kommer til å være involvert. Eventuelle skuffede lesere kan med andre ord surfe videre med en gang.

Siden sist har jeg sett Sound of Music igjen, delvis for å heie på min gode klassekamerat Simen og delvis for å sikle på deiligheten over alle deilige, eldre menn; mr. Bjørn Skagestad. Prosjekt nummer én ble meget vellykket. Prosjekt nummer to gikk det litt dårligere med, da tidligere nevnte mister har pådratt seg en drabelig utposning bak venstre øyeeple og nå ser litt ut som et slags monster. Om man kombinerer dette monstrøse utseendet med det faktum at Maria Arredondo minner en smule om heksa i Hans og Grete, er det kanskje naturlig å tenke seg at dette ikke akkurat er en trygg og god familieforestilling, men joda: jeg synes det funker. På den andre siden er ikke jeg noen familie, så jeg skal ikke uttale meg. Underholdandes var det i hvert fall.

Jeg har også tilbragt sykelig mye tid på skolen, lekt ganske mye Pølse-i-brød (nei, dette er ikke et fancy uttrykk for å si at jeg har vært veldig aktiv i sengehalmen) og sunget at jeg er et lite lam som har gått seg vill unevnelig mange ganger. De tre ovennevnte aktivitetene skyldes arbeidet med huskonserten, en konsert som nå er overstått. Det gikk ganske bra. Jeg har fått diffus og ivrig regi av tidligere nevnte auditionteknikkregissør ("det er ikke det at han ikke treffer blinken, han bare skyter på helt feil blink, ikke saaant?"), slått vitser med sistnevnte, sittet på Simens imaginære snertne lille trille med plass til to, nesten slått ned vår 86-årgamle tsjekkiske teaterlærer grunnet ivrig gestikulering, konkurrert i norgesmesterskapet i engasjert bakspill, sunget jævlig mye flerstemt og sunget litt solo. Det gikk også ganske greit, selv om jeg ikke er helt på det stadiet der jeg kan synge så sjela revner og det regner rosa glitter fra himmelen enda. But I don't care, it will come. Edith Piaf og Judy Garland kan snart gå og dra noe gammalt over seg. Ehjada.

Nå ligger jeg rett og slett i senga, og gjør et fåfengt forsøk på å hvile ut/akseptere at det er greit å ikke gjøre noen ting etter tre uker med et usannsynlig høyt aktivitetsnivå. Det er fristende å hvile på sine huskonsertlaubær, men - for å sitere vår filosofiske ensemblesanglærer Nazi-Hanken: E veit dokke e glade for at mandagen e over no, men etter mandag så kjeme faktisk tirsdag. Ikke sant. Med de vise ordene stempler jeg rett og slett ut.

PS. Bildet der oppe er tatt av KarroCool, stjålet fra flickr-sida hennes.

PPS. Marte kom akkurat inn på rommet mitt og skremte meg med en Torbjørn Jagland-maske hun hadde laget selv.