When you're up to your neck in shit, all you can do is sing

... or play the accordion

På torsdag hadde jeg konsert og levde ut småpikedrømmen min om egen scene, fin kjole og fine sanger. Det gikk faktisk rimelig bra. Jeg følte at jeg levde igjen, og det var ubeskrivelig deilig. Jeg både vet og føler at jeg kunne gjort mange ting bedre og annerledes, men det er heldigvis også sånn at jeg vet og føler at det gikk bra. Og etter det året her, er det vel strengt tatt det viktigste. Mer sånt takk, any day! (type hver dag som en del av et yrke resten av livet takk skal dere ha)

Så ja, innleggets tittel refererer delvis til konserten, men også delvis til et ubehagelig, men uunngåelig faktum: jeg er, atter en gang, rimelig blakk. I skrivende stund har jeg akkurat betalt husleie, telefonregning og diverse oppussingsmateriell, og jeg sitter igjen med den svimlende sum av 892 kr. Som skal vare til 1. september. For å toppe det økonomiske isfjellet, kan vi legge til at jeg ikke lenger skal bo hjemme og dermed må kjøpe all mat selv, pluss at min skole er et pengesluk av dimensjoner. YESDA. I morgen den dag skal jeg tyne hr. "jeg-har-kjøpt-alle-kulturhus-i-Sandefjord-og-er-fortsatt-rimelig-gjerrig" for coverpengene fra konserten. Det synes jeg faktisk jeg er verdt. Jeg har omtrent ingen vakter resten av måneden, så den eneste måten å få mer penger i kassa på er faktisk nettopp det jeg nevner i tittelen: å synge. Noen som trenger underholdning? Jeg stiller så jævlig gladelig opp. Hoi.

På den litt mer lyse siden: vi har begynt å flytte inn i leiligheten, og det blir pokkern så fint. Henriette har ordna masse og jeg blir helt gira bare av å tenke på hvor koselig vi skal få det der. I går kveld var Ada, Henriette og jeg der. Vi spiste koteletter på verandaen, malte spisestuestoler, hørte på musikal og dykket godt ned i min og Henriettes fellesinnkjøpte treliter med rødvin. Deretter avsluttet vi kvelden med safari og enda mer vin på verandaen. Det er det fine med å være voksen: muligheten til å drikke så mye vin man vil på sin egen veranda, og vite at - hvis man vil - kan man gjøre det hver eneste kveld og det er ingen som kommer til å bry seg. Det blir nok bra, det voksengreiene. Jeg kjente det i går og jeg kjente det i dag morges, da Henris og jeg satt i hver vår ende av sofaen og spiste frokost. Jeg sier som Fanny Brice i Funny Girl: Hello world, here I am!

Og forresten: tusen takk til alle dere som kom og hørte på på torsdag. Dere er verdens fineste, og jeg smelta helt inni meg av å se dere der. Jeg er så glad for at dere var der og klappet på de riktige stedene og lo av de dårlige vitsene mine (ikke slipp meg løs med en mikrofon, plutselig tror jeg at jeg er stand up-komiker og ikke syngekvinne). Det betød masse for meg. Takk! Retter også en varm takk til Jørund, min engelsklærer fra ungdomsskolen. Han kommer sannsynligvis aldri til å se det her, men uansett: da jeg kom inn i lokalet og så ham sitte alene ved et bord med et glass med rødvin var det hakket før jeg felte en liten tåre. Han hadde sett i avisa at jeg skulle spille, så da dro han ned, på eget initiativ, bare for å høre på meg. At det finnes sånne mennesker gir meg tro på både lærerstanden og livet. Og litt på meg selv.

Spørsmål:

1. Hva synes du om trekkspillmusikk?

2. Hva synes du om å bli voksen?

fordi å synge er kjærleik, og fordi det er der inne dere er, alle konsertgjengereoggamlelærereogbofellerogandrevenner.

noen ganger blir det nesten fullt inne i brystet mitt, fordi jeg liker dere så godt alle sammen.