Noen ganger er det ålreit

Ja, herregud, nå begynner det å bli en stund siden sist. Igjen. Når skal jeg lære? Uansett, ettersom verken jeg eller dere (kanskje aller minst dere) har tålmodighet til en lang harang av et blogginnlegg der jeg ramser opp alt som har skjedd siden forrige korsvei, skal jeg lage ei liste. Lista har jeg valgt å kalle Ting jeg gjør volum tre. Dette fordi, som den observante leser kanskje har snappet opp allerede, jeg har hatt en slik liste med en slik tittel to ganger tidligere. Versjon nummer tre der, altså. Jeg kjører på uten blygsel eller hemninger.

Ting jeg gjør:

- kommer på skolen og oppdager at det har oppstått en kjempelekkasje i taket over resepsjonen. Det regner fra fire forskjellige steder i taket, gulvet er forvandlet til en bekk og hele lokalet er mørklagt. Midt oppi dette sitter den den gamle resepsjonsdama rolig og tilsynelatende uaffisert bak disken og spiser ferdigmat fra Toro. I stummende mørke.

- er bestis med nevnte resepsjonsdame. Og det, mine venner, er en bragd.

- føler smerte i stadig nye muskler hver dansetime

- synger så mye kor at følelsen av å gå på et slags korakademi blir stadig mer påtrengende

- får en ekstrem dansemessig reality check når M1 blir tildelt en av danselinjelærerne som jazzvikar. Har du prøvd å fly som et hjul diagonalt over gulvet?

- kjenner på kjertlene til Ada

- kjenner på kjertlene til Ada når hun er full

- er tidenes mest ekstreme party pooper

- ligger for lite i skje med Bjørn

- blir overmannet av gjensynsglede over å se nevnte skjekamerat samt Linn igjen

- deltar på Balkanvorspiel i sammenkomstens mest gjennomførte sigøynerantrekk, for deretter å bli hjemme når vorspielet beveger seg til selve Balkanfesten
- ler jævlig mye av at Linn havnet på tatoveringsnachspiel, med fatale konsekvenser

- ler enda mer av at Torstein ved et uhell på samme nachspiel nå har permanent "skitt under neglen" samt en skjeiv smiley på venstre pekefinger.
- spiser syke mengder rosinboller med Linn og Bjørn

- skriver absurde kommentarer på bloggen til Kathrine i kjedsomhetsrus

- opplever å få leiligheten forvandlet til et festreir

- rømmer fra festreiret og øver auditionteknikk med Simen (en øvingssession som inkluderte konversasjon med fiktiv og usynlig pianist)
- tøyer til tonene av Sandy fra Grease, til danselærerens store fornøyelse

- har en tydeligvis jævlig vellykket auditionteknikk, til undertegnedes store overraskelse

- fascineres av at regissøren vi har i auditionteknikk har et adjektivforråd på kun fem ord: ålreit, fint, bra, ok og, i sjeldne tilfeller: greit. Ålreit var desidert hyppigst i bruk.

- er kjempetrøtt og dau i stemmen, men skriver blogg allikevel

Skitt altså, jeg som hadde tenkt ut så mange morsomme punkter. Når det virkelig gjelder (ehh?) kommer jeg bare på kjipe ting. Det gjør uansett ikke så mye. Akkurat nå er jeg mest glad og stolt over at jeg fikk fuckings B på min første auditionteknikk, og at jeg smugkikka på tallkarakterene. Der sto det 7,7 av 10 mulige. Det er ikke så dumt med dårlig akkompagnatør og rustne stemmebånd, eller når læreren påstår å kun ha gitt 9 til to førsteklassinger i løpet av sine tolv år på skolen. Jeg kan når jeg vil, og jeg kan det jeg vil. Akkurat nå vil jeg sove, så det skal jeg gjøre. For det kan jeg. Peace out, bitches.

De veldig søte menneskene på bildet der oppe er forøvrig to av mine beste venner i hele verden. Dette var stikkordet deres for å bli sjalu. Takk.

Jesus, I love you. Frank, I love you too.

