La oss begynne med det viktigste: min mor fyller 52 år i dag. Alle som leser dette kan gjerne ta et lite tre ganger tre hurra for henne, hvis de vil.
Jeg er endelig fri igjen. Elevvisningen er overstått, og det med bravur (om jeg får si det selv). Det er absurd hvordan en forestilling man egentlig er ubeskrivelig lei av plutselig framstår i nytt lys når man får gjøre den foran publikum. Det var rett og slett så gøy å spille på fredag at jeg sjokkerte meg selv med å ha lyst til å gjøre det en gang til. Og den følelsen, den var jævlig etterlengtet. Det var sykt digg å føle litt skikkelig mestring, og bli minnet litt på hvorfor jeg faktisk svetter og sliter og gir avkall på alt sosialt liv for dette.
Apropos avkall på sosialt liv: rett etter at visninga var overstått på fredag tok jeg et kraftig skippertak for å ta igjen litt tapt vennskapstid. Først dro jeg med meg Kathrine på Broker og drakk øl, der vi stiftet bekjentskap med en pakistansk mann som krevde respekt og takknemlighet, deretter sprintet jeg bort til Barratt Due og hørte på Martin synge på operakafé. Stemmebånda til den gutten er ikke tapte bak noen vogn, for å si det sånn. Jeg nøyde meg ikke med bare øl og opera, neida: jeg heiv meg rundt og dro ut, drakk mer øl med klassen og badet i vår egen selvgodhet etter vel overstått elevvisning. Det oppsto et noe pinlig øyeblikk da vi, glade og forfriskede, inntok Håndverkeren og møtte kjendisregissøren/mannen vi har hatt i method acting de tre siste ukene, men det velger jeg ikke å ta med i beregningen. Han har uansett sett meg danse og synge iført fullt horeantrekk og hullete nettingstrømper, så stort verre/bedre kan det egentlig ikke bli.
I helgen har det derfor vært ganske rolig. Jeg har satt studielånpenger over styr på Make Up Store, sittet upassende lenge på restaurant med Martin, montert en ny dusjslange og vasket klær til den store gullmedaljen. Og jo: jeg har dessuten hatt en slags filmens søndag. Det er ganske gøy. I løpet av én dag hadde jeg to forskjellige avtaler som involverte meg selv og egen medvirkning i ulik type film. Det er snakk om kortfilm, i og for seg, men det er allikevel ikke så verst. Den ene er helt sikker, og er en slags påskekrimgreie som skal publiseres på diverse avisers nettsider. Jeg spiller kjæreste med Petter, som for anledningen skal trekke i nikkers og duggende briller. Det er i og for seg interessant nok i seg selv. Den andre er en kortfilm av litt mer seriøst kaliber, og der har jeg bare prøvefilmet. Jeg vet ikke hva det blir med det, men det var i hvert fall innmari inspirerende å prøve.
Noen ganger tenker jeg at jeg gaper over litt for mye med tanke på mitt eget yrkesvalg, men da ser jeg bare på bildet der Helen Mirren trøkker i seg hamburger på Oscar-gallaen. Tanken på at hun klarer å svelge unna den monsterburgeren og fortsatt ha både designerkjolen og æren i behold er liksom beroligende på en ekstremt søkt og symbolsk måte. Symbolikken er egentlig såpass dum at jeg tror den er et signal om at jeg bør ta kvelden. Hvilket jeg skal. God natt.
Jeg burde skrive et eller annet sånn at ikke hele denne bloggegreia går i stå, men nå er det så mye å gjøre at jeg tror kanskje jeg kapitulerer. Jeg skal i hvert fall ikke skrive om skolen, ettersom en kjapp studie av de tidligere innleggene mine viser at jeg er litt enspora når det gjelder temavalg.
Helgen var i hvert fall veldig fin, med et abnormt matinntak både fredag, lørdag og søndag. Fredag var det taco, belgisk sjokolade, dype samtaler og ekstrem mimelek i Toftes gate med Sandra, Tonje, Martin og Eline. Oppdaget mye spennende om meg selv, deriblant at min evne til å mime har blitt betraktelig dårligere siden videregående, men den viktigste oppdagelsen var vel at det er fryktelig viktig å ta vare på livet og vennene utenom skolen også. Det har jeg vært dårlig til. Fy skam, virkelig. Fra og med nå skal det bli nye tak.
