Jeg vet sannelig ikke helt hvor jeg skal begynne. Hodet mitt er helt kokt, noe som kan komme av at jeg 1) har opplevd så ekstremt mye nytt i løpet av bare fire dager, 2) har gått fra den ene ekstreme sinnstilstanden til den andre i løpet av bare fire dager, eller 3) har sittet helt stille, i et hinsides varmt og tett rom, og hørt på musikalsang i to og en halv time i dag. Jeg har, med andre ord, begynt på skolen. Det er er rimelig superbra. De første dagene var jeg redd og nervøs omtrent hele tiden, men etter gjennomsynginga i dag var det akkurat som jeg ble femten tusen kilo lettere. I can see clearly now the rain has gone ellernosånt. Uansett, jeg skjønte plutselig at jeg skal få gå på denne skolen i ett helt år (kanskje to hvis jeg er flink og heldig) sammen med 32 andre som er kjempeflinke på hver sin måte, og at jeg, som en konsekvens av dette, kommer til å bli bedre og bedre selv. Det, mine venner, er pokkern meg ikke verst. Jeg gleder meg HEMNINGSLØST :D

Det mest fascinerende jeg kan fortelle, er at hittil er det dansetimene som er desidert morsomst. Det er ganske sykt. Jeg er ingen utpreget god danser, men kjære jesus som jeg koser meg. Jeg skulle seriøst ønske det var dans hver dag. Ok, det er i og for seg dans hver dag unntatt fredag, men dog. Dans hver dag! Dans til folket! Dans og sangtimer og vokalinterpretasjon! Guruen Julie har talt.

Det er også ganske fascinerende hvor lite strukturert og gjennomarbeidet dette innlegget blir, tatt i betraktning hvor lang tid jeg egentlig har hatt til å tenke det ut. Oh well. Jeg er i hvert fall veldig fornøyd med tilværelsen akkurat nå. Jeg har en kjempefin leilighet, kjempefine samboere, hyggelige klassekamerater og en veldig fin, men veldig nedslitt skole. Det er ingen underdrivelse å si at Bårdarakademiets lokaler (ja, jeg nekter å skrive navnet på skolen min med orddelingsfeil, selv om administrasjonen insisterer på å gjøre det) minner kraftig om den rivningsklare skolen i Fame-filmen. Det er ikke bare det at det ligger dansere strødd i alle korridorene og at jeg selv vandrer rundt i trikot og tights hele dagen som får meg til å føle meg som en statist i nevnte musikal, for å seia det slik. Men, det er vel strengt tatt verre ting man kan føle seg som.

I tillegg til å gå på skole har jeg skrevet tidenes oppdiktede artikkel sammen med Torstein, samt oppdaget at en av sekretærene på kontoret i skolens nabobygg tar urovekkende mange røykepauser. Det er mye man legger merke til når man sitter innestengt i et rom med utsikt mot bakgården i to timer. Hvis jeg ser henne under morgendagens gjennomsynging skal jeg vurdere å by på et røykeplaster. Nå skal jeg sove, ellers forgår jeg av utslitthet.

Spørsmål:
1. Føler du deg noen gang som en statist i en film? I så fall, hvilken og hvorfor?