I går hadde jeg en perfekt lørdag. Jeg tok på meg fine klær, stor lue og syklet til Grønland (ok, t-banen var involvert, jeg innrømmer det) med iPoden i øra. På Grønland hørte jeg Martin synge veldig fint, deretter var dro vi på Evita Espressobar. Planen var å bare sitte der en liten stund, men så kom Simen og plutselig hadde vi alle tre funnet tonen. En liten stund ble til tre timer, og deretter gikk jeg og Martin på en slags tyrkisk restaurant med hinsides god service og spiste noe godt og tyrkisk. Gøtt. Grønland er undervurdert. Man får påtagelig mye mer storbyfølelse av å tilbringe tid der enn i det litt mer striglede Majorstua-området. Etterpå ble jeg litt dårlig av kvinnelige årsaker (der fikk dere den infoen), og i stedet for å dra i en veldig koselig middag hos Frikk ble jeg hjemme under dyna. Det var i og for seg ålreit, det. Jeg gravde gull på youtube og fant ganske mye; deriblant en lang og utfyllende dokumentar om Chess fra 1983. Det er noe eget med å se og høre unge utgaver av Tommy Körberg, Elaine Paige, Tim Rice og Björn Ulvaeus i arbeid, sammen, på ett fuckings brett. Jeg fikk tilfredsstilt beundrerinnen i meg sjøl, samtidig som jeg skal innrømme at det var en anelse deprimerende å se en trettiseksårgammel utgave av sitt største idol synge klin reint og klart og sterkt og sunt og nydelig, live og uredigert fra et øvingsrom. Ikke deprimerende fordi hun er flink, bevares; mer fordi jeg 1) ikke var født da dette utspilte seg, og derfor bare har fått oppleve den noe mer rustne sekstiårgamle versjonen, og 2) fordi det minner meg på hvor fryktelig langt jeg har igjen på den vokale fronten selv. Jeg skal ikke gå i detalj på det, men jeg er inne i en ny slags frustrasjonsfase. Jadaaa. Jeg sier til meg selv at jeg bare er en baby, og at jeg skal gi meg selv fem år.

Søndagen har heller ikke vært så dum, i hvert fall ikke etter at Ada kom hjem og lagde knekkebrød til meg. Jeg har spist franske kaker på Kristines franske fristelser (som ligger farlig nærme leiligheten og farlig idyllisk til) og jeg har vært på kino med Vibeke. Ikke dumt. Jeg oppdaget også at det er en minigolfbane cirka ti meter fra inngangsdøra vår, og at dette er et yndet utfartssted for trendy familier og kjærestepar på søndagene. Kanskje jeg også burde begynne med sånne søndagsutflukter? Jeg skal ta det opp til vurdering. Det ville i hvert fall gitt meg en anledning til å slutte å irritere meg over naziborettslaget mitt som har forbud mot klesvask på søndagene. Det er mulig jeg kommer fra et skikkelig hedninghjem, men hos mor og meg har søndag alltid vært ansett som den internasjonale vaskedagen. Her skal man tydeligvis holde hviledagen hellig. Men minigolf; det får man holde på med! Søndagsengler med skitt på vingene, ass.

Det hender jeg får masse inspirasjon til å skrive litt mer ordentlige tekster med litt mer form og farge (eh), men det blir aldri til at jeg legger dem ut her. Det blir vel egentlig aldri til at jeg skriver dem i det hele tatt, når jeg tenker etter. Det er i og for seg litt dumt. Jeg savner det, og jeg er litt redd for å miste evnen. Jeg skal ta tak i det en dag. Snart. Inntil videre skal jeg fortsette å nyte søndagskåseriene i Dagbladet, samt nyte de ekstremt gode og merkelige sangtekstene til Nellie McKay (jamfør innleggets tittel). Enhver som kan komme på fraser som

Oh, I'm so German
Have to have a plan
Please, Ethel Merman - help me out this jam

er en person jeg kan sette pris på. Dessuten er den absurde strofa der litt for passende for sånn jeg har det akkurat nå. Jeez. I morgen skal jeg uansett gjenta suksessen med å gå til skolen, også blir det jazz og sangtime og akupunktur og all things good.