På lørdag var det jobb. I løpet av arbeidsdagens gang ble jeg såpass ivrig at jeg helte et helt glass med vann ned i lomma på forkleet mitt, nærmere bestemt den lomma der mobilen pleier å ligge. Den var, for å si det slik, ikke svømmedyktig. RIP. I hui og hast løp jeg til Byporten og kjøpte meg en ny, og det er nesten sånn at jeg vil si at det var like greit. Den nye er nemlig innmari fin og har ordentlig kamera og greier. Alle i min nærhet lever nå i en overhengende fare for å bli foreviget og festet til digital... ehh... film. Mobilkjøpet ble feiret med sinnssyke mengder wienerbrød og Angels In America hos Simen, samt store og rungende latterkuler. Rullet fornøyd og feit hjem med siste t-bane fra Grønland.
Også... søndag. Søndag var jeg på skolen hele dagen, og det kan jeg vel egentlig ikke skrive om, for da bryter jeg løftet jeg innledet med. Det snødde sykt mye og jeg spiste bare dritt hele den dagen også. Jeg har fått et helt abnormt sukkersug i det siste, og det skremmer meg litt. Det hjelper ikke hvor mye man danser hvis man bare spiser smågodt og bakevarer hele tida. Elevvisninga blir forresten ganske bra, og på sangtimen i dag sang jeg And I Am Telling You (nesten) som jeg aldri hadde gjort annet. Sånn, da var skolekvota oppbrukt.
Nå skal jeg spise knekkebrød med kaviar og så skal jeg legge meg før klokka slår ti. Uinteressant og ikke-skolerelatert innlegg stempler ut. Lover å skaffe meg et liv og litt bedre formuleringsevne til neste gang. Piis ænd løv.
Jeg er sinnssykt sliten. Og jeg klarte, uten å tenke meg om, å bryte mitt nyttårsforsett om å være en ydmyk og nydelig skygge i dansetimene. Eller nei, men jeg brøt i hvert fall en bittebitteliten del av det. Nå skal jeg vente hele fire uker minst før jeg spør om noe, og bare ha en ekstremt bratt utviklingskurve uten at noen merker noe før det plutselig treffer dem i trynet.
Dansen er gøy, da. Jeg føler meg på hjemmebane når vi får danse til West Side Story, i hvert fall litt. Dessuten sitter de klassiske piruettene som en smekk etter ekstreme mengder øving. Skal briefe med dem i balletten klokken null ni null null i morgen tidlig. Ble også demonstrasjonskanin for en øvelse i jazzen i dag. Selv om det overhodet ikke betyr en dritt, velger jeg å ta det som et slags positivt tegn på at jeg i hvert fall blir sett. I en klasse med 32 andre oppmerksomhetshorer får man ta det lille man får og klamre seg til det som det var drivved rundt Titanic. Føling i fjæra.
Jeg regner med at min bruk av språklige bilder vil få selv den minst observante leser til å forstå at jeg er slapp som en saccosekk fra åttitallet. Det går i ett, for å seia det slik. I dag var jeg på skolen omtrent sammenhengende fra ni til ni og dreiv med belting i stor skala, jazzdans, lett tøyning og utstrakt organisasjonsvirksomhet. Neste gang vi har produksjon tror jeg ikke jeg skal være inspisient. Det er litt som å være mamma, bare med mer papirarbeid og flere samtaler på kammerset.
Det er klart jeg liker skolen, jeg gjør virkelig det. Akkurat nå er det bare litt mer fristende å ligge i senga, gå turer med venner eller drikke vin på fine utesteder om kveldene. I stedet har jeg tilbragt denne kvelden innestengt i en dansesal med en svak eim av moskussvette, sammen med åtte andre jenter og en utskremt mannlig pianist i mer eller mindre disharmonisk samklang. Akk, dette liv. Hvis noen vil være med og drikke kopiøse mengder vin når jeg dukker fram fra elevvisningshiet en gang rundt neste fredag: skrik høyt og skingrende.
Men, jeg har fine søttitallsbukser og en fryktelig anvendelig musikalstemme med stort omfang, så da skal man virkelig ikke klage. Dagens sanglærerskryt, minus buksene. Det kom jeg på sjæl.
Spørsmål: Hvor henter jeg titlene til innleggene mine fra? Gi gjerne konkrete eksempler. Kanskje det blir premie.
Før noen får noen ville ideer grunnet innleggets tittel: nei, bildet over her viser logisk nok ikke meg og min kropp. Skulle jeg ønske at det gjorde det? Ja. Det er derimot en annen historie.