Spørsmål:

1. Hvordan ser din ideelle lørdag ut?
2. Har du noensinne vært på lagersalg?
3. Hva er din favorittsangtekst, akkurat nå?

det fine bildet der oppe har jeg lånt fra den fine bloggen http://justtoreadmydiary.blogg.se. Jeg vet ikke hvor hun har fått det fra.

Chicken Soup For The Soul

Jeg har strukket en eller annen merkelig muskel inni kneet og jeg er fullstendig kanakkas utslitt i stemmen. Min noe paranoide hjerne sa dermed til meg at jeg egentlig burde sittet hjemme og stirra i veggen i kveld, men fornuften (les: Martin) tok overhånd, og jeg dro meg ut av angsten og bort til Grünerløkka. Der spiste jeg taco og lo meg halvt ihjel med gamle venner fra videregående, og plutselig kom jeg på hvor deilig det er å være sammen med folk man har kjent siden man var små og kvisete tenåringer. Det var sinnssykt koselig, og selv om det overhodet ikke var bra for røysta var det veldig bra for sjela. Og, det er tross alt sjela mi som er meg; ikke hvor pene og rene belttoner jeg har, hvor stor turnout jeg har i hoftene eller hvor langt jeg kommer ned i spagaten. For eksempel. Eller hvor godt ensemblesanglæreren liker meg. Noe hun ikke gjør. Nu vel. Jeg har et fint liv uansett. Dessuten er jeg bare tjue år, og om fem år kommer alt til å være annerledes. Om fem år er jeg ikke lenger bare en baby. Nå skal jeg sove, og i morgen skal jeg ta beina fatt og gå til skolen for å prøve å få det fordømte strekte beinet varmt før jazztimen. Deretter skal jeg ha maskekurs i halvannen time (noe jeg, kanskje litt overraskende, digger rått) og etter det er det ensemblesang igjen. Og det kan det kanskje hende at jeg skulker, for første gang i min Bårdar-historie. Rett og slett fordi man må passe på både sjela og stemmen en gang i blant. Nok klisjé for en dag. Sov godt.

I Could Go On Singing 'Till The Cows Come Home

Jeg har ikke lyst til å si så mye mer enn dette:

Judy Garland spiller full og utslitt sangstjerne, på den tiden hun var omtrent akkurat det samme selv. Jeg vil liksom bare grine.

Også slenger vi på denne, bare for å huske på hvor ubeskrivelig fantastisk Elaine var i sine glansdager. Om dere ikke orker hele (noe dere bør, noe annet er skammelig) skal dere i hvert fall spole fram og få med dere Touch me. Fordi.

Det var omtrent alt jeg klarte å få ut av meg i dag. Nå skal jeg slepe den mørbanka kroppen min ut på kjøkkenet og lage en slags improvisert chili con carne-rett. Etterpå skal jeg på fest og konsumere en bitteliten mengde alkohol, og det er seriøst ment. I morgen skal jeg øve, nemlig. Det er liksom ikke annet å gjøre når man blir konfrontert med prestasjoner som det der.

Hva skal dere i helga?

Fistful of Love

Nå har jeg vært dum og latt det gå så lenge siden forrige innlegg at jeg har altfor mye å skrive. Tittelen på innlegget er i hvert fall valgt både fordi det er navnet på en helt hinsides bra sang med Antony and the Johnsons, og fordi mange deler av livet mitt føles som en knyttneve full av kjærlighet om dagen. Ja, det er faktisk klisjéfullt og sant. Høstferien var super på så mange måter. På mandag sang jeg jazz- og musikalhighlights av mine lungers fulle kraft i to timer og på tirsdag dro jeg tilbake til Oslo og ble full på sykt dyr hvitvin med Simen og Ada på Ett glass (note to self: når du bestiller en flaske hvitvin og bartenderen drar fram en sølvbøtte fylt med is for å legge flaska i; snu i tide). Onsdag var lite begivenhetsrik, torsdag var jeg på jobb og deretter på tidenes mest absurde teateropplevelse med Henriette. For å si det sånn, vi havnet på feil stykke og oppdaget det ikke før det var i gang. Jeg klarer ikke å beskrive humoren i situasjonen, men det er rimelig upassende å ha latterkrampe når man sitter på tredje rad på Amfiscenen på Nationaltheatret. Det blir ekstra upassende hvis stykket man ser er et seriøst og noe overspilt kammerspill for to middelaldrende kvinner med store parykker. JESUS. På fredag jobba jeg mer og så Sound of Music på kvelden, samt hadde mye latterkrampe med Ada. Det høres kanskje ikke så flott ut, men det var det. Bare fordi jeg var her i Oslo i leiligheten og det fine livet mitt her. Good things.

Sånn ellers er det ikke bare sånn at jeg har knyttneven full av kjærlighet, jeg har også fått en verdenskjent knyttneve plassert fyrrig og lekent rett i mellomgulvet. Hvem sin knyttneve, spør du? Nei, det var Elaine Paige sin, det. Ja. Det er ganske fett. Jeg har liksom ikke ord for å skrive om hvor fett jeg hadde det lørdag kveld, men jeg kan jo si at jeg tilbragte et kvarters tid backstage i Konserthuset i nærværet til et av mine aller største forbilder, og at i sånn ca ti av dem var det meg hun snakka med. Det er så sykt fett at jeg får lyst til å smile og danse bare av å tenke på det. Jeg skal ikke fortelle hele historien, for det er ikke poenget, men vi fikk en god tone og det i seg selv er jo, herregud, helt rått når jeg tenker på det nå. Vi snakka om stemmebruk og musikal, og på et tidspunkt under denne samtalen fant hun det for godt å bokse meg i mellomgulvet for å påpeke at jeg pusta feil og at det var roten til alle mine problemer. Deretter sto hun foran meg og observerte meg mens jeg snakket, for å innimellom avbryte meg og komme med bemerkninger som "Too long sentence, start again." og annen stemmebrukskorreks. Jesus. Jeg har så lyst til å skrive alt som ble sagt her, men jeg har det inni hjertet mitt, og derfor ramser jeg bare opp noe litt tilfeldig i en rar sammensetning bare for moroas skyld. Som for eksempel

I know how you feel, just don't overuse your voice - I wish someone had told me that when I was twenty

og

(etter at manageren har uttrykt bekymring over hennes ivrige hamring på brystkassa mi) Well, I'll only meet her this one time, I've got to take this opportunity, haven't I?

eller

Oh, sweetheart, twenty years old: you're just a baby. Just a baby. I'll give you five years. Five years, and you'll be in a show. I'll come and see it.

og litt andre ting, sånn for eksempel. Eller bare at jeg tok henne i hånda og så henne i øynene og sa tusen takk for at hun har hjulpet meg på en måte hun ikke kan vite selv en gang. Eller bare det at hun er en levende legende. Eller bare det at vi har snakka sammen, og at det ikke betyr annet enn at det er et fett og inspirerende møte, og at nå er det opp til meg å få orden på dette livet. Eller bare hvor sykt fett det var.

Så i dag gikk jeg på skolen med et gigasmil inne i hele brystet, og jeg brydde meg ikke om at koreografien i jazzen gikk sykt fort og at jeg fortsatt ikke helt skjønner hva i all verden det var meningen vi skulle gjøre da danselæreren sa vi skulle bevege oss som en beskyttende ørnemor. I stedet hadde jeg tidenes sangtime, belta som en helt på brei amerikansk, kom opp til trestrøken C og ned til liten d og elska skolen min fordi den gir meg muligheten til å gjøre alle de tingene jeg aller helst vil. Dere skulle sett meg da jeg gikk ut av sangrom 1 i dag. Jeg har ikke smilt så mye på lenge. Eller siden lørdag natt, da Daniel og jeg drakk overprisa drinker i toppetasjen på Grand Hotel og så utover hele Oslo. Det skal ordne seg. Det skal jeg sørge for.

.

.. klarer dere å kommentere selv om jeg ikke skriver noen spørsmål?