Eller, er det det? Denne siste uka har vært preget av skolestart, og skolestart innebærer naturlig nok dans i store mengder. Jeg vet jeg har sagt før at jeg hater meg selv for at jeg sluttet å danse da jeg var en del yngre og dummere, men de siste dagene har det virkelig blitt klart for meg hvor eksepsjonelt idiotisk jeg var den dagen jeg la ballettskoene på hylla. Det er helt dust hvor gøy jeg synes balletten er. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men jeg liker det urimelig godt - i hvert fall om man måler min danseglede etter prestasjonene mine. Eller nei, de siste dagene har ikke de heller vært så verst. I går var jeg faktisk direkte god, om man ser bort fra de noe klumpete piruettene. De har jeg derimot øvd eksepsjonelt mye på i dag, så på tirsdag satser jeg på en kassasuksess (eh) av en ballettime. Jeg satser på å hanke inn et "fint" fra mer-til-overs, det er omtrent så langt hun strekker seg når det gjelder komplimenter. Om jeg får det skal jeg leve på det til jeg blir førti. Dans er kjærleik, og jeg har tenkt til å bli god. Basta.
Utenom dansetimene (hvor jeg heisann forresten i går det glemte jeg å siii måtte vise en øvelse for klassen heisann sveisann jeg er dustete stolt) har det vært et hardkjør uten like. Fem dager på skolen etter nyttår, og lærerne har allerede klart å lesse på oss en imponerende svær mengde arbeid som må gjøres. Det er instudering av nytt sangrepertoar, nye ensemblesanger, helt nye rutiner og koreografier i alle danseklasser, nytt og krevende (men oioioi så inspirerende) opplegg i skuespill, kromatisk prima vista-sang i hørelære og som kirsebæret på kremtoppen: øving til elevvisning om to knappe uker.
Elevvisning = en forestilling elevene i hver klasse lager ett hundre prosent selv, som alle de andre på skolen kommer og ser. JADA. Vi har hengt i stroppen som ville foler, og instudert et kjempeensemblenummer med hele klassen på bare tre dager. Helt på egenhånd. Det gjenstår allikevel rimelig mye. For min egen del innebærer dette å tråkle sammen en slags versjon av en tørrvittig og tonalt utskeiende Sondheim-åpningslåt, ved hjelp av et hemmeligstemplet lydopptak med Kåre Conradi. I tillegg skal jeg trekke i horehabitten, dra fram Ricki Lake-attituden og belte indignert at my body is my business og hvis jeg vil selge den så er det nobody's business but my own. Sammen med åtte andre jenter i klassen. Hvis ikke dette er en anledning til å teste nyttårsforsettet om å gå aktivt inn for å drite seg ut, så veita pokkern ikke jeg.
Jeg er veldig glad, da. I morgen er det helg, jeg har grapefruktjuice i kjøleskapet og masse tid til å hygggeøve på skolen med Simen og Ada. Det er godt å være bækk in bissniss.
Hvordan i herrefridens navn har jeg kunnet glemme Helen Sjöholm? Jeg skjemmes. Her sitter jeg i ensom i leiligheten, omgitt av syke mengder duftlys og omsluttet av gåsehud fra topp til tå. Helen synger så det kribler i magen og innvollene og armer og bein og langt inn i brystet på meg. Helen er sangkjærlighet og sangglede, på en måte. Noen lærer seg å synge i blikkenslagerier, andre synger så det river i sjela i tomme annekser i vestfoldbyer. Sånn som meg. Du och jag, Helen. Du och jag. Jeg har hatt en pause fra deg, men nå - nå er jeg pokkern meg tilbake. Nå, nå skal jeg atter en gang ruse meg på svensk kvalitetsslager, gamle viser i jazzinnpakking og ikke minst upolert og ujålete musikalsang. Sex, drugs and swedish musical theatre. Mama, I'm Coming Home.
Så ble det både jul og romjul og snart nyttårsaften i år igjen. Ja, er'ekke rart dere. Aaaanyway. Jeg kunne skrevet om høytiden og hvordan jeg har tilbragt den, men jeg nøyer meg med å si at den har vært fin. Lite mat grunnet influensa, ergo tynnere enn før feiringen begynte, men materielt sett rikere med både ny boblejakke og digital opptaker til å spille inn min og sanglærers liflige røster med. Til egenøving, altså, jeg er ikke en sånn psyko. Hoi, for en setning. Nå er jeg i hvert fall i Sandefjord, og her spiser jeg julekake med brunost og drikker te til langt på natt med diverse typer. I går ble jeg til og med lurt ut på julejam, samt opp på scenen. Note to self: hvis du tror at du kanskje kan en sang, da kan du den ikke. The Nearness of You, derimot: den kan du.