So Much For The City

Så var det høst igjen, og tradisjonen tro har jeg 1) kjøpt et avsindig langt og tjukt skjerf og 2) gått amok og satt penger over styr på Platekompaniet. Jeg er med andre ord materielt sett ganske lykkelig, til tross for at skjerfet ble litt tilsølt av kebabdressing etter at mine klassekamerater tvang meg til å bli med på Bislett kebab en sen kveld. Det er også et kjent faktum at jeg egentlig ikke har noen penger å sette over styr på noen som helst form for butikk, men jeg har ikke tenkt å la det ødelegge noe av høstlykkefølelsen. I stedet bader jeg i alle den nye musikken min og horer rundt på last.fm. Sistnevnte aktivitet kan jeg forøvrig anbefale absolutt alle å begynne med, det er pokkers genialt. Har oppdaga sikkert tjue nye artister siden i forgårs, og bedre skal det bli. Høsten er liksom den eneste årstiden der jeg virkelig klarer å høre ordentlig på musikk. Det medfører at jeg plutselig blir ekstra oppmerksom på hvor musikalsk schizofren jeg er, noe jeg egentlig setter innmari stor pris på med meg selv. For å gi dere et lite innblikk i hvor stort spennet er, skal jeg her dele min innkjøpsliste fra Platekompaniet Bogstadveien i går.

Jeg kjøpte, i tillegg til nye hodetelefoner (notér: da jeg gikk inn i butikken var det det eneste jeg hadde planlagt å kjøpe):

• Frank Sinatra - Sinatra sings Cole Porter
• Antony and the Johnsons - I Am A Bird Now
• Joy Division - The Best of Joy Division
• Lars Winnerbäck - Daugava
• LoveMusik - The Broadway Musical Based on the lives of Kurt Weill and Lotte Lenya
• Les Misérables - Original London Cast Recording
• Jesus Christ Superstar - Original Motion Picture Cast Recording

Spranget fra Andrew Lloyd Webber til Joy Division er rimelig stort (Ronja Røverdatter go home, liksom), men det er nettopp det som er så bra. Ok, nå skal jeg gi meg med å skryte av min egen mangefasetterte musikksmak.

Høst innebærer også, noe overraskende, høstferie. Det har jeg altså nå. Ikke det at jeg helt ser poenget med ferie etter bare fem uker på skolen, men ok: jeg skal ikke klage. For å få litt ekstra feriefølelse, satte jeg meg i går på Timeekspressen og reiste på besøk til mor i Sandefjord. Det er, bortsett fra at det er veldig koselig å være sammen med mamma litt, egentlig ganske bortkasta. Jeg føler veldig lite tilknytning i forhold til denne byen nå som ingen av vennene mine er her, og det er egentlig litt trist. Da jeg gikk til sentrum i dag lurte jeg seriøst på om hele Sandefjords befolkning var blitt utslettet av et radioaktivt uhell eller lignende. For å si det sånn: Sandefjord på en søndag gir ny mening til ordene øde og forlatt.

Uansett, jeg skal i hvert fall være her til tirsdag kveld, og jeg skal finne en måte å nyte det på. Pakket med meg absolutt alle notene mine fra Oslo, så i morgen har jeg planlagt å benytte stillheten og det store huset til å overkomme min øvefrykt (ett år med sangforbud og daue stemmebånd setter sine spor). På onsdag er jeg tilbake på det fine rommet mitt i den fine høsthovedstaden vår, og samme kveld skal jeg på kino med Julia. På torsdag skal jeg kanskje på teater, på fredag skal jeg se Simen i Sound of Music og på lørdag skal jeg på Elaine Paige-konsert med Daniel. Det kan pokkern meg ikke bli annet enn bra. I mellomtiden skal jeg som sagt øve, prøve å tøye litt til (her om dagen følte jeg hvordan spagaten liksom nærmet seg), se på Prime Suspect: The Final Act med min nyfrelste mor og le enda litt til av hvordan jeg sannsynligvis har blitt en artig anekdote for en dritheit, eldre Sound of Music-skuespiller. Jeg sier bare Skarre værra, skarre værra Skagestad! HOI.