Nok julepreik. Jeg skal heller fylle ut ei litta liste, nærmere bestemt ei liste jeg har fylt ut ved hvert års slutt siden jeg begynte med denne bloggebissnissen. Sånt er gøy, gjøre opp status og lage kavalkade. Dessuten er det tradisjon, og hvilken tid på året egner seg vel bedre for tradisjoner enn jula? Jeg bare spør. Altså:
2008
Gjorde du noe i år som du aldri har gjort før? Hadde helt egen konsert med bare meg, reiste til Wales, møtte Elaine Paige type to ganger (stalkertendenser), søkte på Bårdar, kom inn på Bårdar, lærte meg å gå i spagaten, flyttet ut fra mor og far, lærte meg å lage middag.
Holdt du noen av nyttårsforsettene dine? I følge den gamle bloggen min var de eneste forsettene å slutte å bruke engelske ord og uttrykk i norsk skriftspråk, samt begynne å levere bibliotekmateriell i tide. I dette innlegget alene teller jeg to engelskinnslag og jeg har i skrivende stund en liten inkassosak gående med Deichmanske bibliotek. Svaret er altså nei.
Ble noen av vennene dine foreldre i år? En tidligere klassekamerat har i hvert fall fått barn, uten at jeg vet noe om hvordan det har gått. Dessuten ble stesøsteren min mamma. Kall meg bare stetante.
Hvilke land besøkte du? Sverige, Hellas, England.
Er det noe du savnet i 2008 som du ønsker deg i 2009? Etter det siste halvåret er det faktisk ganske lite. Jeg kunne tenkt meg kjæreste, men den gamle tralten gidder jeg ikke dra igjen. Jeg skal hale meg sjøl ut på kjøttmarkedet. Ellers vil jeg gjerne ha perfekte doble piruetter, litt mer veggpryd i leiligheten og større variasjon i egne kulinariske ferdigheter. Pluss evnen til å gi mer faen, men det kommer uansett nå.
Hvilken dato i 2008 kommer du alltid til å huske? 6. mai, 10. mai, 31. juli og 25. august. Notér: jeg kommer ikke til å huske datoene. Det er de såkalte eventsa som sitter i minnet.
Hva var din største framgang i 2008? Uten noen som helst fuckings tvil: at jeg ble frisk av stemmeproblemene og at jeg klarte det helt selv.
Den største feilen? Jeg har levd så asketisk i år at det har ikke blitt mange feil. Kanskje feilen egentlig er at jeg har tatt for få sjanser? Jeg tror jeg svarer det.
Har du vært syk eller skadet deg? Jeg fikk en strekk i låret en gang i oktober. Pinlig at det er det eneste jeg kommer på.
Det beste kjøpet? Turen til Wales og senga mi. Muligens den dyreste og mest voksne investeringen jeg har gjort. Seng, altså.
Hva brukte du mest penger på? Ett ord: Kaffebrenneriet. Jeg liker å tenke at jeg ikke bare kjøper kaffe med venner; jeg investerer penger i en slags minnenes bank. Ehja.
Gjorde noe deg ordentlig glad? Den følelsen jeg hadde da jeg gikk fra Torshov og hjem i sommervarmen mens jeg spiste jordbær og akkurat hadde fått vite at stemmebåndene mine var helt friske igjen: den tror jeg kan beskrives som skikkelig, ordentlig glad. Ellers venner, leiligheten, å le av Ada, hele sommeren og nesten hver dag på skolen. Ah, the good life.
Hvilke sanger kommer alltid til å minne deg om 2008? Keep Breathing - Ingrid Michaelsson Someone To Watch Over Me - George Gershwin Only He - Starlight Express Hymne à l'Amour - Edith Piaf
Var du gladere eller tristere i år, om du sammenligner med tidligere år? Første halvdelen av året var jeg vel egentlig bare mer alene enn før. Fra mai og ut har jeg vært stort sett veldig fornøyd med livet, uten at det innebærer at man er glad hele tida. Nå er jeg ganske glad.
Tynnere eller tjukkere? Litt tjukkere første halvdel, tror jeg. Nå er jeg tynnere og i bedre form og sånn skal det forbli til jeg er så gammal at dem henger meg i et horn på veggen.
Rikere eller fattigere? Helt likt, bare med litt mer økonomisk ansvar type husleie og strømregning.
Hva skulle du ønske at du hadde gjort mer av? Tatt sjanser.
Hva skulle du ønske at du hadde gjort mindre av? Tenkt. Nå virker jeg jo veldig dyp. Det er litt uheldig.
Hvordan tilbragte du julen i år? Delt ulikt mellom fars residens, Norli Bogstadveien, Nesodden hos stemor og Sandefjord hos mor. Første juledag var høytidens desiderte høydepunkt. Høy banjoføring, tykk sigarrøyk og mye sild i Ullevål hageby.
Ble du forelsket i år? Ikke ordentlig forelsket, nei.
Favorittprogram på TV? 2008 er DVD-boksens år. Prime Suspect og Twin Peaks <3>
Hater du noen nå som du ikke hatet i begynnelsen av året? Jeg hater ikke folk. Punktum. Misliker jeg noen jeg ikke mislikte i begynnelsen av året? Ja, men bare fordi jeg aldri hadde møtt vedkommende da. Hirr hirr.
Den beste boka du leste i år? Mig äger ingen av Åsa Linderborg, Popsongar av Frode Grytten, Farmor har kabel-TV av Tore Renberg.
Den største musikalske oppdagelsen? Antony and the Johnsons. Oioioioi altså.
Noe du ønsket deg og fikk? Skoleplass der jeg får bli bedre på det jeg liker best hver eneste dag.
Noe du ønsket deg og ikke fikk? Nå står det stille, gitt.
Årets beste film? In The Valley of Elah.
Hva gjorde du på bursdagen din? Spiste på fransk konditori med Anders og Martin, frøys ræva av meg, spiste indisk med mammapappaAnnebestefarogTove, hadde rødvin- og popcornkalas med mammapappaAnne, fikk opplæring i pilates av stemor. Var selv edru under disse festligheter. Foreldre + steforelder not so much.
Er det noe som kunne gjort året ditt enda bedre? Kynisk nok vil jeg svare litt mer penger. Ellers tror jeg et år blir bra fordi det har både opp- og nedturer. Ja, jeg ser mye på dr. Phil.
Hvordan vil du beskrive klesstilen din i 2008? Kleint spørsmål. I det siste har det vært mye tights og trikot. Trives med det.
Hva fikk deg til å ha det bra? Vennene mine, skolen, leiligheten, Kaffebrenneriet, teater, sommer, sang, internhumor, selvstendigheten.
Hvilken kjendis var du mest keen på? Som alltid: Colin Firth. Ellers en svak girl crush på Helen Mirren. Old lady crush er kanskje et mer riktig uttrykk.
Hvem savnet du? Linn, Bjørn, Anders, Kathrine, Ingrid, og alle andre jeg ikke får sett ofte nok til tross for at vi kanskje bor i samme by.
Ipodens mest spilte? Fistful of Love - Antony and the Johnsons
De beste nye menneskene du traff? Dette synes jeg er et morsomt spørsmål fordi det gir meg muligheten til å svare følgende: Elaine og Bjørn. Og Simen og Henrik og en del andre som har med M1 på Bårdarakademiet å gjøre. ELAINE PAIGE. Jeg bare skreiv det en gang til, jeg.
Jeg utfordrer (hvis dere har orket å lese helt ned hit) Vetle, Kathrine og Marte til å ta denne lista. Alle andre også, i og for seg. Sikkert koselig tidsfordriv om man ikke har blogg også; hygge seg med penn og papir på pikerommet. Nok fjas. Nå skal jeg kjøpe vin. I går belta jeg forøvrig som en gud. Synd jeg ikke tok det opp, følte meg som en deltaker i amerikansk Idol. Tolk det som dere vil.