Spørsmål:

1. Hva liker du best med høsten?

2. Har du noensinne hatt en kinky drøm om en absurd/kjent person? I såfall, hvem?

The Quiz

Jeg så en morsom liste hos Mikaela, og som den skruppelløse kvinnen jeg er stjal jeg den likegodt. De som føler seg kallet kan for eksempel a) svare på de samme spørsmålene i kommentarfeltet (ja ja ja!!!) eller b) svare på de samme spørsmålene i en eventuell egen blogg. Jeg skal ikke presse noen, altså. Dere kan jo tenke på det mens jeg fortsetter å bade i min egen navle her. Okay:

For fem år siden...

var jeg femten år, gikk på ungdomsskolen og var sykelig aktiv i elevråd, arrangementskomiteer og skolemusikal. Jeg skulle snart på klassetur til Polen, var ulykkelig forelska (i en person jeg forøvrig ikke aner hva jeg så i nå) og ble full av to rusbrus.

For tre år siden...

var jeg 17 år, hadde akkurat begynt i andreklasse på musikklinja og oppdaga sakte, men sikkert hvor ekstremt lykkelig jeg blir av å synge. Ellers sleit jeg med kraftig separasjonsangst etter å ha havnet i en annen klasse en Martin, pluss begynte å øve på Den lille prinsen; der jeg spilte diverse ekstreme roller og ville dø hele tiden.

For ett år siden...

hadde jeg tidenes identitetskrise, stemmeproblemer og vokalomfang på omtrent en kvint. Jeg gikk på Romerike der jeg ble venn med Linn og deltok i et slags evigvarende stand up-show, og var en merkelig kombinasjon av veldig glad og veldig lei meg hele tiden. Til slutt ble det så ille at jeg ikke fikk sove om nettene, og måtte sitte oppe til to og spise pizza på rommet til Vetle for å ikke føle meg så aleine. Da slutta jeg, også begynte et ekstremt merkelig år.

For tre måneder siden...

hadde jeg akkurat vært på Kreta med mamma, var fregnete og fin og gleda meg helt ekstremt til skolestart.

I går...

var jeg på skolen, dansa jazz med feber (interessant opplevelse, kaldsvett er et godt stikkord), hadde en superduper sangtime og gjorde et noe mislykket forsøk på å lære meg et nytt parti i interpretasjonssangen min sånn i veldig siste liten. Deretter hadde jeg interpretasjon med nazi-Hanken og lette etter den overentusiastiske, oversexa og naive showtjueåringen i meg. På kvelden øvde jeg kor med Simen, oppdaget at alt og bass er to stemmer som skjelden klinger godt sammen, dansa vilt og hemningsløst til musikalhighlights og spiste pølse foran Nationaltheatret klokka halv elleve om kvelden.

I morgen...

skal jeg danse jazz, ha hørelære, tøye som en besatt, øve på Oklahoma-helvetet og jobbe i fire timer med å lage kaffe til utakknemlige vestkantfolk.

Om ett år...

er jeg mye bedre til å synge, mye bedre til å danse, mye mer allsidig som skuespiller og har forhåpentligvis funnet mitt beryktede sentrom. I tillegg går jeg forhåpentligvis i M2 på Bårdar, og er forhåpentligvis ikke lenger evig singel.

Ta lista dere også da, pliiis a. Dere kan jo for eksempel bare svare på ett spørsmål, hvis dere er veldig late. Forresten har jeg veldig lyst til å slenge på et "For to år siden"-punkt, siden jeg kom på noe fryktelig fint som skjedde for nøyaktig to år siden i går. Derfor gjør jeg det her:

For to år siden...

hadde jeg akkurat hatt min første lesetime noensinne, og løp ut av sceneinngangen på Nationaltheatret mens jeg ringte til Martin for at ingen skulle se hvor ekstremt glad og fnisete og uproff jeg var. Etterpå tok jeg t-banen hjem til pappa, hørte på KT Tunstall på sykt volum hele veien og var helt stappfull av lykke. Fordi jeg følte meg ett hundre prosent sett av noen, for aller første gang.

Det var ganske fint, ikke sant? Når var du sist helt stappfull av lykke, og hvorfor?