Tiden har flydd noe voldsomt, og plutselig er det juleferie. Jeg har ikke rukket å fikse de stygge fargene på denne sida, men jeg har derimot rukket å konsumere en imponerende mengde alkohol. Jeg tror ikke jeg har vært så mye på fest i løpet av en så kort periode noen gang, og det har egentlig vært ganske morsomt. Men, etter den søte kløe kommer den sure svie (aldri skjønt det ordtaket der), og nå har jeg, som straff for villskapen (eh) fått noe som kan minne litt om influensa. Det er godt mulig at det rett og slett er det det er. Jeg lider ingen nød, da - jeg har tvert i mot trukket meg tilbake, rettere sagt cirkus to kilometer nordover Kirkeveien, til fars residens i Ullevål hageby. Her er kjøleskapet fullt av Norvegia, vi har Fedonbrød i brødboksen og varmekabler på badet. Den rene idyll. Derfor skal jeg, fra min tilbakelente stilling i min barndoms noe smalere seng, komme med ei litta liste. Kall den variations on a theme, eller kall den bare noe så kleint som
Ting jeg gjør (i alkohol- og bakrus):
- observerer Ada forsyne seg så grovt av koldtbordet på juleballet at hun kunne foret en liten landsby i Sudan - observerer skolens regnskapsfører bli ufrivillig inkludert i et usedvanlig horete hip-hop-show fra danselinjejentene i tredjeklasse - lover egen danselærer at neste år skal jeg, Julie, underholde med et lignende show - men bare hvis hun heier på meg - tar på meg rollen som hyperjovial og sosialt underutviklet i forsøk på å bryte opp et festpar - flørter skamløst med den mannlige delen av nevnte festpar - kaller meg selv jævlig fet, og omtaler min kvinnelige konkurrent som litt kjip, men hyggelig - prøver å lokke med meg folk på nachspiel ved å lyve om at jeg har spillet Twister, samt flere ulike sorter Ludo - avslører egen bløff - ler sykt høyt og lenge av historien om det såkalte Valdresløftet, involverende en overforfrisket klassekamerat, en noe forfrisket danselærer og klassekameratens løft av nevnte lærer. Ler vel egentlig fortsatt. - ser flesteparten av lærere og administrasjon ved skolen fascinerende fulle - tenker at det ikke gjør så mye, ettersom jeg er fascinerende full selv - blir fortalt av Simen at livet er en jævla ekstremsport - har kontaktimprovisasjon med stor løfteangst klokken elleve dagen derpå. Høy indre spenning. - har sushifest med Henrik, Ada og Simen - introduserer Henrik for Edith Piaf, og får ham kjapt til å føle rytmen - går sykt mye i spagaten. Sykt mye. Det finnes bildebevis på fjesbok. - følger rektors oppfordring om å gjøre mageøvelser i ferien - prøver å gjenskape noen av høstsemesterets koreografier - mislykkes kraftig, men Henrik dimmet lysene taktfast opp og ned, så da ble det litt bra allikevel - kjører partytaxi med indisk sjåfør, r&b på eksepsjonelt volum og tidenes omvei. 190 kr er en liten pris å betale for en slik opplevelse. - møter Simen på julefest på Edderkoppen - går på parykktokt backstage med Henrik - blir introdusert for Bjørn Skagestad
Det sistnevnte punkt er en höjdare i seg selv, særlig om man kjenner vår, ehh, historie. Jeg kunne sikkert skrevet et epos av et blogginnlegg om bare denne begivenheten, men jeg kan nøye meg med å si at vi fant tonen forbløffende bra. Det er jammen godt alkohol gir meg evnen til å leve i nuet og øse av min intellektuelle sjarm, ellers ville jeg kanskje ligget som et slakt av en eksosrype under bilen til Maria Arredondo. Ehja. Hysterisk morsomt var det uansett. Han kysset meg på hånden x antall ganger, vi vurderte å bytte skjerf som en symbolsk handling, jeg imiterte (ufrivillig) min hedmarkske skuespillermentor til stor anerkjennelse og alt var velstand. På slutten av alt fjaset klarte jeg til og med å presse inn noen intelligente uttalelser om teaterstykket Beckett. Om ikke dette gir meg innpass på Nationaltheatret veitapokkernikkejeg. Hett tips: drøm noen upassende drømmer om en anerkjent scenekunstner, lag et slagord, skaff en venn i miljøet og rot det til for deg slik at nevnte venn avslører både drømmer og slagord for vedkommende. Oppskrift på moro.
Nå skal jeg sove. I morgen skal jeg forhåpentligvis være frisk nok til å julevaske Harald Hårfagres, pakke inn julegaver, nyte følelsen av å endelig ha litt fri og samtidig glede meg litt til det er tilbake til hverdagen igjen. Once a geek, always a geek,
Jeg synger, danser, svetter og drikker kaffe. Har utvandret til Sverige for å bli musikalartist på Högskolan för scen och musik i Göteborg, men elsker Oslo og går med bunad ved enhver anledning. Sykler mye. Svak for sjokolade. Liker teater. Har gode venner.
La oss begynne med det viktigste: min mor fyller 52 år i dag. Alle som leser dette kan gjerne ta et lite tre ganger tre hurra for henne, hvis de vil.
